onsdag 31. juli 2013

Tekst av Jesus funnet av UAPB

Selv om forskere ikke tviler på at Jesus har eksistert, er det altså ikke vanskelig å komme over noen på nettet som selv ved høylys dager hevder at det ikke finnes gode indisier for noe slik.

Blant annet fordi man mangler tekster skrevet av Jesus selv.

Etter seneste funn fra utgravninger 80 kilometer nordvest for Luxor ved professor G.E. Challenger fra Universitetet i Arkansas (UAPB), er det imidlertid blitt vanskelig å ty til den unnskyldningen.

Det vi snakker om er så langt to aramiske tekstfragmenter Jesus skrev som disippel av Døperen Johannes.

Det ene sier at "...Yeshua, sønn av Yosef og Miriam, disippel av Døperen Johan[an], skriver disse... "

Det andre fragmentet lyder:
...tenkte jeg å si at jorden var rund, men det ville ikke Johanan [forstå] var bevis på hvem jeg var, så jeg ba dem gå til fengslet og si at [lamme] går, spedalske renses, blinde [ser] og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes [for] fattige, og velsignet...
Responsen har vært interessant:

- "Selv om han påstår han er Jesus og det er datert til år 30 +- 10 år, kan det være skrevet av noen andre og være en roman med en fiktiv jeg-figur"

- "At man finner to tekstfragmenter samme sted på samme språk og papyrustype, betyr ikke at de er fra samme tekst"

- "Selv om Johannes ikke hadde forstått at det var et bevis på guddommelig kunnskap å vite at jorden var rund, ville vi visst det mange år senere. Hadde Gud eksistert, ville han tatt vare på dette skriftet, så vi hadde hatt endelige bevis helt fra starten"

- "Jesus, Josef og Maria var blant de vanligste navn på den tiden, så dette kan være hvem som helst"

- "Dette viser bare at det fantes en storskrøner som het Jesus og ønsket å trøste Johannes"

- "At det fortelles om overnaturlige ting betyr at det er diktning"

- "At ordrekkefølgen er en annen enn i Det nye testamentet, viser at sistnevnte er fullt av feil"

- "Hvem som helst kan jo ha skrevet dette og sagt at de er Jesus"

- "Dette er så likt ting i Det nye testamentet at det altså er plagiat av dette"

- "Dette er basert på Buddha siden også han forkynte for fattige"

- "Dette er basert på Horus siden også han velsignet"

Sagt på en annen måte er det et godt spørsmål hva som skal til for å få folk med denne type ... skepsis til å akseptere at Jesus har eksistert.

Selv om man ikke legger fram papyrus fra universitetet i Pine Bluff.

tirsdag 30. juli 2013

Kriminell research

Etter å ha vært på opp til flere deler av selveste nettet de seneste dagene, fra VG Debatt (der mangt tas opp på så mange måter) til David Icke (mest kjent for å hevde at politikerne som styrer verden egentlig er forkledde øgler, i beste V-stil), er det enkelte lister som går igjen og går igjen og går igjen.

Nevnte jeg at de går igjen?

Dette handler om alt fra hvilke guder, helter og generelt sett mytologiske skikkelser som var malen man konstruerte Jesus etter, via hvilke historikere som burde ha skrevet om ham om han hadde eksistert, til kristnes rulleblad gjennom historien.

Felles for listene er at de ikke bygger på normal historieforskning. De handler ikke om research, men om retorikk. De er ikke laget av fagfolk, men av aktivister.

Likevel spres de altså som nøytrale fakta, dels på nettsteder som ikke er spesielt nøytrale, dels på nettsteder som tror de er det. Og de farger debatter på så mange måter.

Vet man at gudstroende i alminnelighet og kristne i særdeleshet er en eneste lang historisk ulykke, er det ingen grunn til engang å se på argumentene de kommer med. Tror man at det å akseptere selv det minste poeng eller premiss i ett gudsargument er første steg på veien til Sharia, er man ikke spesielt interessert i argumentet eller å akseptere det som tross alt seriøst.

Noe som ikke forundrer meg mange smulene.

Dermed er det interessant å se hvor feil eller tendensiøst mange oppfatter historien, ikke minst takket være lister vi har vært inne på før. Og som altså er imøtegått i årevis, både i lengre bøker (der jeg pussig nok har lett for å anbefale Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) og i kortere oversikter.

La oss ta bare ett eksempel, siden det ikke er med i omtalte bok.

Det handler om året 448 og angivelig brenning av alle hedenske bøker.
448: Book burnings Theodosius II (401-450) orders burning of all non-Christian books.
Dermed formidles og forsterkes forestillingen om at kristne var redd for antikkens lærdom og fanatisk ødela all kunnskap som gikk dem i mot. Noe som selvsagt vil bli tilfellet om kristne igjen skulle komme til makten, siden kristne altså egentlig, innerst inne, er som Taliban, eller verre.

For det viser jo disse listene. Derfor er det best å stemme på partier uten kristne, altså Rødt.

Hva er så realiteten? Gjør vi noe som de som lager slike lister sjelden gjør, altså stikker nesen inn i støvete historiebøker (som Marrous A History of Education in Antiquity og kildene den er basert på), oppdager vi som så ofte med disse listene at det motsatte er tilfellet.

I stedet for å brenne alle ikke-kristne bøker etablerte Keiser Theodosius 25. februar i 425 universitetet eller rettere sagt Pandidakterion i Konstantinopel der formålet nettopp var å undervise spesifikt i antikkens kunnskap, som også ved middelalderens universiteter.

Læresetet var statsfinansiert med 31 professorer i juss, filosofi, medisin, artimetikk, geometri, astronomi, musikk og retorikk.

Det forble med unntak av en større reorganisering på 800-tallet stort sett uendret i nesten tusen år gjennom pestbølger, beleiringer og invasjoner.

Det var kort sagt gjennom kristensponsede steder som dette at vi har klart å vare på antikkens lærdom.

Selv om det er sjelden å se noen nevne slikt på ... nøytrale nettsteder.

mandag 29. juli 2013

Clueless i Morgenbladet

Som det muligens fremgår av de seneste dagers innlegg (og oppfordringen i dette) er det altså den historiske Jesus som det leses og skrives om for øyeblikket.

Så langt har jeg fått bekreftet at forholdene ikke er bedre på området enn da jeg forrige gang brukte mye tid på det, i kjølvannet av konspirasjonsklassikere som Da Vinci-koden, Jesus-mysteriene og Zeigeist.

Om mulig er det blitt verre, skal vi dømme etter denne sidenVG Debatt. Nå kunne vi tatt opp mye der, men nøyer oss i første omgang med noen punkter fra det lengste innlegget.

Som altså siterer en artikkel fra Morgenbladet i 2001, skrevet av Ulf Roger Strøksnes, ansvarlig for en nettside som fremmer at Jesus var en ren myte. Talende nok fremmer han også von Däniken, David Icke, Graham Hancock og resten av det mest nøttete kultarkeologifeltet med konspirasjonsklang.

Vi aner hvor det bærer hen allerede i første avsnitt.
Hvert år før påske begynner avisene å skrive om Jesus og korsfestelsen. Vi blir presentert for forskere som mener å vite hva som skjedde for ca. to tusen år siden. De forteller oss om Jesus og alle de dramatiske tingene som skjedde før, under og etter korsfestelsen. At man snakker om reelle historiske hendelser tar folk vanligvis for gitt. 
Mens man altså skal ha rimelig spesielle øyne for ikke å se at hovedoppslagene ved kristne høytider ofte handler om det motsatte, en eller annen "sensasjonell" påstand som viser at det hele bare var tull (som denne ... klassikeren). 

Det blir altså verre. Mye verre.
Den gjengse oppfatningen av hvordan Bibelen ble til, nemlig at den er gitt oss direkte av Gud, holder nok ikke vann. Sannheten er nok mer prosaisk.
Javel, så den gjengse oppfatningen er at Bibelen er gitt oss direkte av Gud?  Men siden dette altså er det vanlige er det ingen grunn til å oppgi trossamfunn i Norge som hevder dette. For det må jo da være alle.

Mens de som beveger seg utenfor Strøksnes' myteverden vil slite med å finne ett eneste ett.

Men det er flere rosiner i pølsen.
Det var store stridigheter blant ”Herrens etterfølgere” om hvilke skrifter som skulle være med. I boken Answering Christianity’s Most Puzzling Questions av Richard Sisson (som faktisk er en troende!) kan vi lese: ”Etter at Jesus var død oppsto det faktisk en hel flom av bøker som hevdet at de var guddommelig inspirerte …Diskusjonene om hvilke som var sanne var så intense at debatten fortsatte i flere hundre år. I det fjerde århundre foretok en gruppe kirkeledere som kaltes et konsil en avstemning. De 66 bøkene som utgjør vår verdsatte Bibel ble erklært for å være Hellig skrift med stemmetallene 568 mot 563.”
Denne type fantasier uten kildehenvisninger må man nesten gni seg i øynene for å se at noen kan få seg til å skrive.

Muligens siktes det til konsilet i Kartago i 397, men der var det for det første ingen avstemning om dette eller noe annet.

For det andre hadde det lenge vært bred enighet om hvilke skrifter som skulle være med og det er dermed fri fantasi å snakke om 568 mot 563, som om det ville vært bare fem stemmers overvekt ved en tenkt avstemning.

For det tredje var det 73 og ikke 66 bøker i datidens Bibel, ettersom man hadde med det som ofte kalles for apokryfene eller de deuterokanoniske bøker.

Uansett har dette ingen ting å gjøre med spørsmålet om den historiske Jesus.

Strøksnes kjører likevel videre i beste Dan Brown-stil.
Som man skjønner av de heftige diskusjonene fantes det  mange andre evangelier og skrifter enn dette. Mange av disse ble ikke tatt med rett og slett fordi de ikke passet inn i de trosforestillingene som de rådende teologiske kreftene sto for da utvalget ble gjort. (Så sent som i 450 sa biskop Theodore av Cyrrus at det var minst 200 forskjellige evangelier som ble æret i hans bispedømme, inntil han selv ødela alle unntatt de fire vi har i dag!!)
Det er vanskelig å misforstå historie mer enn dette. Theodoret av Kyros snakker ikke om ulike evangelier, men om 200 eksemplarer av et kjent og fortsatt eksisterende skrift, Tatians Diatessaron - en harmonisering av de fire evangeliene i Det nye testamentet.

I stedet for å ødelegge evangelier som ga motsatt bilde av Jesus, trakk han tilbake et skrift som harmoniserte bildet.

Biskopen fjernet ikke motsatte syn på Jesus, han fremmet dem.

Så kan vi si svært mye mer om mytene og misforståelsene i denne artikkelen (bl.a. kommer mer i en omtalt bok om et halvår eller noe slik), men vi kan begynne å runde av med hvilke kilder han anbefaler for den som vil sette seg inn i saken.
Jeg har nå gjengitt de viktigste referansene når det gjelder eksistensen av den historiske Jesus. Det finnes faktisk flere mer eller mindre obskure referanser, så for interesserte lesere som ønsker å gå dypere i materien vil jeg anbefale følgende bøker: F.F. Bruce: Jesus and Christian Origin outside the New Testament, John E. Remsberg: The Christ. A Critical Review and Analysis of the Evidence of His Existence, Gary R. Habermas: The Historical Jesus. Ancient Evidence for the Life of Christ og ikke minst den utmerkede boken av Acharya S.: The Christ Conspiracy. The Greatest Story Ever Sold.
Det er svært tydelig at Strøksnes ikke har lest minst to av disse bøkene, eller hvis han har lest dem, så forteller han ikke at de to eneste fagpersonene han oppgir er helt uenig med ham.

For Acharya S. og Rensberg (1848 – 1919) er imotsetning til Bruce og Habermas helt uten relevant faglig bakgrunn, noe man da også ser av å lese bøkene deres.

Noen ville tatt det som et hint at mens de oppfatter Jesus som en myte (selv om Rensberg er noe mindre dogmatisk), er de to andre klare og tydelige på at Jesus har eksistert.

Strøksnes uansvarlige research viser seg når han faller pladask for myten om at Jesus er basert på forutgående skikkelser.
For å avrunde vil jeg gjøre leseren oppmerksom på mytiske figurer som har eksistert lenge før Jesus. Den som etter å ha studert disse skikkelsene grundig fortsatt vil påstå at det var noe spesielt ved Jesus, er hinsides intellektuell hjelp. Hovedpersonene (for listen er lang) er: Buddha, Horus, Serapis, Mithra, Dionysos, Krishna, Prometevs, Apollo, Attis, Indra, Quetzalcoatl, Tammuz og Zarathustra. Hvis vi går litt grundigere inn på for eksempel Horus fra Egypt, så vet vi følgende om ham: Han var født av en jomfru den 25. desember etter at en stjerne i øst hadde varslet om fødselen, han ble døpt da han var 30 år, han hadde 12 disipler, han utførte mirakler og vekket en død til live (El-Azar-us) og han gikk på vannet. Han ble korsfestet mellom to tyver, lagt i en grav og sto opp fra de døde etter tre dager. Han ble kalt Veien, Sannheten, Lyset, Messias, Guds salvede sønn, Menneskesønnen, Den gode hyrde, Guds lam og Ordet. Jeg lurer på hvorfor alt dette høres så kjent ut? Mye av akkurat det samme kunne ha vært skrevet om de fleste av navnene på listen.
Nå kan artikkelforfatteren sikkert unnskylde seg med at han ikke hadde lest Dekodet eller om Zeigeist på Skepsis, men det kan ikke du.

Vi runder av med Strøksnes' punchline, basert på sitatet øverst på artikkelsiden om at ”Denne fabelen har tjent oss godt…”.
Dere har kanskje lurt på hvilket sitat det er som står som overskrift på denne artikkelen. Noen vil sikkert bli overrasket når jeg forteller at det faktisk er pave Leo X (1513-1521)  som har uttalt dette. Ja, det er fra det underligste hold man får støtte for sine standpunkter!
Mens noen ikke vil finne det underlig at Strøksnes faller for enda en myte. Sitatet er ikke fra paven, men fra den antikatolsk satiren The Pageant of Popes der forfatteren John Bale (1495-1563) legger ordene i munnen på paven.

Dermed får Strøksnes pussig nok ikke støtte fra paven heller.

Sensasjon: Muslim blir mistenkeliggjort

Noen flere kommentarer siden jeg har begynt å lese boken jeg løst omtalte for noen dager siden.

Dette handler altså om Reza Aslans Zealot der han fremstiller Jesus som politisk opprører og altså ikke pasifist.

Boken har vakt atskillig oppsikt, stort sett av feil grunner. Dette er typisk at hver gang noen kommer fram til et annet bilde av Jesus at det fremstilles som noe nytt eller undergravende, som sensasjonelle nye opplysninger som rokker ved kirkens grunnvoll.

Endelig, i 2013, har en forsker konkludert med at Jesus ikke var Messias eller Guds sønn.

Uten at man kjenner noe til 1700-tallsforskere som Reimarus, 1800-talls som Baur, Schenkel, Weisse og Wrede, for ikke å si Renan, eller 1900-talls som Bultmann og Crossan. Kort sagt ble det allerede på 1800-tallet skrevet hundrevis av bøker om Jesus som et vanlig menneske.

For noen media handler det om begeistrede overskrifter (ikke minst siden de garanterer utallige klikk), for andre om mistenkeliggjøring.

Som når Fox i et mye delt intervju henger seg opp i at Aslan er muslim.



Hva skal man så si mer nøkternt om boken?

Enkelt sagt er den et solid faglig arbeid i tradisjonen etter John B. Meyer og E.P. Sanders som på hver sin måte brakte forskningen tilbake på sporet av en jødisk Jesus, og altså ikke en hellenistisk filosof.

Dermed er det også noen nikk til Vermez og interessant for en nordmann å se at til og med Jacob Jervell er nevnt. 

Så er det interessant at Aslan i stor grad hopper over N.T. Wright og Bauckham og Dunn (med et lite unntak) og tilsvarende fra de seneste årene. 

Mye hos Aslan er basert på forskning og analyser fra 70- og 80-tallet, altså før f.eks. Wrights bøker. Selv om konklusjonen et stykke på vei kan falle i smak hos ham som muslim, er bildet av Jesus som en apokalyptisk revolusjonær ikke veldig ukjent fra marxistiske og andre strømninger for noen tiår siden. 

Skal man se seg om etter mer faglige vurderinger, finnes verre steder enn denne fra en blogg som handler om forskningen på den historiske Jesus. 

Det stemmer med mitt inntrykk at Aslan bruker for store bokstaver og i for stor grad slår ting fast uten å kjenne relevante kilder eller forskning godt nok. Det er dessverre også typisk at han i en ellers forbilledlig fremstilling av sine kilder misforstår bl.a. kirkemøtet i Nikea. 

I tillegg til å hevde at det førte til middelalderens mørke eller mer bestemt at det
is certainly the case that the council’s decision resulted in a thousand years or more of unspeakable bloodshed in the name of Christian orthodoxy.
Nå er det ingen grunn til å hvitvaske kirkehistorien, men mener man noe såpass svart og bastant, er det forståelig om man ikke lener seg bakover for å få en Jesus til å stemme med "The balding, gray-bearded old men who fixed the faith and practice of Christianity".

søndag 28. juli 2013

Sensasjon: Thrillerklone fra Dan Brown

I påvente av en blandet kritikk av boken som kommer ut i neste uke, legges ut en sur sint  ... blandet kritikk av Dan Browns Det tapte symbol, fra Vårt Land i 2009.

Boken ble ellers dengang berørt her.

New Age-predikant med thrillerklone

Dan Brown følger sin vante bestselgerformel i en til tider uimotståelig thriller. Det tapte symbol er lenge en ønskereprise av Da Vinci-koden, men ender i sirup. Selv fans kan kjede seg når boken avsluttes med en 40 siders New Age-preken.

Imens har vi vært gjennom den sedvanlig sprinten mellom symboler og severdigheter, mellom gåter og gærninger. Professor Robert Langdon og hans kvinnelige følge kastes mellom cliffhangerne av myndighetene og en skakkjørt skurk, sistnevnte med det mindre hyggelige navnet Mal’akh.

Professoren er invitert til Washington for å holde et foredrag i Capitol, men et grotesk anrettet symbol endrer agendaen. For å redde sin gamle mentor Peter Solomon, må Langdon igjen bryte en rekke koder i en labyrint av mystikk og ritualer. 
 
Tempoet er halsbrekkende inntil det fysiske dramaet er over. Og mens det ikke har manglet forkynnelse underveis, blir det et antiklimaks når Dan Brown fortsetter å dele kosmiske hemmeligheter uten actionalibiet.

Betegnende nok er siste kapittel også det lengste.

Hva har så verdens mest leste forfatter på hjertet. Og hvorfor fenger det?

Svaret ligger ikke i det litterære. Personskildringer og språk kaller mer på smilet enn nobelpris. Handlingen er stort sett mer spennende enn logisk.

Når dette likevel fenger, er nok omtale mye av forklaringen.

Brown slipper til i alle media, han dominerer bokhandler og busser. Hans lettfattelige gåter får leserne til å føle seg lærde. Samtidig skaper han en kosmisk godfølelse som gir håp og mersmak.

Og det handler om mer enn å løse mysterier. Målet er å bli kjent med Mysteriet. Vi møter en stadig tydeligere samling prekener der actionscenene fremstår nærmest som appetittvekkere før talen og vitnesbyrdene.

Kirken har lenge vært presset av romantikk og rasjonalisme. Vi har i liten grad forstått lengselen etter på den ene siden en fortryllet verden, og på den andre en fornuftsbasert. Brown har her utviklet en sjelden teft for dette. Et viktig grep er at hovedpersonen er skeptiker og levende fasit. Forkynnelsen svekkes ikke når Langdon må bøye seg for overveldende fakta og ubestridelige mønstre.

Tenkere og kunst med utstrakt bruk av metaforer og symboler er et skattkammer for alle som vil se mystikk ved høylys dag. Effekten øker når alle som kan knyttes til noe ”mystisk”, bukkes inn som vitner for akkurat den mystikken som Brown foretrekker.

Dermed legges opp til at genier som Newton og Leibniz støtter at vi alle er guder, og at vitenskapen og mystikken har samme mål. Antagelig vet ikke Brown at Leibniz leverte tungtveiende argumenter for en teistisk Gud. Eller at den gode teist Newton regnet på Bibelens profetier og når jødene skulle komme tilbake til det Lovede land. Panteismen stod dem kort sagt fjernt.

Mens Brown i sine to seneste bøker hadde søkelyset på Den katolske kirken, rettes det denne gangen mot frimurerne. Han skal ha ros for ikke å henge seg på de friskeste konspirasjonsteoriene og esoteriske knytningene mellom Washington, pentagrammer og pyramider, med dollarseddelen som kart.

Når Brown til og med beskriver denne type teorier som galskap, fungerer det som en avledningsmanøver for å gjøre hans egne koblinger mer troverdig. I perioder opptrer han til og med som apologet for frimurerne. Han etterlater liten tvil om at han foretrekker deres ”tradisjon for toleranse og et åpent sinn” i en tid der ”ulike kulturer dreper hverandre fordi de ikke blir enige om hvilken gudsdefinisjon som er best” (side 31).

Denne type overforenklede fremstillinger, koblet med misvisende fakta, er såpass gjennomgående at Brown ikke kan ha lært noe av kritikken mot Da Vinci-koden. Antagelig mest fordi han ikke vil. Noe som antydes når synes å levere skjulte tilsvar i replikker som at ”jeg har ingen interesse av noe så useriøst som Den hellige gral eller menneskets patetiske debatt om hvem sin versjon av historien som er korrekt.” (side 38).

Samtidig som hele opplegget nettopp er å avsløre de riktige sammenhengene i historien og hva trosforestillinger egentlig handler om.

Som så mange med tilbøyeligheter til New Age, gjelder det å få vitenskapen på sin side. Vi får dermed vite at den yngre søsteren til Peter Solomon har utviklet noe som kalles ”Noetisk vitenskap”, og forsker på hvordan tanken kan påvirke materien.

Dette knyttes så til den ”urgamle kunnskapen” som vi finner i verdens mystiske tradisjoner der mennesket styrer materien. Mystiske forestillinger handler egentlig om moderne fysikk. Dermed ender det med at praktisk og teoretisk vitenskap, med ganske så presise formler og prinsipper, blir tatt til inntekt for mangetydige begreper og til dels tåkete tanker som at det er vår bevissthet som skaper virkeligheten. Som alltid er det godt å bruke vitenskapens prestisje i en vekkelsestale.

Brown sparer i det hele tatt ikke på kjepphestene. Han bruker alternativbevegelsens ordspill som at frelse – atonement – egentlig er forening med universet – at-one-ment. Det er ikke så nøye at ordet opprinnelig handler om vårt forhold til en personlig Gud. For alt er jo egentlig ett, en panteistisk ”mental energi” som Brown omtaler i svært så upersonlige vendinger.

For å lykkes må Brown karikere. Han nøler ikke med å spre myter og fordommer om kirken, eller å ta bibelvers ut av sammenhengen. Og mens han i tidligere bøker ikke utviste spesiell måtehold i historiske bommerter, var det én feil han pussig nok holdt seg unna. Det er dermed først i Det tapte symbol at Brown kan røpe at den "mørke middelalder" var en tid der "selv de klareste hoder så for seg at jorda var flat”.

Han ikke bare nevner det én gang, sånn i forbifarten. I stedet blir det noe av et mantra, et sentralt retorisk poeng som han gjentar minst tre ganger. Han kobler dermed de som er i mot hans åndelige vyer med de som mente at jorda var flat. Han styrker dermed ikke bare sin egen sak, han befester denne myten om middelalderen i generasjoner fremover.

Det er kort sagt ikke vanskelig for leserne å velge side. Mot den bakstreverske og blinde kirken løfter Brown fram sine opplyste idealer. Og hevder at det er akkurat dette som Bibelen egentlig forteller oss, når vi leser mellom linjene og under overflaten. Mens det ikke synes å slå ham i hvor stor grad hans åndelige helter er bærere av antivitenskapelige og verdensfornektende tradisjoner - for de få utvalgte i en religiøs elite.

Det er ikke enkelt å se hvordan demokrati, menneskerettigheter eller naturvitenskap – for ikke å si den amerikanske grunnloven - skulle ha sprunget ut av en gnostisk livsoppfatning.

Som thrillerforfatter er Dan Brown spennende nok, særlig om man ikke tar det så nøye med logikk, fakta og personskildringer. Som forkynner blir han heller kjedelig. Likevel har ingen en større menighet.

onsdag 24. juli 2013

Oddekalv som selot

Siden lederen for Norges Miljøvernforbund har begynt å kose med konspirasjonsteorier, kan det gjøres verre ting enn å lese John Færseths oversikt over en del av dette i Vepsen-artikkelen Oddekalv har alliert seg med ekstreme!


Ikke minst er det  ... interessant å se en person med såpass klippekort i media støtte noen av de knekkesprøeste favorittene i konspirasjonshyllene.
Kurt Oddekalv forsvarer teori om at fly bevisst slipper ut giftstoffer i atmosfæren, men vil til tross for at han har sine mistanker, ikke si hvem som står bak.
Forøvrig hyggelig at artikkelen lenker til På sporet av chemtrails-konspirasjonen.

Dessverre er det noe stoff som aldri går ut på dato.

Nå er det ikke fullt så hyggelig at Oddekalv rett etter toårsminnet for Utøya-massakren spiller på hetsen mot Eskil Pedersen (se også klar refs i VG i ettermiddag).
Leder for Norges Miljøvernforbund Kurt Oddekalv blir kritisert for å lenke til et høyreekstremt nettsted der AUF-leder Eskil Pedersen angripes for å ha «stukket av» fra Utøya 22. juli 2011. Det aktuelle nettstedet har politianmeldt Pedersen for å ha etterlatt noen i maktesløs tilstand. På facebookveggen Oddekalv flere andre oppfatninger som hovedsakelig finnes på konspirasjons- og ektremistnettsteder.
Mens det er mer enn lettere uhyggelig at han vedgår at han ikke vet hva han driver med.
- Jeg er fullstendig upolitisk, og bryr meg ikke om hvorvidt dette er et ytre høyre eller ytre venstre-nettsted. Det jeg er opptatt av er at det ikke har blitt tatt noen debatt om Pedersens oppførsel. Han stakk av med den eneste båten til tross for at han hadde ansvar for barn ned i tolvårsalderen, likevel fortsetter han ”for full trøkk” i politikken. Det viser at det er noe alvorlig galt i det norske demokratiet.
Andre vil nok heller tenke at det er noe alvorlig galt når personer verken har kunnskap om nettstedene de linker til, aner hvem Tore Tvedt er eller klarer å motstå høyreekstreme og andres konspirasjonsretorikk.
Både vaksinemotstand, chemtrails og sterk kritikk mot Arbeiderpartiet er i dag viktige bestanddeler i det norske konspirasjonsmiljøet på nettet, der også høyreekstreme som Tore Tvedt har fått innpass.
 Dermed er det tvilsomt at Oddekalv vil la seg vaksinere mot slik.

tirsdag 23. juli 2013

Jesus som selot

Da Albert Schweitzer for hundre år siden skrev historien om Jesus-forskningen (Geschichte der Leben-Jesu-Forschung) var konklusjonen at selv om ulike forskere hadde kommet til ulike konklusjoner, hadde de tilfeldigvis funnet den Jesus som lignet mest på dem selv.

De trodde de så Jesus i dypet av brønnen, men pussig nok var det deres eget speilbilde.

Dermed var Schweitzer skeptisk til at det var mulig å finne en historisk Jesus. Kildene viste at en virkelig Jesus hadde eksistert, men i følge Schweitzer måtte det være en endetidsprofet som ikke lignet liberale og velmenende forskere på 1800-tallet.

Selv om det kanskje ikke var det mest troverdige kriterium å finne den Jesus som lignet minst på Schweitzer.

Boken betegnet den pessimistiske slutten på det som ofte kalles for den første jakt etter den historiske Jesus. Det skulle ta over en generasjon før neste jakt startet for alvor og vi er vel nå i gang med minst den tredje jakten, litt avhengig av hvordan man teller.

At det er blitt såpass mange jakter skyldes imidlertid ikke at forskere flest er svært uenige, og er i ferd med å gi opp fullstendig. I stedet er grunnen at vi har fått stadig mer data.

Takket være tekster som Dødehavsrullene, har vi langt mer solid grunnlag for å forstå og forske på den historiske Jesus enn for hundre år siden, slik bl.a. John P. Meier og enda mer N.T. Wright har argumentert godt for i bokserien som starter her.

(Oppdatering 24.07.: Dette ble noe kort, litt mer utdypning i kommentarfeltet)

Hvilket ikke forhindrer at det stadig kommer ... andre typer bøker.

Salon kan dermed fortelle om det nyeste forsøket på å finne en historisk Jesus, og starter som forskerne på 1800-tallet med å avvise Det nye testamentet i et oppslag fra et par dager siden.
Very little is known about the historical Jesus, as opposed to the Jesus of myth who appears in the New Testament. He is mentioned by the 1st-century historian Flavius Josephus in reference to his brother, James, who led Jesus' followers after his death. Two second-century Roman historians, Tacitus and Pliny, also refer to Jesus' arrest and execution in discussing the movement he founded. Other than that, we have to rely on biblical writings, particularly the gospels, the earliest of which (Mark) was written down almost 40 years after Jesus' death."
Så hvem ringer vi da?
The latest to try is Reza Aslan, a professor of creative writing with a background in religious studies, which seems like just about the right configuration of skills
Hans løsning er likevel mer interessant enn mange andre kreative på feltet.
The picture he uncovers is very different from the now-common view of an unworldly pacifist preaching a creed of universal love and forgiveness. Instead, Aslan's Jesus is a provincial peasant turned roving preacher and insurrectionist, a revolutionary Jewish nationalist calling for the expulsion of Roman occupiers and the overthrow of a wealthy and corrupt Jewish priestly caste. Furthermore, once this overthrow was achieved, Jesus probably expected to become king.
Hvilke vanlige som for tiden forkynner denne ikke-verdslige pasifisten er noe uklart for meg, men har Aslan sagt noe, er det bare å bøye seg.

For det handler selvsagt ikke om at mannen er muslim.
Although Aslan never explicitly states as much, the parallels to today - to certain deeply religious and nationalist Muslims who zealously strive to cast out foreign occupiers and corrupt clerics - are hard to ignore, especially when Aslan describes Sicarii shouting, "No lord but God!".
Noe som gjør at hans bilde kanskje ikke helt apellellerer til liberale og velmenende lesere.
Perhaps "Zealot" is partly intended to make today's zealots seem less alien and scary, or perhaps it's meant to suggest that all religions go through a process of maturation that simply takes time. If so, I'm not sure it works. The historical Jesus' call for justice is stirring, but the xenophobic and theocratic society he allegedly advocated is not - in fact, it sounds a lot like what the worst of (so-called) Christians seek today. I may not be a Christian myself, but even I can see that Jesus the Christ stands for something better than that.
Noe som ikke akkurat er på kollisjonskurs med dagens Jesus-forskere.

mandag 22. juli 2013

Myter og meninger og slik

Selv om det kun er to uker til Eksisterer Gud? eksisterer, er en annen eksistens mer eksistensiell i sommer.

Fjorårets Svar på tiltale om nye ateisters omgang med argumenter generelt, enten vi snakker om Guds eksistens, bruken av naturvitenskap, historie, naturvitenskap, retorikk og revolverspørsmål som om Hitler var kristen, varslet også en bok om Jesus.

Grunnen var at 
Flere nye ateister og mange i alternativbevegelsen ikke bare tviler på at han var i nærheten av hva vi ser i Det nye testamentet, men på at han i det hele tatt har eksistert.
Den varslede boken vil forsøksvis ta opp alle merksnurrige argumenter og påstander om en oppdiktet Jesus som man kan støte på fra noenlunde skriveføre på nettet, youtube, bøker, avisinnlegg, lunsjbord og familieselskaper.

Selv om det allerede ligger atskillige titalls eksempler i hoven, er det sikkert varianter som ikke er fanget. Dermed flott om nettopp du kan bidra med tips om argumenter og påstander der ute i selveste virkeligheten, enten om Jesus som en solmyte, astrologisk konstruksjon, Kong Arthur,  Cæsar, romersk konspirasjon, Jesus i India, Zeitgeist, og resten av feltet eller annet med mere.

Det jeg trenger er representative sitater eller påstander, gjerne med en lenke. Hva sies for tiden? Hvor og av sånn ca. hvem?

Det trenger ikke å være langt eller lærd. Det spiller ingen rolle om jeg har hørt det før eller om det er like tullete som på bildet under.

Legg det bare inn i kommentarfeltet her eller på facebook.

lørdag 20. juli 2013

Twitter, eller Cheers om du vil

Vi fortsetter den banebrytende epokegjørende suggererende artikkelserien som vi startet (trykk på neste ord) her om lesebrett og (trykk på neste ord) her om noe som kalles ... facebook) fra 2010 i Det gode liv, om altså slike nymotens teknoting.

Denne gang tar vi den helt ut og sprer budskapet om

Twitter, eller Cheers om du vil

“Det he he går he he alltid et tog. He he. Alltid. Nudge nudge.”

Dette er en twittermelding. Og en megetsigende sådan. Den er, i det minste forsøksvis, morsom og politisk. I hvert fall for oss som reiser kollektivt.

Sosiale media finnes i flere farger og fasonger. Det mest kjente ansiktet utad er facebook, men det kvitres også om Twitter. Er det noen forskjell mellom disse? Og holder det ikke å være på Facbook?

Vi skrev mye om sistnevnte forrige gang, og skal ikke gjenta oss selv. Men kort sagt er dette blitt vår tids minnebok. Facebook er i dag den viktigste møteplassen for å fortelle hva vi gjør og følge venner. For ikke å si dele vitser - og hvem vi ligner mest på i Abba.
I 2013 har jeg fortsatt konto, men brukes tross de gode ord i Det gode liv mindre og mindre. 
Facebook er bedre for det meste.
Twitter er noe helt annet. Vi snakker rett og slett om en barsamtale, et elektronisk besøk i seriene Cheers og Frasiers. Jeg møter opp og lytter til samtalene. Jeg hører siste nytt, deler noen tanker, kommenterer andres og slår av noen vitser. Før jeg trekker meg tilbake til Facebook eller familien. Twitter er en velkommen blanding av stemning og slagferdighet.

Nå er det ingen stor utfordring å komme i gang. Taster jeg http://twitter.com/ i nettleseren din, finner jeg et felt der det står Join Today. Jeg skriver navnet mitt (”Full name”), velger brukernavn (”Username”), for eksempel et kallenavn, eller hunden eller hobbyen min. Da gjenstår bare å nevne et passord (”Password”) og epost-adressen min (”Email”).

Men dette er bare begynnelsen, som selgerne sier. Hemmeligheten er å finne noen å følge – eller altså å lytte til. Et tips er å høre hvem venner vil anbefale. Eller jeg kan søke på dagsaktuelle temaer (skriv stikkord i søkefeltet i høyre marg) og se hvem jeg synes har skrevet noe vettugt.

På Twitter kan jeg velge to strategier. For noen er det viktigst å lytte. Jeg følger dem jeg vil, enten det er kjendiser, eller noen som deler mine hobbyer eller interesser. Eller alt på en gang. Uansett hjelper det med engasjement, enten det er for slarv eller substans.

Selv følger jeg en mangfoldig gjeng på noen hundre. Dette er folk med noe på hjertet. Når jeg er innom, leser jeg meldinger og kommenterer om jeg har noe å si. Skal jeg få med meg seneste nytt, er mange ganger Twitter stedet, enten det handler om katastrofer eller kultur, musikk eller meninger.

Ofte utvikler det seg interessante og morsomme samtaler. Men det gjelder å si det kort. Mens jeg kan skrive så langt jeg vil på Facebook, er en ”tweet” aldri lenger enn 140 tegn (lengden vises på skjermen når jeg skriver). Det er likevel overraskende hvor mye som kan sies på så liten plass.

Her om dagen var jeg på en konsert med et band som spilte låter av gode, gamle Genesis. Twitter egnet seg utmerket til stemningsskapende meldinger om oppvarmingsbandet via mobilen: ”Nå har jeg hørt det også. Bandet fryser på scenen. Publikum holder i hvert fall varmen”.

Men vi snakker om mer enn å vise seg fram på 140 tegn. Hvis jeg i meldingen kommer til å nevne for eksempel #Telenor (når noe markeres med # foran, havner de i en temaoversikt), kan det være at selskapets kundeservice følger med. Flere kan fortelle at de har fått raskere hjelp ved å klage på Twitter enn ved å ringe 05000.

Twitter har vist seg å være mulighetenes marked. En jeg kjenner hadde en leilighet i Lofoten og lurte på om noen ville leie i juli. Fra han nevnte dette, tok det ikke mange timene til han hadde fått napp - i England.

Noe av det morsomste i baren er kommentarene. Under seneste valg var det mange vittige, for ikke å si… friske kommentarer til utspill og unnskyldninger. Engasjementet er ikke mindre under Melodi Grand Prix eller Fotball-VM.

Neste gang skal vi kikke på #Ipad. Er denne mye omtalte innretningen gjennombruddet for elektroniske bøker? Eller bare en stor Iphone fra Hjelpemiddelsentralen, slik enkelte har hevdet?

Den som venter får se. Men mulighetene er store for at du får vite det først på Twitter.

fredag 19. juli 2013

Galileo-kortet

Hyggelig nok kom leserinnlegget om klimadebatten inn i Vårt Land i går, basert på saken jeg omtalte for noen dager siden.

Eller, rettere sagt, deler av det kom inn.

Det er gjerne slik i redaksjoner at man har behov for og rett til å forkorte innlegg. Noen ganger fungerer det bra, andre ganger ikke.

Valget mellom å få inn et forkortet innlegg og ikke noe innlegg er ikke alltid så vanskelig.

Dermed er det mer av nysgjerrighet når jeg spør om det forkortede innlegget står på egne bein. Blir noe hengende i lufta? Virker det sammenhengende?

Først innlegget, slik det kom på trykk:

Galileo-kortet
Det er dessverre vanskelig å ta klimaskeptiker Oddbjør Heinem på alvor når han bruker det som ofte kalles for Galileo-kortet.
Dette er en måte å argumentere på som i generasjoner har kjennetegnet dem som hevder seg å forstå vitenskap bedre enn forskere flest, enten de har trodd på alternativ medisin eller konspirasjonsteorier. Imidlertid er det en logisk feilslutning. At Galileo møtte motstand viser ikke at noen som møter motstand i dag, har rett.

Nå kan man si mye om medias fremstilling av vitenskap, men i alle fall viser ikke dette at Heinems innsyn og perspektiv rekker langt. For det første hadde middelalderkirken ingen mulighet til å forfølge disse personene, siden de levde lenge etter middelalderen. For det andre ble verken Kopernikus eller Kepler forfulgt av Kirken for noe som helst.

Galilei døde som en tilgitt synder, god katolikk som han var. Selv om han på sine eldre dager ble dømt til husarrest, hadde hans modell av solsystemet en fundamental svakhet. Ja, solen var i sentrum, men Galileo holdt seg til at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed stemte ikke observasjonene med modellen, siden den altså var feil.

Skal vi først sammenligne Galilei med noen, er det enklere å peke på en som holder hardnakket fast på en feilaktig modell, i strid med observasjoner og til tross for at bedre er publisert, som med Keplers beregninger av ellipsebaner i Astronomia Nova fra 1609.

Nå frikjenner ikke dette i seg selv Vårt Land eller andre for til tider å snakke seg unna at temperaturstigningen synes å ha stanset opp de seneste årene, eller for å undervurdere usikkerheter i prognosene. Ingen er tjent med en uklar eller ufullstendig argumentasjon i klimadebatten.

Men skal vi ha en god debatt, kan vi ikke trekke Galileo-kortet.

Så innlegget, slik det ble skrevet. Det som er fjernet over er satt i kursiv og klammeparentes.

Galileo-kortet
Det er dessverre vanskelig å ta klimaskeptiker Oddbjør Heinem på alvor når han bruker det som ofte kalles for Galileo-kortet.
Dette er en måte å argumentere på som i generasjoner har kjennetegnet dem som hevder seg å forstå vitenskap bedre enn forskere flest, enten de har trodd på alternativ medisin eller konspirasjonsteorier. Imidlertid er det en logisk feilslutning. At Galileo møtte motstand viser ikke at noen som møter motstand i dag, har rett.

[Heimen kan ikke vente å få gjennomslag når han skriver at Vårt Land og andre som støtter det rådende synet i klimadebatten slår seg «saman med ei mengd utilgjevne syndarar i vitskapshistoria: Middelalderkyrkja i forfylgjinga av Kopernikus, Bruno, Kepler og Galilei, og tradisjonsetablerte legar i kampen mot Semmelweiss. Og i alle fall når det gjeld mediefolk: Lengre rekk ikkje det vitskaplege innsynet og perspektivet».]

Nå kan man si mye om medias fremstilling av vitenskap, men i alle fall viser ikke dette [sitatet] at Heinems innsyn og perspektiv rekker langt. For det første hadde middelalderkirken ingen mulighet til å forfølge disse personene, siden de levde lenge etter middelalderen. For det andre ble verken Kopernikus eller Kepler forfulgt av Kirken for noe som helst.

[For det tredje viser kildene at Bruno ble henrettet for magi, heresi og spionasje. Men han drev ikke naturvitenskap. Ikke forstod han seg særlig på matematikk, og ikke grunnga han sine teorier om stjernene som guddomsvesener i empiri. Det er heller ikke mange som gir ham rett i det synet i dag, selv om han altså avgjort møtte motstand.]

[For det fjerde døde] Galilei [døde] som en tilgitt synder, god katolikk som han var. Selv om han på sine eldre dager ble dømt til husarrest, hadde hans modell av solsystemet en fundamental svakhet. Ja, solen var i sentrum, men Galileo holdt seg til at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed stemte ikke observasjonene med modellen, siden den altså var feil.

Skal vi først sammenligne Galilei med noen, er det enklere å peke på en som holder hardnakket fast på en feilaktig modell, i strid med observasjoner og til tross for at bedre er publisert, som med Keplers beregninger av ellipsebaner i Astronomia Nova fra 1609.

Nå frikjenner ikke dette i seg selv Vårt Land eller andre for til tider å snakke seg unna at temperaturstigningen synes å ha stanset opp de seneste årene, eller for å undervurdere usikkerheter i prognosene. Ingen er tjent med en uklar eller ufullstendig argumentasjon i klimadebatten.

Men skal vi ha en god debatt, kan vi ikke trekke Galileo-kortet.

Nå skal ikke jeg holde hardnakket fast på det opprinnelige innlegget, ikke minst når observasjoner viser at et annet, muligens bedre og i hvert fall kortere, ble publisert. Men hva tenker de selvsagt helt nøytrale lesere av Dekodet?

Var det som kom på trykk forståelig? Rimelig oppegående?

Eller bare enda et eksempel på en usammenhengende lekse fra en av disse kroniske kranglefantene som uheldigvis har fått redaksjonens adresse?

torsdag 18. juli 2013

Like uunnværlig som TV

Mer rykende aktuell medieanalyse med artikkelen i den rørende nostalgiske serien fra Det gode liv, denne gang 2/2010.

Temaet er selveste Facebook, som jeg takket være velkalibrert krystallkule var modig nok til å hevde også var kommet for å bli.

Og, ikke bare det, her er det bare å holde seg fast til tastaturet. Vi snakker om mer enn eksistens.

Facebook – like uunnværlig som TV

Det som på fint kalles sosiale media er blitt noe mange opplever de ikke kan leve uten. For bare et par år siden hadde du ikke hørt om fenomenet. Nå er Facebook i nyhetene daglig. Og er du blant dem som fortsatt nøler, er det slett ikke for sent å bli med.
 
For Facebook er kommet for å bli, på linje med internett. Vi melder oss inn i hopetall, i alle aldre. Det virker til og med som veksten kan være størst for de over 40. Og grunnen er enkel. Det er en genial måte å holde kontakt på.

Jeg har sikkert ikke vært alene om å slite med å være oppdatert om kjente. Med årene er bekjentskapskretsen blitt såpass stor, og så spredt, at det er umulig å følge opp på tradisjonelle måter. Ja, jeg treffer familie og enkelte venner noen ganger i måneden. Det hender til og med at vi trekker fram fotoalbumet. Jeg sender julekort og SMS. Men det går lenge mellom hver klassefest.

Nå kan jeg imidlertid gjøre alt dette, samtidig, hver dag, uten å løfte meg fra sofaen. Og følge med på stort og smått, alt etter hva jeg ønsker å dele med andre. For dette er ikke tvang eller automatikk. Facebook handler ikke om avansert teknologi. I hvert fall trenger ikke jeg som bruker å bry meg om hva som ligger bak. Glem maskinene, her er det mennesker som møtes. Og er det noen du ikke vil møte, kan du slippe.

Du kommer deg på Facebook på et blunk. Det er ingen sensasjon eller hemmelighet at det bare er å klikke seg inn på facebook.com og følge forklaringene. Skal du få kontakt med noen kjente, eller barn og barnebarn, skriver du navnet inn i search-feltet øverst. Deretter kan du enkelt sende invitasjon til dem du skulle ønske å bli det som – ikke helt feilaktig – kalles ”venn” med. Og du vil selv få invitasjoner du kan svare ja, eller nei til.

Facebook er noe annet enn nettaviser eller blogger. Det minner mest av alt om en bursdag eller klassefest, selv om du må holde deg med kaker og musikk selv. Jeg kan se andres fotoalbum og oppdatere alle om hva jeg driver med. Dette er mer som å kopiere julebrev enn skrive julekort.

Og det foregår stadige samtaler. Jeg kan utvikle vennskap og delta i den daglige praten. Jeg kan fortelle at jeg tar en kopp kaffe, leser en bok eller skal på sykehuset til min mor. Eller legge ut morsomme eller flotte bilder av barna, for ikke å si katten.

Samtidig er det slik at jeg ikke trenger å dele alt med alle. Det er jeg som bestemmer hvem som kan se bildene eller oppdateringene mine. Og hva jeg selv klikker meg inn på.

Skulle jeg ønske å si fra om noe, eller støtte noe, er det ingen mangler på grupper eller støtteaksjoner å melde seg inn i. Du har sikkert hørt om buksene til det norske curlinglaget i OL. De fikk fort mange hundre tusen tilhengere på Facebook. Også aksjoner som å si nei til å endre navnet fra T-banen til Metro har fått rask, solid og forhåpentligvis virkningsfull støtte. Skal du engasjere deg i samfunnsdebatten også utover leserbrev og valglokaler, er Facebook enkelt og effektivt.

For oss som har passert 50 er det imidlertid enkelte utfordringer. Selv de jeg studerte teknologi med holdt seg lenge unna. I starten var Facebook mest for dem under tredve. Men dette har endret seg. Her om dagen fikk jeg en invitasjon fra en jeg ikke hadde sett siden ungdomsskolen. Ikke ante jeg hvor hun bodde eller hva hun hadde gjort de seneste tredve år. Og ikke ante hun så mye om meg. Vi hadde vel aldri hatt så mye felles. Men takket være Facebook fikk vi anledning til å gjenoppfriske gamle minner. Og komme i kontakt med andre gamle kjente som vi hadde på hver venneliste, som det heter på språket.

Vi er mange som har erfart at vi her snakker om den viktigste møteplassen for tiden. Facebook er snart like uunnværlig som fjernrsyn. Men hvorfor da så mye snakk om andre sosiale media? Jeg trenger vel ikke også å være på Twitter? Det skal vi se mer på neste gang.

onsdag 17. juli 2013

Lesebrett er kommet for å bli

Siden det er sommer og agurktid til og med i debattspaltene, er tiden kommet til litt andre typer stoff enn Dekodet kanskje er mest beryktet berømt  kjent for.

I 2010 hadde jeg gleden av å være spaltist i det gode blad Det gode liv med noen ... gode artikler om nyheter innen hverdagsteknologi.

Siden jeg fikk oppgitt at målgruppen var lettere teknologikløner over 50, ble innfallsvinkelen deretter, altså enkel, oppmuntrende og forklarende.
(Les videre her)

mandag 15. juli 2013

Ingen politisk Gud

Andreas Skartveit hevder i Aftenposten i går at man ikke kan diskutere med Gud, men jeg håper ikke det betyr at vi ikke kan diskutere med Andreas Skartveit.

Noe som det er grunn til, når man leser hans utlegninger om Gud i politikken.
Då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. No må dei ta same kampen i Midtausten.
Nå er det vanskelig å vite hva som egentlig er Skartveits poeng. Han forholder seg ikke til kjente statsvitenskapelige, sosiologiske eller historikerers modeller for utviklingen av mentalitet og styresett i Europa.

Han trekker ikke inn Charles Taylor eller Jürgen Habermas, eller forskere på middelalder, renessanse, reformasjon eller motreformasjon, Cavanaugh eller noen andre.


I stedet for å se på greske eller romerske modeller, germanske eller anglosaksiske, kamp om ressurser og kolonier, Magna Charta eller forhandlinger på kirkemøter, utviklingen av laug og juryvesen, disputter og Quodlibeta, spenninger mellom stat og kirke gjennom middelalderen eller retorikk knyttet til nasjonstatenes fremvekst, blir alt sett i lys av at man trodde på Gud.

Alt handler om gudstro og all gudstro handler om det samme.

Uten at Skartveit en gang diskuterer i hvilken grad noe faktisk handlet om Gud, eller om tenkningen om Gud eller om gudstro kunne virke forsonende eller samlende i perioder.

Nei, bruker man bokstavkombinasjonen gud, er det selvsagt det samme man tenker på, og det noe enøyd og hatefullt og diktatorisk, selv om man altså kan tenkes å tenke på helt annet.

Men at argumentene er mangelfulle, trenger ikke å gjøre alle konklusjoner feil.
Religion og politikk må skiljast. Meiner vi, som veit kva vi snakkar om.

Men denne europeiske kunnskapen er svært ny. I nesten heile vår historie har religion og politikk vore blanda, Gud og Kongen har styrt i lag så langt vi kjenner historia.

Den første jødiske kongen, Saul, var utpeika av Gud. I Romarriket var keisardyrkinga statsreligion. Det var kongane som kristna Noreg og kasta ut dei gamle gudane. Og det var kongane som gjennomførte reformasjonen i Skandinavia, med makt.
At dette har mindre med Gud å gjøre enn politiske behov for å finne faner og fundamenter å samles om og på, nevnes ikke. På samme måte som det ikke skilles mellom guder og Gud, eller mellom keiser og gallileer.

For spørsmålet er ikke om Gud er i politikken, men om politikken har Gud som gissel. Dermed er det godt at  Skvarteit selv vedgår at "makta brukte dei middel som måtte til."

Uten at han ser hvordan religion og gudstro nettopp kan bidra og har bidratt til å skape motvekt til  totalitære stater, som med toregimentslæren og vektleggingen av sfærer som så langt mulig bør være utenfor statens styring.

Dessverre forspilte vi lenge muligheten i Norge. I stedet for en rimelig konksekvent og bærekraftig toregimentslære der det religiøse regiment fikk leve noenlunde fritt for det verdslige, forlovet staten seg med kirken.
Staten gjorde seg til eitt med kyrkja, skriv kyrkjehistorikaren Andreas Brandrud. Å vedkjenne seg til statens religion, var borgarplikt. Avvik frå dette var eit borgarleg brotsverk.

«Denne tankegang behersker den dansk-norske lovgiving ned til vort aarhundrede. Den … har gjort disse land til rene mønstre paa statskirkelig intoleranse.» seier Andreas Brandrud i 1897.
Nå var det ikke akkurat Gud som forordnet det norske styresettet. "Eneveldet af Guds naade" var konstruert etter kongers nåde. I stedet for at Gud kunne dømme kongen, siden de to ikke hadde helt samme rang, kunne kongen bruke Gud til å dømme folket.

Likevel er dette på helt fundamentale områder annerledes enn østlige despotier. Det kan diskuteres i hvilken grad vi legger det samme i Gud som i Allah, men det kan ikke diskuteres om vi legger det samme i forståelsen av regimenter, institusjonelle rettigheter, autonome sfærer, menneskets frie vilje og moralske ansvar.

Uten at vi dermed er helt enige om alt dette i vesten.

Selv om vi i vesten så det opportunt å koble konge og kirke, bygde det ikke på fjellgrunn. Hele veien lå det miner og minner om den kristne tanken om nestekjærlighet, menneskeverd og å gi keiseren hva keiserens var og Gud hva Guds var. Selv om mange ledende skikkelser i embetsverket, inkludert Den norske kirke ikke så dette, manglet det ikke kristne dissentere som sa fra eller brede tradisjoner for å ta arbeidere og fattiges side, også i kirkelige sammenhenger.

Men for Skartveit handler gudstro om det totalitære, om ensretting og fanatisme. Demokrati er det stikk motsatt av hva guder driver med.
Gudar fører ikkje diskusjonar

Gudar er autoritære. Gudar veit. Dei fører ikkje diskusjonar med kven som helst om kva som helst. I alle fall gjeld det gudane i dei to openberringsreligionane vi kjenner best, den kristne Jahve og den muslimske Allah.

Det første Jahve gjorde i møtet med Moses på Sinai, var å avskaffe religionsfridommen. Andre gudar ville han ikkje vite av. Så avskaffa han ytringsfridommen. Utidig tale om seg sjølv ville han ikkje høyre på.

Den guden Moses møtte på Sinai var ingen moderne demokrat.
Nei, og det var kanskje ikke så lett å ha demokrati som ideal i en liten nasjon omringet av stormakter uten synderlig interesse for menneskerettigheter eller nasjonsgrenser. Likevel mangler det ikke opposisjonsstemmer i Det gamle testamentet, ikke minst ved profeter som refset konger og mektige som tok seg til rette på fattiges bekostning.

Selv om Gud ikke er demokrat kan det være tendenser til forskjell om det Gud setter som det største bud er nestekjærlighet eller blodhevn. 

Det gamle testamentet kan på mange måter leses som småfolks oppgjør mot storfolk, fra Moses mot farao til profeter mot konger.
Og då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. Demokratiet er ei statsform der løysingane blir til på vegen gjennom politisk strid, forhandlingar og kompromiss. Demokrati er å leite. Gudar har svara og forhandlar ikkje.
Uten at Skartveit nevner at Det nye testamentet og andre kristne grunnskrifter ikke har så mange svar at det gjør noe, når det gjelder politiske løsninger. Noe som bidro sterkt til nettopp behovet for - og forståelsen av - politisk strid, forhandlingar og kompromiss, gjennom hele Europas historie.

Med noen få unntak. Som tilfeldigvis er blant dem Skartveit nevner
Gudestyre/prestestyre og demokrati går ikkje saman. Ikkje i Calvins Geneve, i Savonarolas Firenze, i Khomeinis Iran og kanskje heller ikkje i Brorskapets Egypt
Det er vanskelig å finne noe mindre typisk for Europa enn Calvins Geneve og Savonarolas Firenze.  Det måtte i såfall være anabaptistenes terrorregime i Münster et par år på 1500-tallet. Eller en rekke totalitære makter på 1900-tallet som ikke direkte henviste til Bibelen.

Likevel er det altså kjetterprosessene som Skartveit ser som den sentrale  konsekvens av gudstro. Han gjør dette uten å vise til forskning eller hvordan historikere har oppfattet kjetterbevegelser som nettopp også poltisk eller regional opposisjon. Eller å nevne at det har vært svært forskjellig hvordan slik opposisjon har blitt møtt, med de verste utslagene dels på 1200-tallet og dels med reformasjonen på 1500-tallet.

Og der det ikke er enkelt å se hva som utløste hva på den tiden og hvor mye som egentlig handler om gudstro eller om nasjonalisme, erobringslyst eller alminnelig maktmisbruk, pestbølger, syndebukker, moralpanikker eller andre forhold som historikere kan peke på. 

Heldigvis har Skartveit forstått mer enn han later som.
Menneskerettane er vår tids nye religion. Individet er i sentrum.

Framståande kristne filosofar har vore sentrale i den prosessen som har ført oss hit. Martin Luther let mennesket møte Gud ansikt til ansikt, på tomannshand, som eit myndig individ, framfor å ha kyrkja og paven som mellommenn. René Decartes tok tvilen inn i varmen. Tvilen var ein frekk og farleg fyr, og han viste seg snart i stand til å undergrave store byggverk. Han utfordra trua. Og Immanuel Kant, ved si erkjenningslære, slo fast at vi er Guds medskaparar til den verda vi, kvar og ein, lever i. Vårt eige sanseapparat og våre tankar formar verda vår ut av det som finst rundt oss.

Luther, Descartes, Kant og mange andre gjorde oss viktigare enn før.
Dermed er det ikke gitt at det som hjelper i dagens Midtøsten er at man slutter å tro på Gud og ikke bare fordi det ikke er det mest realistiske scenariet.

Så er spørsmålet om det finnes eller kan skapes tilsvarende ressurser innen islam som i en kristen orientert kultur der middelalderens tenkning og institusjonelle utvikling kan ha vært en nødvendig faktor på veien mot opplysningstiden og våre dagers menneskerettigheter.

Selv om man avgjort ikke bør tro på julenissen.

søndag 14. juli 2013

Debattklima

Det er ikke til å unngå at retorikk kan kreve retoriske grep. Ett av de mer kjente er å komme med noen ikke alltid like diskrete hint om alle sannhetsforkjemperne som ble forfulgt i samtiden.

Når jeg møter motstand er det akkurat det samme som Galilei. Og siden han hadde rett, er det skammelig å si at jeg tar feil.


Logikken er gammel og god. Har jeg plassert meg selv i offerrollen, er mye vunnet. Er jeg et offer for kritikk, må kritikerne ta feil.
Siden dette er en vellykket strategi er det ikke så nøye at Galilei tok feil, manglet bevis og møtte mindre forfølgelse enn ryktene vil ha det til.

Eller om jeg selv har noen overbevisende argumenter.

Møter man denne type retorikk gjelder uansett Ryghs første lov:
Om noen bruker det faktum at kirken tok feil da de fordømte Galileo som et argument for sin teori, er teorien deres antagelig feil.
Senest ute i Galilei-galoppen er klimaskeptiker Oddbjør Heinem i Vårt Land i går og han legger ikke mange klimagasskvoter i mellom.
Den engelske vitskapsmannen Thomas Huxley sa det slik: Ein sann vitskapsmann godkjenn ingen autoritetar. For han er skepsis den største av alle dygder, og blind tru ei utilgjeveleg synd. Med sine tydelige uttrykte og implisitte holdningar, slår Vårt Land og alle deire klimasanningsvitne seg saman med ei mengd utilgjevne syndarar i vitskapshistoria: Middelalderkyrkja i forfylgjinga av Kopernikus, Bruno, Kepler og Galilei, og tradisjonsetablerte legar i kampen mot Semmelweiss. Og i alle fall når det gjeld mediefolk: Lengre rekk ikkje det vitskaplege innsynet og perspektivet.
Nå kan man si mye om medias fremstilling av vitenskap, men det er i alle fall slik at Heinems innsyn og perspektiv ikke rekker langt.

Selv om dette har vært gjengangere på Dekodet, er det ingen grunn til å ofre noen enkle poenger.

For det første hadde middelalderkirken ingen mulighet til å forfølge disse personene, siden alle levde lenge etter middelalderen.

For det andre ble verken Kopernikus eller Kepler forfulgt eller anklaget av kirken for noe som helst.

For det tredje viser kildene at det Bruno ble anklaget og henrettet for handlet om forhold som magi, heresi og spionasje.

Ikke forstod han seg særlig på matematikk, og han grunnga ikke sine ... teorier om stjernene som guddomsvesener i empirisk naturvitenskap.

For det fjerde døde Galilei så avgjort som en tilgitt synder, god katolikk som han var.

At Kirken idømte ham husarrest på sine eldre dager kan ikke forsvares, men handlet ikke om noen kamp mellom tro og vitenskap eller en Kirke opptatt av å undertrykke sannheten (se f.eks. her og her og her og her for mer om denne type myter om Kopernikus, Galilei og Bruno).

For det femte hadde altså verken Kopernikus, Bruno eller Galilei rett. Ja, de hevdet et heliosentrisk verdensbilde, sistnevnte til og med basert på nye observasjoner, men holdt seg i motsetning til Kepler til at planetene gikk i sirkelbaner.

For det sjette stemte ikke observasjonene med modellen, siden den altså var feil.

Det er ikke vanskelig å sammenligne Galilei med dem som holder hardnakket fast på en feilaktig modell, i strid med observasjoner og til tross for at bedre modeller som allerede er publisert, som med Keplers Astronomia Nova fra 1609.

Nå frikjenner ikke dette i seg selv Vårt Land eller andre media for tildels uklar eller ufullstendig argumentasjon for det rådende synet på global oppvarming, eller undervurdering av usikkerhet i prognosemodeller.

Selv om de ikke går i de samme retoriske grøftene som enkelte klimaskeptikere.

Skal man vinne frem for et mer alment publikum hjelper det nok med en bedre hjemmelekse, slik Bjørn Stærk forbilledelig har gjort (og lese ett og annet tilsvar).

Om ikke annet kan man ha et fromt håp om at det vil bedre klimaet i debatten.

lørdag 13. juli 2013

Sommer og sitater

Siden det er lyst og sommer, eller tid for å male huset som det heter på norsk, blir det nok mindre skrivning de nærmeste dagene.

Hvilket ikke er til hindre for mer sitater.

Og hva er da bedre enn å starte med hva Chesterton skrev i anledningen kroningen av Kong Haakon i 1906, i essayet som i Collected Works har fått den interessante sammenstilte tittelen Revival of Small Nation/The True Middle Ages.

Når essayet er en fornøyelse å lese er det ikke bare fordi det er om Norge, men enda mer fordi det er av Chesterton.

Etter noen tanker om at kroninger er den beste skjebne for alle konger, med unntak av det ikke å bli kronet, "a burst of rebellion for which the majority of monarchs are much too weak", og om hvorvidt man feiret på skandinavisk vis ved å kaste beinrestene på hverandre etter måltidet (noe som ikke er omtalt, men i følge GKC gjør man jo ikke det med selvfølgeligheter som at man skålte i champagneglass og ikke fra flasken), kommer han til kjernen:
But there really is in the Norwegian incident an interest of a much more real kind. It is a sort of small picture of the tendencies of Europe as a whole. This independency of Norway is the success of a cause that has been quietly working in Europe for a very long time past; but it is the success of a cause which everyone has long been in the habit of regarding as futile, unpractical, sentimental, hopeless. It is the success of the unsuccessfull.
Og det nettopp i en tid der sosialdarwinisme og imperialisme lenge hadde gått hånd i hånd.
Throughout the whole of our time and generation it has been the fashion to say that the age of small nationalities is over; that the passion of Poland and Hungary is only the afterglow of of an idle but irrevocable sunset. Sosiologists tell us that these nation had, in two senses of the phrase, been destroyed for ever, and that they had been destroyed for their own benefit. The great Empires were strong; the little nations they absorbed were weak; Nature had spoken. But within the last few years Nature has spoken and said some very unexpected things.
For Chesterton er Norge et kroneksempel på en liten nasjon som har vært underlagt store i århundrer, men som viser at små nasjoner kan lykkes bedre - og skape mer lykke - enn erobrerende og annekterende nasjoner som har en tendens til å gå til grunne eller ende i anemi.
Etter videre utlegninger om forskjeller mellom Norge, Sverige og andre små og store nasjoner, er det ikke annet å gjøre enn å avslutte essayet med moderne fremstillinger av middelalderen (og med lett modernisert avsnittsinndeling). 
There is something odd in the fact that when we reproduce the Middle Ages it is always some such rough and half-grotesque part of them that we reproduce. I do not wish to compare the Mysteries of Chester with the Mystery of a Hansom-Cab. Both are popular mysteries; but, as is commonly the case, the medieval is the more intellectual. But why is it that we mainly remember the Middle Ages by absurd things? We remember Henry I not by the First Charter, but by the dish of lampreys. We forget that Henry VIII was intellectual, but we remember that he was fat.
I do not mean that the miracle plays are merely absurd: they sometimes were. But I mean that we neglect the rest. Few modern people know what a mass of illuminating philosophy, delicate metaphysics, clear and dignified social morality exists in the serious scholastic writers of mediaeval times. But we seem to have grasped somehow that the ruder and more clownish elements in the Middle Ages have a human and poetical interest. We are delighted to know about the ignorance of mediaevalism; we are contented to be ignorant about its knowledge.
When we talk of something mediaeval, we mean something quaint. We remember that alchemy was mediaeval, or that heraldry was mediaeval. We forget that Parliaments are mediaeval, that all our Universities are mediaeval, that city corporations are mediaeval, that gun-powder and printing are mediaeval, that half the things by which we now live, and to which we look for progress, are mediaeval. We remember the Philosopher’s Stone, but we forget the philosopher" (Illustrated London News, 14. juli 1906).
Hvilket på enkelte felter minner om et innlegg jeg nylig så i Dagbladet. Denne Chesterton må snarest slutte å stjele stoff.

torsdag 11. juli 2013

Lys over mørket

Siden ett og annet skriveri i Klassekampen og Dagbladet har sagt atskillig pussig om tenkning, teknologi og vitenskap i middelalderen, kan det være greit å minne om en fagartikkel jeg skrev for et temanummer av Telektronikk om innovasjonsledelse (alle artiklene i 2/2004 er lagt ut her).

Temaet var innovasjon og tittelen Beyond the Protestant Work Ethic (fra side 5 i linken over) med undertittelen - Why some cultures innovate - learning from history.

For å svare på dette var det altså nødvendig å rydde unna noen myter og presentere litt andre perspektiver fra forskning på teknologihistorien enn hva mange forventer.

Ikke uventet antyder abstraktet innholdet:
In many circles Max Weber (1864–1920) still holds the dominant paradigm on cultural drivers for Capitalism and the Industrial Revolution in the 18th century. He argued that there was a strong connection between Protestantism and Capitalism in the West. Newer studies, however, indicate that Weber did not take a sufficiently long and global view on the forces involved. To understand the cultural drivers for innovation, attention should be given to the “cultural mutation” in early Medieval Europe, which led to an industrial revolution also in the 12th century, as well as to consider the global context, or the “world system”.
Concepts like Progress (the belief that there is a better secular future ahead of us), and discoveries such as the one that inventions may become productive innovations, that technology should be used for the common good, and that labour is valuable, led to the acceleration of innovation that characterise the modern world. As we will discover, it is difficult to understand how these concepts could become ingrained in any culture, without also considering which mental model was conducive to creating and sustaining a culture of innovation and industry.

Today it is mandatory not to lose contact with the deeper roots that led to innovation, while at the same time strive for an even better understanding of what really constitutes progress and “the good life”. From this one may take some relevant and applicable learning for today’s companies.
Er du interessert i en lettere illustrert oversikt over middelalderteknologi og diskusjon av drivkrefter for teknologiutvikling, er jeg ikke mindre beskjeden enn å hevde at dette er et greit sted å starte.

De seneste ukenes avisskriverier viser i hvert fall at det ikke er vanskelig å finne verre.

onsdag 10. juli 2013

Lysere tider i Dagbladet

Etter en sedvanlig runde med om og men på lengde og slik kom tilsvaret til oppslaget i Dagbladet om "Mørke tider" inn i dag.

Nå er det ikke alle studier eller kilder man får gjengitt på 2 400 tegn inkludert mellomrom. Det finnes enklere øvelser enn å være lun og ledig i tonen, eller påpeke nyanser, spenninger og skiftende strømninger, når hvert minste adjektiv og alle snev av bisetninger må snaubarberes.
(Les videre her)

tirsdag 9. juli 2013

Europas mørke i Dag og tid

Det mangler sjelden gode intensjoner i offentlig debatt, enten den handler om Munch eller musikk, fotball eller det flerkulturelle samfunn.

I hvertfall forsøker alle sider å vise at det er dette de styres av. Og dess verre deres standpunkter høres ut, dess mer må de forsvare seg med at de vil oss vel. I motsetning til dem på den andre siden.

Hvis det er noe som kjennetegner ekstremister er det deres ekstreme velmenthet.

En av dem som har jobbet mest med ekstremisme er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i mange år engasjert seg mot ulike former for både på høyre- og venstresiden, samt religiøs (og kvasireligiøs) ekstremisme sammen med bl.a. Øystein Sørensen.
(Les videre her)

mandag 8. juli 2013

Reinkarnert rør

Det finnes større nyheter enn at antroposofien ikke akkurat vrimler av påstander som på noen som helst måte tåler etterprøving, slik jeg viser i en lengre artikkel om Steiner og sansefri forskning.
Dermed er det ikke overraskende at forfatter og steinerskolelærer Henning Ness åpner sin Aftenposten-kronikk Reinkarnasjon – et uønsket barn med å reinkarnere avdøde myter:
I gamle dager la man som kjent uønskede barn ut i skogen for å dø. Og slik har kirken forkastet det uønskede barnet «reinkarnasjon». Dette skjedde helt bokstavelig under keiser Justinians styre, under kirkemøtet i Konstantinopel i 553 etter Kristus. Teologen Origenes, som levde midt i det 3. århundret, og som var en varm tilhenger av reinkarnasjon, ble lyst i bann av Keiser Justinian.
At Ness ikke viser til en eneste kilde som støtter dette er heller ingen nyhet når man har med myter å gjøre. Som jeg viser i Da jorden ble flat er dette basert på moderne misforståelser av hva Origenes faktisk mente, knyttet til alt fra konspirasjonsteorier om tapte tekster til forfalskninger av sitater.

At noe er mye omtalt på Nyhetsspeilet og i bestselgere innen New Age, gjør det ikke til sannheter.

Det stemmer at man i Origenes' svar på nyplatonikeren Kelsos' anklager mot kristen tro (Origen against Celsus – V1, kapittel XIII, Kessinger Publishing, 2009) kan finne setninger som støtter reinkarnasjon.

Men leser man dem i sammenheng, ser vi at dette er sett fra motpartens synsvinkel.

Bakgrunnen for myten om at reinkarnasjon tidlig var utbredt blant kristne, er nok avvisningen på nettopp kirkemøtet i Konstantinopel i 553 av hans ideer om sjelens preeksistens.

Dette gikk imidlertid ikke på østlig tankegods som reinkarnasjon, men om sjelene eksisterte allerede før unnfangelsen, for så å bli født én gang.

Origenes selv gjør da også ettertrykkelig klart at han ikke tror på reinkarnasjon. I sin kommentar til Matteusevangeliet (fra år 247), under overskriften “Forholdet mellom døperen Johannes og Elias - en vurdering av sjelevandringsteorien”, sier han:
På dette stedet er det med Elias, etter min oppfatning, ikke tale om sjelen. Ellers ville jeg henfalle til dogmet om reinkarnasjon, som er fremmed for Guds kirke. Det er ikke overlevert ved apostlene og heller ikke fremsatt noe sted i skriften.
Et annet sted i kommentaren sier Origenes:
La andre, som er fremmed for kirkens lære, forestille seg at sjeler vandrer fra menneskekropper inn i hundekropper. Slikt finner vi i det hele tatt ikke i Den hellige skrift. 
På den annen side har nok Ness mer rett i at "Reinkarnasjonsideen har vist en merkelig evne til stadig å gjenoppstå på nytt i menneskenes sinn".

Altså akkurat som ideen om at de første kristne trodde på den.

Bakgrunnen for kronikken er at tanken om at "Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken". Med andre ord et sterkt utspill som forutsetter at Kirken er i mot et personlig trosliv eller at kristne kan søke eller har funnet "spirituelle sannheter i sitt liv".

Uten at Ness synes kjent med mange og lange spirituelle tradisjoner i ulike sammenhenger, fra mystikk og Jesus-meditasjon til retreatbevegelser og karismatikk for den slags skyld. Ness kan verken ha hørt om Edin Løvås eller Oase, Kristus-kransen eller Korsvei, for å nevne noe.

Det blir ikke bedre av den vanlige ordbruken om den firkantede og dogmatiske Kirken.
Barnet «reinkarnasjon» ble i stedet oppfostret av dem som hverken fant seg til rette med ateisme, agnostisisme eller den faste dogmelæren om oppstandelsen på den ytterste dag.
Det er underlig at Ness heller ikke er kjent med at det er en lang og sterk tradisjon blant kristne for at man kan argumentere rasjonelt og på historisk grunnlag for Jesu oppstandelse (noe som ligger til grunn for troen på en oppstandelse på den ytterste dag), men la nå det ligge denne gang.

For skal man hevde at reinkarnasjon er mulig eller i hvert fall mer troverdig enn oppstandelse, krever altså argumenter og noe i nærheten av etterprøvbarhet.

Noe Ness synes å være inneforstått med, i hvert fall når han angriper andre.
Ikke å lytte til folks ønsker, tanker og behov er den største feilen den norske kirken har begått – og stadig begår. Hvordan kreve at folk som ellers gjerne deltar i den kirkelige liturgien bare skal legge fra seg ideen om reinkarnasjon ved kirkedøren før de går inn? Hvorfor kreve og forvente at de skal legge av seg hodet og hjertet?
Dermed lærer vi at det å være kristen er å ta av seg hodet og hjertet i våpenhuset (som altså bør bytte navn). Men skulle man likevel være oppsatt med slike legemsdeler, vil man slutte seg til ideen om reinkarnasjon.

Men så var det dette med antroposofer. Dermed nøyer Ness seg med mer eller mindre dogmatiske påstander uten konkrete argumenter eller etterprøvbart belegg.
Og samtidig som folkekirken er blitt mer og mer avfolket, fortsetter religionsinteressen å leve i folks hjerter, på en ny og menneskeligere, og mindre dogmatisk, måte. Det beste med reinkarnasjonsideen er at den faktisk lar seg erfare, i motsetning til oppstandelsen på den ytterste dag, som ingen hittil har erfart.
Det siste har nok sine grunner.

Men hvor og hvordan lar så reinkarnasjonsideen seg erfare? Det sier Ness ingen ting om. I stedet for å henvise til en eneste forsker, analyse, vitnesbyrd eller noe som helst annet, brukes det klassiske kronargumentet at vi er på vei inn i Vannmannens tidsalder.

Siden det er så selvsagt og avgjørende må Kirken endre hele sin lære.
Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere. Hvor lenge har kirken tenkt til å late som disse erfaringene ikke eksisterer? Reinkarnasjonsideen er jo nettopp på en helt sentral måte knyttet til den menneskelige erfaringen.
Nå er ikke Ness den eneste som bruker den kjente forskningsmetoden å forutsette det som skal bevises. Mens enkelte av oss som har kommet ut av våpenhuset med hodet på plass igjen kan tenke at det er grunn til å være noenlunde skeptisk. Subjektive "erfaringer" av reinkarnasjon kommer i mange farger og fasonger, og kan skyldes så mange slags forklaringer og følelser.

Selv om Ness snakker fint om ikke å legge av seg hodet og hjertet, ender han med å slippe katta ut av sekken. Han sier ja takk til begge deler, men det er ikke så farlig med hodet.

For erfaring og ... åpenhet trumfer fornuftig tenkning.
Åpenhet overfor aspekter ved livet som ikke kan bevises strengt vitenskapelig, krever en lydhørhet for den menneskelige erfaring. Det krever, motsatt både kirken og naturvitenskapen, en fenomenologisk åpenhet overfor det som ikke kan bevises naturvitenskapelig. Bevis kan ikke komme før etter at noe er erfart, som kjent. Derfor bør man lytte til erfaring, selv om den tilsynelatende strider mot rasjonell fornuftig tenkning.
Siden det likevel ikke kan være noen fornuftig grunn til å avvise reinkarnasjon, må det ligge mistenkelige motiver til grunn for Kirkens holdning. Nå er mange av disse angivelige grunnene velkjente fra spirituelt hold, selv om Ness kommer med kreative innspill som at det skyldes synet på kjønnsforskjeller og motstand mot homofili.
Ifølge den kirkelige dogmelæren er det jo kroppen som gjenoppstår på den ytterste dag, ikke sjelen. Innenfor kirkelæren er sjelen ikke særlig velkommen, kan det virke som. Slik kirken vektlegger avlen som den egentlige pakten som forsegler avtalen mellom to mennesker som gifter seg, og ikke kjærligheten, og derfor tar avstand fra homofili, liker heller ikke kirken sjelen. 
Mens nye og gamle ateister kritiserer Kirken for å fokusere på sjelen, er en antroposofs anklage at Kirken er for opptatt av kroppen. Noe som har den ... logiske effekten at det ødelegger for det skaptes betydning i skaperverket. Og gir frykt for erfaring. Og for eldre tanker. Og østlige.

Det skytes med andre ord fra alle løp på en gang.
Dessuten innebærer reinkarnasjon også at det skapte får en viktigere rolle enn ellers i skaperverket. I tradisjonell kristendom har Skaperen den suverent viktigste betydningen. Kan det også være at tanken på at den menneskelige erfaring utvikler seg uavhengig av den kristne tro, forferder kirken? Reinkarnasjonstanken er jo som kjent langt eldre enn kristendommen. Kanskje kan det også være at reinkarnasjonsideen har et østlig, og ikke vestlig, opphav?
Når kruttrøyken har lagt seg, koker imidlertid det hele ned til trofasthet. Man ønsker å være tro mot det man har fått overlevert. Ulike kirkesamfunn kan og har selvsagt utviklet seg og noen er mer spirituelle eller åndelige eller erfaringsbaserte enn andre uten at det trenger å være noe kvalitetstegn

Men få av dem har noe kall om å flyte på skiftende tanker uten grunnlag fra alle slags retninger.

Heller ikke når de lener seg mot rotete retorikk og reinkarnerte myter.