søndag 4. september 2016

Det rare argumentet

Da er fredagens Akademiske Vorspiel på Studentersamfundet i Oslo endelig over (nåja, noen timer siden, tross alt), og altså på tide å legge ut mitt åpningsinnlegg der jeg fikk solide ti minutter til å beskrive Kalam-argumentet og vel stort sett holdt meg til manus og dermed tiden.

Som jeg åpnet med før selve åpningen, er dette argumentet ikke en debattstopper, men en god debattstarter, siden det berører så mange ulike begreper og fagområder. Som jeg ikke sa, fører det til at mange som forsøker å imøtegå Kalam, viser for dårlig forståelse av begrepene eller fagene.

Dermed ikke ugreit at debattpanelet også bestod av en fagfilosof (Einar Duenger Bøhn) og en astrofysiker (Øystein Elgarøy), selv om det aldri er noen absolutt garanti.

Så over til innledningen om

Kalamargumentet

Spørsmålet om Guds eksistens handler om mangt, ikke minst om Gud og eksistens. Hva i all verden er Gud, hva i all verden er eksistens, tid, univers, årsaker og så videre? Det er lett å gå seg vill, uansett hva man mener tid eller univers eller årsaker må eller kan være.

Og lett å undervurdere slike argumenter som diskuteres til dels inngående på høyt nivå i flere sammenhenger.

Kalam-argumentet ble opprinnelig formulert i logisk protest mot rådende vitenskap. Som det heter i reklamen for evenementet er det mest kjent fra arabisk filosofi (derav navnet, «samtale»), men det begynte med den kristne tenkeren Johannes Philoponus i det sagnomsuste lær­doms­sen­te­ret Alexandria på 500-tallet.

Han er også min yndlingskandidat til en tidsreisende.

Ikke bare fordi han var forutseende nok til å motbevise tullepåstanden fra Opplysningstiden om at det store biblioteket i Alexandria ble brent på slutten av 300-tallet fordi kristne fryktet kunnskap, slik at antikkens lærdom gikk tapt og alle lærde rømte i panikk. Men også fordi han foregrep med over tusen år Galileo og andres forsøk på å vise at lette og tunge legemer faller like fort, i motsetning til hva de store greske autoritetene mente.

På samme måte foregrep Philoponus Galileo i å hevde at universet var homogent, altså at det ikke var forskjell på fysiske lover på jorden og i verdensrommet utenfor månens bane.

Viktigere enn det i kveld, var at han også rykket ut mot Aristoteles som hevdet at universet var evig. Det stred i følge Philoponus med all god logikk. Noe som var syklisk eller endret seg på andre måter, kunne ikke være evig, siden en uendelig menge endringer ikke kunne realiseres.

Siden Aristoteles var selveste Filosofen med stor F ble Kalam-argumentet i stor grad oversett i middelalderen. At universet var evig og statisk var sannheten. Dermed gjaldt de gode gamle gudsargumentene, som ikke i det hele tatt krevde at universet hadde en begynnelse i tid. 

Så får vi heller ta en kveld om dem, hvis Einar eller Øystein klarer å vise at universet, eller noe annet fysisk, er uendelig gammelt.

Antagelig forstår flere her i rommet hvorfor Kalam-argumentet plutselig ble aktuelt igjen i løpet av 1900-tallet.

Argumentet er enkelt satt opp som følger:
  • Premiss 1: Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv. La oss i kveld bruke den enklere versjonen Hvis universet begynner å eksistere, har det en årsak utenfor seg selv.
  • Premiss 2: Universet (tid og rom, alt det fysiske) begynte å eksistere
  • Konklusjon: Universet må ha en årsak utenfor tid og rom og det fysiske
Strukturen på argumentet er logisk gyldig, spørsmålet er om premissene kan forsvares, logisk og empirisk.

Er det mer plausibelt enn ikke at universet har en årsak utenfor seg selv, hvis det begynte å eksistere? 

Jeg oppfatter at det er svært plausibelt, siden noe som ikke eksisterer ikke kan gjøre noe. Ikke bare fordi det er så svakt og skrøpelig at det mangler potensiale for å gjøre noe, men fordi det altså ikke finnes. Selv ikke en sivilingeniør kan sette opp særlig mange excellark før han blir født. 

Med forbehold selvsagt for at det kan være unntak for filosofer og astrofysikere.

Men begynte universet virkelig å eksistere? 

Det kan jo se opplagt ut for et utrent øye å smelle til med Big Bang og 13,8 milliarder år, men jeg mistenker vagt at Øystein kan trekke opp noen professorale protester fra innerlommen, som at det eneste vi kjenner er ekspansjonsalderen, altså hvor lenge universet har utvidet seg.

Big Bang avklarer ikke direkte om universet har en begynnelse i tid. Og så finnes andre kosmologiske modeller. Men de beste modellene synes å implisere en begynnelse, slik det fremgår av Bord-Guth-Vilenkin-teoremet fra 2003 som viser at alle univers som utvider seg over tid ikke kan forlenges uendelig tilbake i tid. Noe som er interessant, selv om heller ikke disse tre herrer er har inside information om lovene som gjaldt da ekspansjonen og Big Bang startet.

Men hvis man så tenker at Big Bang likevel ikke er begynnelsen, må det ha vært noe «før» Big Bang eller et opphav til Big Bang. Hva kan noe så underlig være?

En heller varm og tett suppe av elementær­partikler i mer eller mindre tidløse tilstandsendringer, altså et kvantefelt? En uendelig rekke av andre universer? Skilpadder hele veien ned?

Det er her en lang, men ikke uendelig rekke tenkere fra Philoponus til moderne matematikere argumenterer for at ekte realiserte rekker av like lange enheter, ikke er mulig i den fysiske virkeligheten. På samme måte som du ikke kan krysse et gangfelt med uendelig mange hvite striper, uansett hvor mye astmamedisin du bruker, kan du ikke ha begynt å telle for uendelig lenge siden og være ferdig med å telle til uendelig i går.

Kan ikke fortiden være en ekte realisert uendelighet, må den ha en begynnelse.

Hva så med konklusjonen, hvis premissene er rimelig plausible? Hvorfor kalles det for et gudsargument? 

Det er fordi det ganske stilles klare krav til årsaken i konklusjonen.
  1. For det første må årsaken være utenfor tid og rom – og alt det fysiske. 
  2. For det andre må den være uforander­lig for ikke å få rødt kort som ekte realisert uendelig mengde tilstandsendringer 
  3. For det tredje må årsaken være mektig nok til å frembringe universer
  4. For det fjerde må årsaken være noe som kan velge å skape på et tidspunkt, altså har en bevissthet og ikke er en evig naturlov eller noe slik som ville gjort universet uendelig gammelt
Summerer vi, får vi en ikke-fysisk, uforanderlig bevissthet med vilje og stor nok makt til å frembringe universer, kort sagt hva som vanligvis legges i et begrep som Gud med stor G.

Så spørs det hvor stor makt dette argumentet har til å overbevise.

Ingen kommentarer :