fredag 14. mars 2014

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.
Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.
Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 
Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 
His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 
Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 
Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.
Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.
Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.
Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at
– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.
Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?
Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

2 kommentarer :

Unknown sa...

Dette med Bruno er jeg helt enig i. Han har ikke noen spesiell verdi å fortelle om. Ingen av versjonene har derimot påstått at han var naturviter eller hadde noen fornuftig grunn til å tro det han trodde.

Å påstå at Carl Sagan brukte programmet som en prekestol for et materialistisk verdenssyn er tøysete. Det er ikke en prekestol, det er et kateter. Den materialistiske verden er den eneste det finnes belegg for. Hvorfor skulle han si "Alt som finnes er materie, MEN KANSKJE DET FINNES SPØKELSER OGSÅ!!!11"? Det er ingen grunn til å tro det, og det er ingen grunn til å kommunisere det, og iallefall ikke som vitenskapsmann. At det ikke finnes filosofisk sikkerhet for at det ikke finnes noe utenom det materialistiske betyr ikke at spekulasjoner om det har noen verdi.

Dette er bare retorikk for å late som om ateister er like religiøse som de religiøse. Det er bare lek med ord, det er barnslig, og du burde holde deg for god.

Bjørn Are sa...

Godt at du er enig i dette med Bruno!

Selv om vi muligens får være enige om å være uenige om i hvilken grad produksjonene etterlater et inntrykk hos seerne av at det har en verdi å fortelle om ham og at han dermed i en eller annen forstand var "naturviter".

Ikke minst siden begge bruker til dels stor plass på å fortelle om ham som del av bakteppet om kirken som motstander av naturvitenskap, "tusen års tomrom" og alt det der.

Når det så gjelder Sagans ensidige forkynnelse av materialisme, er det altså en livssynskonklusjon, ikke en vitenskapelig.

Dermed er det ikke bare fordi Bruno ikke var naturviter at det er noen smuler pussig å gjøre ham til en helt, men at han også han mente at alt som eksisterte var ånd og guddommelig.

At det kun det finnes "belegg" for "den materialistiske verden" er svært diskutabelt, enten du nå oppfatter at du står på en prekestol eller sitter bak et kateter. Man kan uansett ikke bare slå dette fast, man må argumentere for det.

Når jeg skriver det, er det ikke fordi jeg mener det finnes avgjørende belegg for spøkelser e.l. kontingente størrelser, men fordi det finnes en rekke argumenter og perspektiver som gir grunn til å tenke at det finnes mer enn noe rent materielt, ikke minst noe ikke-kontingent som Gud.

Jeg har skrevet såpass mye om det her på bloggen og i bøker at det hadde vært hyggelig om du kommenterte noe av det, fremfor bare å slå fast din konklusjon:)