onsdag 18. april 2018

"Vi savner historiekritikk" - Høringssvar om historiefaget

Sammen med Ole Petter ErlandsenSjur Jansen og John Sylte har jeg hjulpet tankesmien Skaperkraft med et høringssvar om overordnede planer for historiefaget.

Feilene er selv i Nasjonale leseprøver for 5. trinn, som i 2016

Svaret føyer seg inn i kritikken jeg i en årrekke har gitt i alt fra Humanist til Vårt Land, og ikke minst i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø som du kan lese utdrag av her.

Dette er altså myter som sitter som spikret i bakhodet, spredd gjennom skole, allmennkultur og populærvitenskap i generasjoner.

Og som fortsatt vil spres i mange år av læreboksforfattere som ikke gjør hjemmeleksen.


Vi savner historiekritikk

Her er synspunkter fra tankesmien Skaperkraft:

Historiefaget er svært viktig for å gi elevene kunnskap og kritisk refleksjon for bedre å forstå samtiden og linjer i fortiden. Skal man lykkes, er det avgjørende at faget ikke presenterer svært upresise eller usanne påstander, eller fakta på en løsrevet eller tendensiøs måte.

Nå er det selvsagt ingen som er uenige i dette, men det er dessverre ikke vanskelig å finne typiske eksempler som har vært gjentatt i lærebøker i mange tiår. Her kan vi bare nevne to:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:

At man i middelalderen mente jorden var flat og en som Columbus møtte dermed motstand fra autoriteter og sjømenn.

Hva kildene viser:
I middelalderen var det godt kjent at jorden var rund. Når Columbus møtte litt motstand var det fordi han mente jorden var mindre enn hva andre mente (og han tok feil).

Kommentar:
Lærebøker kan vise dette fra kunst, diktverk, filosofi og middelalderens egne lærebøker. Som øvelse i kritisk refleksjon kan elevene få spørsmål om hvor myten kommer fra, og hvorfor den har vært i lærebøkene så lenge. Kanskje kan elever lære hvor vanskelig dette med kritisk refleksjon er nettopp fordi forlag og forfattere ikke alltid undersøker kilder? Myten finnes til og med i Nasjonale prøver i norsk skole, så sent som i 2016.

Eksempel 2 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
Kirken fryktet kunnskap, forfulgte naturvitere og henrettet mange p.g.a. deres naturvitenskap, bl.a. astronomen Bruno fordi han mente verdensrommet var uendelig. Kirkens holdning avsløres ved at Galileis motstandere nektet å se i teleskopet og han satt mange år i fengsel fordi han mente solen var i sentrum.

Hva kildene viser
Ingen ble henrettet i middelalderen eller senere for naturvitenskap. Universitetene ble i stor grad opprettet i kirkelig regi for å bygge og formidle kunnskap. Det var ikke på tross av kristen tro at naturvitenskapen vokste frem. Naturvitere var skolerte i astronomi og nøt stor respekt også utenfor universitetene. Bruno var ingen astronom, men mystiker med lite kunnskap om matematikk. Han utfordret kirken som panteist, ikke som “naturviter”. Ingen autoriteter nektet å etterprøve Galilei eller se i teleskop. Han nøt stor respekt, men manglet god nok argumentasjon for at det var mer enn en nyttig regnemodell å sette solen i sentrum. Galilei fikk til sist husarrest på sitt private gods etter en langt på vei politisk prosess i en urolig tid (under 30-årskrigen).

Kommentar
Elevene bør få reflektere over hvorfor knapt noen naturforskere møtte motstand fra Kirken, og over hvor myten om det motsatte kommer fra. Eksemplene Bruno og Galilei er ikke representative for Kirkens holdning i nesten 2000 år og Bruno var ikke vitenskapsmann. Fremstillinger av Galilei bygger ofte mer på Brechts skuespill som advarte mot totalitære regimer på 1900-tallet, enn på samtidige kilder på 1600-tallet. Kirken kan ikke frikjennes for Galilei-saken, men elevene fortjener å lære hvor vanlig det er å vinkle og bygge påstander om fortiden mer på politikk og ideologi i tekster fra nyere tid, enn på historiske kilder.
_____________________________________________________________________

Som eksemplene viser trenger elevene presise nok fremstillinger og å lære kildekritikk. Men de bør også lære historiekritikk, det er så viktig at det bør nevnes allerede i kjerneelementene.

I punkt 2.3 i høringsdokumentet heter det at elevene skal ha en kildekritisk bevissthet i møte med historisk materiale. Men det samme bør gjelde i møte med vår tids historieskrivning.

Elevene lærer gjerne at skolebøker og leksika er til å stole på, mens en bloggkommentar har lavere verdi – det er kildekritikk. Historiekritikk går dypere. Det handler både om hvordan samfunnet har samlet seg om spesielle vinklinger av historien slik at selv skolebøkene kan være farget, og om hvordan ens eget politiske, religiøse eller antireligiøse ståsted påvirker fortellingen. Det handler om historikerkritikk og tolkningskritikk.

Det er mange grunner til at lærebokforfattere kan formidle spesielle vinklinger på historien. Det kan handle om hva samtiden oppfatter som selvsagt og viktig, noe som kan endre seg med politiske eller populistiske strømninger. Det kan være hensiktsmessig å se på 18- og 1900-tallets ideologiske strømninger (bl.a. romantikken, framveksten av en nasjonal identitet, marxisme og oppgjør med religiøse autoriteter) som forklaringsnøkler. Dette bør elevene få høre om og se konkrete eksempler på.

De siste årene har man blitt oppmerksom på «fake news». Historiekritikk handler om hvordan det har festet seg feilaktige eller vinklede fremstillinger av historien. Det kan være like så ille, for det er sjelden varsellampene lyser ved noe alle tror er riktig. Reaksjonen blir ofte at det i stedet dessverre først og fremst er kritikken som oppfattes som vinklet.

Elevene bør dermed bevisstgjøres på at det finnes feilaktige fremstillinger av vår felles historie, og at slike fremstillinger også kan settes frem utenfor populærvitenskapen, i det man anser som gode kilder.

Å forstå historien er å forstå hvordan fortidens hendelser har påvirket hvordan samfunnet har blitt slik det er i dag. Elevene bør gjøres kjent med store kontinuitetsbrudd i historien og hvordan disse har preget oss. Vi vil derfor foreslå et strekpunkt som sier noe om dette:

«se hvordan store historiske hendelser har preget hvordan samfunnet vårt har utviklet seg»

I punkt 2.5 er man innom flere gode poenger, for eksempel at makt, kjønn eller politisk ståsted kan påvirke vår oppfattelse eller beskrivelse av historien. Det som mangler i punktlisten, er at også strømninger i tiden påvirker oss. Det er snakk om oppfatninger som har festet seg kollektivt over noen tiår eller generasjoner, men som kanskje ikke er sanne.

Konkret kan det gjerne stå: «Elevene må i tillegg til kildekritikk, også lære historiekritikk, som handler om at oppfattelsen av historiske hendelser og utvikling endrer seg over tid og er påvirket av eget ståsted».

«Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse» slik filosof Morten Fastvold skriver i en artikkel som viser at historiekritikk er viktig, der han bl.a. nevner den type eksempler vi presenterte i tabellen over.

Mer spesifikt savner vi en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur. 1900-tallets historieskrivning ble i stor grad preget av antikristne stemninger og en marxistisk historieforståelse, noe som satte sitt preg på hvordan historien ble formidlet. Vi mener at det i forbindelse med det forestående 1000-årsjubileet for den offisielle kristningen av Norge er på høy tid å se på kristningen av Norge med et nytt blikk.

En samfunnsreform vil aldri bare ha positive effekter. Mye av historiefortellingen seneste 100 år har imidlertid hatt et negativt fokus, uten å ta med det tilsvarende positive. Det er ikke vanskelig å finne lærebøker som omtaler kristningen av Norge på en triviell eller negativ måte, uten å se at hendelsene har preget vårt samfunn på avgjørende måte når det gjelder jus og rettsstat, skriftspråk og universiteter, menneskesyn og samhørigheten med Europa – for å nevne noe. Noen av disse eksemplene er belyst av sokneprest John Sylte i et innlegg i Romsdals Budstikke nylig.

Når en historisk hendelse skal formidles, må elevene også lære å sette hendelsene inn i en kontekstuell ramme. Uten konteksten risikerer man å vurdere tidligere tiders hendelser i lys av dagens samfunn, ikke i lys av det samfunnet hendelsene skjedde. Når “rare” fakta blir satt i en kontekst er de kanskje ikke så rare lenger. Når norske lærebøker svikter i å formidle konteksten, og velger å vektlegge perifere ting, fratar vi barna muligheten til å forstå begivenhetene.

Vi har noen eksempler på dette:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere lærebøker trekker fram krav om helgedagsfri og gudstjeneste, samt hvilke bøter man måtte betale om påbudet ble brutt.

Konteksten man ikke tar med
Det nevnes sjelden at vi for første gang i historien fikk bestemmelser som ga alle arbeidstakere - selv slaver - rett til fri på søndag og i de store høytidene. Og at den som skulle betale bøtene var bonden som hadde tvunget dem til å arbeide.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Enten en elev er for eller mot skolegudstjenester vil hun uten konteksten vanskelig forstå at disse faktaene også har å gjøre med grunnleggende rettigheter til fri og hvile.

Eksempel 2 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Dåp blir presentert som en tvang: “Barn skulle døypast så snart som råd”, forteller Gyldendal-boken Gaia oss uten å sette det inn i en større sammenheng.

Konteksten man ikke tar med
Det fortelles ikke at for første gang ble det bestemt at alle barn i prinsippet skulle ha rett til å vokse opp - i motsetning til tidligere tider, hvor man kunne sette uønskede barn ut til ville dyr. Selv om det tok tid før denne “formålsparagrafen” ble virkelighet, var en ny standard satt. Og det var dåpen - av “alle barn” - som satte standarden.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
For barn som tenker på dåpen som et familiært og frivillig rituale gir det ingen mening å høre om obligatorisk dåp - om man ikke også forteller om et endret syn på menneskeverdet.

Eksempel 3 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere bøker nevner at Kirken ble mektig som følge av tiende og testamentariske gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.

Konteksten man ikke tar med
Det som underkommuniseres, er at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. 25 prosent av Kirkens inntekt gikk til de fattige.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og “ulønnsomme”.

Eksempel 4 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.

Konteksten man ikke tar med
Samtidig er det påfallende taust om helt avgjørende ting som innføring av skriftkultur og en rettsstat, den nye tilknytningen til Europa, slutten på vikingtoktene og den gradvise avviklingen av slaveriet - et godt stykke på vei som følge av kristenretten.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Innføringen av kristendommen i Norge var helt avgjørende for hvordan vårt samfunn er i dag. Elevene trenger å se perspektivet av hva slags samfunn vi hadde, og hvordan dette samfunnet ble gjennomgripende forvandlet.
_____________________________________________________________________

Læringsmålet i 7. klasse kan for eksempel utvides slik: “fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden. Forstå dei store endringane då Noreg blei kristna og korleis dette påverkar samfunnet i dag”. Uten dette blir det vanskelig å oppfylle læremålet for 10. klasse, som er å “finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og diskutere korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis”.

Oppsummert:
  • Vi savner altså ordet historiekritikk i kjerneelementene slik at elevene blir klar over at historien ikke alltid blir presentert balansert i skolebøker og andre kilder man mener har stor troverdighet. Vi savner også ord som tolkningskritikk og historikerkritikk som går nærmere inn på hvordan den enkelte formidler historiske hendelser. 
  • Vi savner også et punkt om en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur.

tirsdag 17. april 2018

Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel


Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

mandag 16. april 2018

Venstrehendt, altså heks?

En ikke helt uvanlig påstand er at venstrehendte i gamle dager ble anklaget for å være hekser og dermed prompte testet med vannprøver.

Søker man på nettet er det lett å finne eksempler, jevnt fordelt over mange år:

La oss starte med Nettavisen som hevdet i 2004 at
Det har ikke alltid vært like enkelt å være kjevhendt. For få hundre år siden mistenkte man venstrehendte for å være hekser og trollmenn.
Stars insider forteller i 2017 i oppslaget 30 spennende fakta og myter om venstrehendte at
Opp gjennom tidene har venstrehendte mennesker vært kjent for sin kunstneriske kreativitet og dyktighet med tall. Men de har også blitt diskriminert, anklaget for hekseri og djeveldyrkelse. I dag har studier avslørt noen fascinerende fakta om denne minoriteten, og samtidig rettet opp noen feil underveis.
Selv om det nok hadde vært mer spennende om de var noe mindre kreative og mer faktaorienterte enn i andre setning.

Hvor stammer så påstanden fra?

I Norge henger nok mye på nettet sammen med en artikkel fra Nysgjerrigper fra 2001, i hvert fall siteres fra den ordrett (uten kildehengivelse) på svært mange steder.
Du vet sikkert at ”right” på engelsk betyr både ”høyre” og ”riktig”, og slik er det på flere andre språk. Ordet for ”venstre” kan også bety ”klossete” (for eksempel på gresk, fransk og tysk) ”ond”(på latin) eller ”truende” (på gresk). I Bibelen finner vi over hundre steder der høyre blir koblet sammen med noe som er godt og venstre med noe som er ondt eller dårlig. Og på nesten alle gamle malerier er djevelen keivhendt. På 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn bare fordi de ikke var høyrehendte! 
De keivhendte har virkelig fått gjennomgå opp igjennom historien. 
Dette er ikke begrenset til Norge. Vi ser det samme på en rekke sider for folk som enten er engasjerte i kampen for fordommer mot venstrehendte, eller mot hekser.

Selv når de vet de ikke har mange eller gode kilder, som denne siden om venstrehendte i historien.
Little is known of the practices and attitudes towards handedness during the Middle Ages, but there is no reason to suppose that it was any more enlightened than what came before it and what succeeded it.
Noe som ikke er til å hinder for sterke ord om praksis og holdninger man vedgår man vet lite om.
Under the misguided aegis of the powerful Catholic Church, left-handedness was vigorously oppressed in medieval Europe, albeit not in any systematic way. Left-handers were routinely accused of consorting with the devil and, during the excesses of the Inquisition and the witch hunts of the 15th and 16th Century, left-handedness was sometimes considered sufficient to identify a woman as a witch, and to contribute to her subsequent condemnation and execution.
Det slås til og med fast at man i middelalderen ble oppfattet som demonbesatt om man var venstrehendt.

Hva sier så noe så kjedelig som kilder? 

Heldigvis har noen tatt seg bryet med å se etter. Ja, venstrehendte hadde enkelte utfordringer i middelalderen, men kanskje var den verste at det innebar langt mer strev å få skrevet riktig. Ikke underlig at flere ord for "venstre" fra middelalderen også betyr klosset.
In his book Their Hands Before Our Eyes (2008), Professor Malcolm Parkes, an authority on medieval manuscripts, points out that as that western writing involves moving from left to right, writing would have been much easier for a right-handed scribe. In addition, medieval scribes had to do this on a sloped desk using quill and ink. A left-handed scribe would have made this controlled movement with much more difficulty than a right-handed writer. A right-handed scribe, Parkes explains, would pull each stroke to the right, distributing ink onto the parchment as they went, whereas a left-handed writer had to learn to push – a more laborious movement. Problems with smearing the ink would also be frustrating. The resulting slow and laborious writing might have been impractical for a professional scribe who was paid per book, or per page.
Såpass vanskelig at noen dermed fant grunn til å skryte av at de skrev med venstre.
For a monastic scribe, the process of writing was also an act of worship, so the more laborious the work the better. 
In her book The Scribes for Women’s Convents in Late Medieval Germany, Cynthia J Cyrus has pointed out that being a rare left-handed scribe gave one nun, called Margaretha, special ‘bragging rights’. In the colophon, the part of the manuscript where the scribe could claim recognition for their work, the nun boasted: “Amen, amen. Margaretha von Schonbergk has written this with her left hand… pray to God for me. Amen.” 
Since writing with the left hand was so much harder for a scribe, she felt able to claim greater recognition. It seems that Margaretha was not a one-off either: Malcolm Parkes found several other colophons stating that the scribe was left-handed, usually using the Latin phrase manu sinistra, or “with the left hand”. These accompany the physical evidence in the writing itself to show that left-handed writing in the Middle Ages, though rare, was not unknown, and did not necessarily carry negative connotations.
I stedet for å tie stille i frykt for å bli forfulgt som venstrehendt, sa man fra for å få ros.

Stiller det seg likevel annerledes med hekseprosessene, som altså foregikk etter middelalderen? 

For dette støter man på selv hos dagens turistguider. Det fortelles i minst én norsk stavkirke at på 16- og 1700-tallet mente man at venstrehendte sto i ledtog med Satan og ble regnet som hekser. 

Dermed bare å binde dem og slenge dem i sjøen for å sjekke om de fløt. 

Man kan altså levende forestille seg hvor redd den venstrehendte kunstneren som hadde utsmykket denne kirken var, men han ble heldigvis skånet fordi han var så dyktig maler.

Det er bare en liten hake ved historien. I realiteten hadde han ingen grunn til bekymring.

I følge en tilbakemelding i dag fra en norsk ekspert på trolldomsprosessene, Rune Blix Hagen, er historien "uten rot i 1600-tallets rettskilder fra Norge". 

Den er "kort sagt oppspinn, med litt snev av mulig folketro". 

Noe som bekreftes av påstandene om denne vanntesten som bortsatt fra i Finnmark er "nesten ukjent i norske trolldomssaker", blant 860 saker i de drøyt hundre år dette varte (1570-1695), der noe over tredjeparten, 307, ble henrettet .

En grunn til at vannprøven var lite populær og høyst omstridt, var at den ble avvist som legal rettslig prosessform av paven i 1215, lenge før hekseprosessene. 

Hvor kommer så denne troen på at venstrehendte ble forfulgt av Kirken fra? 

Mye kan nok knyttes til folketroen, og tradisjonen der djevelen fremstilles venstrehendt på en del bilder, i likhet med Jeanne D’Arc som ble anklaget for trolldom.

Det som imidlertid er kildebelagt, er at kriminologer på 1800-tallet mente venstrehendte var overrepresenterte blant forbrytere.

Dermed nærliggende å tenke at det kunne være et tegn på en forbrytersk legning, slik denne artikkelen viser (for engangs skyld med sitater). 
At the turn of the 20th century, Cesare Lombroso — often considered to be the father of criminology — looked to the left hand as an explanatory variable for certain less-than-desirable behaviors. 
And as opposed to what appeared in religious texts, Lombroso used “science” to justify his thinking.
As “man advances in civilization and culture,” Lombroso wrote in 1903, “he shows an always greater right-sidedness as compared to…women and savage races, [who] even when they are not properly left-handed have certain gestures and movements which are a species of left-handedness.”
Muligens gjorde dette sammen med et storstilt program i mange skoler for å få venstrehendte til å skrive med høyre, at mange tenkte røttene måtte ligge langt tilbake i tiden. Og hva er da mer naturlig enn å peke mot Roten Til Det Onde, Den Mørke Middelalderen?

I stedet for å bygge på kilder fra en fjern fortid, bygger man på fordommer fra en nær fortid.

Altså som så ofte motsatt av hva mange tror: Det er i mindre grad Kirken som har plaget venstrehendte, enn «vitenskapen».

onsdag 11. april 2018

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
  • Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.
  • Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.
  • For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.
  • Mange skjærer alle religioner over én kam.
  • Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.
  • Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.
  • Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.
  • De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.
  • Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.
  • Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).
  • Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater
  • Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.
  • Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.
  • Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
    • Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
    • Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
    • Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
    • Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
    • Pliktetikk? 
    • Normetikk? 
    • I lys av Det nye testamentet? 
    • Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
    • Hvordan er prinsippene begrunnet? 
    • Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
    • Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
  • Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.
  • Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.
  • Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.
  • Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
    • Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
    • Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).
  • Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?
  • Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.
  • Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.
  • Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 
  • Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
    • Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
    • Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.
Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

tirsdag 10. april 2018

Religionskritikk som religion?

Siden jeg var mer enn lettere kritisk i Vårt Land for et par uker siden til enkelte former for religionskritikk, ønsket ikke helt uventet NRK Verdibørsen en diskusjon (oppdatert: sendt torsdag 12.4.2018 på P2) mellom meg og Hans-Petter Halvorsen.

Som forberedelse ble det gitt fire spørsmål:
  1. Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
  2. Om bruken av bibelsitater
  3. Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
  4. Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?
Og ikke helt uventet sporet det av omtrent i første minutt. 

I stedet for en forberedt samtale om utfordringer ved noen former for religionskritikk, ble premissene synsinger fra én bestemt form for religionskritikk.

I stedet for en noenlunde "nøytral" samtale, ble det enda en runde der religionskritikk nesten virket som religion.

Selv om samtaler mellom noen som er uenige kan være interessante, og denne var hyggelig nok, er det grenser for hvor mye klokere man blir av påstander fra populærvitenskap - eller resirkulering av nye ateister som Sam Harris, som er besvart gjentatte ganger (som ganske så grundig i Svar på tiltale for opptil flere år siden). 

Mens det dessverre sjelden er grenser for hvor mye mindre klokere man kan bli.

Heldigvis var det anledning til å svare på noe av det som ble kastet inn, som at det ikke hadde spilt noen rolle for Newtons forskning om han ikke var kristen eller ikke var påvirket av kristen tenkning. 

Eller (med litt dårligere tid til å svare) at jødehatet ble hundre prosent skapt av kristne gjennom Det nye testamentet, uten noen form for forhistorie eller andre innflytelser [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk].

Mens det på andre områder ble for mange påstander om gangen, slik at det ble null eller nesten ingen tid til å kommentere dem.

Som påstanden om at en som sovnet i 1018 og våknet i 1518 knapt ville merket forskjell, mens en som sovnet i 1518 og våknet i 2018 ville blitt paralysert [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk]


Eller påstanden om at det er de sekulære landene som er best å leve i, noe som - angivelig - viser at ... religion (hva nå det er) er skadelig. Det kunne i hvert fall ikke være kristen påvirkning som førte til dette, siden det tok så lang tid fra kristen tro ble innført, til forbedringene skjedde. 

For personer som Philoponus på 500-tallet eller matematikeren som ble pave, en kultur som motiverte til teknologiutvikling og løpende renessanser som den karonlinske (800-tallet), ottonske (900-tallet) eller franske (1100-tallet), alle lenge før Renessansen (1400-tallet), teller selvsagt ikke. 

På samme måte som folkevandringer, pestbølger, invasjoner, borgerkriger og klimaendringer ikke påvirker økonomi og samfunnsutvikling.

Og det var rent tilfeldig at det var de kristne som gikk i spissen for skriftkultur, klostre som kunne spre teknologi og arbeidsetikk, universiteter og allmennskoler.

Hadde andre bestemt i Norge, ville de selvsagt også bygget skoler.   

Det var sikkert derfor det var så mange skoler til ære for Tor og Odin i Norge i 1018. Eller så få i England da den senere Håkon den Gode vokste opp.

Nå betyr ikke det at kjappe ironiske kommentarer hadde gjort programmet bedre. Det betyr heller ikke at programmet ble mislykket eller ikke bør høres, men at det altså ble et helt annet program enn meningen. 


Hvis ikke denne bloggposten kritiseres for sterkt. 

torsdag 5. april 2018

Lover motbeviser fortsatt ikke en lovgiver

Mitt innlegg i Vårt Land 20.3. om Stephen Hawkings feilslåtte argumenter mot Gud og filosofi, førte ikke overraskende til et motinnlegg 27.3., fra den tidligere katolske presten Rudi Kessel.

Og for noen enda mindre overraskende til et svar fra meg i går. Siden det dessverre er litt knapt om plassen i papiraviser, legger jeg ut en litt lenger versjon under.


Lover motbeviser ikke en lovgiver

I en kommentar 27.3. til mitt innlegg om Hawkings sviktende argumenter mot Gud hevder Rudi Kessel at siden han var ateist begrunnet Hawking "sitt syn ved at moderne vitenskap i dag besvarer spørsmål som før ble relatert til Gud". Imidlertid berører ingen av eksemplene Kessel nevner (Svartedauden som "Guds straff", Jordskjelvet i Lisboa i 1755 og Benjamin Franklins "avmytologisering" av torden og lyn) mitt poeng. 

Selv om Kessel hevder det finnes "legio" av eksempler, "nærmest i det uendelige", bør man forvente at de tre han nevner treffer.

Det gjør de ikke. 

Det er forskjell på naturfilosofi og omvendelsesprekener. Slik vitenskapshistorikere som Grant og Lindberg understreker, tenkte naturfilosofer som William av Conches (1090-1154) at mens mirakler er Gud som griper direkte inn ("primærårsaker"), følger naturen normalt lovene Gud har skapt og opprettholder i den ("sekundærårsaker"). 

At noen forkynnere mente pest, jordskjelv eller uvær var Guds straff, innebar ikke at naturfilosofer unnlot å søke naturlige forklaringer, at man holdt leger unna eller ikke bygget tak på kirker. 

Tvert i mot var dette en utbredt overtro fra hedensk tid.

Så utbredt at pave Gregor VII i 1080 så det nødvendig å skrive til kong Harald Hén og angripe "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

Som Albertus Magnus, læremesteren til Thomas Aquinas, understrekte på 1200-tallet, trenger vi i studiet av naturen ikke spørre etter mirakler, men "hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig". 

Dermed stemmer det verken at naturfilosofene så på lyn og torden som Guds direkte inngrepen eller at den som "avmytologiserte" dette (eller satte det inn i en moderne vitenskapelig sammenheng) var Benjamin Franklin.  Myten om sistnevnte sitter så fast at det til og med sjelden nevnes at en katolsk munk, naturfilosofen Andrew Gorden, skrev en avhandling om elektrisitet i 1744, flere år før Franklin.

Forøvrig er det også en myte at Kirken ville bannlyse lynavledere og i stedet satse på å ringe med kirkeklokkene, siden lyn måtte bekjempes med åndsmakt. Dette blander imidlertid tøv med en fjær som er blitt til noen ladete høns.

Ryktet kommer av at noen misforstod hvordan lynavledere skulle lages, slik at de gjorde mer skade enn gagn. Dermed uttrykte den første professoren i eksperimentell fysikk ved universitet i Paris, Jean Antoine Nollet, seg kritisk i 1753, noe som sinket innføringen i Frankrike.

Kessel hevder videre at det er et "behendig ordvalg" når jeg sier det må være en lovgiver siden det er en lovmessighet i fysikken. Jeg snakker imidlertid ikke om hva som være, men om hvordan naturfilosofene tenkte. Det jeg skrev var at deres "logikk var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet". 

Det er en moderne myte at oppdagelsen av naturlover erstatter Gud.

Kessel avslutter med at mine "funderinger" ikke er relevante, men et "sidespor", et "blindspor", fordi spørsmålet er om det er noe som hører bønner, elsker, skaper mening, "lover et liv etter døden?". Det er slik som må sannsynliggjøres. 

Ja, her er det god grunn til å støtte Kessels anliggende.

Derfor har jeg forsøkt å gjøre dette i flere bøker, ikke minst ved å vise gode grunner til å tro at Gud reiste Jesus opp fra de døde.

Men det betyr ikke at alt man skriver bør handle om det.

Mitt innlegg om Hawking er høyst relevant for påstanden man møter om han har motbevist eller gjort Gud overflødig ved å peke på naturlovene i stedet. 

Det har han altså ikke.

tirsdag 20. mars 2018

Motbeviser lover en lovgiver?

Da endte posten under om Stephen Hawking ikke helt uventet på Verdidebatt, noen smuler omskrevet og uten linkene til mer konkret kritikk.

Overskriften "Motbeviser lover en lovgiver?" bør vel si noe om hvor ... logisk jeg oppfatter hans naturfilosofi, nøret opp av en lang kulturutvikling.

Ikke bare ser man det som rasjonelt å etablere en motsetning mellom Gud og vitenskapens lover, man ser det som god logikk at funnet av lover gjør en lovgiver overflødig.

Det hele forsterkes av evinnelige påstander om at Kirken har drept "mange vitskapsfolk for meningane sine" siden de altså i deres forklaringer ikke hadde plass til "ein eller fleire gudar".

En helt grunnleggende myte vi altså finner populærvitenskap og lærebøker, som i Gaia 7 i norsk grunnskole, skrevet av Ingrid Spilde, Arnfinn Christensen og Berit Bungum, utgitt av Gyldendal undervisning (takk til John Sylte for funnet).

Heldigvis er det ikke oppdaget noen lover mot å protestere mot dette.

torsdag 15. mars 2018

Den grenseløse Stephen Hawking

Man trenger ikke være glad i vitenskap for å bli rørt av hyllesten Stephen Hawking får ved hans bortgang, enten vi følger med på Dagsrevyen, ser oppslag på Londons undergrunnsstasjoner eller lytter i lunsjpausene på jobben.

Vi har ikke hatt et tydeligere ikon for fysikk og forskning siden Einstein. Det har vært vanskelig å finne en mer uredd og sitert kosmolog, enten han snakker om universet, om besøk fra andre planeter, om Gud eller livet etter døden.

Samtidig gir nettopp dette grunn til å reflektere over den status vitenskapen - og ikke minst naturfilosofen - har i vår kultur.

For her er linjene lange. Helt siden middelalderen har naturfilosofer med bred bakgrunn fra astronomi og geometri til fysikk og logikk vært nærmest hellige kyr, for å låne et uttrykk fra Arthur Koestlers The Sleepwalkers.

Siden de representerte fornuften, kunne de formidle den guddommelige plan for universet. De så etter mønstrene Den store arkitekten hadde tegnet med passer og linjal, og var med ytterst få unntak hevet over politiske og religiøse kontroverser.

Logikken var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet.

Dette skulle imidlertid endre seg, dess lenger vekk fra de historiske røttene man kom.

Boktrykkerkunstens massepublikasjon av nye bøker og de store klassikere fra antikken, gjorde det stadig mindre interessant med klostrenes håndskrifter fra den nære fortid.

Og leste man ikke fortidens tekster, ble det stadig lettere å glemme eller misforstå hva de sa.

Når man ikke bare diktet opp egne versjoner og fortellinger, ikke minst i oppgjør med katolske land som Spania og Frankrike. Mens man der kunne advare mot noen typer vitenskap, fordi den var protestantisk.

I løpet av 1800-tallet tok mytene over og ga næring til oppgjør med all gudstro. I stedet for å se en sammenheng mellom tro og vitenskap, oppfattet mange dem i stadig større grad som motsetninger.

Samtidig ble naturfilosofene gradvis mer profesjonaliserte, så mye at man fikk en ny betegnelse: Scientist naturvitenskapsmann.

Mens de fleste av opplysningstidens forskere hadde vært mer eller mindre glade amatører med bakgrunn som teologer eller prester, spesielt i Norden og England (Frankrike er en helt egen historie), ble man mer og mer spesialisert.

Man irriterte seg over eldre herrer som blandet inn teologi og filosofi, og ønsket å markere revir. Ubehaget var kanskje størst når man diskuterte evolusjon. Resultatet var en sterk mytologisering av debattene, spesielt den mellom biskop Wilberforce og Huxley i 1860.

Samtidig bygget man videre på og forsterket naturfilosofens klassiske prestisje og brede rolle som meningsformidler - uten alltid tilsvarende bred bakgrunn for meningene.

Nei, filosofien og teologien hadde utspilt sin rolle, nå skulle naturvitenskapens verktøy og empiriske studier være grunnlaget for livssyn, samfunn og politikk.

Det hele inngikk i kampen mot tradisjonelle autoriteter. Ikke minst ved universitetene som var bygget opp av og i noen grad fortsatt styrt av kirkesamfunn.  Sentralt i prosessen stod bøker som Dickson Whites The Warfare between Science and Theology in Christendom i 1896, om de angivelig store konfliktene mellom tro og vitenskap i historien.

En bok som kom i store opplag, ble oversatt til mange språk og satte premissene for samtaler om religion i generasjoner.

Dermed fikk vi alle disse fortellingene om Kirken som forbød lynavledere og bedøvelse, hevdet jorden var flat og dømte astronomer til bålet.

Mens boken i dag trekkes frem av vitenskapshistorikere fordi den - høyst ufrivillig - nettopp viser hvor mye livssyn og politikk kan påvirke konklusjoner.

Men ånden fra 1800-tallet er fortsatt sterk. Naturlovene bekrefter ikke lenger en Lovgiver bak universet, de gjør Gud overflødig.

Det er i denne tradisjonen Stephen Hawking står. Når jeg til tider har vært noe kritisk mot hans tanker, er det ikke mot hans naturvitenskap. Det er mot hans naturfilosofi og den overdrevne rollen media har tillagt ham som meningsbærer på områder der han har for lite kompetanse.

Jeg var inne på noe av dette i en anmeldelse av bestselgeren Univers uten grenser for Dagbladet i 1988. Når Hawking avslutter boken med å gjøre Gud overflødig fordi vi hadde naturlover, snart en helhetsteori for fysikken, og en matematikk der universet var uten en klar begynnelse, var det grunn til å vise til tradisjoner som plasserte Gud som den grunnleggende eksistensen bak lovene, tid og rom.

For det er altså en myte at matematiske beskrivelser gjør metafysiske overflødige. Eller at et univers uten en begynnelse betyr slutten på klassisk gudstro - og ikke bare fordi den er noen uker eldre enn Big Bang som først ble oppdaget på 1920-tallet.

Anmeldelsen førte ikke overraskende til interessante reaksjoner i to motinnlegg. En økofilosof anklaget meg for å gå i en vestlig tankefelle ved å skille Gud fra naturen, en ateistisk filosof hevdet at jeg ved å å snakke om Gud beveget meg på fantasiens luftige vinger.

Siden noen og en hver kan gå i tankefeller og bedrive fantasiflukt, har det ikke manglet poster her på Dekodet om Hawkings utspill de seneste årene.

  • Hawkings helse (bekymret post etter melding om forverret helsetilstand, 20. april 2009)
  • Første Mosebok bevist (New Scientist om en konferanse i anledning Hawkings 70-årsdag der det fremkom hvor vanskelig det var å unngå en skapelseshendelse, 17. januar 2012)
Det er uansett ingen grunn til å tro at grensen for innlegg om Hawking er nådd med dette.

tirsdag 27. februar 2018

Ingen grunn til å legge seg flat

Vekkelser kommer i mange farger og fasonger, omtrent som religioner og politiske retninger. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. For det er ikke slik at siden det er en vekkelse, må det være bra.

Noe som kan være greit å ha i bakhodet i møte med ett av områdene som for tiden er i sterkest vekst: Troen på at jorda er flat.

Det er fristende å klype seg i armen, men statistikken er tydelig. Slik ABC Nyheter viser har søking på internett etter «flat Earth» eksplodert siden 2015. Det betyr ikke at flatjordsbevegelsen er blitt veldig stor, men økningen i interessen er formidabel.


Og som så mye annet et godt stykke på vei drevet av kjendiser i sosiale media, som en tweet fra rapperen B.o.B. og en podcast med basketproffen Kyrie Irving. Sistnevnte vedgikk i januar i år ikke helt overraskende at han hadde dette fra Instagram - og ikke faglige fora.

Ikke uventet styrker dette fordommer. 

Ikke bare mot rappere eller sportshelter, men også mot kristne. For dette er jo akkurat hva Kirken trodde på i middelalderen – og et naturlig steg etter kreasjonisme siden Bibelen også snakker om en flat jord, sies det. 

Fordommene blir ikke færre når man hører om galileowaswrong.com og andre steder som forteller at det ikke er jorden som går i bane om solen, men motsatt. Argumentene er både at det står i Bibelen og (hvis man ser nøye etter) egentlig støttes av vitenskap.

Men denne måten å bruke Bibelen samsvarer dårlig med antikkens og middelalderens. Knapt noen jøder eller kristne kom på tanken om å lage astronomiske modeller basert på hellige tekster - i stedet la Kirken vekt på å følge samtidens nøye beregnede vitenskap.

Det er ingen grunn til å styres av opplysningstidens fordommer og moderne kunnskapsmangel. 

Karl den store, fra Karl Vs septer, 1365,
Wikipedia, Creative Commons Attribution
- Share Alike 3.0 Unported license
I middelalderen var det alminnelig kjent at Jorden var rund. Snorre kaller jordkloden for Kringla Heimsins, en norsk variant av det latinske uttrykket Orbis Terrarum, den runde Jord. 

I kirkekunsten har Kristus føttene på den avgjort kulerunde kloden. 

Når konger og keisere skal fremstilles i all sin prakt, løfter de rikseplet, jordkloden med et kors på toppen. 

Den norske læreboken Kongespeilet fra 1200-tallet sammenligner også Jorden med et eple. 

En ferd tvers gjennom kloden er arenaen i første del av middelalderens mest kjente verk, Dantes Guddommelige komedie.

Det er i det hele tatt bare å ramse opp.

Troen på at man i middelalderen var så uvitenskapelig og dogmatisk at man mente jorden var flat, er en moderne myte. Den dukket så smått opp på 1600-tallet, men fikk ikke gjennomslag før et par hundre år senere. 

Hvis det er noe som er uvitenskapelig og dogmatisk, så er det denne troen. 

Dermed er det grunn til bekymring når lærebøker i grunnskolen fortsetter å hevde så fordummende stoff.

For dette har flere effekter. Én virkning av denne moderne myten er at noen på midten av 1800-tallet begynte å ta den på alvor. Siden man trodde den var Kirkens gamle tro, ville man understreke sin lojalitet og vise vitenskapelig at jorden var flat. Dermed vokste det frem små grupper flatjordstroende, mest i USA.

Og nå er dette igjen på fremmarsj. Denne gangen ikke først og fremst blant kristne, men i miljøer med stor mistro til offisielle forklaringer. Vi snakker da i stor grad om den delen av alternativbevegelsen som tror på store konspirasjoner, der myndighetene har en plan og holder den egentlige sannheten skjult. For noen er løsningen å melde seg helt ut av samfunnet.

På mange måter fungerer konspirasjonsteorier som et religiøst substitutt, men de kan også styrke en ofte nyreligiøs tro som til tider minner mye om gnostisisme. Du har avslørt hvordan alt henger sammen. Du kjemper på den gode siden. Du sitter på en kunnskap, en gnosis, for de utvalgte og opplyste.

Men siden det kan være mange slags konspirasjoner, ledet av ulike grupper og vesener, er det umulig å skjelne mellom dem. Man havner i et tankeunivers uten grenser. Det blir ikke bedre om man ofte drives mer av visjoner enn vitenskap, mer av kreativitet enn kritisk tenkning, mer av religionshat enn rasjonalitet.

For noen styres vi av reptiler fra rommet, utkledd som jøder eller presidenter. EU har inngått samarbeid med Islam om å styre Europa

Vatikanet sitter på skjulte manuskripter fra det store biblioteket i Alexandria, i en konspirasjon med røtter tilbake til Babylon

Pentagon har avansert teknologi fra utenomjordiske og vet å bruke den. For å hjernevaske oss sprøyter man chemtrails fra fly

Siden jorden snart skal gå under, har man i hemmelighet bygget tilfluktsrom for de rike og mektige.

Men selv om det heller ikke finnes noen stor konspirasjon for å kaste skylden på kristne, kan det motvirke fordommer å si klart fra at jeg ikke tror på en flat jord.

Legger du til at dette er akkurat som kristne i middelalderen, kan det til og med være starten på en tankevekkelse.


Opprinnelig fra Dagen, 21.02.2018

torsdag 22. februar 2018

Jesus på folkehøyskole

Nei, selv om nyere forskning har sagt mangt, spesielt den tredje nyeste, har ingen så langt kommet med historier om at Jesus gikk på folkehøyskole.

Til gjengjeld har steg – tidsskrift for kristen folkehøgskole i det seneste nummeret (1/2018) en rekke artikler om den historiske Jesus.

Som altså både har eksistert og er beskrevet i kilder det er mulig å forske seriøst på, ikke minst fordi så mange av dem er fra det første århundret og ikke skjuler sitt ståsted.

Når ikke alle forskere likevel er spesielt enige om hvem Jesus egentlig var, er en av grunnene at forskere (slik Albert Schweitzer påpekte for over hundre år siden) har en interessant tilbøyelighet til å finne en Jesus som minner mistenkelig om dem selv.

Bladet tok ingen skade av at Tom Arne Møllerbråten ble redaktør i fjor. Både fordi han skriver i bladet selv og har et kontaktnett som gjør at mange stiller opp når han spør så pent som han pleier.

Blant bokanmeldelsene er både Tom Arnes kortere gjennomgang av Reza Aslans underlige Seloten og en relativt lang fra min hånd om Per Bjarne Ravnås "Jesus fra Nasaret - Mislykket profet eller guds sønn?" der både Tom Arne og jeg i noe forskere sikkert vil oppfatte som polemisk iver har rettet opp fra gud til Gud i teksten.

Du finner link til bladet (pdf) her - og første siden (side 33) av anmeldelsen som en forsmak under.


onsdag 7. februar 2018

Mørklegging og andre kunster

Heldigvis finnes høyere idealer enn svart-hvitt-tenkning. Fiendebilder og sjåvinisme er sjelden beste vei til forståelse og sameksistens. Dermed slipper ikke skole og media slike fremstillinger inn i pensum og programmer.

I hvert fall ikke hvis de er klar over hva de driver med. 

Når mørkebildene av Kirken og kristne passerer under radaren, er den enkleste forklaringen at man tror de er sanne.

BBC-serien Opplysningstidens helter som gikk på NRK i forbindelse med Grunnlovsmarkeringen i 2014 føyer seg dessverre inn i rekken. Den er et skoleeksempel på svartmaling. 


Historien er kjent: Før opplysningstiden lå et mørke over Europa. Kirken fryktet kunnskap og kneblet vitenskapen. Takket være modige ateister fikk vi etter hard kamp likevel et samfunn som bygger på fornuft og frihet, fremfor tro og autoriteter.

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene:
Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest.
Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om det der betyr motstander.

Heldigvis går man ikke så langt, men tegningen er klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. Første episode forkynner at kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. 

Isaac Newton (1642-1726) ga oss ... vitenskapen. 

Denis Diderot (1713-1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap kom fra sanseerfaringer, og i hans store leksikon måtte han late som han tekket teologene . 

Erasmus Darwin (1731-1802) fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen - og det i skarp strid med Kirkens prosjekt - er så i strid med forskning, at det bør forskes på. Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre. 

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? 

Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Ikke bare hopper man over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon. Man hopper over store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimske som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet. Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles. 

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton fulgte moderne vitenskapelige metoder. 

Poenget er imidlertid klart. Naturvitenskapen er skapt av et langt gruppearbeid.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en Kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Teknologiutvikling til beste for folk flest startet ikke med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den. Briller og teleskop er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Det fremstiller Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd med, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse. Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. 

For vitenskapshistorikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig. 

Kristne opplysningsfilosofer som John Locke (1632-1704) står kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken over alt avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden.

Selv om det ikke er grunn til å underslå bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, ikke minst i Frankrike, finnes andre stemmer, og ikke bare i periferien. 

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige. Benedikt XIV (1675-1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder». Peder Hertzberg (1728-1802) studerte naturvitenskap og medisin. Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden legger vekt på mangfold og røtter. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer. Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

[Litt oppdatert fra en artikkel i Sankt Olav i 2016, bl.a. basert på hva jeg skrev her].

tirsdag 6. februar 2018

TV-serien som ikke kommer

Når det er i overkant mye vann mellom postene her, er grunnen heller at jeg skriver mer enn mindre, det skjer bare litt andre steder.

Jeg kommer dermed til å være mer nøye med å legge ut linker til dette, og noen ganger hele artiklene, spesielt hvis de er i sammenhenger det ikke er lett å få tak i.

Her kommer seneste artikkel for Dagen. Den observante leser vil ane at målgruppen mer enn noen tødler styrende for tema og vinkel.


TV-serien som ikke kommer

Se for deg helten i den nye krimserien på TV. Varm og veltalende. Imøtekommende og informert, nysgjerrig og ydmyk. Fascinert av alt en etterforsker kan lære av historiefaget om metoder og kildekritikk. En utpreget logiker, godt kjent med seneste teknologi og naturvitenskap. TV-seerne forstår altså straks at dette må være en kristen.

Eller kanskje ikke.

Hvis det er noe som kjennetegner filmer og TV-serier, er det ikke sympatiske og oppegående kristne - om de i det hele tatt er til stede. Og møter vi først noen, er det som oftest skrudde sektmedlemmer, overgripere, svindlere og dobbeltmoralister, eller prester på grensen til å miste troen. For ikke å si ektefellen og barna.

Man skal til fortiden som i Turn om spioner under den amerikanske uavhengighetskrigen eller til landsens britiske prester som Father Brown for å finne noenlunde sympatiske kristne. Og selv da fremstilles de ofte som unntak. Når det ikke viser seg til sist at de likevel var skurken.

Selvsagt er ikke dette noe enestående. Også før #Metoo har det vært lite tradisjon for å fremstille maktmennesker som hel ved – eller rose bestemte politiske partier.

Krimserier som ikke avslører maktmisbruk blir fort drept. Ingen etterforskere kommer til å rose Listhaug for å redusere kriminalitet. Urbane helter stemmer ikke Senterpartiet.

Det arbeides ikke med en TV-serie der helten er en ivrig forsvarer av Arbeiderpartiet, EU eller Terje Tvedts kritikk av det humanitær-politiske kompleks.

Likevel skiller kristne seg ut. Dels ved ikke å være til stede i serier og dels ved å gjøre et uvanlig dårlig eller latterlig inntrykk om man først slipper til. Det hører ikke naturlig hjemme for noen sympatisk person å lese Bibelen eller gå på kristne møter. Bibelgrupper er mindre vanlige i TV-serier enn undervannsorientering.

Snakker noen om Kirken eller kristne i historien, er det utenkelig at dette er positivt. Det sier mye når åpningssetningen på Arne Dahls Utmarker, av én anmelder kalt «den beste krimromanen noensinne», beskriver himmelen som «regnmørk på den litt middelalderske måten».

Nå finnes heldigvis enkelte andre tendenser. Atle Skredderbergets bøker om mangemillionær og motekjenner Milo Cavalli er bevisst sydd etter motsatt lest av Harry Hole.

Vi møter ingen alkoholisert ateist, men en kultivert katolikk med solid økonomiutdannelse og god nærkampteknikk. Skal dette bli en TV-serie er det nok uansett nødvendig å fremheve hans kvinnelige erobringer i beste James Bond-stil - og tone ned besøkene i skriftestolen.

For her råder klisjeene, på så mange måter. Flere enn Dan Brown har langt i overkant fantasifulle fordommer om historien, om kirken og konservative kristne.

Til gjengjeld har det nærmest gått sport i å fortelle hvor mye Europa og vitenskapen har å takke middelalderens muslimer for, fra debattprogrammer til serier som Mammon.

Mens det utdeles rødt kort om noen skulle begynne å snakke varmt om inspirasjonen fra Augustin, Philoponus, Thomas Aquinas, Buridan, Luther, Chesterton, C.S. Lewis eller andre kjente og ukjente kristne tenkere.

Nå kan dette lett oppfattes som enda en sur kristen som føler seg forsmådd. Det er ikke vanskelig å rette pekefingre mot kringskastingssjefer som tror at det å ta livssynsstoff og kristne på alvor er å ha nok radioandakter og TV-gudstjenester, og i blant slippe noen kristne røster til i Ekko og Verdibørsen.

Jeg tror likevel det er langt større grunn til å peke mot våre egne miljøer. Inntrykket av kristne er ikke uten sammenheng med hva vi velger å legge vekt på. Ja, det er ikke mine gjerninger eller skarpe tanker som gjør at jeg får kalle meg Guds barn.

Vi trenger sannelig å snakke om levd liv fremfor skrivebordsteorier, være åpne om svakheter, tvil og tilkortkommenhet. Samtidig er det behov for mange slags forbilder, enten vi snakker om menighetsliv eller yrkesliv, tro eller tanke, diakoni eller naboskap.

Når noen forbilder mangler, blir helheten skjev - og fordommene flere. Selv om det finnes fremragende kristne fagpersoner som kobler tro og tanke, fra filosofer til fysikere, er det dessverre ikke normen å løfte disse frem i forsamlinger.

Etter 40 år som kristen har jeg erfart at det går lenge mellom taler som roser logikk og kunnskap, for ikke å si oppfordrer til å lese filosofi eller naturvitenskap.

Eller til å skrive manus til TV-serier.

Er det så mulig å fremstå med troverdighet med et litt … annerledes bilde av kristne? Jeg mistenker at det ikke holder at en som meg sender inn et TV-manus, selv om det er fristende når man ser hva som ellers serveres. Ingen produksjonsselskaper ville våget å røre det med ildtang.

En skikkelig oppegående kristen krimhelt, belest og skarpsindig, raus og røff, med selvinnsikt og selvironi, ville blitt oppfattet som særere enn den særeste science fiction.

Altså vanskelig å tro før man får se det. Vi trenger kort sagt en etterforsker som kan samle bevis.

Si fra om du finner en.

torsdag 1. februar 2018

Debuterer på Nationalteathret

Aldri for sent å debutere på Nationaltheatret - eller mer presist underavdelingen Torshovteatret.


Anledningen er at det i forbindelse med forestillingen UFO-bygda foregår en panelsamtale i kveld om det såpass høytflyvende tema som UFO: Fiksjon eller virkelighet.

Jeg kan om ikke annet love kjappe replikker fjernt fra klassisk teaterstil. Det hele skal visstnok også streames og jeg legger nok ut noe mer tekst i morgen om evenementet, inkludert spørsmålene vi fik tilsendt på forhånd.

Gratis adgang, men ikke uendelig med plasser, så du må melde seg på snarest, om ikke før.

Skulle ikke følgende blurb lokke, er du en tekanne.

UFOer finnes! Men finnes utenomjordiske vesener i flygende objekter? Ligner troen på UFOer på religiøs tro? Eller er det er en konspirasjonsteori? 

Noen mener at UFOer har en naturlig og jordisk forklaring mens andre mener at det dreier seg om besøk fra andre planeter. Troen på UFOer har aldri gått av moten, ei heller her i Norge. 

Denne teatersalongen er inspirert av Torshovteatrets forestilling UFO-bygda. Forestillingen tar for seg lysfenomenene som er observert i den sør-trønderske bygda Hessdalen. Forestillingen bygger også på Torshovgruppas UFO-forskning som de har gjort verden over.

I panelet møter du:
Inger Merete Hobbelstad, kulturjournalist og teatersalongens ordstyrer
Øystein Stene, regissør av UFO-bygda
Maria Hammerstrøm, astrofysiker og forfatter
Bjørn Are Davidsen, kristen myteknuser og sci-fi nerd

Teatersalongen er gratis.
Husk å melde deg på for å sikre deg plass!

onsdag 20. desember 2017

O jul med din platte

Selv om tradisjonene endres, tyder mye på at julen er kommet for å bli.

Da jeg vokste opp, var ett av høydepunktene den årlige juleplatten, enten man kjøpte den selv, fikk den i gave under treet eller med seg fra jobben.

For mange ble dette også et samleobjekt. Fortsatt kan man få noen hundre for utgavene fra 1968 og 1969 av Porsgrund Porselænfabriks serie, fra tiden før interessen steg høyere enn julestjernen og opplaget ble for stort.

Den første var ikke overraskende tett knyttet til hva folk flest forbant med julen - kirken - mer bestemt veien hjem til middag.

Siden en populær platte måtte spille hva julen handlet om for folk flest, var motivet viktig.

I Danmark startet tradisjonen i 1895 av Bing & Grøndahls Porcelænsfabrik.

Vi får glimt av spir og tårn i storbyen, blir med til snødekte landsbyer og ser inn i kirker.

Det tennes lys. Vi møter engler. Det er ingen direkte mangel på sleder og juletrær.

Eller dagsaktuelle temaer som åpningen av Lillebelt-broen og avslutningen av krigen.

Det er kort sagt mange veier til danskenes hjerter.

Selv om det har gått stadig flere år mellom motiver som peker mot Betlehem, har årets platte mor, barn, husdyr og en stjerne.
Uten det er grunn til å tro at så mange tenker nøye over parallellene.

I Norge var motivene opprinnelig enda tydeligere knyttet mot Bibelen. De første årene så tydelig at ingen var i tvil om at julen var Kristmesse.

Juleplatten i 1969 var de tre vise menn. I 1970 ser vi Josef og Maria på vei til Betlehem.

I 1971 bøyd over barnet i krybben.

Tittelen i 1972 er Vi synger julekvad, og de som synger er kledd ut som engler

I 1973 er vi ved det klassiske motivet Bebudelsen.

I 1974 Hyrdene på marken.

I 1975 er Josef, Jesus og Maria på vei til templet, i 1976 fulgt opp med Jesus i templet.

I 1977 er vi kommet helt til Peters fiskefangst.

Muligens vakte motivene reaksjoner. I Norge stod nok fjøsnissen sterkere i stallen enn barnet.

Muligens følte man at man var gått litt tom for julemotiver fra Bibelen, når man måtte ty til fiskefangst.

Uansett ble det bråstopp.

Siden 1978 har motivene vært Moro på isenJuletreet pyntesJul på landetHvit jul - og så videre.

Spør noen deg om når den kristne julen ikke lenger var det sentrale i feiringen i Norge, vet du altså svaret.

søndag 17. desember 2017

Nyfunnet C.S. Lewis-artikkel er gammelt nytt

Fredag kom nyheten om at to hittil ukjente artikler av C.S. Lewis er funnet, A Christmas Sermon for Pagans og Cricketer's Progress, med forbehold om sistnevnte er autentisk. Uansett finnes ingen av dem omtalt i noen biografi eller bibliografi.

Med andre ord rene julehøytiden, selv om det kan ta tid før artiklene kommer på trykk.
Would you imagine that, with all of the cataloging technologies we have working around the clock, one could still discover unknown articles by a very well-known author? While doing research for my PhD, I discovered two such articles by C. S. Lewis. Although published in the 1940s, these articles have been overlooked ever since and don’t appear in the many lists of his works. The thrill of discovery has brought home a few points (of encouragement) in a time when it sometimes seems as though all the stones have been overturned.
Det vil si, den ene er allerede trykket - på norsk.

For da nyheten kom, ble jeg klar over at juleprekenen hadde jeg ikke bare lest, den stod i hyllen bak meg. 

Vi snakker rett og slett om Julepreken for hedninger, fra det fortsatt fascinerende tilsskriftet Spektrum, 5-6/1947. 

En artikkel flere norske Lewis-fans altså kjenner godt til og som jeg foreslo da Luther forlag i 2012 skulle utgi samlingen OM FORLATELSE OG ANDRE ESSAYS

Nettopp fordi jeg i farten (trodde jeg bare det var) ikke fant den i noen Lewis-samling, sendte jeg forlaget kopi av oversettelsen. 

Jeg tenkte den opplagt ville komme med. Her hadde man jo allerede klar på norsk en artikkel som etter mitt skjønn var av det mer talende og typiske Lewis har skrevet. 

Når man av ukjente grunner valgte ikke å ta den med gikk man altså glipp av et aldri så lite scoop som i stedet nå presenteres i denne bloggposten. 

Så kan jeg røpe et lite scoop til: forordet i denne likevel svært gode Lewis-samlingen er skrevet av meg, men ikke kreditert, verken i boken da den kom ut eller på nettsiden nå.

Hva handler så En julepreken for hedninger om? 

Kort fortalt er den altså formulert som en ... preken, inkludert Lov og Evangelium, som så ofte med Lewis med ganske så fornufts- og fantasivekkende tanker og bilder. 

Den handler om forskjellen mellom å formidle kristen tro og julens budskap i et førkristent samfunn og i et etterkristent, slik Lewis altså allerede for 70 år siden oppfattet at Engand var.

Eller sagt på en annen måte er ikke moderne mennesker hedninger, de er barn av en kristen tro de har forlatt, selv om mange fortsatt lever på minnene og kan næres av røttene . 

En julepreken for hedninger oppsummerer mye av Lewis' tenkning om forholdet mellom kristen og hedensk tro - og mellom disse og ateisme.

Han skriver lenger og bedre om dette i Mirakler, men får også her frem hvorfor en hedensk livsoppfatning har større appell for ham enn en naturalistisk.

Hvis alt som eksisterer er fysikk, materie i bevegelse, snakker vi om et dypest sett verditomt univers. Den, du og jeg er da ikke noe annet enn del av en enorm upersonlig mekanisme som verken gir rom for nyader eller nisser - eller en objektivt forpliktende morallov bak universet.

En lov ingen av oss klarer å følge.

Dermed er julebudskapet at det er enklere å forstå kristen tro om man først er hedning.

Men la ikke noen bleke oppsummeringer stå i veien for å lese Lewis selv i mobilfaksimilen under.






(Skulle det være copyrightutfordringer, tar jeg vekk teksten og skriver litt mer om prekenen selv).