Koner og konspirasjoner

Muligens var jeg ikke mutters alene om å tro at jakten på de tapte evangeliene ikke kunne bli villere enn Da Vinci-koden, men må blankt tilstå at det var noe, eh, upresist.

For føljetongen om det som på mediamunne kalles Koneevangeliet (som omtalt noen ganger på Dekodet), altså en tekst der Jesus angivelig snakker om sin kone, overgår ikke bare forstanden, det overgår fantasien.

Får vi håpe, for de fleste.

Denne gangen handler det ikke om å vise at det er en moderne forfalskning, men om hvem som gjorde den. Det som avsløres er ikke noe så tamt som vilt, det er helt ellevilt.

I seneste nummer av The Atlantic nøster Ariel Sabar opp trådene i The Unbelievable Tale of Jesus’s Wife i beste detektivstil, vel verdt å lese - hele.

Fortellingen handler om

one of the strangest scholarly mysteries in recent decades: a 1,300-year-old scrap of papyrus that bore the phrase “Jesus said to them, My wife.” The fragment, written in the ancient language of Coptic, had set off shock waves when an eminent Harvard historian of early Christianity, Karen L. King, presented it in September 2012 at a conference in Rome.

Sabar var eneste journalist i rommet og har senere fulgt utviklingen tett.

Det ble tidlig klart at det var mye rart ved fragmentet. Og ikke bare fordi det passet i overkant godt med Kings prosjekt, å løfte frem det hun mener var mangfoldet i urkirken, inkludert kvinners roller.

Som om ikke blandingen av grammatiske feil og plagiat fra Thomasevangeliet var talende nok, oppdaget man også samme skrivefeil i den koptiske teksten som i en onlineutgave fra 2002 av sistnevnte evangelium.

Fra NRKs presentasjon i 2014

Kritikerne ble likevel noen decibel stillere da tester viste at papyrusbiten som teksten var skrevet på, ble datert til 700-tallet, og at blekket ikke inneholdt moderne stoffer.

Men ikke mange minuttene.

For det første var det 6-700 år for sent til å kunne brukes av historikere til å si noe om Jesus, selv om det skulle være ekte.

For det andre ble det pekt på at det ikke var vanskelig  finne en så gammel papyrusbit og blande blekk etter gammel oppskrift.

Likevel tviholdt enkelte på at det kunne være fra 6-700-tallet, muligens basert på eldre tekster.

Så lenge man ikke etterprøvde papyrusbitens tidligere eierskap.

Og det er her neste kapittel i den elleville historien begynner.

Karen King hadde lovet den forrige eieren å få være anonym, men delte innholdet i epostene som fortalte hvordan han hadde fått tak i manuskriptet. Ved å gå de involverte personene etter i sømmene, oppdaget Sabar at sporene stadig mer tydelig pekte i retning av en tysker, Walter Fritz.

Selv om han ikke var bruktbilselger, hadde han vært involvert i tvilsomme transaksjoner i et selskap som solgte bildeler.

Og var en heller iherdig lokal aktivist. Hans leserbrev og engasjement mot kraftlinjer og skatteforslag, viste et salgstalent høyt på bonusstigen.

He wrote eloquent letters to the editor of the North Port Sun. He led neighbors in a successful protest against overhead power lines. He was a regular at the 7:15 breakfasts of the North Port Early Bird Kiwanis Club. And when city commissioners gathered to hash out North Port’s annual budget, Fritz — a tall, lean man with chiseled features and dark hair, to judge by a video of the meeting — sat through hours of tedious discussion for a chance to harangue the elected leaders about a proposed recession-year tax hike.

Ved ulike typer nettsøk oppdaget Sabar at Fritz var godt kjent med egyptisk kultur og historie, noe som ikke er ugreit om man skulle skrive en tekst på koptisk.

Det hører med at han var synsk nok til å registrere domenet gospelofjesuswife.com før Karen King gikk offentlig ut med funnet.

Andre søk viste at Fritz allerede i studiedagene på slutten av 1980-tallet beveget seg rundt i dress og Mercedez, mens medstudentene tok trikken i t-skjorter.

Den videre karrieren bekrefter manøvreringsevner av de sjeldne. Noe som gjorde at han til og med tok over etter ingen ringere enn Stasisjefen, Erich Mielke.

På en måte.

After I returned from Berlin to my home in Washington, D.C., I asked the Library of Congress to pull every issue of Stern from 1991 to 1994. After an hour of page-flipping, I found it. In the February 27, 1992, issue, sandwiched between notices about celebrities like Glenn Close and La Toya Jackson, was a photo of Fritz, in a tie and three-button blazer, standing beside a painting of Erich Mielke, the dreaded chief of the Stasi, the East German secret police. 

“Walter Fritz, 27, antiquities scholar, is the successor of Erich Mielke—at his desk in the former East Berlin Stasi headquarters,” the notice began. He wasn’t Mielke’s actual successor, the article made clear, but the head of a new museum in the former Stasi headquarters.

I likhet med det meste andre Fritz involverte seg i, varte det ikke lenge. Mønsteret går igjen. Han lever ikke helt opp til forventningene i jobben, penger forsvinner, deretter han.

Historien blir stadig mer bisarr, bokstavelig talt.

Curious whether Fritz owned any domain names besides gospelofjesuswife.com, I ran a search of Web registrations. When the results came back, I felt as if I’d fallen down a rabbit hole. 
 

Beginning in 2003, Fritz had launched a series of pornographic sites that showcased his wife having sex with other men—often more than one at a time. One home page billed her as “America’s #1 Slut Wife.” The couple advertised the dates and locations of “gangbangs” and asked interested men to e‑mail “Walt” a photo and phone number, so he could clear them to attend. 

Greit nok oppgir ikke Sabar noen linker her. Til gjengjeld linker han til Da Vinci-koden.

I wondered whether Fritz and his wife had seen in the book a way to sanctify their adventurous sex life, to cloak it in the garb of faith. The couple launched their first porn site in April 2003, a month after The Da Vinci Code was published. Perhaps they had spun a fantasy of Fritz—whose birthday happens to be Christmas—as a kind of Jesus figure, and his wife as a latter-day Mary Magdalene.

Som på enda flere måter ble involvert i nyreligiøse prosjekter. Eller mer presist kanal for guddommelige stemmer, som nok kunne imponert mer med evnen til å finne troverdige talerør.

In 2015, Fritz’s wife self-published a book of “universal truths” that she claims is a product of divinely inspired “automatic writing.” God and the archangel Michael, she says, speak through her. The dates on its diarylike entries overlap with the papyrus owner’s e-mail courtship of King. “Knowledge as you know, is what brings forth the fortune,” she wrote in the penultimate entry, dated August 29, 2012, less than three weeks before King’s announcement in Rome. “For all the Bibles and all the churches in the entire world, cannot give you what you can give to yourself.”

Historien blir ikke mer edruelig når en viss sveitsisk hotelleier dukker opp i kulissene. For Fritz hevdet selv at han hadde kjøpt papyrusbiten fra østtyskeren Hans-Ulrich Laukamp som han møtte ved et foredrag i Berlin.

He had first met Hans-Ulrich Laukamp in Berlin in the early 1990s, at a talk by the best-selling Swiss author Erich von Däniken, who’d become famous in the late 1960s for his theory that space aliens - or “ancient astronauts”- helped build the pyramids, Stonehenge, and other landmarks that seemed beyond the capacities of “primitive” man.

Walter Fritz har likevel gangsyn nok til ikke å hevde at papyrusen kom fra Ancient Aliens.