onsdag 20. september 2017

Moral gjør debatt umulig

I debatten som pågår om etikkens grunnlag kunne det nok tenkes mer nyttige innlegg enn Ole Martin Moens feillesninger av Espen Ottosens opprinnelig korte innlegg om man kan være god uten Gud og den litt senere utdypningen etter Halvorsens grunnleggende misforståelse av hans innlegg.

Det Ottosen sier er egentlig ganske enkelt. Det er ikke at de som ikke tror på Gud "må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)", tvert i mot "finnes mange ateister som etterlever høye etiske idealer".

Ottosens poeng er rett og slett at 
De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.
Dermed er det svært  interessant at Moen ikke nevner "objektiv moral" en eneste gang , men kun snakker om "moral", til nød at han er "en såkalt moralsk realist". 

I stedet hevder han at "Espen Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud", noe han altså ikke gjør.

Dermed stemmer det heller ikke at
Ifølge Ottosen er det Gud som er moralens opphav, så dersom Gud forsvinner, går moralen med i dragsuget. Hvis ateisme, så nihilisme.
Det Ottosen sier i utdypningen er tvert i mot at 
Jeg vet om mange ateister og skeptikere, Halvorsen er sikkert blant disse, som ikke vil tenke som [nihilisten] Rosenberg. Og det er fint. Det er ganske ubehagelig å mene noe annet – for eksempel at det ikke alltid er galt å torturere småbarn for moro skyld.
Dermed kunne det vært interessant å høre hvor moralsk en "Moralfilsof ved Universitetet i Oslo" oppfatter det å vri en motdebattant på denne måten.  

Videre er Moens logikk ... interessant når han snakker om at
Dersom nihilismen er sann er det ingenting som har noe å si, og dersom ingenting har noe å si har det heller ikke noe å si at ingenting har noe å si. Nihilsmen er så grunnleggende utslettende at den også utsletter problemene våre. Riktignok fjerner nihilismen også alle godene våre, men dersom nihilismen er sann, er ikke det noe tap. Dersom nihilismen er sann var disse aldri reelle goder til å begynne med. Vi bare trodde det. Nihilismen er derfor ingen trussel.
Ja, men det er ikke "nihilismen" som er en trussel, det er troen på nilhilismen som er det, for alle oss som ikke er nihilister, inkludert Moen, i følge ham selv

Før han fortsetter med det gode gamle grepet å forutsette det som skal bevises.
Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse.
Nøkkelsetningen er den neste:
Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her.
Nei, nettopp.
Poenget mitt er bare å vise til en moralteori som ikke bygger på at det finnes en Gud. Hedonisme er en sekulær form for moralsk realisme.
Men altså uten forankring i noe som helst som kan begrunnes som sant. Espen Ottosen vinner med én hånd på ryggen.

Moen fortsetter med å henvise til det klassiske Eutyfron-problemet, som om det handler om Gud - og ikke om gudene

Spørsmålet Sokrates stiller i dialogen dette er hentet fra, er om det gode kommer fra gudene, eller om gudene velger det gode fordi det er godt.  Kommer det gode kommer fra gudene er det gudene bestemmer alltid godt. Velger gudene det gode fordi det er godt, noe annet enn gudene bestemme hva som er godt. 

Sagt på en annen måte er moralen enten vilkårlig eller det er noe annet enn gudene som avgjør. 

Og siden gudene har en tilfeldig natur, er høyst subjektive og begrensede, blitt til av noe annet og underlagt mange slags betingelser for å kunne eksistere, for ikke å si er uenige seg i mellom, er det opplagt at de ikke kan være kilden til etikk.

En slik kilde må altså være en helt annen type eksistens. Kort sagt hjelper det å være den helt grunnleggende eksistens, alle tings opphav og ubegrenset, skal man være en objektiv instans.

Men her lander altså en fagfilosof i 2017 uten videre på at Eutyfron-problemet viser at Gud ikke kan være moralens opphav, uten å kjenne til at det har vært svært gode løsninger på dette i mangfoldige århundrer, minst tilbake til kirkefedrene. 

I klassisk teistisk tradisjon er det ikke slik at Gud bare velger det som er godt, nei, Gud er det som er godt. 

Dette handler altså ikke om Guds vilje, men om Guds vesen. Gud aktualiserer det gode, og løser dermed Eutyfrons dilemma.  

I stedet for å diskutere eller en gang nevne den klassiske løsningen, synes Moen å tro at Eutyfron er siste ordet.
Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav, slik som det første alternativet foreslår.
Og avviser Guds rolle i etikken, siden ikke alle tror at Gud eksisterer. Logikken er omtrent som om noen skulle si at siden ikke alle tror at Kant har rett, kan vi ikke bruke Kant i etikken.

Følgelig er det nok like greit for hans egen sak at han forlater det prinsipielle (metaetikk) og går over til å diskutere praksis (epistemologi).
Et annet problem med å hevde at Gud er moralens opphav er hvordan vi kan vite hva Gud mener. Ottosens forslag er å vise til åpenbaringene i Bibelen. Problemet er imidlertid at det finnes tusenvis av foreslåtte guder og tusenvis av påståtte åpenbaringer i verdenshistorien. Hvilken gud skal vi tro på og hvilken åpenbaring er den riktige?
Igjen uten å vise snev av innsikt i forskjellen mellom Gud og guder. 

Eller i hvordan naturretten brukes i kristen tenkning, kjærlighetsbudet, Jesus som forbilde, den gyldne regel og i det hele tatt den solide teologiske tradisjonen for å bruke fornuften på tekstene - og ikke bruke Bibelen som grunnlag for noe som ligner på Sharia.

Til gjengjeld synes han å glede seg over omtrent det eneste "Thomas Aquinas-sitatet" (i anførselstegn siden det ikke er sikkert det stammer fra ham) ateister bruker. 
Ifølge Thomas Aquinas, i Summa Theologica, vil de som kommer til himmelen til og med få anledning til å glede seg over lidelsene som blir påført dem som pines i helvete.
Ja, enten nå Thomas har sagt dette eller ikke, er ikke et slik sitat et rasjonelt argument mot at det er vanskelig å tenke seg en objektiv etikk uten Gud.

I det hele tatt er det et problem for kristen moral at Gud til sist gjør alt godt, straffer de skyldige og sikrer rettferdighet. Siden Gud er god, trenger vi ikke å gjøre noe godt.
Dersom Gud finnes, kan du snyte på skatten, og du kan også stjele, voldta og drepe, for uansett hva du gjør, vil Gud sørge for et rettferdig utfall. Guds endelige regnskap sidestiller alle handlinger, og å sidestille alle handlinger gir samme konklusjon som moralsk nihilisme: at ingen handlinger er bedre enn andre. Problemet er derfor ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.
At noe muligens lyder som god retorikk, betyr ikke alltid at det er så godt rasjonelt. 

Løsningen for Moen er i stedet lidelsen og gleden. Takket være dette, kan vi ha god moral.
Lidelse og glede gir oss en enkel forklaring på hvorfor vi bør la være å plyndre og voldta og i stedet bør søke å hjelpe og fremme glede. Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så.
Jeg synes i hvert fall ikke det er en glede hvis dette er nivået på filosofiundervisningen på Blindern.

mandag 18. september 2017

Klassisk kalkun

Den sterke troen på den voldsomme og langvarige konflikten mellom tro og vitenskap, mellom Kirken og antikkens arv, skyldes verken historieforskning eller en konspirasjon.

Det handler mindre om historie enn om nåtiden. Målet er ikke å kaste lys over fortiden, men mørke over Den katolske kirken. Og det hjelper at det er godt stoff, enten ønsket er å selge bøker, fange klikk eller finne god pedagogikk.

Skrekkslagne seilere på vei utenfor kanten av den flate jord har i generasjoner slått like godt an i grunnskolen som vitenskapsmenn på bålet, i beste Game of Thrones-stil.

Dermed er det ikke annet å vente enn stadige oppslag i Illustrert Historie og tilsvarende blader om middelalderens mørke, selv om det overrasker når museer henger seg på, som i Trondheim (heldigvis rettes mye opp i Tønsberg).

Og så er det bøkene.

Selv om konkurransen er skarp, skal det godt gjøres å skrive noe mer misvisende om senantikken og middelalderen enn The Closing of the Western Mind som kom for rundt 10 år siden.

Men i år er dette imponerende nok overgått av Catherine Nixey med intet ringere enn The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World.

Og her holdes ikke noe tilbake. Det var rene utryddelsen.

Selv om man inntil nå har sett på kristne som milde og myke, saktmodige på vei til martyrdøden mens de synger lovsanger, viser Nixey en helt annen historie som knapt noen har hørt om, i følge noe så nøytralt og nøkternt som forlagsblurbet på Amazon.

Noen vil nok likevel stusse over at kristne på alle mulige måter skal ha forfulgt alle og enhver som var uenige med dem, allerede i det første århundret. Altså lenge før keiser Konstantin tidlig på 300-tallet åpnet for å tolerere kristen tro, etter Diokletians kristenforfølgelser.
Far from being meek and mild, they were violent, ruthless and fundamentally intolerant. Unlike the polytheistic world, in which the addition of one new religion made no fundamental difference to the old ones, this new ideology stated not only that it was the way, the truth and the light but that, by extension, every single other way was wrong and had to be destroyed. From the 1st century to the 6th, those who didn't fall into step with its beliefs were pursued in every possible way: social, legal, financial and physical. Their altars were upturned and their temples demolished, their statues hacked to pieces and their priests killed. It was an annihilation.
Kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne. Når man ikke lykkes enda bedre, skyldtes det kun slendrian, latskap og inkompetanse.

Hagia Sofia stod ferdig i år 537.
Man sank så dypt at man ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt, man klarte verken å lage gode stiger eller hammere.
many statues on many temples were saved simply by virtue of being too high for them, with their primitive ladders and hammers, to reach.
Som den ateistiske historikeren Tim O'Neill kommenterer med sedvanlig syrlighet, kan det altså kun skyldes at de hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt, siden de klarte å få på plass bygningen på bildet til høyre.

Når historikere leser denne type fremstillinger er det lett å se at de lider valgets kvaler, skal de le eller gråte eller begge deler.

Heldigvis er førstnevnte morsomst. Peter Thonemann legger dermed lite i mellom i gårsdagens anmeldelse i The Times om det polemiske sludderet som han forstår vil få nyateister i skyggen av Christopher Hitchens til å logre av fryd.
Like every good polemic, The Darkening Age is sardonic, well-informed and quite properly lacking in sympathy for its hapless target. But the argument depends on quite a bit of nifty footwork. Nixey vividly evokes the fundamentalist bonfires that “blazed across the empire as outlawed books went up in flames”.
Det er bare en lite hake ved dette. Det er ikke lett å finne eksempler på at antikkens klassikere ble forbudt, selv om man ikke akkurat nølte med å ødelegge andre typer tekster.
Inconveniently, we have no evidence for a single poem by Ovid or Catullus having been put to the flames: Christian book-burning was always directed at heretical Christian literature or “magical” writings (astrology and so forth) such as had repeatedly been suppressed by pagan emperors from Augustus onwards. Ovid, she grudgingly notes, continued to be copied and read enthusiastically during the medieval period.
Som så ofte får ødeleggelsen av det sagnomsuste biblioteket i Alexandria stor plass, selv om Nixey klarer å skille mellom det og Serapis-tempelet som i en periode huset en stor boksamling.
Nixey dedicates many horrified pages to the destruction of the temple of Serapis, “the greatest building in the world”, by a Christian mob at Alexandria in AD392. Throughout the empire, we are told, “temples were razed to their foundations and burned to the ground”. Again, the truth is more complex. Common enough in triumphalist Christian hagiography, temple-destruction seems to have been exceptionally rare in real life. Of all the hundreds of pagan temples in Egypt, the Alexandrian Serapeum is the only one known to have been violently destroyed. Of some 700 known temples to the old gods in Roman Gaul, only 10 (1.4%) seem to have met a violent end in the fourth or fifth century (not certainly at the hands of Christians).
Templer flest ble ikke ødelagt bevisst, de forfalt etter å ha blitt forlatt, akkurat som med mange landsbykirker i dagens England. Norske kommunebudsjetter er ikke kjent for rause poster til vedlikehold av kirker.

I stedet for å gjøre oss klokere om historien, virker Nixey fordummende.
The Darkening Age rattles along at a tremendous pace, and Nixey brilliantly evokes all that was lost with the waning of the classical world. Those losses were real enough. But by denying that anything of value or interest took their place, she ends up condemning the entire civilisation of the European Middle Ages as a collective fit of inexplicable narrow-minded idiocy.
Det er liten grunn til å tvile på at The Darkening Age vil gi mange festlige bokanmeldelser. 

Men det er heller ingen grunn til å tvile på at boken vil bli omfavnet. Journalister flest er ikke faghistorikere. De har ikke noe stort ønske om å fremstille Kirken i godt lys. 

Den er heller ikke enkelt å se at den alltid lyser like godt.

Likevel har jeg denne gangen et visst håp om at ikke alle anmeldere vil svelge boken like mye med snøre, krok og søkke, tross brede oppslag og godt agn.

torsdag 31. august 2017

Nødvendig opplysning

Muligens er det ikke kun fordi vi har hatt en opplysningstid at innlegget NRK Ytring avviste på tirsdag (etter mange minutters nøye vurdering) kunne trykkes i dagens Vårt Land, og legges ut på Verdidebatt.
Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men
 Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av. 
Selv om man skulle mene at opplysningstiden har sterke muskler og entydig tunge, er den ingen selvskapt aktør. Eller noen aktør i det hele tatt. Vi snakker om en litt tilfeldig avgrenset periode med ulike stemmer og påvirkninger. Den kan like lite forstås uten en lang forhistorie som den kan løsrives fra utviklingen av teknologi, kapitalisme og samfunnsinstitusjoner. 
Der Eia i iverens hete synes å se en motsetning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale, for ikke å si avhengighet.
Resten kan altså leses her.

onsdag 23. august 2017

Kjør debatt!

Ingen grunn til å misunne en som skal debattere på direkten med Harald Eia, enten denne opptrer som komiker eller vitenskapsnerd.

Oppgaven blir ikke mindre når formatet er kjappe svar på store spørsmål, eller man stiller uten store ark med dokumentasjon.

Redaktøren av en kristen dagsavis lokalisert på Vestlandet var dermed til tider uvant tafatt i en NRK-debatt i forrige uke (starter etter 14:50). I en lederartikkel ville han nok ikke uttrykt seg fullt så kledelig beskjeden som at kristendommen skal «ha litt av æren» for at Norge er så bra i dag og at tusen år med kristne verdier har preget samfunnet «på godt og på ondt på visse områder».

Dermed er tiden inne for å gå tilbake til start og fjernstyre deltakerne i noen minutter. Spesielt lærerikt for dem som måtte avvise fri vilje og trenger å oppleve hvordan det kjennes å være styrt av krefter utenfor egen kontroll. 

Kort sagt, KJØR DEBATT (og da en litt lenger versjon enn i Dagen i dag)!

Programlederen: Det snakkes mye om norske verdier og kristendommen. Hvor mye av æren skal den ha for at Norge er så bra i dag?

Redaktøren: Svært mye mer enn vi tror! Kulturer har ofte lange linjer og dype røtter. Tusen år med kristne verdier har formet samfunnet på mange måter.

Nerden: Nei, Norges suksess startet først i 1750, i Opplysningstiden, med den amerikanske og franske revolusjon! Da skjer det noe helt nytt som har preget Norge med likhet og menneskerettigheter og respekt for kvinner og sånn. 

Før var livet her på jorden bare en slags liten mellomfase. Det som var viktig var det som skjedde etterpå, i Paradis, når vi dør. Men med Opplysningstiden ble etikken basert på fornuft. Man kunne argumentere og ikke bare slenge inn påstander basert på hva som stod i en gammel bok!

Redaktøren: Det må du ha fra en gammel bok. Det er blind tro at fornuften eller etisk argumentasjon ble oppfunnet på 1700-tallet. Det er også en besynderlig påstand at kristne før 1750 ikke brydde seg svært mye om livet. Historikere sier noe annet om begge deler. 

Som med universet oppstod ikke opplysningstiden av seg selv, uten grunn. Den har en lang, også kristen inspirert forhistorie. Se denne plansjen [løfter opp den øverste fra en bunke]! Historikeren Edward Grant understreker at 
Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig.
Dette er fra hans [peker nederst på arket] God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press. Og dette er ikke bare en ensom røver, andre historikere har trukket frem tilsvarende!


Nerden: Mine plansjer er større og har tall!

De viser at de beste og mest lykkelige landene i dag er de mest sekulære, som Norden. Se her [trekker linjer med tusj, gestikulerer ivrig, planlegger nådestøtet]:

Kvantitativ forskning og ikke forutinntatte sitater!

Programlederen: Du kan da ikke tvile på forskning, Selbekk?

Redaktøren: Nei, men jeg tviler på Eias logikk! 

Ekte skeptikere vet at man ikke kan bestemme årsaker bare fordi noe inntreffer samtidig. I Danmark økte en periode antall barnefødsler med antall stork. Selv jeg forstår at det ikke betyr at barna kommer med storken. 

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, Eia. Linjene er lenger!

Nerden: Mitt poeng er et annet, kritikken treffer ikke! Jeg sier ikke at sekulariteten er årsaken til at noen land er bedre. I stedet viser jeg det er feil å hevde at det går galt med land som ikke lenger bygger på religion. Tallene viser at vi ikke trenger være redde for sekulære verdier!

Redaktøren: Det blir for dumt, Eia! Du begynte med at Norges suksess først startet i 1750 med opplysningstiden som du sa brakte med seg noe helt nytt og har preget Norge siden. Men nå sier du i mot deg selv. Det er altså likevel ikke opplysningstiden som er grunnen til at land som Norge er blant de beste og mest lykkelige.

Hvis poenget er at sekulære verdier ikke ødelegger, kan vi  jo godt diskutere hva slike verdier bygger på og hvordan det beste i dem kan forankres. Vi er jo enige i at det er mye bra i dem, men de springer ikke ut av intet og kan ikke leve uten næring.

Kanskje har noen former for religion en større og viktigere rolle enn mange tror?

Programlederen: Hva mener du nå - det høres ikke bra ut å bygge samfunn på religion - i 2017?!

Redaktøren: Vi trenger gode og bærekraftige verdier - og så må vi slutte å generalisere. Det er ikke slik at "religion" kan måles og veies med måleenheten R, like lite som vi kan spørre Bidrar politikk til bedre samfunn?

Spørsmålet er ikke "politikk", "religion" eller sånt, men hva slags politikk og religion. Hva kan vi forankre gode og sekulære samfunn i?

Hvilke idealer og visjoner, hva slags tro og håp, filosofier og forbilder bør vi bygge på? 

Det som er felles for landene Eia trekker frem, er at de nettopp har så lang kristen historie, enten vi snakker om protestantisk arbeidsetikk eller troen på at stat og kirke tilhørte to forskjellige regimenter.

Eller om at universet springer ut av en rasjonell vilje, at vi kan tro på naturlover, siden det finnes en lovgiver utenfor naturen. Også vitenskapen har røtter og rasjonalitet, slik James Hannam viser i denne boken [fekter voldsomt med plansje]!

Nerden: Men du kan da ikke underslå at det først var nå vi fikk menneskerettigheter og at kvinner ble respektert! 

Dere hadde 750 år på dere, og greide ikke å komme opp med noe av det! Det viser at vi slett ikke trenger religion for å få bra samfunn, tvert i mot!

Redaktøren: Vi trenger i hvert fall ikke å svartmale fortiden eller Europa helt. Folk fra andre kulturer gjorde store øyne når de oppdaget at europeiske kvinner ikke var i harem, fikk gå rundt i gatene og at menn til og med reiste seg i respekt. 

Uten å foregripe moderne likestilling, kunne kvinner lede klostre og drive naturfilosofi, som Hildegard av Bingen [løfter opp et bilde]. Vi hadde også sterke keiserinner og dronninger. Elisabeth 1 var ikke den eneste!

I Norge ser vi da også at en av foregangemennene for dette med likestilling ikke var embedsmenn med opplysningstideer, men predikanten Hans Nilsen Hauge. Folkelige vekkelsesbevegelser var også pionerer. Kvinner fikk stemmerett i kristne organisasjoner og menigheter før allmenn stemmerett.

Det skjedde først i [peker på graf med årstall] i 1884 for Misjonsforbundet, i 1889 for Søndagsskoleforbundet og andre i rask rekkefølge i 1895, 1903, 1905, og i 1911 Indremisjonsselsskapet.

Altså velkommen etter til det sekulære Norge i 1913!

Nerden: Men hvorfor kom det ikke mer likestilling før, hvis kristen tro var så bra? Jesus kjempet da ikke akkurat for demokrati og utdannelse og kvinnelige prester!

Redaktøren: Nei, men troen på likeverd er en ganske så direkte følge av hans liv og lære, selv om det kan sitte langt inne for oss menn å forstå det!

I fravær av Bibelen kan jeg slå deg i hodet med noen tall [løfter opp en plansje med mange data og kurver]!

Det er ikke tilfeldig at Robert Woodberry i den bredt anlagte studien The Missionary Roots of Liberal Democracy i American Political Science Review viser hvor mye utviklingen av demokratier og utdannelse i deler av Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oseania henger sammen med kristen misjon.

Jeg avviser ikke at det også har vært mange overgrep og mye uvett, men du skal ikke tro alt du hører om kulturimperialisme.

Nerden: Garantert noe galt med de tallene, men dette tok uansett tid før!

En som sovnet for 500 år siden og våket i dag ville fått sjokk, mens en som sovnet for 1000 år siden og våket etter 500 år, knapt ville leet på øyeloknene - nesten ingenting var forandret!

En treig tro du har, Selbekk!

Redaktøren: Her er det nok heller du som har sovet i timen, Eia! Se denne plansjen eller rettere sagt [ruller ut et laangt ark] denne utskriften fra bloggen til selveste Bjørn Are Davidsen!

Han legger ikke mye i mellom om romerretten og rettsstaten! Om ny teknologi fra briller til boktrykkerkunsten, vendeploger og papir, alle slags mølletyper og mekaniske klokker! Om svimlende gotiske katedraler, ny litteratur som Dante og Boccaccio på folkespråket, Giotto og Botticellis malerier, og polyfonisk musikk som kunne beskrives med noter! For ikke å si universiteter som sprang opp nærmest som paddehatter over hele Europa, bortsett fra i Norge, selv ikke i Trøndelag!

[Fortsetter på innpust]: Eller innføringen av krutt og kanoner, trekantseil og tallet null, uten at vi skal gi kristendommen skylden for alt dette.

En som våknet i 1517 ville virkelig fått sjokk!

Nerden: Du nevner ikke menneskerettighetene, merker jeg meg!

Redaktøren: Stod ikke på den plansjen, nei, men her har du en annen [vifter fornøyd]!

Vi finner naturretten og objektive menneskerettigheter begrunnet hos Thomas Aquinas på 1200-tallet, slik filosofihistorikeren Lisska understreker.

Dessverre tar det tid før slike revolusjonerende ideer blir oppfattet universelt og realisert for alle, og mye henger nok sammen med utviklingen av bærende samfunnsinsitusjoner, økonomi, trygghet, samfunnstillit og så videre. Kanskje var noe av det viktigste allmennskolen som kirkene startet i mange lad og utviklingen av den offentlige samtalen, takket være billig papir og aviser.

Husk at Europa omfavnet boktrykkerkunsten fra starten på 1400-tallet! Selv om noen bøker ble sensurert, ble ikke teknologien forbudt som i det ottomanske riket eller bare brukt til byråkrati og å penger som i Kina.

[Peker på plansje:] Før år 1600 var det allerede trykket nesten 150 millioner bøker! Bare i 1550 ble det gitt ut 3 millioner i Europa, like mange som på hele 1400-tallet!


Ikke rart nye idéer som reformasjonen ble spredd!

Nerden: Jeg er enig i at reformasjonen var viktig, men den kom ikke bare av nye ideer. Mye handlet også om natur og materielle forhold, rent vann og sånn! Opplysningstiden var uansett en frigjøring fra religiøse idéer!

Redaktøren: Selv var de i hvert fall ikke redde for å vise hvor de forankret sine grunnleggende tanker. Den amerikanske uavhengighetserklæringen var dermed ... opplyst nok til å knytte verdier til gudstro, og det som helt selvinnlysende [ny plansje]! 
Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.
Det hører også med at disse rettighetene ikke var så mye verdt i Frankrike under revolusjonen, eller i kommunistiske land som sa de bygget på opplysning. Eller antisemittismen som fikk ny vind i seilene av opplysningsfilosofer som Voltaire, slik Håkon Harket viser i Paragrafen.

Selv om opplysningstiden skal ha litt av æren for at vi er blitt så bra, har det vært på godt og vondt på visse områder.

Nerden: Du er fra sans og samling, Selbekk! All lærdommen din driver deg fra forstanden.

Redaktøren: Ærede Eia, jeg er ikke fra forstanden, for alt jeg sier, er sant og vel betenkt.

tirsdag 8. august 2017

Når begrepsforvirringen bestemmer

Lurer du på om det er en nødvendig sammenheng mellom høy kompetanse og klar tenkning, er det bare å ta en tur til nærmeste julebord for universitetsansatte, selv om det skulle være tidlig på kvelden.

Resultatet blir ikke bedre av tunnelsyn på eget felt - når man beveger seg utenfor dette.

Det er lett å tenke at det jeg selv kan mest om er det viktigste, har endret historien og må forstås av politikerne, skal samfunnet bli bra.

Nå er dette sikkert like mangfoldig som mye annet, men det er vanskelig å fri seg fra at det er noen tendenser her, i hvert fall som et mer enn lettere anekdotisk inntrykk.

Ikke minst når vi ser dette også hos en som oppegående nok går i fotsporene til C.S. Lewis, ved å koble fagekspertise på renessansen med glitrende science fiction, mer presist forfatteren som er intervjuet her.
Ada Palmer is an assistant professor of history at the University of Chicago, and the author of “Reading Lucretius in the Renaissance,” as well as a science fiction novel, “Too Like the Lightning,” forthcoming from Tor in 2016.
Nå er det lett å overdrive betydningen av Lucretius for overgangen til det moderne og tro at hans verk ble forbudt av en denne (her er det bare å holde seg fast) .... Kirken, som i The Swerve-skandalen.

Mer presist knyttet til en prisbelønt bestselger der Stephen Greenblatt fremstilte den radikale materialismen hos Lucretius - "atomismen", der naturens bestandeler virket sammen etter rene årsaksforklaringer - sammen med en rent hedonistisk etikk, som Guds gave til menneskeheten.

Ikke minst fordi dette gjorde Gud unødvendig.

Palmer er heldigvis langt mer kunnskapsrik. Det var mer prosaiske grunner til at Lucretius ikke var så tilgjengelige - i tillegg til at hans betydning ikke var så direkte eller entydig.
Before 1480, the poem existed in a few dozen hard-to-read manuscript copies riddled with transcription errors, which made its difficult archaic Latin even harder to read, confining its appeal to skilled Latinists, most of whom cared more about antiquity and literature than radical ideas. But over the course of the 1500s the Latin was corrected, the book was printed in easy-to-read text, editors added commentaries, glosses and vocabulary guides, and thirty print editions turned a few dozen copies into tens of thousands of copies.
Palmer legger likevel opp til at Lucretius inspirerte til det som ofte kalles et mekanistisk verdensbilde, der naturen følger lover som kan beskrives og ikke luner fra vilkårlige guder.
Lucretius wasn’t an atheist, but he provided our oldest coherent explanation of how the universe could function without divine intervention to make it go, telling us how tides and clouds and lightning could work on their own without gods like Zeus and Helios to make them work in a hands-on way. 
Alt dette er vel og bra, rett og godt tenkt, samtidig som det viser at denne måte å se verden på altså allerede var et par tusen år gammel.

Men så skjer den kortslutningen som dessverre ikke er uvanlig i dag.

Man blander troen - og betydningen av troen - på guder, med troen på Gud. Man tror alternativet er enten at naturen styres av guder etter innfallsmetoden eller ateisme.

Og at lover enten befales fra oven, eller lages av mennesker.
So, even though Lucretius himself thought that gods existed, his system was the first one where you COULD have atheism, you could have a coherent science, and even a coherent moral philosophy, if you took the gods out of the equation.
Hadde flere renessanseekserter vært like godt kjent med middelalderen som C.S. Lewis, ville det vært vanskeligere å komme unna med dette.

Man er dårlig kjent med middelalderens juridiske tradisjoner, bakgrunnen for rettsstaten og utviklingen av lover. Man ser ikke den rike naturfilosofien basert på et teistisk verdensbilde, der Gud hadde lagt lover inn i naturen, og man dermed måtte forklare det som skjedde der ut fra disse.

Selv om man i den klassiske greske tradisjonen hadde en for lite praktisk forståelse av hvordan dette kunne beskrives for fysikk og bevegelser, måles, veies og regnes på matematisk.

I realiteten handlet dette  ikke om veien vekk fra Gud, men om veien vekk fra Aristoteles. Med Lucretius som en av flere inspirasjoner. Motsetningen var ikke mellom gudstro elelr ateisme, men mellom mer kvalitative og en mer kvantitative beskrivelser.

Der sterkt gudstroende som Kepler og Newton ikke så noen motsetninger mellom lovene de fant og Gud, tvert i mot lot de seg inspirere av sin tro til å forske på naturen.

Og tok sine oppdagelser til inntekt for Guds storhet og godhet.

Når Gud etter hvert forsvant ut, var det mer takket være det sene 1800-tallets adopsjon av moderne myter om vitenskapshistorien, enn greske filosofer som fjernet seg fra mytene om gudene. Ett av mange eksempler på akademisk mytemakeri.

At historien i ettertid i så stor grad er blitt misforstått og tatt til nødvendig inntekt for ateisme, ser vi dermed dessverre altså selv hos professorer.
Even if radicals from the 1400s through the 1700s weren’t actually persuaded that Lucretius’ Epicurean system was true, they could look at it and say, “Hey, look, it’s possible to create a science and an ethics without God involved at all, and if Lucretius can come up with one maybe I can come up with another, better one.” It proved that atheism could be a system, instead of just a single isolated thesis that required the adherent to scrap all other knowledge.
Selv om Palmer at dette handler om flere muligheter enn ateisme, synes hun ikke å forstå at i en naturfilosofisk sammenheng er teisme og deisme ikke veldig forskjellig. Tvert i mot er troen på naturlover tetter knyttet til en aktiv Gud som opprettholder lover i dag, enn en passiv som bare trykket på en knapp i fortiden og så samler inn "sjeler" ved tidens ende.
I also think that Machiavelli was excited by Epicurean science as an alternative to the theologically-based science he was used to, again because it fits well with a closed-lid system. A lot of people suggest that Machiavelli was an atheist because of this, and that is one way to read it, but it isn’t necessarily the case, since a closed lid terrarium ethics is just as compatible with something like Epicureanism, or Deism, where the Clockmaker set up the world and, in many versions, watches it, and even receives souls after death, but doesn’t ever open the lid and intervene in a hands-on miraculous way. There are many kinds of radicalism beyond just atheism that you can look for in these early radicals, and that’s one of the reasons it’s so exciting to see the different ways that different people used Lucretius at different points after the text returned.
Bortsett fra den lille detaljen at teksten verken vendte tilbake eller vendte opp ned på gudstro, er dette helt riktig.

tirsdag 1. august 2017

Modernitetens mørke

Man skal ikke snu seg langt for å se hvor fast mytene om middelalderens mørke sitter. Fortellingen er seg selv lik enten man hørte på NRK for en ukes tid siden eller leser nyeste Illustrert Vitenskap.

Hekseprosessene skjedde i en mørk og kunnskapsløs fortid og Kirken dirigerte det hele. Seneste nummer av Illustrert Historie slår allerede på forsiden opp at hekseprosessene skjedde i middelalderen.

Dermed overrasker det ikke at man etter ti minutter i dette NRK-innslaget får vite at heksebrenning i Vardø på 1600-tallet skjedde i en tid der man trodde jorden var flat. Folk helt nede i Vatikanet oppfordret til å fjerne ondskapen fra jorden siden det kun var noen få hundre år til verden gikk under. Dermed ble selv dem som ikke hadde utøvd noen skade på andre, men hadde en direkte overnaturlig evne til å fly, dømt til bål og brann.

Og så måtte man jo beskytte seg siden man var redde for at det var noen som kunne dette.

Det er forståelig at man i et kort innslag - selv om hele programmet er på over 40 minutter - ikke får med seg alle detaljer, nyanser eller historiske forhold. Men det er ikke forståelig at man styrker fordommene om at man dengang trodde jorden var flat og at hekseprosessene nærmest skyldtes direktiver fra Vatikanet. Altså den typiske blandingen av noe så ille og sammenhengende som kunnskapsløshet og katolisisme.

Selv om ingen fagfolk mener dette i dag.

Kunnskapen om at jorden var rund, var helt vanlig og hadde vært det i 2 000 år, slik vi ser av en utstilling på et annet og mer forbilledlig museum i Norge, Slottsfjellmuseet i Tønsberg.


Hekseprosessene var et sammenfall av mange forhold. De foregikk vel så mye i protestantiske som i katolske land.

I reformasjonsjubileeumsåret 2017 hadde det nok kledd norske museer ikke å snakke som om vi hundre år etter Luther fulgte forordninger fra Vatikanet.

På samme måte som det er illustrert historieløshet å legge prosessene til middelalderen eller beskrive dem som typiske for eller et nødvendig resultat av kristen tro. De begynte ikke før halvannet årtusen etter Kristus og foregikk for det meste på 15- og 1600-tallet, med stigende intensitet.

Hekseprosessene er ingen levning fra middelalderen, de er en forsmak på det moderne.

Det bør også være litt tankevekkende at omfanget er svært mye mindre enn hva vi hørte for noen år siden, selv om oppslagene er like store. I stedet for mellom "9 og 30 millioner" og nærmest en klappjakt på kvinner, slik Jens Bjørneboe og feminister forkynte i bøker som har vært pensum for mange siden 1970-tallet, og ikke bare i Pax Leksikon, er de reelle tall én drøy promille av dette, mellom 40 og 50 tusen.

Dermed er ett av temaene historikere diskuterer hvorfor så få ble henrettet i Europa.

Noe som ikke på noen som helst måte betyr at det er grunn til å bagatellisere hva som skjedde.

Like lite som det er grunn til å underslå at de stort sett foregikk i områdene lengst unna kirkelig sentralmakt. Dermed er det ikke lett å finne noen som ble dømt i Roma, men dess lettere i utkantstrøk som Finnmark. I tillegg til at det i perioder var et karrieregrep for nytilsatte lensherrer som ikke helt uventet ønsket mer sentrale jobber.

Når man kommer til dette med redsel, er nok museet mer på sporet. Hekseprosessene er et godt stykke på vei lokale moralpanikker. Og er dermed noe vi finner i alle kulturer, slik Ronald Huttons seneste bok, The Witch, understreker. Spesielt i urotider, når lenge etablerte maktbalanser forskyves og jakten på syndebukker tiltar.

Det bør dermed ikke overraske at vi finner prosesser også i nyere tid - og i dag.
What’s more, it kept – keeps – happening. The rupturing of British rule in India following the rebellion of 1857 precipitated a craze of witchhunts among the local tribes. Likewise, the ending of minority rule in Africa in the 20th century resulted in hundreds of witch-killings, including one particularly terrible frenzy in the Limpopo province of South Africa when 43 people were burned alive. In post-apartheid Soweto, meanwhile, the daily fear of witchcraft had become tremendous by the 1990s, with every older woman at risk of “democratic” justice. By 2012 the terror had spread to the Democratic Republic of the Congo, where 20,000 children were living on the streets of Kinshasa, expelled from their homes on suspicion of witchcraft.
Uavhengig av om de tror jorden er flat eller ikke. 

onsdag 26. juli 2017

En dvale gør ingen sommer

Det er langt mer enn ferien som har gjort at bloggen er blitt liggende i dvale noen nanosekunder for lenge, men takket være noen uker i Revolusjons- og Borgerkrigens USA, har den heller ikke fremskyndet publisering.

Muligens kan noe av dette rettes opp de nærmeste dagene, spesielt over langhelgen.

Det betyr ikke at jeg har ligget helt på latsiden, heller ikke når det gjelder skrivning. Siden jeg har notert meg litt interesse for hva dette kan handle om, kan i hvert fall nevnes følgende som kreative eller rike sjeler bør kunne skaffe seg tilgang til på litt ulike måter.

  • Tro og vitenskap - sammenstøt eller sammenheng? - artikkel i religionlærernes tidsskrift Religion og livssyn
  • Stark og klar - Rodney Stark mot selvfølgelighetenes sløvhet - artikkel i Theofilos
I tillegg kommer ikke minst gjenopptakelsen av spalten i St. Olav om myter om tro og vitenskap i historien, men som redaksjonen av sikkert utmerkede grunner valgte å vente med til neste nummer.

Samt enkelte artikler og debattinnlegg i Dagen der det ikke direkte mangler engasjement om dette med evolusjon og skapelse. 

I påvente av neste bloggoppdatering, kan interesserte fordype seg i første siden av Stark-artikkelen, behørig avsluttet med en cliffhanger.

mandag 8. mai 2017

Min tanke er fri

Selv om de fleste norske hjem i mange generasjoner kun hadde Bibel og salmebok i hyllene, har man ikke unnlatt å dyrke også verdslige sanger. Enten vi tenker på drikkeviser eller arbeidersanger, folkeviser eller kvad, stev eller skjemtevers, finnes en rik tradisjon.

Tildels såpass god at mange melodier også er blitt brukt i salmer. 

I mengden av kampsanger og høytidsvers er det likevel noen som skiller seg ut. De løftes frem nærmest som grunntekster i seremonier og sammenhenger som dels erstatter kristne og dels polemiserer mot dem.

En av de mest kjente er Min tanke er fri, en sang som har gitt meg mange frie tanker. Én av dem er det klassiske paradokset som jeg har observert så ofte at det bør inn på pensum i psykologistudiet. 

Man ser lyset, man frigjør seg fra barnetroen. Man har gjennomskuet illusjonene, det tøvete i religionen, ikke minst det man blir pådyttet i kristendomsundervisningen, religionsundervisningen, KRLE, RLE, (K)RLE. 

Tanken er endelig fri! 

For så ikke å bruke mange minuttene på å konkludere med at vi ikke har fri vilje.

En av mange fritenkere som avviser fri vilje.
Mens man fortsetter å nynne på Min tanke er fri.

Nå er det alltid spennende å høre dem som argumenterer for at de kan ha en fri tanke, selv om de ikke har fri vilje. Men spenningen ligger ikke i om de klarer det. 

Den ligger i å se hvor de må jukse for å hoppe fra det ene til det andre. 

Vil man være konsekvent (og det bør man ville), må man enten si at jeg har en fri tanke og dermed må ha en fri vilje, eller så har jeg like lite fri vilje som fri tanke.

For det er vanskelig å komme unna at fri vilje krever at tilværelsen består av mer enn fysikk. 

Selv om vi skulle kunne forklare ekte fri vilje med ekte fysikk, kan det argumenteres for at det må ligge en plan bak den fysiske verden, skal sistnevnte ha egenskaper som gjør noe så underlig som fri vilje mulig. 

Skal jeg tro at min tanke kan være fri, hjelper det altså å være kristen.

I hvert fall om jeg ikke er kalvinist.

Siden det finnes forslag til alternative tekster på kristne julesanger, kan det kanskje være greit å foreslå en ... alternativ tekst på en annen sang.

Min tanke er fri
(Tankefritt etter Alf Cranner)

Min tanke er fri 
Og frihet den finner.
"Men biologi
og fysikk oss binder!"
Nei, ateistvenner,
jeg motsatt bekjenner
:/: For som kristen kan jeg si
Min tanke er fri:/:

Jeg tenker hva jeg vil
Mitt ønske bestemmer.
Mer enn driftenes spill,
og fysikken hemmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hver stengsel.
:/:For som kristen kan jeg si
Min tanke er fri:/:

Og tvinges vi inn
Bak jernslåtte dører.
Da flykter den vind
som tankene fører
Fordi våre tanker
Kan rive ned skranker.
:/:For som kristne kan vi si
Vår tanke er fri:/:

I morgen: The Imagine Delusion.

søndag 30. april 2017

Myter som bør på museum

Selv om historiekunnskapen går fremover, er det ikke alltid museene henger med. Dette høres kanskje ut som en dristig påstand, men min erfaring er at utviklingen skjer så fort på så mange områder at det skal ganske mye til at museumsansatte har spesialkunnskap om alle temaer.

Dette gjelder ikke minst vitenskapshistorie.

Dermed løftes rettssakene mot Galileo og Bruno fram som De Store Bevisene på Kirkens Kamp mot Vitenskapen.

At førstnevnte kun fikk en så symbolsk straff som husarrest, og at sistnevnte var en mystiker opptatt av det okkulte og ikke av naturvitenskap, nevnes kun i forbifarten, om i det hele tatt.

De seneste generasjonene har forskere endret på svært mye av de klassiske oppfatningene om hva som foregikk - og hvordan - i middelalderen. Det er dermed ingen grunn til å forsterke populærvitenskapens grøfter der gamle fordommer oppfattes som moderne selvfølgeligheter.

Middelalderkirken betraktes ikke lenger som typisk mørk og vitenskapsfiendlig. Bildet som nå tegnes er langt mer positivt, et godt stykke på vei motsatt av hva vi fortsatt ser i norske lærebøker.

I stedet for å betrakte middelalderen som en eneste lang brems for vitenskap og ny kunnskap, blir den i stadig større grad beskrevet som en katalysator for utviklingen av naturvitenskapen. Spesielt etter hvert som økonomien kom på fote da folkevandringene roet seg etter vikingtiden.

Det betyr selvsagt ikke at Kirken kan frikjennes for kjetterforfølgelser eller andre negative forhold den faktisk var ansvarlig for.

En god og grundig gjennomgang er James Hannams God's Philosophers, tildels også min egen Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den var i denne perioden Europa igjen fikk tilgang på Aristoteles og gresk litteratur. Det var nå universitetene vokste frem - og mye var på ulike måter støttet av Kirken.

Dette har imidlertid i liten grad nådd populærvitenskapen - eller museer.

Kanskje fordi "Den mørke middelalder" og "Den lyse renessansen/opplysningstiden" med klare helter og skurker skaper større interesse, unntatt når temaet er middelalderens vitenskap i islam.

Sammen med en lang pedagogisk tradisjon siden 1800-tallet med å fremstille utviklingen av moderne vitenskap og astronomi som en konflikt med Kirken, gir dette ikke overraskende plakater som under, fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.

En fremstilling som selvsagt hører hjemme på museum. Vel og merke hvis temaet er forestillinger vitenskapen har forlatt.


Skulle vi brukt samme metode med overskrifter og omtrentligheter, ville det vært langt mer sakssvarende, og ikke minst tankevekkende, med plakater som under.

Ønsker man noe pedagogisk og minneverdig, bør fremstillinger stimulere til samtale. 

Jeg kan garantere at teksten under vil gjøre det. 

NY VITENSKAP OG
NYTT VERDENSBILDE

SOLA I SENTRUM! 
Siden Den katolske kirken ikke hadde dogmer om hvordan Jorda og universet så ut, var middelalderen og renessansens astronomer frie til å legge frem sine tanker om dette. Lenge dominerte Ptolemaios’ imponerende regnemodell fra antikken med Jorda i sentrum, selv om naturfilosofer som Nikolas Oresme (1325-82) og kardinal Nikolas Cusa (1401-64) diskuterte alternativer der jorden beveget seg og der Sola var i sentrum.

Nikolaus Kopernikus (1463-1543) var imidlertid den første som systematisk beskrev hvordan Jorda og de andre planetene går rundt Sola. Han presenterte det heliosentriske verdensbildet i 1543 i en bok dedisert til paven og der forordet understreket at dette var en hypotese. Boken vakte naturlig nok ikke spesiell oppsikt de nærmeste generasjonene.

Dette endret seg imidlertid på 1600-tallet da Kopernikus sine betraktninger ble presentert som sannhet av Galileo Galilei. Dette var til tross for at han ikke bare manglet bevis, men brukte feil bevis, underkjente astronomer som Kepler og dermed hadde feil modell. Galileo hevdet at tidevannet viste at Jorda beveget seg (mens bl.a. paven mente det skyldtes månen) og at planetene gikk i sirkelbaner om Sola, og ikke i ellipser slik Kepler hadde beregnet.

Galileo fikk ikke mer støtte av at han som lekmann forsøkte å endre Kirkens bibeltolkninger, i en svært urolig og uoversiktlig politisk tid rett før og under 30-årskrigen. 

Galileos opptreden medvirket til at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, men den ble utgitt med mindre revisjoner. Det skulle ta ytterligere nesten to tiår før noen av Galileos bøker havnet på listen over forbudte bøker, i stor grad fordi han hevdet at hans modell var bevist. Dette fikk imidlertid liten effekt, både fordi også hans tekster ble gitt ut med mindre revisjoner og mer betydelige astronomer var på banen.

Spesielt viktig var Keplers modell med planetene i elliptiske baner, men det var først med Isaac Newtons Principica Mathematica i 1687 at man fikk avgjørende argumenter for en heliosentrisk modell.

INSPIRERT AV
MIDDELALDEREN

MIDDELALDERENS VITENSKAP
Den europeiske middelalderens verdensbilde var gjennomsyret av den rasjonelle delen av den greske antikken. Vitenskapen var dermed i liten grad basert på empiriske studier og bygget mest på logikk og geometri. I tillegg handlet den om å foredle mennesket ved at vi tilpasset oss tilværelsens gode grunnstrukturer.

Mennesker, dyr, planeter og alt annet som Gud hadde skapt fulgte lovene han hadde lagt inn i naturen. Samtidig var de del av et harmonisk hele, den hierarkiske kjeden beskrevet av antikkens store filosof Aristoteles, The Great Chain of Being. Denne idealtilstanden skulle ikke menneskene endre.

KIRKENS MAKT
Kirken hadde i middelalderen svært mye makt, både politisk, økonomisk og åndelig. Dette førte til at den kunne støtte fremveksten av universiteter og rasjonell tenkning, samt inspirere utviklingen av naturfilosofi.

Som følge av dette finnes en stor rekke vitenskapsmenn i Kirkens rekker, fra Roger Bacon til Kopernikus. Deres tenkning om skaperverket og naturlovene, å «tenke Guds tanker etter ham», hadde stor betydning for fremveksten av moderne vitenskap, sammen med utviklingen av boktrykkerkunsten og forskningsinstrumenter som teleskoper. Myten om at noen er blitt henrettet av Kirken for sin naturvitenskap, stammer fra senere protestantisk og politisk polemikk.

Helt frem til profesjonaliseringen av vitenskapen på 1800-tallet, var det stort sett teologutdannete som hadde anledning og kompetanse til å studere naturen.

JORDA VAR DET LAVESTE
Universet ble i middelalderen betraktet som to regioner, den fullkomne himmelske og den ufullkomne jordiske. Jorda var universets sentrum, det laveste og minst verdifulle, lengst unna Gud. Sola og planetene tilhørte den fullkomne verden og sirklet rundt Jorda.

Aller ytterst, utenfor himmelsfærene, fantes Den ubevegelige beveger, Gud, den evige, uforanderlige grunnleggende eksistens.

Mange forsvarte dermed Kopernikus med at Jorda fikk mer verdi av å bli løftet opp blant planetene. Dette bidro også til å gi den nye astronomien vind i seilene.



lørdag 22. april 2017

Den som sover synder

Når den vanlige oppfatningen er at middelalderen var mørk og monoton, er det ikke bare fordi man har sovet i timen. Eller fordi den foregikk ubehagelig lenge før apper og Pokemon.

Grunnen er heller ikke bare mangelfulle skolebøker slik Harald Eia kan fortelle om for KRLE, eller skjev populærvitenskap.

Mye henger nok sammen med troen på at siden vi lever i en så opplyst tid med så raske endringer, og kan mer enn våre foreldre om moter og mobiler, må fortiden ha vært dess mørkere og treigere, dess lenger bak vi kommer.

I hvert fall i middelalderen.

Bare se på teknologiutviklingen. Den begynte da ikke for alvor før opplysningstiden, ikke sant? Og middelalderen var jo styrt av ... Kirken.

Say noe more.

Kan man ikke noe om en historisk periode, er det lett å fremstille den som stillstand. Noe som i og for seg kan stemme sånn noenlunde på eldre steinalder, men dess lenger frem i tid, dess dårligere treffer vi siden målene i høyeste grad er bevegelige.

Dermed er det relativt helbom å lage en film om Romerriket på 300-tallet der soldatene har samme type uniformer som i Asterix. 

På samme måte som det er grunn til å heve atskillige øyenbryn når noen hevder at en som hadde sovnet for tusen år siden og våknet femhundre år senere, både ville kunne kjenne seg godt igjen og fungere fint. 

Mens en som hadde sovnet for femhundre år siden og våknet i dag, ville fått et lammende sjokk.

Nå motbevises ikke det bare av den britiske TV-serien Catweazle om middelaldertrollmannen som våkner opp i nyere tid, men av hva som faktisk foregikk på disse fem hundre årene.

Troen på en relativt statisk middelalder var ikke uvanlig for drøyt hundre år siden, men det er altså noen generasjoner siden forskere forlot den. Middelalderen varierte ikke bare i tid, men i rom. Paris i 1017 var ganske annerledes enn Paris i 1217 var ganske annerledes enn Paris i 1417.

Norge og Napoli har aldri vært like i noe år. 

Sagt enda sterkere var utviklingen formidabel i en så lang periode i et så stort geografisk område som det som dekkes av det mer enn lettere meningsløse begrepet "middelalderen". Ikke bare fordi språket mange steder hadde endret seg så dramatisk at det ville vært et sjokk for de fleste, eller fordi utkanter som Norge var gått fra en muntlig til en skriftlig kultur.

Vi snakker om enda mer gjennomgripende endringer. Mange av dem ville vært vanskelige å forstå og enda verre å tilpasse seg over natten, enten den hadde vart i fem eller to hundre år når man våknet i 1517.

For det første var selve tallsystemet endret fra romertall til arabiske tall. Man hadde til og med fått et helt nytt begrep - null - og et helt nytt tallsystem, desimalsystemet.

Man kalkulerte ikke lenger via kulerammer, men på noe merkelig nytt og behagelig billig som ble kalt papir.  

Noe så naturlig og intuitivt som å handle varer og regne priser, var altså blitt kontraintuitivt for en fra 1000-tallet. I likhet med muligheten for å ha med handleliste og oversikt over hva samme typer varer hadde gått for de seneste årene.

Mange hundre år med universiteter hadde satt store spor. Det europeiske tenkesettet var endret på avgjørende måter. Slik historikeren Edward Grant konkluderer med i en lang analyse av universitetshistorien, ville opplysningstiden vært utenkelig uten den rasjonelle tradisjon som ble etablert i Europa i middelalderen.

Titusener av studenter var blitt innpodet de syv frie kunster, inkludert klassisk logikk (og nytutviklinger av denne) og aristotelisk naturfilosofi. Selv om mye ble satt tilbake av Svartedauden i 1349, var antallet studenter tilbake på samme nivå da Copernicus begynte å studere.

I år 1500 var det flere titusen universitetsutdannede i Europa, selv om det tok tid å nå nivået fra før Svartedauden.  
Det skal godt gjøres å finne en fra år 1000 som ikke ville fått mer enn lettere sjokk av en samtale med en student, selvsagt med oppegående unntak som paven.

I samme periode skjedde en muligens enda større revolusjon med innføringen av Romerretten og rettsstaten. Som en artikkel på videnskab.dk understreker, førte det til mer enn at advokatstanden ble en vekstbransje.

Og dette var ikke fordi Romerriket fortsatt bestemte.
Det var dog ikke i antikkens Rom, men i middelalderens Norditalien, at den afgørende retsudvikling og romerrettens betydning for den europæiske idehistorie for alvor tog fat, da man i slutningen af 1000-tallet genopdagede eller genfandt Justinians Digesta. 
Dette førte til oprettelsen af Europas første universitet i Bologna i 1088, i høj grad for netop at studere romerretten og Digesta.
Utviklingen gikk ikke akkurat på tross av Kirkens ønsker. Tvert i mot stod Kirken på mange måter i spissen og sørget for en felles rettstenkning på tvers av stater..
Helt afgørende for den europæiske retstænknings udvikling og romerrettens udbredelse i Europa var således også den kanoniske ret eller kirkeretten, som også blev formuleret i tæt dialog med Justinians lovsamling. 
Kirken, som på dette tidspunkt var en enorm politisk magt over hele Europa, og kirkeretten var således afgørende for romerrettens udbredelse i Europa, både fordi den blev brugt af kirken i forhold til lokale og regionale jurisdiktioner, men også fordi lærde og uddannede folk på dette tidspunkt blev det gennem kirken. 
En central del af deres uddannelse var således både kirkeretten, men også romerretten generelt som en afgørende del af den antikke kulturarv.
Det er ikke tilfeldig at Dante i Den guddommelige komedien gir en jurist en prominent plass i Solens sfære, sammen med naturfilosofer som Thomas Aquinas.

Kanskje burde også arkitekter vært der. En som var vant til kirker fra før år 1000, ville blitt mer enn svimmel av katedralene som nå tårnet seg opp over hele Europa, selv uten å ta turen til toppen.

Ingen arkitektoniske revolusjoner har kommet raskere. Få har vært mer synlige i terrenget. De synliggjør en sjelden dristighet i anvendt geometri og mekanikk, tenkning og tyngdeoverføring.

De vitner om en tid som våget å tenke nytt og ikke bare se bakover til fortiden, et stykke på vei i motsetning til renessansekunsten.

Kirkene antyder atskillig om Kirken.

Den saksiske Hammerton-kirken fra 950.
Katedralen i Chartres fra rundt 1200. 
Blant andre ikke helt bagatellmessige forhold som ble revolusjonert, var handel og økonomi.

En av de viktigste endringene var at Kirken etterhvert hadde legitimert renter. Muligheten til å låne penger satte fart i bankvesenet og betalte seg tilbake også ved utviklingen av en tidlig kapitalisme, spesielt i norditalienske stater.

Hadde man sovet i mange hundre år, ville man strevd mer enn ungdommen i Teenage Boss med å takle økonomien, for ikke å si å finansiere og drive næring og bedrifter.

Mange ville nok også blitt rystet når de hørte lyden av skudd. Få oppfinnelser har vært mer skjellsettende enn kruttet. Og ikke bare fordi man kunne se soldater med geværer og pistoler. Rekkene av kanoner på skip og bymurer var lange. Murer som hadde vært uinntagelige på 1000-tallet, ble nå pulverisert på dager.

Forberedte man seg på krig med pil og bue, fantes verre farer enn å bli lamslått. 

Og ikke nok med det, for å sitere selgerne. Noen og enhver kunne blitt satt ut av å få høre at skulle man drive håndverk, måtte man bli med i et laug. Det krevde å gå lenge i lære, svenneprøver og mesterbrev, slik alle som ha fulgt Anno på NRK er kjent med. Man trenger ikke å ha sovet i fem hundre år for å bli svett ved tanken.

Av enda mer fundamental betydning var boktrykkerkunsten. Det kunne tenkes enklere ting på 1500-tallet enn å leve uten minst én i nærområdet som kunne lese.

Tilgangen på nye og gamle bøker var stor, også fordi papir altså var billig. Mens en pergamentbok på hundre sider krevde mange saueskinn, mye arbeid og kun ville vært tilgjengelig for rikfolk, var en papirbok tilgjengelig for en brøkdel av prisen - inkludert notat- og regnskapsbøker.

Dermed ble det et stort marked ikke bare for Bibelen, men for almanakker. Levde man sånn noenlunde over eksistensminimum, var det stor tilgang på klassisk og moderne litteratur. Og der var det mye som ville forskrekket og begeistret en fra 1000-tallet.

Selv i dag kan vi bli lamslått av skildringene og poesien hos Snorre, Dante, Chaucer, Boccaccio og resten av feltet. For ikke å si av Machiavelli, selv om hans Fyrsten skrevet i 1513 ikke ble gitt ut før 1532.

Og av maleriene. Man skal fortsatt grave dypt for å finne noen som rusler uanfektet forbi en Giotto eller en Botticelli, en Perugino eller en Ghirlandaio, en Bellini eller en Leonardo.

Der var mer enn bøker som ble spredd i helt andre volum enn få hundre år tidligere. Også forholdet til musikken hadde skiftet tone og tempo. Ikke bare ble den flerstemt, den ble også tilgjengelig for flere. Behovet for et strukturert repertoar i kirkemusikken hadde ført til et avansert notesystem for å bevare og dele gammel og ny musikk.

På 1000-tallet måtte man lære stykkene, nå kunne man lese dem.

Heller ikke jordbruket var lett å kjenne igjen. Utviklingen var begynt tidligere, men treåkersystemet var ikke allment utbredt før godt etter år 1000. Jordbruket nord for middelhavet ble revolusjonert ved å pløye og så korn etter bestemte regler med én type på en tredel av jordene og en annen type på en annen tredel, mens resten av jordene lå upløyd. Hvert år byttet man på hvordan jordene ble brukt. 

Dermed lå bare tredjeparten av jordene ubrukte hvert år, mot tidligere halvparten. Dette ga en velstandsutvikling som først og fremst ga seg uttrykk i økt befolkning.

En annen og vel så stor revolusjon i jordbruket var innføringen av bogtreet, en ny kragesele til hester slik at de kunne trekke tunge ploger uten å bli kvalt. Mens man før måtte bruke langsomme okser eller hester som knapt kunne trekke 250 kilo, gikk nå 1000 kilo greit.

At både stigbøyler og hestesko var blitt allment utbredt gjennom middelalderen, gjorde alt fra krig til transport til noe helt annet. Uten dette satt man med svært dårlige kort på hånden.

Var man ikke kjent med nye redskaper som harv og vendeplogen, ville en bonde fra år tusen ikke bare bli litt lamslått, men rett og slett ikke overlevd lenge i år 1500.

På mange måter snakker vi om mer enn en triviell teknologisk og industriell revolusjon på 1100-tallet, med munkeordener som Cistercienserne i spissen.

Dette er knyttet til en studie flere enn Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv bør lese, etter at han for noen dager siden hevdet at
Sekularisering er det som skjer når bonden slutter å be om godt vær og i stedet investerer i et overrislingsanlegg.
I såfall har Europa vært sekularisert siden middelalderen.

Dette er også et sentralt poeng i studien Religious Orders and Growth through Cultural Change fra universitetet i København:
The emphasis on hard work and thrift made the Cistercians entrepreneurial and ultimately very successful economically (Baumol 1990). They contributed much as agriculturists and as horse and cattle breeders. Their major contribution was the introduction of the grange system, whereby land was held in compact blocks, in contrast to the usual fragmented and unenclosed village holdings (Donkin 1963). Another contribution seems to have been advanced irrigation techniques, thus predating Rowland Vaughan’s famous popularization of these methods by centuries. Moreover, their high level of agricultural technology was matched by their industrial technology. Every monastery had a model factory, often as large as the church, with waterpower to drive the machinery (Gimpel 1976). This power was used for crushing wheat, sieving flour, fulling cloth and tanning (Baumol 1990). The Cistercians are also known to have been skilled metallurgists (Gimpel 1976).
I motsetning til hva man kan lese i populærvitenskap var ny teknologi noe Kirken langt fra bekjempet, men aktivt støttet. Dette fremgår også av ganske så tydelig kirkelige bøker som Utrecht-psalteret, fra så tidlig som 800-tallet.

Cistercienserklostrene var anlagt ved kanaler som var bygget over hele området. Dermed hadde man ikke bare tilgang på rennende vann og mulighet til å bli kvitt avfall, man drev møller og kunne skjære planker, smi og lage olivenolje.

Utviklingen av vannledninger var formidabel. Mange steder var anleggene bedre på landet på 1500-tallet enn i byene på 1800-tallet, spesielt der klostrene var konfiskert og avviklet, slik at kunnskapen forsvant.

Klostrene fungerte kort sagt som fabrikker med avgjørende betydning for økonomi og befolkningsvekst.

Og her var altså utbredelsen av vannmøllen som nærmest eksploderte på 1000-tallet viktig. Både kongen og kirken så dette som så avgjørende at store jordeiere, byer og klostere ble pålagt å ta dem i bruk.

Ved ulike typer tannhjul og kraftoverføringer kunne man dreie og male, sage og hamre, trekke og rulle. Resultatet var effektiv produksjon av alt fra planker til papir, tøystykker og samt knusing av malm og bearbeiding av metall.

Det ville kort sagt krevd atskillig bearbeiding for å få en fra tidlig på tusentallet å forholde seg til all denne nymotens teknologien.

I 1086 var det seks tusen møller, bare i England, tre hundre år senere var antallet mer enn doblet. I 1250 hadde de aller fleste landsbyer, små som store over hele landet, minst én.

Tabellen under viser omfanget av nye mølletyper (mine oversettelser, tallene er basert på en oppsummering fra 2005) som ble utviklet eller importert fra andre kulturområder gjennom hele middelalderen, selv om ikke alle nådde Norge.
MølletypeTidligste funnFra
Maltmølle770Frankrike
Valkemølle1080Frankrike
Fargemøllec. 1134Frankrike
Smiemøllec. 1200England, Frankrike
Slipemølle1203Frankrike
Hampmølle1209Frankrike
Papirmølle1238, 1273Xativa, Spania
Belgmølle1269, 1283Ungarn, Frankrike
Sagmøllec. 1300Frankrike
Malmknusemølle1317Tyskland
Smelteovnsmølle1384Frankrike
Kappe- og skjæremølle1443Frankrike
Selv en enkel beskrivelse av mølleutviklingen mellom år 1000 og 1500 kan altså lamslå i dag.

Og vi snakker altså ikke bare om vannmøller. Siden det ble svært trangt langs elvene tok man også i bruk vindmøller og tidevannsmøller. Besøkende i en europeisk havn mot slutten av middelalderen så knapt land for alle møllene.

På 1400-tallet var europeiske havner ikke bare kringsatt av fiender. 
På de samme havnene var også skipsfarten og båtene av en helt annen type enn på 1000-tallet. Utviklingen av dype kjøler, trekantseil og magnetiske kompass gjorde skip til så komplisert teknologi at besøkende fra tidligere århundrer hadde gnidd seg i øynene og kullseilt.

Hvis de da i det hele tatt kunnet se noe. Heldigvis hadde man på 1200-tallet fått tilstrekklig optisk kunnskap til å finne opp briller. Man se tydelig på avstand. Man kunne lese bøker selv om man var langt opp i årene.

Det ble ikke bare enklere å styre skip, men å tilegne seg kunnskap selv om man var passert førti.

Sammen med boktrykkerkunsten hadde linseteknologien stor betydning for utviklingen og spredningen av vitenskap og teknologi, ikke minst for tempoet. Den la også grunnlaget for den senere oppfinnelsen av teleskopet og mikroskopet.

Utviklingen tikket ikke langsomere av at man kunne følge tiden på mekaniske klokker, noen så avanserte at de overgikk alt som var utviklet av tidligere teknologi.

Kanskje er den Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330 mest imponerende. Uret kunne ikke bare vise tiden, men solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

Astronomiske klokker som den fra 1410 på torget i Praha, med lyd og bevegelser, ville fått en fra 1017 til å kvekke på høyde med når Marty angripes med holohaien i Tilbake til fremtiden.

Man skal lete lenge for å finne en som ikke ville blitt lamslått mer enn en håndfull ganger etter å ha våknet i 1517 fra fem hundre års søvn.

Hva så med en som våkner i 2017 etter like lang søvn?

Ja, det ville være mange grunner til å bli satt ut. Det har skjedd mye etter at oppfinnelsen av klokken, teleskopet og mikroskopet ga helt andre muligheter for å utforske naturen både på og utenfor jordkloden, både makrokosmos og mikroskosmos.

Det samme gjelder for teknologi. Bil og fly ville utvilsomt vært overveldende, selv om munken Eilmer av Malmesbury prøvde seg på glideflygning på 1100-tallet og Roger Bacon på oppfordring fra pave Klemens IV i 1268 delte sine tanker om en fremtid med selvdrevne fly, biler og skip.

Man trenger uansett ikke å komme fra langt tilbake i tiden for å bli sjokkert. Radio og TV, mobiler og nettbrett ville gitt like mye bakoversveis for en fra 1517 som en fra 1817.

Mens en fra 1817 nok ville blitt mer satt ut av bekledning og mangel på bluferdighet enn en fra 1517, midt i perioden der moten synliggjorde det mannlige kjønnsorgan fullt på høyde med mange metal-stjerner de seneste tiårene.

Også annet ville vært gjenkjennelig. Mange språk har endret seg mindre de seneste fem hundre år enn fra fem hundre år før det igjen. Utenrikspolitisk er igjen tyrkerne i overskriftene. Man ser igjen østover mot invasjoner og innovasjoner.

Fortsatt bruker pistoler og geværer krutt.

Rettsvesenet er ikke grunnleggende endret. Vi leser stadig bøker, selv om andelen på papir minker. Og i den grad noen fortsatt kan regne, er det med titallsystemet.

Kanskje er likevel det som er mest felles, mangelen på kunnskap om fortiden. Selv om man ikke skulle ha sovet i fem hundre år.