fredag 26. august 2016

Den rare religionen

Noen publikasjoner kjenner sin besøkelsestid bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte, slipper meg løs i en fast spalte på egen risiko - altså ikke på min.

En av disse er avisen Dagen der jeg leverer  Kulturnotat hver måned, dels basert på blogginnlegg her, dels nyskrevet som i går. Siden veien ofte går fra Dekodet til Dagen, kan det være greit å ta den motsatte turen selv om det her ikke er noen grense på 4 000 tegn.

Den rare religionen

Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme.

En grunn til at man ikke gjør forskjell, kan være at man har for lite innsikt i religion til å skille dem fra hverandre. Det er nesten like vanskelig som å skille mellom kirkesamfunn. En annen grunn er at det opplagt er likheter. Mange har helligdommer og hellige tekster, bønner og skriftlærde, ritualer og munker, selv om ikke like mange har nonner.

En tredje grunn kan være oppgjør med rystende opplevelser som barn eller ungdom, enten de handler om fysiske overgrep eller oppdragelse basert på at man skal tro og ikke spørre, med stadige trusler om helvete.

Kanskje er likevel den viktigste grunnen et ønske om ikke å være for direkte om det mange likevel har i bakhodet, enten det er hovedgrupper innen islam eller ekstrem salafisme.

For ikke å diskriminere noen, slår man all religion i hartkorn med ekstremister.

For mange er likevel den viktigste sannheten at religion handler om tro og ikke tanke. Den er «steining av fornuften», slik komikeren Zahid Ali uttrykte det i årets mediamesterskap, der formuleringer som alltid gir mer poeng enn fakta. Ja, religion kan være til hinder for refleksjoner, litt på samme måte som stand up-komikk. Det er lettere å bedrive demagogi enn å stimulere til debatt.

Det er enklere å skjære alle over én kam, enn å greie ut om nyanser.

Jeg var på samme linja til sent i tenårene. Jeg var stadig innom en butikk i Oslo der man solgte plater og plakater, bøker og symboler fra alternative tradisjoner. Det fascinerte selv en som kalte seg ateist. Ritualer og røkelse vekslet, men kjernen var lik. Alt handlet om urgammel visdom og ny bevissthet.

Bortsett fra den religionen som stod for korstog og kristninger.

At det kanskje ikke var så enkelt eller firkantet, oppdaget jeg første studieåret. Etter å ha møtt noen kristne, leste jeg en bok om kristen tro. Det ble ikke den siste.

Jeg oppdaget en rar religion. Øyne ble store da jeg så den ikke hadde religiøse lover for samfunnet. De ble ikke mindre av at den ikke krevde faste ritualer eller åndelige øvelser. Kjernen var ikke urgammel visdom, men en historisk hendelse. Så sentral, at hvis den ikke hadde skjedd, var troen meningsløs og tom.

Og man kunne bruke hodet. Det var gode argumenter for Jesus oppstandelse. Jeg oppdaget rasjonelle gudsargumenter, og hvorfor det ikke kunne være rasjonelle gudeargumenter.

Kanskje var sjokket størst over å se hvor mye jeg var dratt etter nesen av lærebøker, romaner og populærvitenskap. Jeg hadde lært sunn skepsis til sjøormer og sjarlataner, men uten videre godtatt religionskritikken i alt fra Bjørneboe til bøker om Columbus.

Jeg hadde uten å blunke svelget historien om Kirkens lange kamp mot vitenskapen, og hvordan alle som trodde jorden var rund ble brent på bålet. Om hvor ufattelig bloddryppende og ødeleggende kristendommen var, spesielt før opplysningstiden. Og at kristen moral mest av alt handlet om undertrykking og å ta fra oss gleder.

Hvor mye bedre hadde det ikke vært hvis Romerriket og Norge hadde sluppet kristningen?

Denne rare religionen var i bakhodet da jeg nylig satt i et panel om kritisk tenkning som skolefag. Jeg støttet tanken med at vi da heldigvis var tilbake til middelalderen.

Som på 800-tallet da biskop Agobard angrep folkelig overtro på at uvær og ulykker skyldtes tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Som på 1100-tallet der Johannes fra Salisbury i verket Metalogicon tok et oppgjør med dilettanter og dårlig logikk.

For ikke å si i all undervisning og videreutvikling av logikkfaget ved universitetene, lenge før opplysningstiden. Dette var til og med et viktig premiss for opplysningstiden.

Som jeg sa i panelet, var problemet med mange som etterlyser kritisk tenkning at de ikke er kritiske nok mot sin egen tenkning.

Ingen kommentarer :