mandag 1. oktober 2012

Metafysikk i Minerva

Spennende nok går det for tiden en diskusjon i Minerva under overskriften Kan man være forsker og troende muslim og der det ikke overraskende har dukket opp interessante kommentarer.

Siden noen av disse viser en litt blandet forståelse av naturvitenskapens historie, har enkelte av oss meldt seg på, eller i det minste levert et innspill. Så får vi se om det blir noen videre diskusjon, eller en videre som det er verdt å være med på.

Kommentaren jeg ga til "N.A." gjengis her også:
Først mye ros, så må jeg advare deg om at det også dukker opp noen riskorn av hatten;-)
Det er lett å støtte deg i at Reilly har viktige poenger, slik jeg sier på http://dekodet.blogspot.no/2011/05/nar-teologien-dreper-tanken.html.
Det er også lett å støtte deg i at det var enklere å få fotfeste for en bærende vitenskapelig tanke innenfor kristendommen, slik du konkluderer med mot slutten.
Og så er det riktig som du skriver at den greske innflytelsen er integrert i kristen tenkning på en måte som ikke er tilfelle med Islam, noe som bidrar til å gi fornuften en naturlig større plass og ikke som uttrykk for "de fremmede vitenskaper".
Men det er nok ikke helt slik at kirken var medvirkende til å undergrave viktige deler av denne kulturen i tiden etter Augustin og at det først var i renessansen at denne denne ble "gjenoppdaget". 
Det du henviser til her er "De Rerum Natura" (On The Nature of Things) av Lucretius som du hevder ble 
"forsøkt demonisert av kirken og forsøkt utslettet, fordi det beskriver et univers drevet av lovmessigheter som opererer uten guds inngrepen."
Det er flere ting vi kan si om dette. For det første er dette verket altså ikke et vitenskapelig verk på linje med Aristoteles' sine eller Ptolamaios eller andre, men et dikt i epikureisk tradisjon og måtte finne seg i å være på sidelinjen sammenlignet med ulike varianter av platonsk og aristotelisk filosofi lenge før kirken fikk noe makt.
For det andre var det helt klart en utbredt og tung kristen naturfilosofisk tradisjon med et univers styrt av lovmessigheter gjennom hele antikken og middelalderen, slik vi finner det f.eks. hos Augustin som snakker slik Holm siterer om sikker naturvitenskapelig kunnskap "ut fra fornuft og erfaring", og da basert på tanken om en lovgiver utenfor naturen hadde lagt lover inn i den. Siden Gud eksisterte mente man at det kunne være mulig å be om godt vær osv., men ved katedralskolene og senere universitetene var det en klar oppfatning av Gud var primærårsak, men styrte naturen ved faste, sekundære årsaker (lover).
Tross folkevandringer og stadige invasjoner, og at mange av de store lærestedene havnet på muslimske hender (og dermed i praksis var avskåret fra Vest-Europa), var denne tradisjonen klart til stede også i århundrene etter Augustin, enten vi snakker om Philoponus i Alexandria på 500-tallet, Scotus, eller Aquinas på 1200-tallet, slik jeg berører i en artikkel på http://www.telektronikk.com/volumes/pdf/2.2004/Page_005-025.pdf
Hele middelalderens skolastikk er i stor grad nettopp en utforskning av rasjonalitet, selv om den ble vel mye lenestolaktig siden man hadde lite tradisjon for - eller mulighet til uten teleskoper og mikroskoper - å skaffe nye og bedre data enn dem man hadde fra antikken.
Likevel begynte man på 1300-tallet med en kvantifisert bevegelseslære og foregrep Galileis forståelse av legemers treghet, som i den engelske Merton-skolen og hos Buridan, rektor ved universitetet i Paris. Dette la grunnen for bl.a. Galilei (som forsåvidt et stykke på vei også synes inspirert av Philoponus).
Det er dermed ikke overraskende at fremstillingen av Lucretius som en katalysator for moderne vitenskap er blitt ganske grundig avvist av vitenskapshistorikere ifm. Stephen Greenblatts "The Swerve", ref. http://thonyc.wordpress.com/2012/05/01/the-swerve-is-really-a-full-frontal-crash/ og http://www.history.ac.uk/reviews/review/1283
Greenblatt gjør såpass mange blundere at det er vanskelig å forstå at han er blitt så godt mottatt, men forklaringen er kanskje såpass enkel som at han selv har - og dermed støtter opp under - mange av de vanlige feiloppfatningene om antikken og middelalderen, ikke minst kirkens rolle. Noe som dessverre også synes å være til stede hos de som deler ut Pulitzer-prisen.
Saken blir ikke bedre av at Greenblatt (som jeg antar er han du lener deg til) hevder at det bare var ett eksemplar igjen av boka og at dette nærmest ved et tilfelle ble gjennoppdaget tidlig på 1400-tallet, tross kirkens forsøk på å ødelegge verket.
Tvert i mot har vi den dag i dag bevart flere manuskripter fra 8-900-tallet i tillegg til at det er mulig å spore eksistensen av flere fra ulike steder og perioder, noe som er godt dokumentert i standardverker om middelaldermanuskripter (jeg har en av dem foran meg nå).
Som du forstår er det mye som kan og bør sies om dette, og jeg tror det er viktig at man da tar seg litt tid til å jobbe med stoffet, siden det er så lett å misforstå fortidens diskusjoner eller basere dem på stereotypier eller dagens diskusjoner.
Det er forøvrig helt klart at man kan være forsker og troende muslim. Men skal man være dette på en koherent måte, er det nok en god løsning å søke tilbake til tradisjoner innenfor muslimsk naturfilosofi fra tusen år tilbake - slik som vi ser i Mutazali-skolen og i kristen naturfilosofi før og etter dette. 

Ingen kommentarer :