torsdag 20. desember 2007

Judas og gjengen

Enkelte forestillinger synes umulig å bli kvitt.

Dermed ser vi stadig oppslag om alle disse hemmelige og sensurerte evangeliene som forteller den egentlige - eller den like gode - historien om Jesus. Og forutsigbare kommentarinnlegg om at det er rent tilfeldig hva som står i Bibelen, at kirken valgte evangelier ut fra hva som passet deres agenda best og at dette beviser at all religion er tøv og tant og fanteri.

Vi så dette syndromet i fjor da media verden over fremstod som løpegutter for National Geographics lansering av en oversettelse av Judasevangeliet.

Blant mange var ikke overraskende Dagbladet.

Ikke minst skapte det overskrifter at dette skriftet fremstilte Judas som en helt, og ikke som den svikeren som tradisjonen ellers har sett ham som. 2000 år historie kunne dermed omskrives, og grunnlaget for jødeforfølgelsene falt sammen, ble det sagt.

Uten spesielt mye analyser av hvilke mekanismer som egentlig lå til grunn for hvordan jødene er blitt behandlet gjennom historien. I stedet så man enøyd og i det hele tatt endimensjonalt på historiske årssakssammenhenger.

Det var dengang få som reagerte på at NG's selv hadde holdt Judas-manuskriptet unna andre forskere for å være først ute med oversettelse og bok, film og kommentarartikler i sitt eget magasin. I stedet for å problematisere det kommersielle hastverket, endte vi i en Judas-jippo i alt fra Skavlan til lokalaviser.

Selv kommenterte jeg Først og Sist-programmet raskt her i april i fjor, og i en lett justert versjon i den nye utgaven av Da Vinci dekodet som kom noen uker senere. Høsten 2006 var jeg invitert til en gemyttelig debatt med professor Einar Thomassen i Studentersamfunnet i Bergen, om hvorvidt gnostikerne var "de sanne kristne". Han kunne da fortelle at Judas-evangeliet var skandaløst behandlet (og tildels ødelagt av den katastrofale kombinasjonen griskhet og skjødeløshet) - og at oversettelsen var feil.

For det viste seg at Judas likevel ikke var noen form for helt. Han var en tåpelig skurk - som alle andre som var beskrevet i evangeliet. Skriftet hadde rett og slett ingen helter. Det var i det hele tatt det minst sympatiske og mest avskyelige av alle gnostiske skrifter.

Mens media i april 2006 arbeidet alt for fort, synes tempoet i denne nye runden forbløffende treigt. Først over ett år etter at feiloversettelsen var kjent i Norge, kommer "nyheten" nå ut i vanlige media. Dagbladet er heldigvis ærlige nok til å innrømme at de tok feil i sine oppslag dengang.

Imidlertid går avisen i flere av de vanlige grøftene. Ikke minst den postmoderne der alle skrifter likestilles, uten å skjelne til hvordan historikere tenker om kilder.
HVA SOM KAN KALLES evangelium er omdiskutert, men man antar at det fantes minst 30 evangelier i kristendommens barndom. Bare fire ble tatt inn i Bibelen. Flere av de andre hadde alternative fortolkninger av kristendommen.
Dette er - selv med respekt å melde for Dagbladets ellers svært så oppegående journalist Astrid Meland - dessverre både misvisende og misforstått. Man bli opphengt i å nevne at det finnes "alternative fortolkninger" og at "bare fire" ble tatt med i Bibelen. Uten å nevne at det kun er de fire evangeliene som vi har i Det nye testamentet som har verdi for historikere som noen form for kilde til den historiske Jesus som jøde i Palestina i det første århundre. Og at det som lå til grunn for kirkens valg var hvorvidt skriftene kunne føres tilbake til apostelgenerasjonen.

Noe dagens historikere gir dem rett i at de lykkes ganske så brukbart med.

Mens de fire evangeliene i Det nye testamentet er skrevet mens generasjonen som kjente Jesus fortsatt kunne være i live, er alle andre evangelier skrevet over 100 år etter Jesus (med mulige unntak enkelte av utsagnene i Thomas-evangeliet).

Dermed taler det Dagbladet og Astrid til stor ære at de prompte tok inn noen oppklarende ord fra Nordens fremste forsker på Dødehavsrullene, Torleif Elgvin.

Så får vi håpe at dette betyr at flere norske media følger etter. Og at Dagbladet selv neste gang tenker mer som historikere enn som postmoderne polemikere.

5 kommentarer :

John David Didriksen sa...

Einar Thomassen kommer med en slags oppfølging til dette: http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/12/20/521826.html Han sier blant annet: "De kanoniske evangeliene selv er, med sin anekdotiske form, ikke spesielt gode historiske kilder." I kommentarene etter innlegget arresteres han ganske snart, for å si det sånn...

Bjørn Are sa...

Takk for den linken! Ja, dette var ganske forstemmende av Thomassen som egentlig er en hyggelig kar.

Jeg tillot meg dermed å kommentere dette selv, siden Thomassen - muligens bevisst - skriver såpass tilslørende...

"Av en eller annen grunn finner han det viktig å skrive såpass langt om bruken av ORDET "evangelium, i stedet for om hva saken handler om - rett og slett hvilke faktiske kilder vi kan bruke om den historiske Jesus. Etter å ha lest ET, er det fortsatt vanskelig for vanlige lesere å forstå at de fire "evangeliene" vi har i Det nye testamentet uten sammenligning er de beste kildene vi har til den historiske Jesus.

Hvorfor en professor velger å skrive på den måten, kan vanskelig forstås som annet enn utrrykk for noen personlige kjepphester.

Opplysende er det ihvertfall ikke."

Bjørn Are sa...

Jeg la også til at

"Det mest avslørende er nok siste avsnitt:

'Forskningen konsentrerer seg med fordel heller om Jesus-overleveringen enn om Jesus selv. Og for religionshistorikeren er de ulike Jesus-skikkelsene man har skapt seg og trodd på gjennom tidene viktigere enn den historiske personen.'

Med andre ord velger ET i god postmoderne/eksistensialistisk ånd å isolere religion fra realiteter.

Er han bekymret for at en fokus på hvilke kilder vi har til den historiske Jesus, vil fjerne oppmerksomheten de andre evangeliene som han selv "foretrekker"?

Og kanskje - skrekk og gru - kunne tolkes som en støtte til kristne?"

Anonym sa...

Da lenker jeg til deg igjen, altså, så vet du det! Det skjer .

Bjørn Are sa...

Takk, godt å høre!