tirsdag 14. juli 2009

Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 1

Siden vi nå har gjort det til en folkesport å kritisere herr Dawkins og hans merry men, er det avgjort på tide å snu søkelyset i retning av kristne som heller ikke direkte imponerer.

Dermed er det ingen vei utenom å gjengi noen anmeldelser av Aril Edvardsens bokserie om vår forhistorie.

Vi starter med den første, som sto på trykk i Vårt Land i 2001. Ettersom det ikke er helt til å komme forbi at jeg er litt imponert av enkelte av Edvardsens sider, hørte det med å være positiv i starten. Men det varer ikke lenge.


Edvardsens epler

Aril Edvardsen er av de kristne ledere som virkelig imponerer meg. Ikke bare med store vyer, stort sett renhårige innsamlingsaksjoner (jeg har selv opplevd en på nært hold), men også bruk av lokale krefter fremfor vestlige misjonærer, og evnen til å forstå palestinernes vinkel i Midtøsten.

Han har kort sagt en utidig evne til å bryte med fordommer eller i hvert fall forventninger.

Høstens overraskelse er boka Herakles gyldne epler (Hermon forlag), første bind i trilogien [det ble etterhvert fire bøker] Solgudens Autostrada. Edvardsen forteller her at hans ”livshobby” er alternativ fortidshistorie.

For meg er dette spennende fordi det faller sammen med en av mine. Samtidig er det vanskelig å komme bort fra en avgjørende forskjell. Mens dette for meg er morsomme spekulasjoner med dessverre for lite grunnlag, tar Edvardsen svært mye for god fisk.

Hans evne til å gå utenom allfarvei synes omvendt proporsjonal med forståelsen av seriøse fagfolk.

I stedet bruker Edvardsen sensasjonalistiske ”forskere”, som journalistene Graham Hancock og Jim Bailey, med kreative teorier om avanserte kulturer i en fjern fortid. Det er litt trist at han ikke bruker mer seriøse fagfolk enn en så omstridt forsker som vår egen Thor Heyerdahl.

Konklusjon blir dermed ganske lik: ”Hypotesen som denne boken bygger på, er at sumerene var den første sivilisasjonen av en lang rekke sivilisasjoner av sjøkonger, som seilte over verdenshavene i jakten på de kostelige metaller” (s. 28).

Fordi dette ikke holder i fagmiljøene må også Edvardsen hevde at vanlige forskere er for nærsynte. De ser ikke skogen for bare trær. Kun ved å heve blikket over ”snevre” faggrenser kan man se mønsteret.

Og ambisjonene er ikke små: ”Kanskje for første gang i historien skal vi forsøke å sammenstille paleontologi, arkeologi, historie, geologi, mytologi, antropologi, biologi, hydromekanikk, arkeastronomi, kartografi, metallurgi, forhistoriens verdensøkonomi med sin internasjonale handel, med hva Bibelen forteller om menneskets opprinnelse og erobring av jorden”.

Denne usedvanlige bredden hadde nok vekket mer tillit om Edvardsen selv hadde forsket på noen av områdene. Det bekymrer også litt at han vil bruke dette til å støtte opp om deler av Første mosebok. I iveren etter å koble Bibelen til spekulative teorier, glemmes dessverre igjen og igjen at troverdigheten kan gå med i dragsuget når teorien faller.

Uten faglig ballast vil Edvardsen altså ”samkjøre og balansere mot hverandre all dagens ekspertise av alle profesjoner som nevnt ovenfor og prøve å finnes svar. Vi vil da se at alle spor peker i samme retning mot et felles fasitsvar” (s. 10).

For å få sitt imponerende regnestykke til å gå opp må han gjøre flere uvanlige metodevalg. Bl.a. hevdes at ”alle oldtidens historiske klassikere” oppfattet at ”mytologien var en mytologisk versjon av virkeligheten”. Både personer og steder i mytologien er egentlig områder på jorden.

Vi aner noe av det ”interessante” ved prosjektet når Edvardsen får mytologiens underverden til egentlig å bety ”down under”, altså den motsatte siden av kloden. Hva finner vi der, sett fra Midtøsten? Jo, Amerika. De som besøkte Hades reiste egentlig over Atlanteren. La meg for egen del føye til at jeg dermed forstår enda bedre hvorfor det krevdes en erfaren fergemann til å krysse elven Styx.

Teorien gir grunnlag for mange morsomme konklusjoner og lar seg nok forsvare et stykke. Men det hadde vært mer spennende om Edvardsen hadde unngått et litt hjelpeløst språk med mange trykkfeil, store mengder anglisismer og stadige gjentagelser. Hadde han kjent den faglige kritikken av sine kilder ville han nok ikke brukt dem så direkte.

Likevel er hovedproblemet at teorien skaper langt flere problemer enn den løser. Hadde det vært utbredt kontakt over Atlanteren, ville det ha vært langt flere, og helt andre typer, spor. Men i realiteten er det en talende mangel på husdyr vi også kjenner fra østsiden av Atlanteren, for ikke å nevne noe så praktisk som bruk av hjulet, og metaller som bronse og jern.

Teorien faller dermed av mange av de samme grunner som Mormons bok. Da hjelper det ikke at man kan finne enkelte felles planter som også kan forklares med å ha drevet over havet. Eller at noen symboler og mytologiske trekk ligner, og at det er en felles evne til å bygge stort i stein. Pyramider er på mange måter en naturlig konstruksjon, samtidig som de er bygget og brukt ganske forskjellig på hver side av havet.

Parallellene er rett og slett for naturlige, enten vi snakker om månekalendere, landmåling, septere eller måter å stable stein og kobber.

Og i sitt valg av fagfelt er det kanskje ikke helt tilfeldig at Edvardsen hopper over områder som genetikk, metallsporing og medisin. Ingen kobber i den gamle verden har elementer fra ”den nye”.

Tilsvarende mangler genetiske spor av kontakt over Atlanteren før 1500. Og nettopp indianernes harde skjebne i møte med europeiske sykdommer, vitner om ingen eller svært lite tidligere kontakt.

Felles for den type bok Edvardsen har skrevet er at man er så kreativ i sine koblinger, og dermed ser så mange ”likheter”, ”funn” og ”paralleller”, at det er uoverkommelig å ta opp alle. Første bind er på over 450 sider, og det blir ikke lettere etter de to [tre] neste.

Som eksempel på feilslutningene kan vi likevel ta med Edvardsens bruk av Hapgoods teorier om tidlige kart som også hadde med Antarktis - lenge før kontinentet var oppdaget. Det mest kjente er det som Piri Reis laget i 1513. Kartet viser i følge Hapgood Søramerikas atlanterhavskyst bemerkelsesverdig riktig. Ser vi imidlertid etter oppdager vi at øyer, elver og kystlinje er plassert feil og Sør-Amerika er tegnet sammenhengende med ”Antarktis”.

Det kreves store kreative bearbeidinger for å få kartet til å stemme. Hapgood må dermed snu, flytte, forminske og forstørre deler av det for å få det til å stemme med fasiten. Der kartene likevel passer noenlunde, er det oppgitt samtidige ekspedisjoner.

Et poeng som Edvardsens kilder ikke er klar over, er at selv om enkelte gamle kart har et område som kan minne litt om Antarktis, skyldes dette at antikkens karttegnere tok med et stort kontinent i sør for at nordlige og sørlige halvkule skulle være ”i balanse”.

Aril Edvardsen kan ha rett i noen detaljer, men mangler den faglige innsikt som skal til for å vurdere sine kilder.

Det er spennende at Edvardsen lar oss få del i sin hobby. Men det hadde nok vært klokere om han hadde latt det forbli en del av sitt privatliv.

Anmeldelsen av andre bind.
Debatt i Norge i Dag i 2002 om første anmeldelse.

9 kommentarer :

Anonym sa...

«For meg er dette spennende fordi det faller sammen med en av mine. Samtidig er det vanskelig å komme bort fra en avgjørende forskjell. Mens dette for meg er morsomme spekulasjoner med dessverre for lite grunnlag, tar Edvardsen svært mye for god fisk.»

Kommentar: Dersom dette hadde vært ett av dine STØRRE interesseområder så hadde du sannsynligvis fått med deg at Aril Edvardsen faktisk har klart å samle en usedvanlig stor samling av informasjon av mer eller mindre kuriøs art. Selv om undertegnede hverken er kristen eller enig i Edvardsens konklusjoner så finner jeg faktisk Solgudens Autostrada å være et ganske godt oppslagsverk når jeg skal undersøke ulike vinklinger innenfor oldhistorie, rett og slett fordi han har klart å samle så vidt mye opplysninger på ett sted.

Jeg er derfor ikke enig i konklusjonen om at det "hadde nok vært klokere om han hadde latt det forbli en del av sitt privatliv".

Analytikeren

Bjørn Are sa...

Vel, siden dette ikke er av mine STØRRE interesseområder har jeg bare stående et par hyllemetere med slike bøker, fra Atlantis-bøker fra 1600- og 1800-tallet, via The Mammoth Encyclopedia of The Unsolved til Out of time and out of place, for ikke å nevne Pauwell, Bergier, Erich von Däniken, Graham Hancock, Sitchin og resten av feltet, inkludert forteanske tidsskrifter.

Sagt på en annen måte tror jeg at jeg har mer stoff om dette enn hva Edvardsen klarte å samle.

Selvsagt hjelper det på volumet at jeg også har seriøse analyser av mye av stoffet.

Anonym sa...

Fascinerende bruk av betegnelsen "hyllemeter". Jeg kan da bekrefte at det er lenge siden min samling av bøker og artikler om oldhistorien ble omtalt i "hyllemeter".

Siden jeg fikk såvidt raskt svar så kan jeg utdype litt. Bloggen utviser en nesten rørende tillit til «seriøse fagfolk», som om disse har ett omforent syn på oldhistorien. Det må imidlertid påpekes at det finnes «seriøse fagfolk» i begge leirer. Det er etter hvert blitt påvist flere og flere koblinger på tvers av verdenshavene. Mengden av indisier og/eller bevis som akkumuleres på disse områdene år for år synes over tid å ville medføre at oldhistorien vil måtte omskrives.
Den kanskje sterkeste kritikken som kan rettes mot Solgudens Autostrada er at serien er så vidt ubalansert i retning av sjøreiser og ikke tar med seg argumentene MOT sjøreiser.

For øvrig mener jeg kritikken utover i bloggen (se over) blir mer og mer problematisk:

(1) Det påstås at det ikke foreligger mange ulike spor etter kontakt over Atlanteren. Dette er feilinformasjon. Se bl.a. en oversikt publisert av John L. Sorenson og Martin H. Raish: «Pre-Columbian Contact with the Americas across the Oceans: an annotated bibliography», 2 vols, Research Press, 1996.

(2) Teorien om sjøreiser over Atlanteren bunner i (a) flere og flere oldtidstekster som blir oversatt og som omtaler "store skip", reiser på "det vide hav" eller "det store grønne", (b) flere og flere arkeologiske spor som indikerer LANGE sjøreiser (f.eks. krydder utelukkende fra Molukkene i Sumeriske graver, tobakk i Egyptiske mumier og vrakfunn av større og eldre skip) og (c) den omfattende metalluthenting blant annet ved de store sjøene i Nord-Amerika, og det blir da rimelig useriøs kritikk å omtale MANGEL på husdyr fra Eur-Asia og bruk av hjul som et argument mot sjøreisene. Det ville vært fullstendig unaturlig å ta med seg både husdyr og hjul på disse sjøreisene, og siden det ikke var veier på disse stedene ville det heller ikke vært naturlig å produsere hjul på stedet.

(3) Det påpekes i kritikken en påtagende mangel på bruk av metaller som bronse og jern. Dette er påviselig feil (kobber/bronse) eller er en feilslutning (jern), og det er mange kilder til dette. Her er to, en som «påviser» muligheten for sjøreiser (http://www.philipcoppens.com/copper.html, tidligere publisert i et magasin) og en som «påviser» umuligheten av slike sjøreiser (http://www.ramtops.co.uk/copper.html, har ikke kunnet finne at denne har vært publisert tidligere og er derfor «svakere» enn ovenstående rent kildemessig). Begge påviser imidlertid en omfattende bruk av metallet kobber, og jeg har også sett artikler om funn av bronsegjenstander uten at jeg kan umiddelbart finne disse igjen nå. Bronse var imidlertid svært verdifullt, og det er liten grunn til at disse skulle vært «lagt igjen» i et betydelig antall.

(4) Når det gjelder bruken av jern så skal man være oppmerksom på at bronsealderen i Middelhavsområdet stoppet omtrent på samme tidspunkt som gruvedriften i Nord-Amerika stoppet, dvs mellom 1200 og 1000 BCE. Det vil derfor være unaturlig at det skulle forekommet bruk av jern i utvinningen av kobber i Nord-Amerika, da kobberet ble utvunnet for å lage kobber eller bronsegjenstander, ikke jerngjenstander.

(5) Genetikk viser faktisk sterkest forekomst av f.eks. haplogruppe X2 i indre middelhav (Anatolia, Kreta, Fønikia) og i Nord-Amerika rundt de store sjøene, se M.D. Brown et al: «MtDNA Haplogroup X: An Ancient Link Between Europe/Western Asia and North America?», American Journal of Human Genetics, vol. 63, 1998.

(6) Det påstås at ingen kobber fra
den gamle verden har elementer fra «den nye». Dette er igjen påviselig feil. Både utforming og renhet i funn i Eur-Asia har likhetspunkter med kobber-funn gjort ved de store sjøene i Nord-Amerika. Start med Uluburun-vraket som ble funnet utenfor kysten av Tyrkia i 1982, og som stammer fra ca 1400 BCE.

Dette var kun noen få punkter for å differensiere innholdet i bloggen en smule.

Mvh
Analytikeren
(:-)

Bjørn Are sa...

Takk, skal se nærmere på saken i løpet av uka. I kveld Batman, i morgen artikkel;-)

Bjørn Are sa...

Oki, noen ytterligere kommentarer. Når det gjelder hyllemeter kunne jeg jo ha lagt med bilde, men en rask oppteling viste vel såpass mange hundre bøker om ulike sider kultarkeologi, forhistorie og oldtid at det ville krevd litt vel stor oppløsning å få med alt;-)

Når jeg nevnte dette var det uansett ikke som argument for at jeg hadde rett i noe, kun for å peke på at jeg faktisk har en god del stoff om dette og tilgrensende temaer.

Så litt konkrete kommentarer...

Bloggen utviser en nesten rørende tillit til «seriøse fagfolk», som om disse har ett omforent syn på oldhistorien. Det må imidlertid påpekes at det finnes «seriøse fagfolk» i begge leirer. Det er etter hvert blitt påvist flere og flere koblinger på tvers av verdenshavene. Mengden av indisier og/eller bevis som akkumuleres på disse områdene år for år synes over tid å ville medføre at oldhistorien vil måtte omskrives.

Vel, en svale eller to gjør ingen sommer. Vi får følge med på debatten og se hvor den fører, men utviklingen har vel heller gått motsatt, fra relativt utbredte diffusjonsteorier fra et par generasjoner tilbake (mest før Heyerdahl) til stadig større skepsis, og der tilhengerne av jevnlig transatlantisk kontakt i stigende grad er blitt funnet utenfor seriøse fagfolks rekker (mye av dette blant Atlantis-tilhengere, Hancock, mormonerapologeter osv.)

Den kanskje sterkeste kritikken som kan rettes mot Solgudens Autostrada er at serien er så vidt ubalansert i retning av sjøreiser og ikke tar med seg argumentene MOT sjøreiser.

Nei, kritikken går rett og slett på at Edvardsen ikke er i nærheten av å være seriøs eller forstå fag som arkeologi, geometri osv. Dermed blir det nærmest en oppvisning i ukritisk svelging av kreti og pleti av seriøse og useriøse greier som kan tolkes til støtte for hans teori.

Han driver ikke med forskning, men med hamstring av ting (og til dels parodisk flatterende omtaler av personer) som kan støtte ham.

Saken blir ikke bedre av at de som er uenige avfeies nærmest som del av en konspirasjonsteori.

Mer konkret i neste kommentar.

Bjørn Are sa...

Fortsetter...

(1) Det påstås at det ikke foreligger mange ulike spor etter kontakt over Atlanteren. Dette er feilinformasjon. Se bl.a. en oversikt publisert av John L. Sorenson og Martin H. Raish: «Pre-Columbian Contact with the Americas across the Oceans: an annotated bibliography», 2 vols, Research Press, 1996.

Hva slags referanse er dette? Så vidt jeg forstår er dette bare en bok som gir en oversikt over kreti og pleti av noen som har skrevet noe om dette, uten å gjøre noen faglig evaluering av hver enkelt tittel og som altså også omfatter hva de kaller "weird" stoff. At den i tillegg er gitt ut på et mormonerforlag og av studenter på Brigham Young-universitetet gjør det dessverre ikke mer troverdig for forskere flest (jeg skal være den siste som bruker folks livssyn som argument for eller mot deres faglige argumentasjon, men her er det altså så vidt jeg vet ikke engang gjort spesielt mye faglig vurdering i boken).

Skal man argumentere for at det finnes "mange ulike spor" på det gjøres mer konkret enn ved å oppgi en bok som lister over 5 000 svært ulike typer publikasjoner som altså de aller færreste har råd eller kapasitet til å pløye gjennom for å finne eventuelle gullkorn.

Spørsmålet er uansett ikke antall "spor", men kvaliteten på hver av dem og hvordan de eventuelt kan bidra med koherens til hvilken hypotese.

Det er videre forskjell på oppdagelse av noe eller litt kontakt (som altså mange forskere er åpne for og som bl.a. Ingstad fant støtte for når det gjaldt norrøn kontakt) og en teori om utbredt, langvarig og systematisk trafikk som altså er Edvardsen "hypotese".

Fortsetter i neste kommentar.

Bjørn Are sa...

Fortsetter...

(2) Teorien om sjøreiser over Atlanteren bunner i (a) flere og flere oldtidstekster som blir oversatt og som omtaler "store skip", reiser på "det vide hav" eller "det store grønne",

Vel, alle som har vært i Middelhavet vil oppfatte det som et stort hav, selv om det altså finnes langt større. Tilsvarende er uttrykket "store skip" noe vanskleig å kvantifisere. Reiser utenfor Herakles søyler, langs kystene til Afrika og Britannia er vel heller ikke akkurat ukjente eller noe forskere avviser.

(b) flere og flere arkeologiske spor som indikerer LANGE sjøreiser (f.eks. krydder utelukkende fra Molukkene i Sumeriske graver, tobakk i Egyptiske mumier og vrakfunn av større og eldre skip)

Også reiser i det indiske hav handler om kystnær transport, og noe av den kan forøvrig ha kommet dels landeveien - Silkeveien er jo et kjent og gammelt begrep. Når det gjelder tobakk i Egypt er jo det noe mange har gjort mye ut av en stund, men altså vanskelig å bruke til noe som helst og ikke bare fordi det kan stamme fra lokale planter som har noe tobakkinnhold, men fordi det handler om mumier som kan ha vært kontaminerte under utgravninger, bearbeidinger og utstilinger siden tobakk har vært i vanlig bruk blant de som har vært i kontakt med funnene.

og (c) den omfattende metalluthenting blant annet ved de store sjøene i Nord-Amerika

Denne har jo også mange gjort mye ut av, men her er det atskillig pussigheter og grunn til skepsis slik f.eks. denne artikkelen viser, både om konkrete påstander, beregninger av omfang osv.- http://www.ramtops.co.uk/copper.html

Fortsetter i neste kommentar.

Bjørn Are sa...

Forsetter...

og det blir da rimelig useriøs kritikk å omtale MANGEL på husdyr fra Eur-Asia og bruk av hjul som et argument mot sjøreisene. Det ville vært fullstendig unaturlig å ta med seg både husdyr og hjul på disse sjøreisene, og siden det ikke var veier på disse stedene ville det heller ikke vært naturlig å produsere hjul på stedet.

Vel, hadde det vært så utstrakt kontakt som Edvardsen og andre hevder ville det tvert i mot vært høyst naturlig å etablere noen veier og bosetninger med husdyr for å forenkle arbeidet med transport og overlevelse. Fravær av funn av slik er selvsagt ikke bevis av fravær, men bidrar til å gjøre en langvarig og utbredt tilstedeværelse svært lite sannsynlig.

Det samme gjelder som nevnt noen ganger det faktum at sykdomsimmuniteten til lokalbefolkningen var så annerledes enn i Europa, noe som førte til millioner av døde. Dette styrker heller ikke hypoteser om utbredt og langvarig kontakt tidligere.

Ellers runder jeg av her, poenget mitt er ikke å dra i gang en stor debatt, kun å vise at det skal atsillig mer til enn hva Edvardsen har presentert for å få fagfolk til å vurdere den type kontakt han bygger opp i sin apologetiske iver for å forsvare Første mosebok (som han altså leser på måter som ingen bibelforskere jeg er kjent med gjør).

Ellers hører det jo med å nevne at jeg for to uker siden var i Bodrum og så dette Uluburun-vraket som du nevnte (det er datert litt yngre enn du nevner) og det bekreftes at dette stammer fra kobbergruvene på nærliggende Kypros (ref. http://www.bodrum-museum.com/museum/depts/uluburun.htm).

Dette var kun noen få punkter for å differensiere innholdet i bloggen en smule.

Helt greit det, men kanskje det er klokt om vi avrunder dette nå;-)

Har du mer stoff kan du ev. lage en egen blogg om sakene eller publisere noe i seriøse og fagfellevurderte sammenhenger.

arild nordby sa...

For en oldtidssveitser vil selv en pram være et stort skip...