tirsdag 28. oktober 2014

Myter om Maria

Det er ikke hver dag Oskar Skarsaune, professor emeritus i kirkehistorie, involverer seg i offentlig debatt. Men når han gjør det, er det grunn til å lytte.

Ikke helt uventet er temaet Maria Magdalena, selv om det denne gang ikke handler om moderne påfunn som at hun var gift med Jesus eller kanaliserer New Age.

I stedet er det påstanden Kristin Brandtsegg Johansen fremmer i Maria Magdalena - disippelen Jesus elsket om at hun er blitt skrevet ut av kirkehistorien. Egentlig hadde hun en sentral rolle i kristendommens tilblivelse, men som det hevdes i Morgenbladet 5. september kuppet Paulus og Peter "fortellingen om den oppstandne Jesus. Dét ble starten på en to tusen år lang svertekampanje".

En påstand som altså fikk den ellers sindige Skarsaune på banen.

For dette handler ikke om to tusen år med sverting. Brandtsegg Johansen har dessverre misforstått sentrale poenger i kristen tro hvis hun oppfatter det som negativt å fremstilles som synder.

Det var ikke for å sverte henne at pave Gregor på 500-tallet baserte sin fremstilling på flere ulike kvinner, inkludert en tidligere prostituert.
Det er en fundamental misforståelse av hele den kristne tradisjonen dersom man mener at det å tilskrive et menneske en syndefull fortid, innebærer en stempling eller sverting av vedkommende. Hvis det skulle være tilfelle, ville de første som ble svertet være Jesu tolv mannlige apostler.
Dermed ser vi fra første stund at apostlene ikke akkurat fremstilles som feilfrie, enten det er Johannes som er sint og sjåvinistisk, Peter som fornekter Jesus tre ganger eller Paulus som forfølger og fengsler kristne.
I det såkalte Barnabasbrevet, cirka 130 etter Kristus, sies det at da Jesus valgte ut apostlene, «valgte han de mest lovløse, de største syndere, for å vise at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Poenget med dette er ikke å kaste skam over apostlene, men å fremheve Jesu livsforvandlende makt.
Det er heller ikke slik at oldkirken skrev Magdalena ut av Bibelen. Tendensen er motsatt.

Mens hun ikke nevnes blant vitnene til oppstandelsen i Pauli første brev til korinterne fra 50-tallet etter Kristus, muligens fordi kvinners vitnesbyrd var mindre verdt enn menns, får hun stadig større omtale i evangeliene.
Desto mer oppsiktsvekkende er det at samtlige fire evangelier, skrevet i en senere tid, gir Maria Magdalena og noen andre kvinner den helt sentrale rollen som vitner om den tomme graven og om de første møter med den oppstandne. Blant disse kvinnene har Maria Magdalena førsteplassen, og hun er den eneste som går igjen i alle de fire evangeliene. Johannes-evangeliet, det siste av evangeliene, gir henne størst plass og betydning.
Utviklingen fortsetter med kirkefaderen Hippolyt som rundt år 200 kaller Maria for «apostel for apostlene». En mer sentral rolle i urkirken enn apostel er vanskelig å finne.

I middelalderen er hun til og med en av de mest dyrkede helgener. Det er vanskelig å finne noen som i mindre grad er svertet eller skrevet ut av historien.

«Den gylne legende» fra rundt 1260 
har et usedvanlig omfangsrikt kapittel om Magdalena. Her gjentas betegnelsen «apostlenes apostel», og det fortelles at Maria opptrådte som forkynner, misjonær og kirkegrunnlegger i Sør-Frankrike, altså i en typisk apostel-rolle. Denne legendesamlingen var skrevet av en italiensk biskop, og var i mer enn to hundre år høymiddelalderens mest populære og utbredte oppbyggelsesbok. I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være kirkens mest populære helgen.
Når Brandtsegg Johansen svarer på denne kritikken, ser vi at hun ikke går inn på oldkirkens eller middelalderens gloriøse fremstilling av Magdalena eller hva det innebærer at hun og mange andre apostler fremstilles som store syndere.

I stedet trekkes frem at hun og andre kvinner er satt på sidelinjen i norsk kristendomsundervisning.
Da jeg gikk på skolen, og faget Kristendom fremdeles sto på timeplanen, var det kristne universet stadig bare befolket av menn.
Altså en klassisk "Goddag mann - økseksaft". Fremfor å påvise feil i en historikers bruk av antikkens og middelalderens kilder, bruker hun sin egen biografi som kilde.
Fortellingene har grodd fast i hjernebarken som et kulturelt grunnriss for hvordan vi tenker om godt og vondt, kvinner og menn, de snille og de slemme. Da vi kom til Det nye testamentet, ble Maria Magdalena bare så vidt nevnt, i et univers av disipler, fariseere, tollere og syndere. Jeg ble faktisk litt overrasket over at det overhodet var en kvinne der.
Dermed er det ikke interessant at Maria Magdalena har en fremtredende plass i Bibelen og  kirkehistorien, så lenge hun fremstilles som synder. Og altså ikke som religionsstifter til forkleinelse for Petter eller Paulus eller andre apostler som grunnla menigheter i og utenfor Romerriket.
Svertekampanje er et godt norsk ord, som taler et tydelig språk. Det gir et godt bilde av det hennes navn ble utsatt for. Hvis det er Skarsaunes mening at Maria Magdalena og de andre kvinnene er tilkjent en betydningsfull plass, og den verdigheten de fortjener innenfor den kirkelige tradisjon, ja, da ser vi i sannhet ganske forskjellig på det.
Når hun altså ikke modererer det minste på at Maria Magdalenas ble "skrevet ut av fortellingen" og "utsatt for en svertekampanje ved – feilaktig – å bli identifisert med den anonyme synderinnen i Simons hus", er det ikke uventet at Skarsaune på nytt griper etter tastaturet.
Jeg mener fortsatt at begge påstandene er historisk feilaktige, hvis det er tekstenes bilde av Maria Magdalena vi snakker om. Gjennom lesning av noen av pave Gregors tekster om henne ble jeg overbevist om at den ofte gjentatte påstand om hans sverting av Maria som synderinne totalt bommer på Gregors intensjon og mening. Det som kan få meg på andre tanker, er at noen påviser at jeg tar feil i så måte. Jeg mener også fortsatt at middelalderlegendenes bilde av Marias rolle motsier tanken om en anonymisering og usynliggjøring. 
Så har Skarsaune som historiker selvsagt ingen problemer med å akseptere at kirken 
kan kritiseres for at den ikke i sin egen praksis fulgte opp det vakre bildet av Maria som disse legendene tegnet. I dem ble hun portrettert som apostel, forkynner og kirkegrunnlegger. Kirkens egen praksis overfor kvinner tegnet et helt annet og mindre vakkert bilde. Der tror jeg vi er enige.
Først i sitt tredje innlegg kommer Brandtsegg Johansen til historiske poenger. Men i stedet for å ta historikerens kritikk inn over seg, anser hun angrep som det beste forsvar.
Professor emeritus Oskar Skarsaune, avviser min påpekning av at Maria Magdalena og de andre kvinnene i det nye testamentet ble anonymisert og gjort til synderinner som historisk feilaktige. Jeg må påpeke at det er Skarsaune som bygger sine synspunkter på forhold som er historisk feilaktige.
Hvor Skarsaune har hevdet at disse kvinnene ikke ble gjort til synderinner oppgis beleilig nok ikke. Hun tar eller ikke opp at hans poeng var det motsatte, altså at det å bli "gjort til" syndere var standardfremstilling av mange av de største apostlene.

Det betydde ikke noe mindreverdig eller marginalisert, men understreket Jesus og evangeliets kraft til å frelse.

Så møter hun Skarsaune et stykke på veien, men uten å se hans poenger.
Som den syndefulle skjøgen som Jesus selv hadde tilgitt fikk Maria Magdalena en høy posisjon i middelalderlegendene, både i Legenda Aurea og en rekke andre helgenlegender. Poenget er at det ikke finnes kildegrunnlag for en slik fremstilling i Det nye testamentet.
Og det har jo Skarsaune aldri benektet. Han har tvert i mot argumentert for at Maria fremstilles stadig mer omfattende og positivt, dess lenger ut i Det nye testamentet vi kommer. Hun verken kuppes eller marginaliseres, om det er NT vi ser på.

Og ser vi lenger enn NT, ser vi det enda mindre.

Det er heller ikke til å unngå å se at Brandtsegg Johansen avslutter med enda en feillesning eller forglemmelse av Skarsaunes tekst.
Til og med Vatikanet vedgikk i 1969 at kirkens fremstilling av Maria Magdalena som synderinne var kildemessig feilaktig. Det er følgelig høyst besynderlig at professor emeritus Skarsaune vil komme meg i møte med en feilslutning. 
Det er mer besynderlig at hun ikke nevner at den gode emeritus ikke bestrider at dette er kildemessig feilaktig.

Tvert i mot er det et hovedpoeng i andre, tredje og fjerde avsnitt av hans første innlegg at man "i tiden etter nedskrivningen av de nytestamentlige skriftene" blandet sammen kvinneskikkelser, særlig når de hadde samme fornavn.

Men så lenge Maria ikke tilkjennes en rolle som religionsstifter, er ingen fremstiling god nok.
Det er ikke som den vakre synderinnen i middelalderlegendene hun fortjener en plass. Hun fortjener nettopp en plass som disippel, forkynner og religionsstifter. Maria Magdalena og de andre kvinnene i Det nye testamentet er ikke hverken jomfruer eller synderinner, de hadde helt sentrale roller i urkristendommens tilblivelse.
Uten at det fremgår hvorfor jomfruer eller synderinner ikke kunne ha noen sentral rolle. At de kunne det vises da også i at Jomfru Maria og Maria Magdalena fremstilles så sentrale på så mange måter så lenge i Den katolske kirken, at det førte til en motreaksjon.

Vi lever kort sagt i en tid der pendelen har svingt andre veien.

Men at protestantistisk forkynnelse og undervisning har marginalisert dem, også i norsk skoleundervisning, er noe annet enn at Peter, Paulus eller oldkirken gjorde det.

Det er heller ikke slik at man må være ute etter å sverte henne om man på historisk grunnlag nøler med å gjøre Maria Magdalena til helt sentral i urkristendommens tilblivelse, rett og slett som religionsstifter (for Brandtsegg Johansen er det tydeligvis ikke nok med at Skarsaune kaller henne kirkegrunnlegger).

Selv om hun altså er svært så sentral som første vitne til oppstandelsen, en rolle som fremheves dess mer dess senere tekster vi har i Det nye testamentet.

5 kommentarer :

Sig Sønnesyn sa...

Om Brandtsegg Johansen hadde teke turen til Cambridge eller Oxford hadde ho kanskje også lagt merke til to ærverdige, tilårskomne og storslagne bygningskompleks med same namn: Magdalen College. Om ein skal halde seg til hennar tolkingsnøkkel må ein konkludere at oppattkallinga av rike universitetsinstitusjonar etter Den heilage Maria Magdalena er ironisk meint og eigentleg eit ledd i svertingsprosessen. Andre av oss vil kanskje sjå Magdalena, eit symbol for den omvendte syndar, som eit godt førebilete for livsomvendande institusjonar som universiteta ein gong var meint å vere.

Men som papist og mellomalderhistorikar er vel eg ein del av konspirasjonen. Desto meir grunn for meg til å applaudere kloke og kunnskapsrike stemmer (and I'm looking at you, Skarsaune og Davidsen)!

Bjørn Are sa...

Du er velkommen i konspirasjonen, Stig:)

Takk for gode ord!

Helge Erik sa...

Du har rett i at Maria Magdalena ikke er svertet av Den katolske kirke. Hun har faktisk vært en populær helgen gjennom århundrene. Legenden forteller at hun dro til Sør-Frankrike, og at hun en tid bodde i en stor grotte i fjellet La Sainte Baume i Provence. Dette stedet er ett av Europas eldste pilegrimsmål og har vært besøkt helt fra kristendommens tidligste århundrer i Frankrike. Akkurat når det begynte, er ikke helt sikker, men man vet at Casianitter-ordenen hadde ansvaret for pilegrimsstedet fra 415 til 1079. Da overtok Benediktinerne, som tok seg av pilegrimene helt til Dominikanerne påtok seg oppgaven i 1295. Bortsett fra en pause fra 1793 til 1840, som følge av den franske revolusjonen, har Dominikanerne siden hatt ansvaret. Nå har de et pilegrimsmottak som henger i den loddrette fjellsiden utenfor grotten og et stort pilegrimssenter ved foten av fjellet [http://www.saintebaume.org/].

Peter sa...

Hva sier Bibelen om folk som ikke tar historikeres kritikk inn over seg men anser angrep som det beste forsvar? ;)

Sig Sønnesyn sa...

Peter, sjå til dømes Ordtaka 18:2 :-)