torsdag 7. desember 2017

Rettelse - ny feil følger

Er man for lite kjent med et emne, er det fort gjort å si eller skrive noe feil. Det blir ikke enklere på områder som er svært farget av moderne myter og misforståelser.

Men det betyr også at det ikke er lett å rette feil uten å innføre nye, eller misforstå hva som opprinnelig var feil.

Vårt Lands håndtering av artikkelen der de hevdet Kirken drepte Galileo bekrefter dette med all uønsket tydelighet.

Blant en rekke feilaktige uttalelser var den groveste at 
Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.
Hvilket altså ikke bare handler om brøleren å si at Galileo ble drept, men at også Bruno ble det for å hevde at jorden gikk i bane rundt solen.

Dermed klarte man på nett å rette kun én av feilene, mens man beholdt én og innførte en ny:
Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.
Mens rettelsen i dagens papirutgave ikke har med at Galileo ble "bannlyst" (noe som fortsatt ligger ute på nettet) og endrer grunnen til å være for "for kjettersk virksomhet".

Hvilket i og for seg stemmer, men var for det første ikke den opprinnelige påstanden og bommer for det andre på det avgjørende poenget er at dette for Bruno ikke handlet om astronomi - altså om det som var saken i artikkelen om Kopernikus. 

Det er ganske uvant å se rettelser som i så stor grad innfører nye feil.

At man i tillegg tror Bruno har relevans i en artikkel om Kopernikus, understreker at journalisten og redaksjonen er så dårlig kjent med stoffet at de fortsetter å spre myten om at Kirken henrettet noen for deres naturvitenskap.

Nei, Bruno ble ikke drept for å "forfekte de samme tankene" som Kopernikus. Han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt, noe biografen Frances Yates skriver grundig om i Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos .

Slik Henning Næss oppsummerer Yates utgir Bruno etterhvert
skrifter som viser et vitalistisk, nærmest animalistisk verdensbilde, der planetene skildres som besjelede vesener som beveger seg fritt gjennom rommet etter egen vilje. Religion og filosofi smelter sammen. Siden krydrer han sine skrifter med kabbalistisk religion.
Mot slutten av femtenhundretallet reiser han til Wittenberg i Tyskland, hvor han bruker mye energi på å gå til angrep på matematikken, en vitenskap han innerst inne forakter. Han viser her til fulle at han et naturmystiker og ingen vitenskapsmann. Den egyptiske naturreligionen kommer alltid i første rekke, og han har nå for lengst pådratt seg den katolske kirkens vrede. At han så reiser tilbake til Italia i i 1591, viser at han ikke skjønner hvilken fare som truer. Han tror seg å være i besittelse av udødelighet, tilegnet gjennom kabbala og hermetisme, og at ingenting kan ramme ham. Han håner Aristoteles, den katolske kirkens viktigste filosofiske byggestein, og nesten alle ... [samtidige] vitenskapsmenn, matematikere og filosofer.
Skal man sammenligne Bruno med noen, er det mindre med naturvitere som Galileo enn newagere som Gry Jannicke Jarlum. 

Som Næss sier i Vårt Land ble uansett ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, hele 16 år etter at Bruno ble drept. At Kirkens reaksjon på Bruno skyldtes hans syn på solsystemet, er en antikirkelig myte fra 1800-tallet.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst. 

Saken mot Galileo var i stor grad en politisk og personlig revirmarkering i en turbulent tid under motreformasjonen og 30-årskrigen. En lang, kildebasert fremstilling finnes her, men svært kort sagt hadde Galileo opprinnelig vært svært populær og venn av paven. Dessverre førte hans ubetenkte arroganse - et ikke helt uvanlig trekk hos genier - til at han la seg ut med mange støttespillere. 

Det ble ikke bedre da han fornærmet den ikke mindre arrogante og forfengelige paven ved å legge en av hans astronomiske oppfatninger i munnen på den enfoldige - Simplicius - den ene parten i Galileos dialog om det han kalte de to store verdenssystemer (selv om han utelot flere av de viktigste). 

Etter en rettssak i 1632-33 satte Kirken ham på plass med en formell livstidsdom, bl.a. basert på et muligens skittent trick fra dommernes side siden de litt dårlig dokumentert hevdet at han skulle ha brudt et påbud om ikke å forevare det solsentrerte systemet som sannhet. 

Noe som forøvrig ikke var til hinder for å formidle det som en regnemodell - med den følge at Kopernikus verk etter noen mindre justeringer ble tillatt utgitt i Italia fra 1621, etter at det en kort periode var forbudt. 

Samtidig paven nøye med å vise storsinn. Dermed endret han straks dommen til husarrest på et stort, privat gods. Der den da 70-årige Galileo arbeidet videre og produserte sitt viktigste verk, om mekanikken. 

Det hører med at han fikk besøk av familie og venner, men kunne ikke arrangere møter eller store selskap. Og stort sett kunne forlate godset når han ba pent, selv om han ikke fikk besøke storbyen Firenze.  

Slik Michael Flynn beskriver for desember 1633
Galileo finally returns to Arcetri, to the villa he had named Villa del Gioiello, "The Jewel." This is the place that he always hated to leave, to which his rheumatism had so often kept him confined, and now his punishment is... not to leave it. Aside from the humiliation and the pettifogging of getting permission to leave for this or that reason, he has been thrown into the briar patch. He is free to receive members of his family or friends, but under no circumstances is he to hold meetings or throw big parties. He is not allowed to go down to Florence, but can visit his daughters in the neighboring convent. Sharrett (1994) notes that requests are always rejected the first time, but granted the second or third time. This is just a reminder of who's boss.
Litt på samme måte som den stadige påminnelsen om at jeg ikke er sjef for Vårt Lands redaksjon eller rettelser.

tirsdag 5. desember 2017

Stopp pressen: Kirken drepte Galileo for hans naturvitenskap, sier Vårt Land

Det er ikke noe nytt at media roter om Kopernikus, Galileo og overgangen på 15-1600-tallet til å tenke at jorden går rundt solen. Stoffet er så sammenfiltret med antikirkelige fordommer og feil, misvisninger og myter, at man ikke bare må regne med bomskudd, men også skudd som ikke engang treffer skiven.

Likevel er det relativt uvanlig å hevde at Kirken drepte Galileo Galilei, slik vi kan lese beste Fake News-stil i Vårt Land i dag.

Bakgrunnen for et flere siders oppslag, inkludert forsiden, er at Jeremi M.F. Wasiutyński store biografi fra 1930-tallet nå er oversatt til norsk av Gunnar Arneson.

Utvilsomt et fascinerende og lærerikt verk, men altså skrevet for snart tre generasjoner siden om en person og et tema som det siden har vært nødvendig å gjøre mye oppryddingsarbeid rundt, slik blant annet jeg skriver om i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Disse mytene som altså fortsatt lever kommer til syne både direkte i hva Vårt Land skriver og indirekte i vinklinger og fokus. 

Det er tydelig hva som ligger i bakhodet, selv når journalisten anstrenger seg for å skrive grundig og involvere fagpersoner.
Rundt år 1500 gikk Månen, Sola, Venus, Merkur, Mars, Jupiter og Saturn fortsatt i bane rundt jorda. Med ujevne mellomrom gjorde de noen små, eksentriske krumspring, kalt episykler, for å hente seg inn og opptre omtrent som forventa. Slik Jerusalem av guddommelig nødvendighet befant seg i sentrum på middelalderens verdenskart, var det helt selvsagt at jorda var universets midtpunkt.
Ja, det var selvsagt fordi det var hva man så med sine egne øyne - og hadde vært den anerkjente regnemodellen i godt over 1000 år. Som biografen Atle Næss forteller lenger ned i artikkelen var tanken om at det i stedet var jorden som kretset rundt solen, rett og slett "kontraintuitiv for datidas mennesker".

Men når journalisten drar en parallell til Jerusalems sentrale plass på kloden - noe som altså verken kan forsvares geografisk eller er hvordan det ser ut for reisende - er det vanskelig ikke å tenke at han mener også jordens plassering hadde religiøse, kirkelige årsaker.

Artikkelen blir ikke bedre når det hevdes at det først var i "renessansens Europa" at man sådde frøet - og da ikke en gang til vitenskap - men til en førmoderne vitenskapstro, der "empirien etter hvert setter seg i førersetet". Ifølge Wasiutyński sluttet man å forklare verden ved å lete etter Gud i sitt indre, man tok nå med seg den ytre verden.

Som så ofte er det vanskelig å vite hvordan man kan begynne å rette opp misvisningen. Det er nok ikke helt uventet at verken Wasiutyński eller Vårt Land er kjent med Johannes Philoponus på 500-tallet eller muslimske forelegg for empirisk vitenskap noen århundrer senere. 

Men at noen som skriver om dette ikke en gang nevner Roger Bacon eller andre europeiske tradisjoner fra 11-1200-tallet av er merkelig. Man hopper altså over hele den naturfilosofiske tradisjonen som nettopp sådde frøene til ikke bare "førmoderne", men til moderne vitenskap, fra arabiske tenkere til latinske som Thomas Aquinas, Oresme og alle andre.

Som nettopp ikke lette etter Gud i sitt indre, slik gudsargumentene til Thomas Aquinas understreker med all ønsket tydelighet.

Det er altså ikke bare den automatiske koblingen mellom Kopernikus og kampen mellom tro og vitenskap som avslører hvor fast mytene sitter. Det mørke bakteppet er festet så godt at det ikke ramler ned av seg selv.

Beretningen om den store kampen mellom kirken og vitenskapen er urokkelig, inkludert myten om at Kopernikus nølte ned å gi ut sitt verk fordi han var redd for Kirken.
Kopernikus var ikke så særlig ivrig på å utgi Om verdenshimmellegemenes bevegelser. Tradisjonelt har det blitt tolket dit hen at pavekirken neppe ville sett særlig lyst på en såpass kjettersk påstand som at jorda ikke sto i sentrum.
Ja, det stemmer at dette "tradisjonelt" er blitt tolket slik, men det er altså en påstand uten belegg. Siden det ikke var kjettersk å hevde at solen var i sentrum (det er en anakronistisk projisering fra noen generasjoner senere), er det vanlig blant dagens historikere å forstå mangelen på iver som en frykt for å bli latterliggjort at astronomikollegaer for dårlig matematikk eller tenkning.

Noe som fikk Kopernikus til å ta seg svært god tid for å være sikker på det ikke var noen feil eller mangler i boken. Slik Næss er inne på, kom ingen kirkelig fordømmelse før over to generasjoner senere.
– Kopernikus var ganske forsiktig med å framsette teorien sin, og livsverket ble da heller ikke utgitt før samme år som han døde. Men verket ble ikke fordømt av kirken før i 1616. Sensuren rammet nok nokså tilfeldig, og det var egentlig først etter motreformasjonen at det ble virkelig farlig å lufte spørsmål som de Kopernikus stilte.
Næss vet heldigvis bedre enn "tradisjonen", selv om han dessverre nevner mystikeren Bruno som eksempel på en som ble drept av naturvitenskapelige grunner.

En mer enn snittet kranglevoren kar som verken forsto matematikken til Kopernikus eller drev med astronomiske forskning, men som oppfattet stjerner og planeter som guddommelige - og dermed laget en masse egne åndelige tolkninger av dette, på solid kollisjonskurs med katolsk teologi.

Men så kommer en påstand som ikke er en tradisjonell myte, men rett og slett en sensasjonell nyvinning.

Hvis den hadde stemt.
Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.
Når Næss altså hevder at Galileo Galiei ble drept for sin naturvitenskap, må journalisten ha lagt det i munnen på ham, basert på en misoppfatning som det forskrekker at redaksjonen godkjente.

Eller ikke ba om at han ble møtt med motpørsmål, om det likevel skulle være Næss som sa dette.

Vi snakker ikke om en tilfeldig plassert notis, men hovedoppslaget - bredt slått opp på første siden. Altså noe man skulle tro en avis jobbet skikkelig med, sjekket godt og reflekterte ekstra nøye over.

Det er ingen grunn til å undervurdere at det av flere grunner ble en ganske tilspisset konflikt mellom Kirken og Galileo. Men til tross for at dette var i en turbulent tid med så mye råkjør og revirmarkering som under motreformasjonen og 30-årskrigen, ble Galileo kun idømt husarrest - og det på sine eldre dager.

Siden han døde fredelig i sin seng, kan en seriøs og kildeorientert biograf som Næss selvsagt ikke hevde han ble drept, verken av Kirken eller andre. Det er rett og slett ingen kilder til at noen i det hele tatt er blitt henrettet av Kirken for avvikende naturvitenskapelige oppfatninger.

Selv blant de mest kritiske og kreative sinnaateister er vanskelig å finne nye antikirkelige myter om Galileo.

Man kan altså tenke seg mer imponerende journalistikk enn at slike påstander slipper gjennom i hovedoppslaget i en kristen avis som Vårt Land.

Redigert 05.12.2017 klokken 13:15

Avsnittet om Bruno og Galileo er heldigvis rettet nå (uten kommentar), selv om én feil består og ny feil følger:
Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.
Nei, Bruno ble som nevnt over i denne bloggposten ikke drept for å forfekte de samme tankene, han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt. 

Som Næss sier ble ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, altså 16 år etter at Bruno ble drept.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst, selv om han fikk husarrest på et stort, privat gods. 

Derimot ble alle bøker som hevdet at det solsentrerte verdensbildet var sant forbudt, inkludert Galileos. Mens de som lett kunne justeres til at teorien kunne fremstå som en hypotese ble holdt tilbake til det var gjort. Kopernikus' bok ble raskt rettet og tillatt utgitt igjen fra 1621.

Mer om også andre rettelser 07.12.2017

onsdag 29. november 2017

Madrasser og andre soveputer

Når det arbeides for å danne et muslimsk parti i Norge, basert på "islamsk økonomi", kunne man vente at media var interessert i tenkesettet og konsekvenser.

Hva vil Rettferdighetspartiets partiprogram bety for folk flest? Hvordan vil økonomien fungere?

I stedet lander Vårt Land i en noe annen vinkel 24. november i oppslaget Fremmer islamsk økonomi i nytt parti. Selv om det er ganske opplysende å slippe Ihab Timraz, "rådgiver ved BI" og "forsker ved Strategisk institutt", til i fri dressur, kan man ikke forvente at alle er like gode til å lese mellom linjene.

F.eks. hadde det vært interessant å få vite hva slags posisjon Timraz egentlig har på BI. Stort mer enn en administrativt ansatt? Jobber han med økonomi?

Har han publisert noe som kan kalles økonomiforskning eller forskning i det hele tatt? Hva mer jobber han med enn samhandling og teamutvikling?

Gir hans kompetanse og erfaring tillit til det Vårt Land kaller islamsk økonomi som kort sagt handler om renteforbud?
Rettferdighetspartiet jobber blant annet for å endre den økonomiske modellen i Norge fra en modell som bygger på kreditt (rentebasert) til en bærekraftig økonomisk modell som bygger på reel verdiskapning og risikodeling» står det i partiprogrammet.
Nå kunne man bare henvist til at det er hjemlet i Koranen, hadither og/eller islamske tradisjoner og at gode muslimer dermed bør følge dette. Men i stedet hevdes at det er en etisk og vellykket modell.
– Dagens finanssystem er et luftslott. Pengene du har i banken i dag er bare luft og på et tidspunkt kommer det til å smelle. Derfor er vår idé at vi kvitter oss med kredittsystemet. Sånn som det er i dag tjener eliten penger på at vanlige folk dummer seg ut. Dette er det altfor få som skjønner.
Ikke minst sliter økonomer med å skjønne dette, hvilket journalisten hadde oppdaget om han hadde spurt. Noe som burde fått det til å ringe i ganske mange varselklokker.

Hvor etisk og vellykket er egentlig modellen?

Man kunne nok også ventet at en kristen avis hadde sjekket hvordan og med hvilken begrunnelse Kirken i middelalderen avskaffet renteforbudet. Hvordan kunne de største kristne tenkerne i historien, fra Augustin til Thomas Aquinas, støtte privat eiendomsrett, profitt og renter?

Albertus Magnus (ca. 1200-1280)
Med den følge at man legitimerte investeringer og innovasjon, med markedsdrevne priser som sentralt virkemiddel, i og utenfor klostrene. Og etterhvert at langt flere enn jøder kunne ta renter og håndtere bankvirksomhet internasjonalt, på tvers av landegrenser.

Slik Rodney Stark forteller i The Victory of Reason mente Albertus Magnus (filosof og biskop, senere kanonisert) på 1200-tallet at rettferdig pris var hva "varer er verdt ut fra markedets vurdering på salgstidspunktet".

I generasjonen etter gjorde ingen ringere enn Thomas Aquinas et tankeeksperiment der en kornselger kommer til et land i hungersnød, og vet at andre kornselgere er på vei. Er han da etisk forpliktet til å avsløre dette til sterkt prispress på eget korn?

Thomas foregrep Adam Smith og det frie marked med atskillige århundrer da han svarte nei til dette.

Kort sagt var det ikke merkelig at kapitalismen begynte å vokse frem i det katolske Europa lenge før reformasjonen med stor effekt på handel og industri, vekst og innovasjon.

For Timraz handler imidlertid banker om fiktive verdier og renter om dårlig etikk.
Han viser til at pengene du ­låner eller setter inn i banken ikke finnes, at de bare er sifre på en skjerm. Dermed er du ille ute dersom det en dag smeller, slik som for eksempel i Hellas. Den eneste grunnen til at grekerne­ klarte seg var fordi de gjemte pengene sine i madrassen og ikke i banken, ifølge Timraz.
Mens han unnlater å nevne at madrassene ble brukt fordi Hellas hadde skakkjørt sin økonomi ved alt fra populistisk pensjonspolitikk og svart arbeid - til å gjemme for mye unna i madrasser.

I tillegg til at det manglet troverdige garantier for bankinnskudd. 

Nettopp fordi kommersielle banker kan gå konkurs, har mange land garantier mot tap. I Norge sikrer Bankenes sikringsfond innskudd på inntil to millioner kroner, inkludert renter. Fra 1. januar 2011 har EU pålagt medlemsland garantiordninger på minst 100 000 Euro.
Den ottomanske admiralen Ali Pasha

Det er bra, siden madrasser kan bli en sovepute. 

Et betegnende eksempel er da skipet til den ottomanske øverstkommanderende ble erobret i sjøslaget ved Lepanto i 1571. Siden Ali Pasha kom fra en kultur som ikke stolte på banker eller på at investeringer kunne forente seg, hadde han en enorm formue i gull på skipet. 

I likhet med de andre admiralene i flåten. 

Det hjalp ikke spesielt mye at dette var høyst håndfaste midler, verken sifre på en skjerm eller luftslott. 

At selv de rikeste i mangel av banker og investeringsmuligheter må frakte med seg enorme mengder gull, antyder ikke en økonomi som er egnet til å bygge fremtidsrettede samfunn. 

Slik Rodney Stark kommenterer i The Victory of Reason, er det ikke underlig at ottomanerne ble akterutseilt og avhengige av vestlige eksperter og militærteknologi.

Det er dermed med noe blandede følelser jeg leser en oppskrift som minner om AKP (M/L) i 1970. 
– Vi må fjerne renten og kreditten, og det kan selvsagt ikke gjøres over natten. Det vil bli tøff medisin når det gjøres, men det skyldes samfunnets egen dumskap.
Noen ganger er det ikke enkelt å kjenne forskjell på medisin og gift, i hvert fall ikke før det er for sent.

Forøvrig av flere steder i artikkelen der det kunne vært mer enn greit med noen enkle oppfølgingsspørsmål. 

Hvordan skal man gjennomføre dette? Demokrati eller tvang? Med lover og sanksjoner? 

Hva gjør man med dem som misliker medisinen? 

Hva gjør man når de rike sitter på pengene, uten å dele eller investere i verdiskapende virksomhet?

Modellen som skisseres er utvilsomt spesifikk for islam. Og det er liten tvil om at den i praksis handler om utbytte og renter (bare på en ganske tungvint og klossete måte), slik at det fort blir ordmagi.

Noe som er litt underlig hvis man helt oppriktig mener at renter og utbytte er i strid med islam eller ødelegger samfunn eller begge deler.

Det blir ikke bedre av at man historisk sett har endt med en finansiell markedsdeling basert på religion. Selv om muslimer i teorien ikke har kunnet ta renter, han man latt jøder og kristne låne til hverandre med renter. 

Og på ulike måter skattlagt dette, i det minste ved faste beløp per person.

Når en troende muslim introduserer et parti basert på islamske modeller er det litt uventet at han avviser dette.
– Nei, vi er ikke et muslimsk parti. Jeg skjønner at folk vil kunne tro det av å lese partiprogrammet vårt, men det stemmer ikke, sier han, og understreker at det er forskjell på islam og en muslim.
Ikke minst når Rettferdighetspartiet foreslår en skattesats på 2,5 prosent av formuen, altså det som er vanlig for «zakat», det islamske skattesystemet.

Dermed er Timrax ærlig nok til å bekrefte at "Ja, dette er den islamske skattemodellen". Hvilket ikke er så rart når partiprogrammet alltid skal "være fundert i ­Skaperens lovverk».

Mens det altså er litt rarert at partiet vil "styrke religionsfriheten", uten å svare konkret på hva det innebærer, utover at det kunne vært mer enn i Norge i dag og at "Individet må få bestemme mer over seg selv".

Altså enda et sted i intervjuet der man savner mer enn noen smuler oppfølgingsspørsmål. 

Betyr dette at individer eller grupper kan være frie til å velge Sharialover?

At man ikke kan forby noen å bruke burka på jobb?

Eller lage sin egen økonomi i økonomien?

Når det viser seg at partiet også arbeider for kjønnsdelte skoleklasser er imidlertid oppfølgingsspørsmålene klare. Men Timraz vil ikke prioritere dette i intervjuet, siden "det vil ta for mye tid".

Dermed blir det kun ett spørsmål.
– Blir det ikke vanskelig å drive politikk på saker man ikke kan forklare uten å holde foredrag om dem?
– Det er viktig at en forklarer grunnlaget for politikken og ikke bare driver med populistisk ­øyeblikkspolitikk, svarer Timraz.
Noe man ikke trenger å mistenke ham for. Han er til og med "altfor direkte og for lite diplomatisk" til å påvirke politikerne. Når han likevel satser politisk er det fordi 
Jeg prøvde å gå finansveien først, men det funket ikke. 
Ingen grunn til å tvile på det.

lørdag 11. november 2017

Fyrstelig kviss

Med denne er fredagsquizzene ajour, slik at jeg ikke trenger å tilbakedatere med mer enn noen få dager. Det hjelper litt at den måtte flyttes til lørdag, siden mangt kom i skyggen av dette seminaret.

Denne gangen ble det som ventet behov for atskillige sitater for å komme frem til et verk, en tid og (her er det bare å holde seg fast) - en forfatter.

Når ca. er dette skrevet? Hva er anledningen? Hvem kan ha skrevet det?

Første sitat:
Statsoverskuddet økes best ved å fjerne overflødige utgiftsposter, kutte unødvendige stillinger, unngå krig og utenlandsreiser (som minner mye om kriger), kontrollere grådige offentlig ansatte og være mer opptatt av å styre landet rettferdig enn av å utvide territoriet.
Siden forslagene strakk seg fra Machiavelli til Per Borten, Adolf Hitler til Anders Lange, noen foreslo også premachiavelliske forfattere, var det bare å komme med et nytt sitat.
Tre ting vil ha størst effekt: å studere geografi, studere historie og hyppig besøke byer og distrikter. La ham være særlig nøye med å bli kjent med plasseringen av distrikter og byer, deres historie, natur, institusjoner, tradisjoner, bragder og rettigheter.
Nei, dette er ikke fra Frankrike eller fra Norge, og denne gangen slett ikke fra 1200-tallet.

Altså bare å slå til med et tredje sitat.
Ønsker du å konkurrere med andre fyrster må du ikke tenke at du viser din overlegenhet ved å berøve dem landområder eller beseire deres tropper, men bare ved å ha vært mindre korrupt enn dem, mindre grådig, mindre arrogant, mindre irritabel og mindre impulsiv.
Og, nei, det er verken Sun Tsu eller Marcus Aurelius.

Dermed et fjerde sitat, fra rett etter det andre (om å studere geografi og historie og slik):
Det stemmer at tyrannen også studerer disse tingene svært nøye, men fyrsten skiller seg ut ved motivet fremfor handlingen. En lege undersøker kroppens funksjoner for å være bedre i stand til å hjelpe, en giftblander studerer dem også, men for å bli enda sikrere på å drepe.
Siden det ikke var fra Fredrik den Stores Antimachiavelli, krevdes et femte sitat
Mange revolusjoner skyldes for høy skatt. Følgelig må den gode fyrste være nøye med å opprøre folkets følelser så lite som mulig med skatter
Da noen foreslo Luther, var det greit å fortelle at dette var fra 1516, i en bestemt anledning og ta et sjette sitat.
Enkelte av fyrstenes menn har kun til hensikt å presse så mye som mulig ut av befolkningen med den ene unnskyldningen etter den andre i troen på at de handler i fyrstenes interesse, som om disse skulle være folkets fiender.
Og et syvende som forteller at den gode fyrsten må være full av
visdom, rettferdighet, moderasjon, forutseenhet og streben etter alles velferd.
Siden noen foreslo paven, antagelig fordi det var jeg som spurte, måtte det avkreftes. 

I stedet snakker vi om en av de virkelig kjente personene i første halvdel av 1500-tallet. Som ikke var Thomas More, selv om Utopia kom samme år.

Anledningen er rett og slett at Karl I (senere keiser Karl V som kalte Luther inn til et visst møte) blir innsatt som regent i Spania.

Det åttende sitatet er  altså stilet til en nyinnsatt fyrste i Europa og i håp om at denne vil styres av fornuften.
Vårt fremste mål må være å undervise fyrsten i ferdighetene som er relevante for å styre landet klokt i fredstid, fordi han ved dette må gjøre sitt ytterste for at krig ikke blir nødvendig
Og svaret er Erasmus fra Rotterdam, kanskje den aller mest kjente renessansehumanisten. Altså ingen sekulærhumanist, men en klassisk skolert kristen tenker i beste middelaldertradisjon.

Selv om han i dårlig renessansetradisjon var lite opptatt av naturfilosofi.

Verket er En kristen fyrstes utdannelse, skrevet etter Machiavellis Fyrsten, men publisert noen år tidligere.

Det hører med at den ikke alltid like gode Fyrsten Karl nok ikke var mest kjent for å støtte fredelige aktiviteter, verken i Europa eller Amerika. 

Lærde råd til regenter minnet den gang som nå mest om å skvette vann på gåsa.

Siste sitat er likevel for å utdanne gjes lesere uansett livssyn.
Sørg nøye for at skjevheter i rikdom ikke blir for store. Jeg vil ikke at noen skal bli fratvunget hva de eier, men det bør lages et system som forhindrer at de manges rikdom kommer kun et fåtall til gode.

torsdag 9. november 2017

Nå også Podcast

Siden jeg hadde gleden av å bli invitert av Daniel Joachim Heggheim Kleiven til å bli med på podcastkjøret, er det godt å se at den om Kirken mot vitenskapen nå er tilgjengelig for flere enn oss to i kontorstudioet hans.

Prøvde så godt jeg kunne å snakke like fort som du leser, men lyktes nok dessverre ikke hundre prosent.

Den beleilige unnskyldningen for det hele er at Joachim for en stund siden luftet stemningen
for en podcast, med en spørreundersøkelse over hva folk kunne tenke seg å høre om. Responsen var god, med 443 avkryssede svar, som gir mange spennende temaer å kaste seg over i tida som kommer. 
Tanken er at denne podcasten kan være et sted hvor man kan høre om filosofi på norsk, i møte med Gud, vitenskap, kristen tro, etikk og mer, i et enkelt tilgjengelig format og med en lett tone og glimt i øyet. 
Nå er podcasten altså ute i verden, hvor selveste Bjørn Are Davidsen i en av de første episodene tar for seg noen vanlige myter om krigen mellom kirken og vitenskap.
Temaene var som vanlig ikke av de aller minste.
Har ikke kirke og naturvitenskap vært fiender opp gjennom historien? Er de ikke motsetninger? Har ikke naturvitenskap i våre dager gjort Gud, kristendom og kirke irrelevant? 
Jeg prater med Bjørn Are Davidsen om dette, mer til og om myter og fakta, blant annet i brenningen av biblioteket i Alexandria, drapet på Hypatia og oppstyret rundt Galileo Galilei.
Du kan altså gjøre dårligere valg enn å klikke deg inn på denne posten på bloggen hans, der det forøvrig ellers ligger mer enn podcaster.

onsdag 8. november 2017

Snart freddan!

Skulle du ikke helt ha fått det med deg, eller forsåvidt uansett, oppdaterer jeg de ytterst lærerike og høyst polemiske fredagsquizzene fra Facebook fremover.

Én per dag tilbakedatert til datoen de ble holdt og flere følger utover.
Dekodet går altså om mulig enda mer baklengs inn i fremtiden.

I hvert fall frem til

lørdag 4. november 2017

Oss millionærer i mellom

Som observante lesere kan ha merket, er det litt vann mellom båtene på bloggen for tiden. Det er ikke til hinder for at antallet treff friskt nærmer seg én million og kan ha passert med grei margin når du leser dette.

Det er nok flere grunner til det, og ikke bare at du bidro akkurat nå. I de snart ti årene jeg har blogget, har det blitt nærmere 2 000 innlegg med tilsammen over 8 000 kommentarer.


Temaene strekker seg fra film til filosofi, fra tegneserier til teologi, fra allitterasjoner til åsatru.

Det finnes nok blogger som skriver mindre enn Dekodet om vitenskapshistorie, Donald Duck, Star Trek, kirkehistorie, progrock, middelalderen, Den historiske Jesus, science fiction, Bysants, kultarkeologi, skepsis, modernitetens myter, Tarzan, evolusjon, konspirasjonsteorier og resten av feltet.

Omfanget og bredden gjør at ikke alle vil bli like overrasket over at det er flere hundre treff hver dag, selv i perioder med få innlegg.

Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at noen temaer treffer bedre enn andre. Ikke minst de helt store eksistensielle spørsmålene som får frem engasjement og emosjoner, der favorittene tydeligvis er om Gud eksisterer og hvorfor vi feirer jul.

Hvor mye innlegg kan du så vente deg fremover? Det blir nok en del hyppigere enn før i høst, og ikke minst kommer jeg til å oppdatere litt bakover med den serien av fredagsquizzer som har gått på min facebookvegg i høst (du finner nå den første her).

I det hele tatt er det nok slik for mer enn lettere entusiastiske folk som meg morsommere å delta på facebook med poster, kommentarer og linker, enn relativt grundige bloggposter.

Eller å svare ja nå jeg blir kontaktet av rimelig oppegående journalister, som forrige ukes Kristen-forfatter refser barneprotestene (bak betalingsmur).

Der står jeg altså frem med forsøk på konstruktiv kritikk  (= eller altså refser som det heter i tabloidformat) mot de sedvanlige reaksjonene på banning på NRK, som forståelig nok ikke blir færre når det gjøres av barn.
– Jeg ser det som viktig å forstå at vi som kristne møtes med mange slags negative tanker i bakhodet, fordommer og slik. Måten vi reagerer på forsterker dette, og dermed bør vi tenke oss om to ganger, sier Bjørn Are Davidsen. Han skriver blant annet bøker om trosforsvar og historiske myter om kristne.
Noe som i billedteksten er blitt til "flere bøker om evolusjon og trosforsvar", noe som det ikke er garantert at skaper ekstra godvilje hos alle Dagens lesere.

Godviljen blir nok ikke større når jeg altså taler Roma  etablerte oppfatninger midt i mot - og antyder at banning kan brukes mot ... banning.
– Innslaget var en satire over ønsket om å modernisere barnesangene til ikke bare å være fra 60-tallet. Det var ingen oppfordring til barn om å banne, tvert i mot fikk vi se hvor dumt det var at de gjorde det. Så lenge ingen av barna ble tvunget til å være med og det skjedde med foreldrenes samtykke, må vi kunne tåle dette - og ikke bare dem av oss som likte satiren.
– Kristne skal altså la barna banne?
– Nei, men la dem gjerne være med på et rollespill eller en lek for å illustrere hvor tåpelig det er at barn banner, og å modernisere barnesanger til å inneholde banning.
Reaksjonene var flere på Facebook, men også de bak betalingsmuren var forutsigbare nok:


Så da vet du at du nå er på en svært populistisk blogg som løpende velger temaer og standpunkter for å tekke folkemeningen.

Det blir fort én million av sånt.

fredag 3. november 2017

Empirisk

Ny fredag, ny kviss, hentet fra selveste Facebook.

Når omtrent kan følgende ha blitt sagt? Av hvem? Og hvem er det skrevet til?
Jeg skal nå avsløre prinsippene for empirisk vitenskap, siden ikke noe kan være tilstrekkelig kjent uten ved erfaring. Det finnes to måter å få kunnskap på, den ene ved fornuft, den andre ved empiri. Argumenter har konklusjoner vi må godta, men de gjør oss verken sikre eller fjerner så mye tvil at tanken kan få hvile, hvis de ikke bekreftes ved empiri. Mange kan ha argumenter for påviselige fakta, men uten empiri, overser de dem slik at de verken unngår det som er skadelig eller gjør det som er fordelaktig.
Enten det fordi det var fordi det var en noe lettere oppgave enn tidligere, eller noe begynner å kjenne spørsmålsstilleren på gangen, kom det riktige svaret, i hvert fall på mannen bak, med én gang.

Her

skal

vi

imidlertid

la

det

være

litt

spoilerfritt

en

stund

for

den

som

ønsker

å

tenke

seg

litt

om


Siden dette med empirisk vitenskap, slik forrige kviss berørte, har en ganske lang historie, er det egentlig ikke helt enkelt å vite hvem som kan ha stått bak akkurat dette.

Det er lett å tenke for nært vår tid, men også mulig å tenke svært mye lenger tilbake.

Jeg hadde imidlertid valgt den mest ventede av de mer uventede mistenkte, selv for dem som tror at alt Det Gode kommer fra Opplysningstiden (TM).

Rett og slett selveste Roger Bacon (1220-1292). Og ikke et obskurt verk omhyggelig gjemt unna kunnskapsfryktende klerikale, men et av hans hovedverk.

Skrevet på oppdrag - for paven.

Verket er altså igjen Opus Majus, sendt pave Klemens IV i 1267.  Som nøye omtalt i tredje kviss.

Altså god empiri for at noen kunne komme til å treffe blink ganske så fort.

fredag 27. oktober 2017

Lette og tunge spørsmål

Ingen grunn til å holde noen på pinebenken lenger, tid for en ny, googlefri fredagsquiz.

Spørsmålet var sånn omtrent når dette eksperimentet med å slippe et tungt og et lett legeme samtidig fra et høyt punkt ble gjennomført? Hvem gjorde (og skrev) dette?

Aristoteles’ påstand om at tyngre legemer faller mye fortere enn lette
er helt feil og det kan vi mer virkningsfullt få bekreftet av observasjoner enn av argumenter. For hvis du slipper to vekter fra samme høyde, den ene mange ganger tyngre enn den andre, vil du se at tiden det tar dem å falle ikke [bare] bestemmes av tyngden, men at forskjellen er svært liten.
En av utfordringene for dem som likevel måtte jukse og google, er at dette i så stor grad tillegges Galileo.


Når dette hevdes med den største selvfølgelighet på Forskning.no i regi av Universitetet i Oslo, er det ikke underlig at også matematikklærere i videregående samtykker.
Dette markerer starten på den moderne epoken i vitenskapen: Holdningen at enhver påstand, uansett hvor vis eller ansett dens opphavsmann var, måtte måles ved eksperiment. Historien vil ha det til at Galileo selv skal ha utført dette spesielle eksperimentet fra det skjeve tårn i Pisa.
Men det er altså feil.

Vi snakker i stedet om kanskje det klareste beviset på at tidsreiser er mulige. Johannes Philoponus foregrep i Alexandria på 500-tallet altså Galileo med over tusen år, samtidig som han også var svært tidlig ute med en rekke andre teorier.

Betyr det så at det var en uavbrutt tradisjon med den eksperimentelle metoden gjennom senantikken og frem til Galileo, slik det kom spørsmål om et stykke ut i kvissdiskusjonen?

Ja - og nei.

Eksperimenter har en lang historie, og vi finner sporadiske omtaler av eksperimenter både innenfor den arabiske og den latinske kulturkretsen.

Philoponus gjorde altså dette på 500-tallet, den gang Alexandria (tross alle disse mytene om Hypatia og ødeleggelsen av Biblioteket og slik) fortsatt var et blomstrende senter for naturfilosofi.

Dessverre skjedde et brudd da muslimene erobret byen i århundret etter og den for det meste av praktiske formål ble avskåret fra vesten og Bysants, inkludert det meste av Philoponus' verker.

Deler av hans tenkning ble likevel (atskillig forkortet) videreført av naturfilosofer i den arabisktalende verden og vi finner eksperimentell vitenskap hos f.eks. Ibn al-Haytham (Alhazen) i hans Bok om optikken (1021) og tradisjonen kom tilbake til den latinske kulturkretsen på 11-1200-tallet.

Dermed får vi en rekke forkjempere i Europa for den eksperimentelle metoden, som Robert Grosseteste (1175-1253) og Roger Bacon (1220-1292), og senere tenkere som Francis Bacon (1561–1626).

Naturfilosofer som Jean Buridan i Paris på 1300-tallet var utvilsomt påvirket av andre sider av Philoponus' arbeid, ikke minst hans treghetslære (om impetus) som på avgjørende punkter brøt med Aristoteles.

Galileo hadde opplagt lest mye av dette, men likte ikke å gi andre æren for noe. Newton derimot, vedgikk at han stod på kjempers skuldre.

Gjennombruddet for eksperimentelle metoder knyttet til bevegelseslære kom nok langt mer som følge av utviklingen av klokker og dermed muligheten for å måle og regne på tid, og ikke minst boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å spre resultater langt videre og raskere enn tidligere.

Selv om Galileo ikke eksperimenterte fra høye tårn, gjorde han det med kuler på skråplan slik at det var enklere å vise at det ikke var noen tidsforskjeller knyttet til vekt.

Han skal likkevel ikke ha ansvaret for alle som er på skråplanet med å hevde han var først ute eller avgjørende for utviklingen.

fredag 20. oktober 2017

Fjerde fredag i kvissland

Vrien på dagens fredagsquizz er at den handler om bildekunst.

Når er disse to fra?

Hvem kan ha gjort noe slik?






















Sedvanlig

spoilerfri

scrolling

før

svaret

dukker

opp


Disse bildene ser jo rimelig moderne ut, men siden det var jeg som spurte var det nærliggende for flere å tenke at dette var fra middelalderen.

Så da var det bare å spørre tilbake om ikke den kunsten heller så slik ut:


Altså ikke akkurat en kunstform der portrettlikhet og realistiske kroppsproporsjoner er i høysetet.

Dessverre hadde noen vært i Hagia Sofia og lot seg ikke lure så lett. 

Svaret er at begge bildene er fra en bysantisnk bibeltgave fra 1000-tallet, mer presist Folie 97v. Personen over til venstre er apostelen Markus, han til høyre Matteus.

Dette er forøvrig hentet fra denne boken, som inneholder opptil flere bilder.


søndag 15. oktober 2017

Tredje quiz

Siden fredagsquizzen forsvant denne uken, ble det en søndagsquiz for dem med for stor abstinens.

Så da er spørsmålene igjen: Når er dette fra? Hvem kan ha skrevet noe slik?
I fremtiden kan vi få 
  • Båter «uten roere, slik at de største skip kan ferdes på elver og hav, styrt av én mann, med større hastighet enn om de var fulle av menn» 
  • Vogner «som kan kjøre med umåtelig stor fart uten å trekkes av dyr» 
  • Flygende farkoster "slik at et menneske kan sitte i midten og betjene innretninger som gjør at de kunstige vingene kan slå i luften, slik som en fugl flyr» 
  • Dykkerutstyr til å «spasere i sjøen eller i elver, helt ned til bunnen, uten fare for kroppen» 
  • Linser «slik at ting som er langt borte, kan synes å være veldig nærme og vice versa, slik at vi fra en utrolig avstand kan lese de minste bokstaver og telle de minste partikler av sand og støv, og se stjernene hvor vi vil» 
  • Strålevåpen "over en hvilken som helst avstand, slik at alle gjenstander kan bli brent, slik brennglass viser oss»

Igjen

litt

spoilerfri

scrolling

før

svaret

dukker

opp

nede

i

horisonten




Denne gang traff svarene bedre allerede i starten med Cyrano de Bergerac, Nostradamus og Leonardo. 

Det tok likevel noe tid før man klarte å bevege seg tilbake til 1200-tallet og Roger Bacons 840 siders Opus Majus skrevet på oppfordring av Pave Klemens IV og overlevert i 1267.

Noe du selvsagt hadde visst godt om du hadde lest rimelig nyttige blogger.

Ellers er dette et verk som ikke bare viser Kirkens interesse for teknologi og naturfilosofi, men også at Leonardo da Vinci  på 1500-tallet stod i en ganske lang tradisjon og ikke var spesielt banebrytende teknologisk i samtiden. Han fikk også lite påvirkning på ettertiden siden så de fleste av hans tekster og tegninger var skjult i notatbøker og ikke ble oppdaget før flere hundre år senere.

Altså flere ting å ha i bakhodet neste gang du støter på stoff om middelalderen eller Leonardo i det populærvitenskapelige feltet fra historieblader til Discovery Channel

fredag 6. oktober 2017

Andre fredagsquiz

Da var tiden kommet for fredagsquiz på facebokveggen igjen:
  1. Når omtrent kan dette være skrevet? 
  2. Av hvem? 
  3. Hvilken plass hadde dette betydelige verket i historien?
Mens jordens kuleform gjør at hva vi ser av himmelregionen avhenger av hvilken breddegrad vi er på, vil en som er i verdensrommet selvsagt se hele stjernehimmelen. Det er fordi ingen del av jordkloden da vil skygge for utsikten, samtidig som jorden selv knapt er et matematisk punkt sammenlignet med stjernehimmelens størrelse.

Som

vanlig

kommer

svaret

ganske

snart

rett

under

dette.


Macrobuis' fremstilling av jorden viser at den er delt på midten
av et hav og at han postulerer noen kontinenter på den sørlige 

halvkulen for at kloden skal være i balanse.
Det ble noen runder i kommentarfeltet fra den enes perioden etter den andre, tross stalltips som at verket er av de mest kopierte og leste frem til høymiddelalderen.

Altså noe alle lærde hadde lest, og til stor inspirasjon for mange slags diktere, som Dante.
Vi snakker om en som etter tradisjonen skal ha vært pretoriansk prefekt i Spania i 399, prokonsul for Afrika i 410 og hoffsjef i 422. Ingen perifer fyr, men glemt i dag.

Mer presist er det Macrobius Ambrosius Theodosius i hans Commentarii in Somnium Scipionis, altså Kommentaren til Scipios drøm, et verk skrevet av Cicero.

Her beskrives jorden som en ørliten klode i et enormt univers, noe som også var grunnlaget for hvordan man argumenterte for at vi måtte være ydmyke.

Mennesket befant seg ikke i noen priviligert posisjon, som om hele universet skulle være skapt for vår skyld alene. Nei, vi var helt ubetydelige i kosmisk målestokk, plassert i den ufullkomne delen av universet, lengst borte fra Gud.

Når Richard Dawkins hevder at "The universe presented by organised religions is a poky little medieval universe, and extremely limited" (i artikkelen A Survival Machine, 1996), bekrefter det altså hans svært begrensede utsyn.

fredag 29. september 2017

Første fredagsquiz

Her kommer som lovet i fremtiden den første av de stadig mer tradisjonelle fredagsquizzene fra facebookveggen min.

Når omtrent kan dette være skrevet? Hvor er det fra? Hvem kan ha sagt noe slik? Hvorfor er det ikke pensum i skolen?
Jeg tror knapt det finnes noe menneskelig som er så perfekt at det er immunt fra kritikk. For det som er dårlig får fortjent kritikk, mens det som er godt møter ondsinnet sladder.

...Moder Natur har ført oss dit vi er i dag, men skjebnen belemrer oss med dem som heller vil kritisere andres arbeid enn reflektere over og rydde opp i deres egne liv.

Fra hva jeg har sagt så langt, ser vi at logikk er avgjørende. Den gjør at du kan forstå og vurdere nye tanker, samt skjelne, definere og vise med overbevisning. Den er en så viktig del av filosofifaget at den tjener de andre delene slik sjelen tjener kroppen. All filosofi som ikke følger logikkens prinsipper er kraftløs og ubehjelpelig. Det er dermed bare som seg hør og bør at så mange fra alle kanter tiltrekkes av dette faget, at flere studerer logikk enn alle andre grener av denne vitenskapen som styrer våre tanker, ord og gjerninger.

Ordrike sjonglører av irrelevant nonsens må først bli avvendt fra deres ville veier før de kan lære noe som helst.


Svaret

kommer

ganske

snart

rett

under

dette.

Siterer herved fra meg selv på Facebook etter en lang runde der forslagene gikk fra Bertrand Russell til Augustin: 

Verket er Metalogicon, en grundig gjennomgang av logikkens rolle og betydning ved universitetet og i samfunnet generelt. 

At man omfavnet og institusjonaliserte slike tanker ved universitetene og de var grunnlaget for all utdannelse av teologer, jurister og naturfilosofer i mangfoldige århundrer, har hatt avgjørende betydning for vestens intellektuelle tradisjon.

Og forfatteren er Johannes fra Salisbury. En av flere det burde vært laget TV-serie om. 

Da gjenstår bare spørsmålet om hvorfor dette ikke er pensum i skolen. 

Der har jeg dessverre ingen fasit, kun fordommer.

onsdag 20. september 2017

Moral gjør moraldebatter umulige

I debatten som pågår om etikkens grunnlag kunne det nok tenkes mer nyttige innlegg enn Ole Martin Moens feillesninger med konklusjonen at "Gud gjør moral umulig" av Espen Ottosens opprinnelig korte innlegg om man kan være god uten Gud, og den litt senere utdypningen etter Halvorsens grunnleggende misforståelse av hans innlegg.

Hvis det er noe som gjør moral vanskelig å diskutere, er det ikke bare alt for lange setninger som over, men at dette handler om moral. For her tenker jeg ikke kun på noe distansert. Det handler veldig fort om meg, om hva jeg tenker, sier og gjør.

Eller i det minste kan jeg tro at det handler om det.

Dermed er det ikke sikkert at det jeg oppfatter er analytiske argumenter man nøkternt kan reflektere over eller ta til etterretning. I stedet er det lett å tro at det som sies er at jeg ikke er et godt nok menneske, eller er på tynn is i etiske spørsmål, har en dårligere etikk eller ikke bør slippes løs på barn (nåja, noen sier akkurat det rett ut).

Det blir ikke bedre hvis jeg mistenker at jeg er dypt uenig i og/eller redd for etikken jeg tror motparten står for. Eller man ikke alltid opptrer like respektfullt eller ydmykt eller begrunner alle utsagn like godt underveis i debatten.

Kort sagt gjør moral moraldebatter umulige.

Samtidig er hva Ottosen sier egentlig ganske enkelt. Det er ikke at de som ikke tror på Gud "må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)", tvert i mot understreker han at det "finnes mange ateister som etterlever høye etiske idealer".

Ottosens poeng er rett og slett at 
De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.
Nå er det nok mulig å tolke dette på litt ulike måter. Objektiv moral betyr ikke annet enn at det finnes objektive verdier (som at alle mennesker er like mye verdt), mens det at noe alltid og overalt er forkastelig kan tolkes til at dette handler om etiske absolutter, om lover som alltid skal følges (som at det er galt å arbeide på sabbaten).

Siden dette er litt forskjellige ting er det imidlertid godt mulig å tro på objektiv moral uten å tenke at det følgelig må finnes veldig mange etiske absolutter.

Slik jeg tenker om dette, er det gode grunner til at Det nye testamentet ikke inneholder lover og dermed står omtrent i det motsatte av en Sharia-tradisjon.

Uansett er det svært  interessant at Moen ikke nevner "objektiv moral" en eneste gang , men kun snakker om "moral", til nød at han er "en såkalt moralsk realist". 

I stedet hevder han at "Espen Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud", noe han altså ikke gjør. Ottosen diskuterer ikke etikk i sin alminnelighet, men etikkens forankring. Kan den også være i noe objektivt, eller kun i følelser eller noe annet subjektivt?

Dermed stemmer det heller ikke at
Ifølge Ottosen er det Gud som er moralens opphav, så dersom Gud forsvinner, går moralen med i dragsuget. Hvis ateisme, så nihilisme.
Det Ottosen sier i utdypningen er tvert i mot at 
Jeg vet om mange ateister og skeptikere, Halvorsen er sikkert blant disse, som ikke vil tenke som [nihilisten] Rosenberg. Og det er fint. Det er ganske ubehagelig å mene noe annet – for eksempel at det ikke alltid er galt å torturere småbarn for moro skyld.
Dermed kunne det vært interessant å høre hvor moralsk en "Moralfilsof ved Universitetet i Oslo" oppfatter det å vri en motdebattant på denne måten.  

Videre er Moens logikk ... interessant når han snakker om at
Dersom nihilismen er sann er det ingenting som har noe å si, og dersom ingenting har noe å si har det heller ikke noe å si at ingenting har noe å si. Nihilsmen er så grunnleggende utslettende at den også utsletter problemene våre. Riktignok fjerner nihilismen også alle godene våre, men dersom nihilismen er sann, er ikke det noe tap. Dersom nihilismen er sann var disse aldri reelle goder til å begynne med. Vi bare trodde det. Nihilismen er derfor ingen trussel.
Ja, men det er ikke "nihilismen" som er en trussel, det er troen på nilhilismen som er det, for alle oss som ikke er nihilister, inkludert Moen, i følge ham selv

Før han fortsetter med det gode gamle grepet å forutsette det som skal bevises, antagelig fordi han mener han har bevist det andre steder - og bygger på noe som vanskelig kan kalles annet enn følelser..
Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse.
Nøkkelsetningen er den neste:
Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her.
Nei, nettopp (selv om han riktignok forsøker andre steder, uten hell, som i doktorgradsavhendingen sin, slik Nils August Andresen minnet meg på at han hadde tatt opp her).

Skal man komme videre i en debatt, kan man ikke bare legge opp til at man har vist noe andre steder, uten link eller boktittel eller annet.
Poenget mitt er bare å vise til en moralteori som ikke bygger på at det finnes en Gud. Hedonisme er en sekulær form for moralsk realisme.
Men altså uten å vise at dette kan ha forankring i noe som helst som kan begrunnes som sant eller objektivt forpliktende.

Espen Ottosen vinner med én hånd på ryggen.

Moen fortsetter med å henvise til det klassiske Eutyfron-problemet, som om det handler om Gud - og ikke om gudene

Spørsmålet Sokrates stiller i dialogen dette er hentet fra, er om det gode kommer fra gudene, eller om gudene velger det gode fordi det er godt.

Kommer det gode fra gudene, er det gudene bestemmer alltid godt. Velger gudene det gode fordi det er godt, bestemmer noe annet enn gudene hva som er godt. 

Sagt på en annen måte er moralen enten vilkårlig eller det er noe annet enn gudene som avgjør. 

Og siden gudene har en tilfeldig natur, er høyst subjektive og begrensede, er blitt til av noe annet og underlagt mange slags betingelser for å kunne eksistere, for ikke å si er uenige seg i mellom, er det opplagt at de ikke kan være kilden til etikk.

En slik kilde må altså være en helt annen type eksistens. Kort sagt hjelper det å være den helt grunnleggende eksistens, alle tings opphav, ubegrenset og ubetinget, skal man være en objektiv instans.

Men her lander altså en fagfilosof i 2017 uten videre på at Eutyfron-problemet avslører at Gud ikke kan være moralens opphav, uten å vise at han kjenner til at det har vært svært gode løsninger på dette i mangfoldige århundrer, minst tilbake til kirkefedrene. 

I klassisk teistisk tradisjon er det ikke slik at Gud bare velger det som er godt, nei, Gud er det som er godt. Gud er den instansen Eutyfron etterlyser.

Dette handler altså ikke om Guds vilje, men om Guds vesen. Gud aktualiserer det gode, og løser dermed Eutyfrons dilemma.  

I stedet for å diskutere eller en gang nevne den klassiske løsningen, synes Moen å tro at Eutyfron er siste ordet.
Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav, slik som det første alternativet foreslår.
Videre avviser han Guds rolle i etikken eller i diskusjonen om moralens opphav, siden "det er høyst tvilsomt om det i det hele tatt finnes en gud". Logikken er omtrent som om noen skulle si at siden ikke alle tror at Kant har eksistert, kan vi ikke bruke Kant i etikken.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Gud kan ha en rolle i den offentlige debatten om lover og etikk, men om det er mulig å begrunne at det kan finnes objektive og alment forpliktende verdier, om Gud ikke finnes.

Det er uansett høyst delte oppfatninger om hvor tvilsomt det er at Gud finnes, selv blant akademikere

Følgelig er det nok like greit for Moen at han forlater det prinsipielle (metaetikk) og går over til å diskutere praksis (epistemologi).
Et annet problem med å hevde at Gud er moralens opphav er hvordan vi kan vite hva Gud mener. Ottosens forslag er å vise til åpenbaringene i Bibelen. Problemet er imidlertid at det finnes tusenvis av foreslåtte guder og tusenvis av påståtte åpenbaringer i verdenshistorien. Hvilken gud skal vi tro på og hvilken åpenbaring er den riktige?
Igjen uten å vise snev av innsikt i forskjellen mellom Gud og guder, eller i rasjonelle avveininger mellom ulike typer åpenbaringer. 

Eller i hvordan naturretten brukes i kristen tenkning, kjærlighetsbudet, Jesus som forbilde, den gyldne regel og i det hele tatt den solide teologiske tradisjonen for å bruke fornuften på tekstene - og ikke Bibelen som grunnlag for noe som ligner på Sharia.

Til gjengjeld synes han å glede seg over det mest vanlige "Thomas Aquinas-sitatet" (i anførselstegn siden det ikke er sikkert det stammer fra ham) ateister bruker. 
Ifølge Thomas Aquinas, i Summa Theologica, vil de som kommer til himmelen til og med få anledning til å glede seg over lidelsene som blir påført dem som pines i helvete.
Ja, enten nå Thomas har sagt dette eller ikke, er ikke et slik sitat noe uimotsigelig argument for at det kan finnes en objektiv etikk uten Gud.

For Moen er det uansett sitatet et problem for kristen moral at Gud til sist gjør alt godt, straffer de skyldige og sikrer rettferdighet. Siden Gud er god, trenger vi ikke å gjøre noe godt.
Dersom Gud finnes, kan du snyte på skatten, og du kan også stjele, voldta og drepe, for uansett hva du gjør, vil Gud sørge for et rettferdig utfall. Guds endelige regnskap sidestiller alle handlinger, og å sidestille alle handlinger gir samme konklusjon som moralsk nihilisme: at ingen handlinger er bedre enn andre. Problemet er derfor ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.
At noe muligens lyder som god retorikk, betyr ikke alltid at det er så godt rasjonelt. 

Løsningen for Moen er i stedet lidelsen og gleden. Takket være dette, kan vi ha god moral.
Lidelse og glede gir oss en enkel forklaring på hvorfor vi bør la være å plyndre og voldta og i stedet bør søke å hjelpe og fremme glede. Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så.
Jeg synes i hvert fall ikke det er en glede hvis dette er nivået på filosofiundervisningen på Blindern.

mandag 18. september 2017

Klassisk kalkun

Den sterke troen på den voldsomme og langvarige konflikten mellom tro og vitenskap, mellom Kirken og antikkens arv, skyldes verken historieforskning eller en konspirasjon.

Det handler mindre om historie enn om nåtiden. Målet er ikke å kaste lys over fortiden, men mørke over Den katolske kirken. Og det hjelper at det er godt stoff, enten ønsket er å selge bøker, fange klikk eller finne god pedagogikk.

Skrekkslagne seilere på vei utenfor kanten av den flate jord har i generasjoner slått like godt an i grunnskolen som vitenskapsmenn på bålet, i beste Game of Thrones-stil.

Dermed er det ikke annet å vente enn stadige oppslag i Illustrert Historie og tilsvarende blader om middelalderens mørke, selv om det overrasker når museer henger seg på, som i Trondheim (heldigvis rettes mye opp i Tønsberg).

Og så er det bøkene.

Selv om konkurransen er skarp, skal det godt gjøres å skrive noe mer misvisende om senantikken og middelalderen enn The Closing of the Western Mind som kom for rundt 10 år siden.

Men i år er dette imponerende nok overgått av Catherine Nixey med intet ringere enn The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World.

Og her holdes ikke noe tilbake. Det var rene utryddelsen.

Selv om man inntil nå har sett på kristne som milde og myke, saktmodige på vei til martyrdøden mens de synger lovsanger, viser Nixey en helt annen historie som knapt noen har hørt om, i følge noe så nøytralt og nøkternt som forlagsblurbet på Amazon.

Noen vil nok likevel stusse over at kristne på alle mulige måter skal ha forfulgt alle og enhver som var uenige med dem, allerede i det første århundret. Altså lenge før keiser Konstantin tidlig på 300-tallet åpnet for å tolerere kristen tro, etter Diokletians kristenforfølgelser.
Far from being meek and mild, they were violent, ruthless and fundamentally intolerant. Unlike the polytheistic world, in which the addition of one new religion made no fundamental difference to the old ones, this new ideology stated not only that it was the way, the truth and the light but that, by extension, every single other way was wrong and had to be destroyed. From the 1st century to the 6th, those who didn't fall into step with its beliefs were pursued in every possible way: social, legal, financial and physical. Their altars were upturned and their temples demolished, their statues hacked to pieces and their priests killed. It was an annihilation.
Kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne. Når man ikke lykkes enda bedre, skyldtes det kun slendrian, latskap og inkompetanse.

Hagia Sofia stod ferdig i år 537.
Man sank så dypt at man ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt, man klarte verken å lage gode stiger eller hammere.
many statues on many temples were saved simply by virtue of being too high for them, with their primitive ladders and hammers, to reach.
Som den ateistiske historikeren Tim O'Neill kommenterer med sedvanlig syrlighet, kan det altså kun skyldes at de hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt, siden de klarte å få på plass bygningen på bildet til høyre.

Når historikere leser denne type fremstillinger er det lett å se at de lider valgets kvaler, skal de le eller gråte eller begge deler.

Heldigvis er førstnevnte morsomst. Peter Thonemann legger dermed lite i mellom i gårsdagens anmeldelse i The Times om det polemiske sludderet som han forstår vil få nyateister i skyggen av Christopher Hitchens til å logre av fryd.
Like every good polemic, The Darkening Age is sardonic, well-informed and quite properly lacking in sympathy for its hapless target. But the argument depends on quite a bit of nifty footwork. Nixey vividly evokes the fundamentalist bonfires that “blazed across the empire as outlawed books went up in flames”.
Det er bare en lite hake ved dette. Det er ikke lett å finne eksempler på at antikkens klassikere ble forbudt, selv om man ikke akkurat nølte med å ødelegge andre typer tekster.
Inconveniently, we have no evidence for a single poem by Ovid or Catullus having been put to the flames: Christian book-burning was always directed at heretical Christian literature or “magical” writings (astrology and so forth) such as had repeatedly been suppressed by pagan emperors from Augustus onwards. Ovid, she grudgingly notes, continued to be copied and read enthusiastically during the medieval period.
Som så ofte får ødeleggelsen av det sagnomsuste biblioteket i Alexandria stor plass, selv om Nixey klarer å skille mellom det og Serapis-tempelet som i en periode huset en stor boksamling.
Nixey dedicates many horrified pages to the destruction of the temple of Serapis, “the greatest building in the world”, by a Christian mob at Alexandria in AD392. Throughout the empire, we are told, “temples were razed to their foundations and burned to the ground”. Again, the truth is more complex. Common enough in triumphalist Christian hagiography, temple-destruction seems to have been exceptionally rare in real life. Of all the hundreds of pagan temples in Egypt, the Alexandrian Serapeum is the only one known to have been violently destroyed. Of some 700 known temples to the old gods in Roman Gaul, only 10 (1.4%) seem to have met a violent end in the fourth or fifth century (not certainly at the hands of Christians).
Templer flest ble ikke ødelagt bevisst, de forfalt etter å ha blitt forlatt, akkurat som med mange landsbykirker i dagens England. Norske kommunebudsjetter er ikke kjent for rause poster til vedlikehold av kirker.

I stedet for å gjøre oss klokere om historien, virker Nixey fordummende.
The Darkening Age rattles along at a tremendous pace, and Nixey brilliantly evokes all that was lost with the waning of the classical world. Those losses were real enough. But by denying that anything of value or interest took their place, she ends up condemning the entire civilisation of the European Middle Ages as a collective fit of inexplicable narrow-minded idiocy.
Det er liten grunn til å tvile på at The Darkening Age vil gi mange festlige bokanmeldelser. 

Men det er heller ingen grunn til å tvile på at boken vil bli omfavnet. Journalister flest er ikke faghistorikere. De har ikke noe stort ønske om å fremstille Kirken i godt lys. 

Den er heller ikke enkelt å se at den alltid lyser like godt.

Likevel har jeg denne gangen et visst håp om at ikke alle anmeldere vil svelge boken like mye med snøre, krok og søkke, tross brede oppslag og godt agn.

torsdag 31. august 2017

Nødvendig opplysning

Muligens er det ikke kun fordi vi har hatt en opplysningstid at innlegget NRK Ytring avviste på tirsdag (etter mange minutters nøye vurdering) kunne trykkes i dagens Vårt Land, og legges ut på Verdidebatt.
Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men
 Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av. 
Selv om man skulle mene at opplysningstiden har sterke muskler og entydig tunge, er den ingen selvskapt aktør. Eller noen aktør i det hele tatt. Vi snakker om en litt tilfeldig avgrenset periode med ulike stemmer og påvirkninger. Den kan like lite forstås uten en lang forhistorie som den kan løsrives fra utviklingen av teknologi, kapitalisme og samfunnsinstitusjoner. 
Der Eia i iverens hete synes å se en motsetning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale, for ikke å si avhengighet.
Resten kan altså leses her.

onsdag 23. august 2017

Kjør debatt!

Ingen grunn til å misunne en som skal debattere på direkten med Harald Eia, enten denne opptrer som komiker eller vitenskapsnerd.

Oppgaven blir ikke mindre når formatet er kjappe svar på store spørsmål, eller man stiller uten store ark med dokumentasjon.

Redaktøren av en kristen dagsavis lokalisert på Vestlandet var dermed til tider uvant tafatt i en NRK-debatt i forrige uke (starter etter 14:50). I en lederartikkel ville han nok ikke uttrykt seg fullt så kledelig beskjeden som at kristendommen skal «ha litt av æren» for at Norge er så bra i dag og at tusen år med kristne verdier har preget samfunnet «på godt og på ondt på visse områder».

Dermed er tiden inne for å gå tilbake til start og fjernstyre deltakerne i noen minutter. Spesielt lærerikt for dem som måtte avvise fri vilje og trenger å oppleve hvordan det kjennes å være styrt av krefter utenfor egen kontroll. 

Kort sagt, KJØR DEBATT (og da en litt lenger versjon enn i Dagen i dag)!

Programlederen: Det snakkes mye om norske verdier og kristendommen. Hvor mye av æren skal den ha for at Norge er så bra i dag?

Redaktøren: Svært mye mer enn vi tror! Kulturer har ofte lange linjer og dype røtter. Tusen år med kristne verdier har formet samfunnet på mange måter.

Nerden: Nei, Norges suksess startet først i 1750, i Opplysningstiden, med den amerikanske og franske revolusjon! Da skjer det noe helt nytt som har preget Norge med likhet og menneskerettigheter og respekt for kvinner og sånn. 

Før var livet her på jorden bare en slags liten mellomfase. Det som var viktig var det som skjedde etterpå, i Paradis, når vi dør. Men med Opplysningstiden ble etikken basert på fornuft. Man kunne argumentere og ikke bare slenge inn påstander basert på hva som stod i en gammel bok!

Redaktøren: Det må du ha fra en gammel bok. Det er blind tro at fornuften eller etisk argumentasjon ble oppfunnet på 1700-tallet. Det er også en besynderlig påstand at kristne før 1750 ikke brydde seg svært mye om livet. Historikere sier noe annet om begge deler. 

Som med universet oppstod ikke opplysningstiden av seg selv, uten grunn. Den har en lang, også kristen inspirert forhistorie. Se denne plansjen [løfter opp den øverste fra en bunke]! Historikeren Edward Grant understreker at 
Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig.
Dette er fra hans [peker nederst på arket] God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press. Og dette er ikke bare en ensom røver, andre historikere har trukket frem tilsvarende!


Nerden: Mine plansjer er større og har tall!

De viser at de beste og mest lykkelige landene i dag er de mest sekulære, som Norden. Se her [trekker linjer med tusj, gestikulerer ivrig, planlegger nådestøtet]:

Kvantitativ forskning og ikke forutinntatte sitater!

Programlederen: Du kan da ikke tvile på forskning, Selbekk?

Redaktøren: Nei, men jeg tviler på Eias logikk! 

Ekte skeptikere vet at man ikke kan bestemme årsaker bare fordi noe inntreffer samtidig. I Danmark økte en periode antall barnefødsler med antall stork. Selv jeg forstår at det ikke betyr at barna kommer med storken. 

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, Eia. Linjene er lenger!

Nerden: Mitt poeng er et annet, kritikken treffer ikke! Jeg sier ikke at sekulariteten er årsaken til at noen land er bedre. I stedet viser jeg det er feil å hevde at det går galt med land som ikke lenger bygger på religion. Tallene viser at vi ikke trenger være redde for sekulære verdier!

Redaktøren: Det blir for dumt, Eia! Du begynte med at Norges suksess først startet i 1750 med opplysningstiden som du sa brakte med seg noe helt nytt og har preget Norge siden. Men nå sier du i mot deg selv. Det er altså likevel ikke opplysningstiden som er grunnen til at land som Norge er blant de beste og mest lykkelige.

Hvis poenget er at sekulære verdier ikke ødelegger, kan vi  jo godt diskutere hva slike verdier bygger på og hvordan det beste i dem kan forankres. Vi er jo enige i at det er mye bra i dem, men de springer ikke ut av intet og kan ikke leve uten næring.

Kanskje har noen former for religion en større og viktigere rolle enn mange tror?

Programlederen: Hva mener du nå - det høres ikke bra ut å bygge samfunn på religion - i 2017?!

Redaktøren: Vi trenger gode og bærekraftige verdier - og så må vi slutte å generalisere. Det er ikke slik at "religion" kan måles og veies med måleenheten R, like lite som vi kan spørre Bidrar politikk til bedre samfunn?

Spørsmålet er ikke "politikk", "religion" eller sånt, men hva slags politikk og religion. Hva kan vi forankre gode og sekulære samfunn i?

Hvilke idealer og visjoner, hva slags tro og håp, filosofier og forbilder bør vi bygge på? 

Det som er felles for landene Eia trekker frem, er at de nettopp har så lang kristen historie, enten vi snakker om protestantisk arbeidsetikk eller troen på at stat og kirke tilhørte to forskjellige regimenter.

Eller om at universet springer ut av en rasjonell vilje, at vi kan tro på naturlover, siden det finnes en lovgiver utenfor naturen. Også vitenskapen har røtter og rasjonalitet, slik James Hannam viser i denne boken [fekter voldsomt med plansje]!

Nerden: Men du kan da ikke underslå at det først var nå vi fikk menneskerettigheter og at kvinner ble respektert! 

Dere hadde 750 år på dere, og greide ikke å komme opp med noe av det! Det viser at vi slett ikke trenger religion for å få bra samfunn, tvert i mot!

Redaktøren: Vi trenger i hvert fall ikke å svartmale fortiden eller Europa helt. Folk fra andre kulturer gjorde store øyne når de oppdaget at europeiske kvinner ikke var i harem, fikk gå rundt i gatene og at menn til og med reiste seg i respekt. 

Uten å foregripe moderne likestilling, kunne kvinner lede klostre og drive naturfilosofi, som Hildegard av Bingen [løfter opp et bilde]. Vi hadde også sterke keiserinner og dronninger. Elisabeth 1 var ikke den eneste!

I Norge ser vi da også at en av foregangemennene for dette med likestilling ikke var embedsmenn med opplysningstideer, men predikanten Hans Nilsen Hauge. Folkelige vekkelsesbevegelser var også pionerer. Kvinner fikk stemmerett i kristne organisasjoner og menigheter før allmenn stemmerett.

Det skjedde først i [peker på graf med årstall] i 1884 for Misjonsforbundet, i 1889 for Søndagsskoleforbundet og andre i rask rekkefølge i 1895, 1903, 1905, og i 1911 Indremisjonsselsskapet.

Altså velkommen etter til det sekulære Norge i 1913!

Nerden: Men hvorfor kom det ikke mer likestilling før, hvis kristen tro var så bra? Jesus kjempet da ikke akkurat for demokrati og utdannelse og kvinnelige prester!

Redaktøren: Nei, men troen på likeverd er en ganske så direkte følge av hans liv og lære, selv om det kan sitte langt inne for oss menn å forstå det!

I fravær av Bibelen kan jeg slå deg i hodet med noen tall [løfter opp en plansje med mange data og kurver]!

Det er ikke tilfeldig at Robert Woodberry i den bredt anlagte studien The Missionary Roots of Liberal Democracy i American Political Science Review viser hvor mye utviklingen av demokratier og utdannelse i deler av Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oseania henger sammen med kristen misjon.

Jeg avviser ikke at det også har vært mange overgrep og mye uvett, men du skal ikke tro alt du hører om kulturimperialisme.

Nerden: Garantert noe galt med de tallene, men dette tok uansett tid før!

En som sovnet for 500 år siden og våket i dag ville fått sjokk, mens en som sovnet for 1000 år siden og våket etter 500 år, knapt ville leet på øyeloknene - nesten ingenting var forandret!

En treig tro du har, Selbekk!

Redaktøren: Her er det nok heller du som har sovet i timen, Eia! Se denne plansjen eller rettere sagt [ruller ut et laangt ark] denne utskriften fra bloggen til selveste Bjørn Are Davidsen!

Han legger ikke mye i mellom om romerretten og rettsstaten! Om ny teknologi fra briller til boktrykkerkunsten, vendeploger og papir, alle slags mølletyper og mekaniske klokker! Om svimlende gotiske katedraler, ny litteratur som Dante og Boccaccio på folkespråket, Giotto og Botticellis malerier, og polyfonisk musikk som kunne beskrives med noter! For ikke å si universiteter som sprang opp nærmest som paddehatter over hele Europa, bortsett fra i Norge, selv ikke i Trøndelag!

[Fortsetter på innpust]: Eller innføringen av krutt og kanoner, trekantseil og tallet null, uten at vi skal gi kristendommen skylden for alt dette.

En som våknet i 1517 ville virkelig fått sjokk!

Nerden: Du nevner ikke menneskerettighetene, merker jeg meg!

Redaktøren: Stod ikke på den plansjen, nei, men her har du en annen [vifter fornøyd]!

Vi finner naturretten og objektive menneskerettigheter begrunnet hos Thomas Aquinas på 1200-tallet, slik filosofihistorikeren Lisska understreker.

Dessverre tar det tid før slike revolusjonerende ideer blir oppfattet universelt og realisert for alle, og mye henger nok sammen med utviklingen av bærende samfunnsinsitusjoner, økonomi, trygghet, samfunnstillit og så videre. Kanskje var noe av det viktigste allmennskolen som kirkene startet i mange lad og utviklingen av den offentlige samtalen, takket være billig papir og aviser.

Husk at Europa omfavnet boktrykkerkunsten fra starten på 1400-tallet! Selv om noen bøker ble sensurert, ble ikke teknologien forbudt som i det ottomanske riket eller bare brukt til byråkrati og å penger som i Kina.

[Peker på plansje:] Før år 1600 var det allerede trykket nesten 150 millioner bøker! Bare i 1550 ble det gitt ut 3 millioner i Europa, like mange som på hele 1400-tallet!


Ikke rart nye idéer som reformasjonen ble spredd!

Nerden: Jeg er enig i at reformasjonen var viktig, men den kom ikke bare av nye ideer. Mye handlet også om natur og materielle forhold, rent vann og sånn! Opplysningstiden var uansett en frigjøring fra religiøse idéer!

Redaktøren: Selv var de i hvert fall ikke redde for å vise hvor de forankret sine grunnleggende tanker. Den amerikanske uavhengighetserklæringen var dermed ... opplyst nok til å knytte verdier til gudstro, og det som helt selvinnlysende [ny plansje]! 
Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.
Det hører også med at disse rettighetene ikke var så mye verdt i Frankrike under revolusjonen, eller i kommunistiske land som sa de bygget på opplysning. Eller antisemittismen som fikk ny vind i seilene av opplysningsfilosofer som Voltaire, slik Håkon Harket viser i Paragrafen.

Selv om opplysningstiden skal ha litt av æren for at vi er blitt så bra, har det vært på godt og vondt på visse områder.

Nerden: Du er fra sans og samling, Selbekk! All lærdommen din driver deg fra forstanden.

Redaktøren: Ærede Eia, jeg er ikke fra forstanden, for alt jeg sier, er sant og vel betenkt.