fredag 25. september 2015

Jagland legger seg ikke flat

Om man ikke akkurat kan vente at politikere alltid legger seg flate, hadde det styrket tilliten til enkelte om de av og til vedgikk feil.

Siden jeg nå har trukket frem andre politikeres ikke akkurat imponerende historiekunnskaper, fra Per Willy-Amundsens til Bård Vegar Solhjell, kan det være greit å balansere det hele med Thorbjørn Jagland.

Temaet er altså ikke hvordan man skal balansere politisk når pyramien er snudd eller klare å bygge det norske hus hvis det det slik at "Taket - det som verner huset - er samfunnets verdigrunnlag".

Som hos de to herrer over, er det i stedet perspektiver og historiekunnskap. Mer bestemt på denne bloggen som så ofte den himmelropende mangelen på forståelsen av båndene mellom rasjonalitet og kunnskap, verdier og vitenskap i kristenheten siden antikken.

Noe som er like fremtredende blant norske politikere som i norsk skole, hva man nå oppfatter som årsakssammenhengen.

For Jaglands vedkommende kan vi starte med hans berømte kronikk Snu pyramidene der Norges statsminister slår an tonen med at
Kopernikus, Kepler og Newton rev ned kirkens verdensbilde og dermed dens maktmonopol. De hevdet at jorda ikke var flat, men rund. Jorda var heller ikke universets sentrum. 
Opplysningstiden begynte. Ny vitenskap skapte ny teknologi. Dampmaskinen, elektrisiteten, toget, telegrafen og mye annet la grunnlaget for ny industri.
Her kan man problematisere det meste, inkludert påstanden om at det var en ny vitenskap som skapte ny teknologi. Men siden det ikke er plass til så mye i leserbrev, nøyde to personer uavhengig av hverandre seg i Dagbladet 7. oktober 1999 med de første to setningene.


Jeg ventet ikke noe rungende dementi selv om en mail til Jagland førte til et svar fra hans sekretær (som dengang ikke het Lundestad) at dette var svært interessant og skulle videreformidles. Men i det minste tenkte jeg at Jagland ikke ville gjenta disse påstandene.

Forrige årtusen var altså en naiv tid.

Det bør dermed ikke overraske at Jagland som stortingspresident for ti år siden, i kjølvannet av karikaturstriden, brukte myten i en formaning i Aftenposten til muslimske miljøer om å ta lærdom av at kirken kunne endre syn.
Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft. 
Eller at leder av Nobelkomiteen og generalsekretær for Europarådet skrev i Dagsavisen i 2010 at 
Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.
Noe som viser at Jagland ikke har gjort nye fremskritt i vitenskapshistorie.

Nå betyr ikke det at vi uten videre kan kaste barnet ut med badevannet. Det er ofte grunner til hjertesukk og retoriske hjelpeløsheter. Amundsen, Solhjell og Jaglands må forstås på bakgrunn av bekymringen for retninger som ikke har det de oppfatter som opplysningsverdier i ryggmargen. 

Det er flott at Jagland og andre løfter frem verdien av religionskritikk, ytringsfrihet og karikaturtegninger. Men ikke fullt så flott å undervurdere hvor mye som skal til av religiøse og dypkulturelle ressurser, for ikke å si historiske erfaringer, for å forsvare fornuft og vitenskap, demokrati og likeverd, kritisk debatt og mindretallets rettigheter.

I stedet er det alltid fristende å bruke det at "kristendommen" har endret seg på noen få hundre år, som et argument for at det bør sannelig "islam" også. Men selv om mangt endrer seg over noen generasjoner, er det ikke gitt at alt har endret seg så mye eller på den måten eller av de grunnene som statsledere tror. 

For stiller man feil diagnose, er det ikke opplagt at man finner rett medisin.

fredag 4. september 2015

Ikke trasig debatt

Da ble det en runde på Verdidebatt igjen, ettersom redaksjonen spurte om jeg kunne legge ut den mer enn lettere aktuelle posten Trasig kristendom der.

Ser ut til at dette for tiden er det mest leste på Verdidebatt, med over 4 000 treff. Noe henger nok samme med diskusjonen med mange av de vanlige mistenkte - enten vi snakker temaer (Det ondes problem, Gud i GT, almengyldig etikk osv.) eller debattanter.

Det er bare å slenge seg på, selv om det er tvilsomt at jeg selv kan prioritere å svare på kommentarer etter dagen i dag.

Nasjonalsjåvinistisk

"22. juli-profetien" vekker forståelig nok stort engasjement, og Vårt Land belyser saken også med intervjuer med både meg og Atle Ottesen Søvik.

Overskriften og ingressen antyder nok en ikke helt overraskende tone.

– 22. juli-profetien er nasjonalsjåvinistisk tankegods fra USA
Forfatter Bjørn Are Davidsen mener boka 22. juli-profetien svikter teologisk, etisk, logisk og empirisk.

onsdag 2. september 2015

Alt om Jesus er sant

Det er ikke vanskelig å finne ut hva som er sant om Jesus. Står noe i en tekst skrevet når som helst, er det sant.

I hvert fall om man skal stole på såpass avanserte sekulære fagmedia som Historie.

Denne gangen er konklusjonen at Jesus levde ikke i sølibat, slik det fremgår av tekstfragmentet om "Jesu kone", tidligere belyst på Dekodet.
Blekket på en omstridt bit papyrus beviser at dokumentet er ekte, og at Jesus følgelig var gift.
Da er et vel greit, ikke sant? For noe så godt gammeldags som blekk kan vel ikke lyve?

Nei, det er ikke greit og grunnen er noe som kalles for historieforskning.

Driver man med slik, vet man at skal kilder kunne brukes til å si noe om historiske personer eller hendelser, bør de være nær nok det som skjedde i tid og sted. Er de fra samme periode som hendelsene, kan de til og med være basert på øyenvitner.

Er de fra femti til hundre år etter, er sannsynligheten for dette liten, men de kan likevel ha verdi.

Er de fra over femhundre senere, er sannsynligheten og verdien null.

Dermed er det relevante spørsmålet ikke om papyruset eller blekket er "ekte", men når det er fra. 

Men dette hopper populærvitenskapen ofte over når det gjelder Jesus. Grunnen er nok ikke at han oppfattes som tidløs, men at det borger for friskere overskrifter.

Har først noen sagt noe om Jesus en eller annen gang, må det jo være sant. I hvert fall om det som sies er noe annet enn kildene vi har i Det nye testamentet, mens generasjonen som kjente Jesus fortsatt levde.
Denne konklusjonen mener forskerne ved University of Columbia at det er trygt å trekke. For den nye testen av blekket fra evangeliet ble skrevet med, viser at forfatteren må ha skrevet det en gang mellom det sjette og det niende århundret.
Altså har vi å gjøre med en tekst som ikke kan fortelle oss noe som helst om den historiske Jesus. Det eneste den kan fortelle oss noe om, er hva en eller annen gruppe mente over 500 år etter at han levde. 

Skulle noen i dag skrive en fortelling om at det ikke var tyrkerne, men tyskerne som erobret Konstantinopel i 1453, er det altså ingen tvil om at Historie vil støtte dette.

For det står jo i en tekst som forskerne kan datere til mellom det sjette og niende århundret senere.

Tilliten til historiekunnskapen styrkes ikke videre i artikkelen når vi kan lese at 
Teksten er skrevet på koptisk, et språk som fra 800-tallet og fremover langsomt ble en del av arabisk. 
Med andre ord som å si at Snorre er skrevet på gammelnorsk, et språk som fra 1400-tallet og fremover langsomt ble en del av engelsk.

I realiteten er ikke koptisk blitt arabisk. Det er et selvstendig språk med røtter i gammelegyptisk, altså fra faraoenes tid.

Det som skjedde var ikke at koptisk endret seg, men at de stort sett kristne kopterne gradvis gikk over til å snakke arabisk noen generasjoner etter den muslimske invasjonen på 600-tallet

Selv om de beholdt enkelte koptiske uttrykk, ble de likevel ikke kilder til hva som skjedde på faroenes tid.

Eller i det første århundret.

tirsdag 1. september 2015

Trasig kristendom

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med den ikke helt opplagt selvfornektende oppfatningen i deler av USA, av at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.
Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk. 
Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.
Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.
Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!» 
Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.
Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.
«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge
Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen. 
Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.
Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.
Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.
Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes ikke Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes ikke unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes ikke Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om "Det norske folk" eller "Den norske nasjon" er dette enda mer ustabilt enn "Norge".

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over "den norske" fremfor "den svenske" nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning.

Var Jesus svart?

Hvis du er ute etter eksempler på kompetanse i media, sosiale eller ei, er den beste testen å se hva de skriver eller linker til om Jesus.

Noe som skjer både titt (og la meg legge til) ofte når det ymtes om funn av manuskriper fra en eller annen periode og som på en eller annen måte handler om Jesus.

Dette er spesielt vanlig ved påske- og juletider, men forekommer også i agurksesongen.

Denne gangen dreier det seg om en tekst funnet i samme område som Dødehavsrullene, og der det i følge medieoppslaget fremkommer at Jesus var svart. Noe som spres som varme kattebilder på tørt Facebook.
A team of archeologists from the University of Tel Aviv have uncovered a collection of ancient scrolls in the West Bank region, near the Qumran Caves, where the Dead Sea Scrolls were originally uncovered in 1947, and which promise to shed a new light on the life and physical appearance of Jesus Christ.
Hvis dette skal være mulig, må tekstene være tidlige nok til å ha historisk verdi og tydelige nok til å ha portrettmessig verdi.

Hvor tidlig er så teksten det henvises til?
The manuscripts that have been dated between 408 BCE to 318 CE shed a new light on the physical appearance of Jesus Christ, admits professor Hans Schummer of the University of Tel Aviv
Det er det altså umulig å si noe om. Er teksten fra før Krist fødsel, kan den ikke brukes til å si noe om hans utseende ved fødselen. Er den fra senere enn år hundre, er den heller ikke noe å feste stor lit til.

At det gis så stort slingringsmonn på dateringen, er forøvrig et godt hint om at her er det noe muffens i mosen.

Det blir ikke mindre mistanke om det nå det altså sies at professoren vedgår at dette kaster nytt lys over Jesu utseende.

Ja, for et par generasjoner siden kunne det være et problem for enkelte med tyske navn at Jesus ikke så ut som en hvit europeer.

Mens det nok ikke er helt samme stigma om en professor i Israel i dag skulle antyde (eller altså ... vedgå) at Jesus så ut som en jøde fra Midtøsten.

Hvor tydelig er så teksten?
“It is quite revealing that the unknown author of the document notes with a certain sense of surprise that the infant’s skin tone is darker in color than his mother and father. 
“The infant was the color of the night” reads a part of the fragment of the scripture, “In the dark of the night, nothing could be seen of the infant except the white of his eyes” reads another excerpt.
Den er altså ganske tydelig. Jesus er mørkere i huden enn foreldrene og om natten ser man bare det hvite i øynene.

Siden man kan gå ut fra at han ikke hadde svarte, men brune øyne, er det ikke gitt at Jesus var svart.

Men så er det et annet spørsmål, som media sjelden stiller: Hvor sann er historien om denne teksten?

Undersøker man dette, finner man at den er ganske lite sann. Den er faktisk ikke sann i det hele tatt. Mer presist er det en tulleartikkel.

Er du i tvil om det, kan du google Hans Schummer. Eller sjekke linken der du kan lese mer, i artikkelen jeg linket til over. Den fører til like lite innhold som antallet Hans Schummer ved universitetet i Tel Aviv.

Altså på nivå med kompetansen om Jesus-forskning og artikkelsjekking i media, uansett hvor sosiale de måtte være.