Dennetts tenkehette

Det er alltid en begivenhet når Daniel Dennett kommer med ny bok.

Grunnen er både hans faglige bakgrunn som filosof og hans noe mindre bevisst provoserende tone enn andre såkalte nye ateister. Det betyr ikke at han alltid bruker denne bakgrunnen eller ikke provoserer, men at han kan være en noe mer givende samtalepartner.
(Les mer her)
Dennetts seneste bok heter Intuition Pumps and Other Tools for Thinking, og han publiserte søndag et utdrag i The Guardian, om det han betegner som sine Seven tools for thinking.

Disse er skrevet med store bokstaver som følger.

1: USE YOUR MISTAKES

2: RESPECT YOUR OPPONENT

3: THE "SURELY" KLAXON

4: ANSWER RHETORICAL QUESTIONS

5: EMPLOY OCCAM'S RAZOR

6: DON'T WASTE YOUR TIME ON RUBBISH

7: BEWARE OF DEEPITIES

Selv om man for flere av disse må lese hans forklarende tekst for å forstå poenget, trenger man ikke være filosof for å synes dette kan være brukbare råd i mange sammenhenger.

Eller for å stusse over at han ikke henter stoff fra en grunnbok i argumentasjonslære og feilslutninger.

Når jeg leser denne type råd dukker uansett opp spørsmålet hvor mye han noen gang selv vil bruke dette på sine egne skrifter, inkludert utdraget i The Guardian.

Ikke minst når hans skriver om hvordan man best kan lykkes med en kritisk kommentar til noe.

How to compose a successful critical commentary:

1. Attempt to re-express your target's position so clearly, vividly and fairly that your target says: "Thanks, I wish I'd thought of putting it that way."

2. List any points of agreement (especially if they are not matters of general or widespread agreement).

3. Mention anything you have learned from your target.

4. Only then are you permitted to say so much as a word of rebuttal or criticism.

One immediate effect of following these rules is that your targets will be a receptive audience for your criticism: you have already shown that you understand their positions as well as they do, and have demonstrated good judgment (you agree with them on some important matters and have even been persuaded by something they said). Following Rapoport's rules is always, for me, something of a struggle…

Nå er det for å si det slik mange områder det kunne være interessant å se Dennetts egne kommentarer til hvor godt han selv har lykkes med å følge sine verktøy og oppskrifter.

Eller hvor mye han når det kommer til stykke faktisk er villig til å vedgå egne feil.

Dette handler f.eks. om utsagn i Breaking the Spell som

Even the Roman Catholic Church, with its unfortunate legacy of persecution of its own scientists, has recently been eager to seek scientific confirmation—and accept the risk of disconfirmation—of its traditional claims about the Shroud of Turin, for example.

At Den katolske kirken aldri har anerkjent Likkledet i Torino er ikke den viktigste feilen her, men troen på at Kirken har en stor tradisjon for å forfølge vitenskapsmenn, enten de nå er katolikker eller annet. Denne myten som vokste fram på 1800-tallet er blitt tilbakevist så mange ganger at det er vanskelig å se andre grunner til å spre den enn uvitenhet eller ønske om å sette meningsmotstandere i dårlig lys.

Dermed er det godt å vite at Dennett ut fra verktøy 1 og 2 over fremover vil utnytte sine feil til å vise at han har forstand og selvinnsikt, og respektere sine meningsmotstandere i videre samtaler.

Noe som også vil bety at vi kan lene oss rolig bakover og vente at han vedgår at han aldri har presentert gudsargumenter "clearly, vividly and fairly", altså slik at teistiske tenkere vil kjenne seg igjen,

Som en følge av dette kommer han med andre ord til å dementere et annet avsnitt fra Breaking the Spell", siden det er på jordet og har lurt millioner av lesere til å tro at gudsargumenter er dårlige. Skal vi tro Dennett er altså eneste grunn til å mene de har noe for seg at man er lettlurt eller fortryllet.

The Cosmological Argument, which in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely, God—doesn’t stay simple for long. Some deny the premise, since quantum physics teaches us (doesn’t it?) that not everything that happens needs to have a cause. Others prefer to accept the premise and then ask: What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused. 

Han vil dermed måtte innrømme at denne beskrivelsen av argumentet i "sin enkleste form" ikke er kjent fra noen teistisk filosof i historien. Dette er ikke den enkleste formen, det er feil form. Den fungerer ikke bare fordummende, den fungerer fordømmende.

Han bør som filosof kort sagt vedgå at argumentet ikke handler om at "siden alt som eksisterer må ha en årsak, må Gud finnes", men at "siden alt som eksisterer ikke kan ha en årsak, må Gud finnes". Og deretter komme med en formulering som altså "clearly, vividly and fairly" viser den ekte logikken, i mer enn én setning.

Det samme gjelder når han i utdraget i The Guardian skriver om Ockhams barberkniv, en tommelfingerregel som altså handler om å forklare ting enklest mulig, uten unødvendige elementer.

One of the least impressive attempts to apply Occam's razor to a gnarly problem is the claim (and provoked counterclaims) that postulating a God as creator of the universe is simpler, more parsimonious, than the alternatives. How could postulating something supernatural and incomprehensible be parsimonious? It strikes me as the height of extravagance, but perhaps there are clever ways of rebutting that suggestion. 

Noe av det han bør bruke sine tenkeverktøy til er å droppe ordet postulere når det som i spørsmålet om Guds eksistens i stedet handler om konklusjoner på argumenter (f.eks. kosmologiske), eller om hypoteser som skal vurderes.

Selvsagt kan konklusjonene eller hypotesene være feil, men i utgangspunktet er de altså ikke postulater.

Har han tenkehetten på vil det nok heller ikke ta lang tid før Dennett rekker hånden i været og forklarer at dette slett ikke handler om å si at en Gud er en enklere forklaring enn alternativene (hvis vi da holder den rasjonelle tenkningen fra Aquinas og andre om Gud som det enkleste vesen utenom).

For bakgrunnen for dette er den kjente filosofen Humes innvendinger mot gudsargumenter der han hevdet at de ikke i seg selv kunne avklare om det de konkluderte med var samme vesen. Det kunne være én første beveger, en designer, ett opphav til moralloven osv.

Dermed handler dette ikke om å ... postulere "noe overnaturlig" fremfor noe naturlig, men om å redusere antall overnaturlige vesener til ett, i motsetning til Hume som altså argumenterte for at det kunne være mange.

Dennetts avslutning om tilsynelatende dype utsagn (deepities) betyr også at vi bør vente mer innrømmelser fra ham.

Not all deepities are quite so easily analysed. Richard Dawkins recently alerted me to a fine deepity by Rowan Williams, the then archbishop of Canterbury, who described his faith as "a silent waiting on the truth, pure sitting and breathing in the presence of the question mark".

I leave the analysis of this as an exercise for you.

Siden det er en nobrainer at den tidligere erkebiskopen bruker poesi og metaforer og har sagt svært mye annet om sin tro, er det uklart hva slags øvelse Dennett ser for seg.

Hvorfor trenger vi å forklare ham at en kristen som tenker at Jesus er veien, sannheten og livet kan oppleve ro mens han stille venter på sannheten og svar når han til sist skal møte Jesus ansikt til ansikt?

Det er i hvert fall ingen tvil om at Dennetts artikkel skaper spørsmålstegn. Vi får håpe flere lesere gjør mer enn å puste i taushet.