Og siden du er på Dekodet er det altså de historiske mytene det løftes noen faner i mot. Eller mer presist er det historikeren Nils Ivar Agøy som løfter med den glemte historien om 1. mai og kirken.
Dette er forøvrig basert på en bok vi tidligere har anbefalt på det varmeste.
Nils Ivar vifter mytene midt i mot når han skriver at
1. mai ble etablert som en demonstrasjonsdag for den internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889, og den ble feiret i Norge allerede året etter. I dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var “et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen”, og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Og dette er utvilsomt en utbredt forestilling. Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken - og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke - som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.At noe passer godt inn i en vanlig forestilling pleier imidlertid å være det sikreste tegnet på at det er galt. Så også her.
Problemet med dette bildet, er at det er falskt. Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene. Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen.For oss som vokste opp i kjølvannet av antikirkelige debatter på 60- og 70-tallet, for ikke å si bastante bøker som Oppgjør med kirken (som jeg tok et oppgjør med i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier) er det lett å kjenne seg igjen i Nils Ivars erfaringer.
Da jeg for noen år tilbake startet på prosjektet som har munnet ut i boka Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, var jeg temmelig sikker på at kirkens merittliste var nokså mørk. Jeg trodde at prestene på slutten av 1800-tallet for det aller meste hadde vært støttespillere for en urettferdig, kapitalistisk samfunnsordning; reaksjonære og kanskje griske “sort kjoler” på parti med en overklasse som ville holde arbeiderklassen nede, som hadde forkynt for småfolk at de ville få himmelsk salighet i bytte med ydmyk nøysomhet på jord. For det hadde jeg lært. Men så viste det seg at kildene fortalte en helt annen historie.Som ofte viste det seg at kritikere av kirken bygget på egen tro, i strid med kilder.
Noe av diskusjonen som ofte ble misforstått, og enda oftere forvrengt, handlet om forholdet mellom barmhjertighet og rettferdighet. Skulle kirken og kristne legge vekt på det første - altså å hjelpe mennesker i nød - eller på det andre - altså å rette opp urettferdige strukturer og lover?
Selv om noen foretrakk det første er det ikke merkelig at mange sa ja takk til begge deler siden kristen tro handler om både lov og evangelium.
Den store, men nå nesten glemte, sosialreformatoren og presten Eugène Hanssen avviste blankt at man skulle måtte velge mellom rettferdighet og barmhjertighet. Rettferdighet var Guds kjærlighet uttrykt gjennom samfunnsmessige ordninger, sa han; barmhjertigheten var den samme kjærligheten rettet mot enkeltmennesker. Man trengte begge, men barmhjertigheten alene ville ikke være nok til å få gode forhold.Nå skulle ikke denne kristne kampholdningen vare, selv på venstresiden. At religion og kirken per definisjon eksisterte for å forsvare maktens priviliger og bekjempet arbeiderklassen er et uvanlig tydelig tilfelle av selvoppfyllende profeti.
Denne formen for kristensosialisme ble for lang tid skjøvet til side fra 1918, da antireligiøsitet fikk prege arbeiderbevegelsen og kirkefolket ikke helt uten grunn fryktet avkristning. Men den kom tilbake, ikke minst fordi mange kristne har sett sosialismen som en eksponent for kristendommens idealer om kjærlighet og rettferdighet, og ikke så få sosialister har funnet sosialismens mål og verdier uttrykt i kristen dommen. Arbeiderklassens solidaritet er intet annet enn kristendommens nestekjærlighet i sosial form, sa Hertzberg. Derfor tåler det å gjentas at når det gjelder kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, har kirken en forhistorie som vi kan være mer stolte av enn mange tror og vi ofte får høre.For ordens skyld kan nevnes at mye av det samme også er synlig på den katolske siden på samme tid.
Noe vi sikkert kommer tlibake til og ikke bør overraske, siden også katolikker er kristne.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar