mandag 9. april 2012

Et likklede til besvær

Vi har tidligere skrevet noenlunde skeptisk om likkledet i Torino, men siden det fortsatt er påske, rekker vi en tur innom igjen.

Grunnen er ikke at kledet er blitt bevist som ekte siden sist (selv om det nå og da dukker opp interessante poeng som kan skape tvil om tvilen, noe vi kommer tilbake til i løpet av bloggsesongen), men at det beviselig stadig skaper avisoverskrifter.

Dermed kan CBS fortelle at en agnostisk kunsthistoriker er blitt overbevist om at vi har å gjøre med noe som ikke er et kunstverk og ikke er fra middelalderen.
De Wesselow - an agnostic, originally a skeptic about the Shroud - has just published a provocative new book about in which he concludes it's genuine.

He compared it to artwork depicting the Crucifixion created since the Middle Ages, referring to the Station of the Cross at the Church of St. Ignatius Loyola in New York City: "If you look at the hands on the cross, the nails go through the center of the palms," he showed Teichner. "That part of the hand is not strong enough to bear the weight of the body."

Meanwhile, the image on the Shroud shows the nail wounds going through the wrists. "That's how they would have done it in Roman times," said De Wesselow, supporting the idea that the Shroud is much older than the middle ages.
Han tror likevel ikke på noen legemlig oppstandelse.

Nå kan det jo være mange grunner til at noen ikke tror på noe slik, men jeg må blankt tilstå at Wesselows variant var ny selv for en som har lest ... mangt om dette.

Slik agnostikeren ser dette var nettopp kledet grunnen til at troen på Jesu oppstandelse spredte seg. Siden folk kunne se avtrykket på det, trodde de at Jesus var stått opp. Dette startet første påskedag, når kvinnene kom til graven. De så ikke Jesus, men kledet.
"No, I think what they saw was the Shroud," De Wesselow said. "Once they saw the Shroud they understood that he'd not been resurrected in the flesh, he'd been resurrected in the spirit."
Nå er det litt uklart hva Wesselow faktisk hevder her. Enten er det at noen fant graven tom, altså uten et legeme, men kun med et likklede med et avtrykk. Og selv om legemet var borte, kunne de ikke tro at Jesus faktisk var stått opp legemlig.

Eller så hevder han at de faktisk fant legemet i graven, men med likkledet av en eller annen grunn tatt av kroppen. Og selv om kroppen var der, begynte kvinnene å tro på oppstandelsen, fordi det var et avtrykk på kledet.

Kunsthistorikeren blir ikke mindre bisarr når han fortsetter.
According to de Wesselow, each supposed sighting of the risen Christ was actually a sighting of the Shroud. He's convinced it was what sparked the rapid spread of Christianity, as it was taken from Jerusalem to Galilee, then to Damascus, where he believes Paul saw it and became a Christian.
Dermed var det ingen som så noen oppstanden kropp, alt handlet om kledet.
 
I iveren etter å finne en naturlig forklaring på oppstandelsen, klarer altså Wesselow å vise at det krever en unaturlig logikk.
 
For det første må noen tro på en åndelig oppstandelse, enten liket er der eller ikke.
 
For jødene hang troen på oppstandelse sammen med troen på at døde kropper faktisk ble levende, selv om de mente dette ville skje på den ytterste dag og altså ikke her og nå. Når Paulus snakker om at kropper av kjøtt og blod ikke skal arve Guds rike, handler dette om at biologiske kropper er forgjengelige. Han er svært tydelig på at vi får en annen type legeme etter døden. Vi blir ikke spøkelser.
 
Dermed er det slik at hadde ikke Jesu kropp vært i graven ville det være problematisk for jøder å tro på en åndelig oppstandelse. Og hadde den vært der, ville det vært noe problematisk å tro på en oppstandelse.  
 
For det andre må altså kledet ha vært brukt nærmest som en flanellograf i søndagsskolen. Man reiser rundt i beste show and tell-stil og vifter med kledet. Vips skaper man troen på en åndelig oppstandelse som ingen kilder forteller at eksisterte den gang.
 
Som så få år senere blir til troen på en legemlig oppstandelse som alle kilder forteller om.
 
At ingen tekster forteller at kledet har vært brukt på den måten, nevnes ikke. At det de sier er at Jesus viste seg for mange (altså en aktiv handling fra hans side, ikke at noen løftet opp et avtrykk), at disiplene tok på ham, gikk lange turer og spiste sammen med ham, hoppes diskret over.
 
Skal man bruke kledet som forklaring på en tro på Jesu åndelige oppstandelse, krever det ikke bare brudd med logikken, men med alle tekster.
 
Altså langt vanskeligere å tro på enn at kledet er ekte.
 
Men i det minste er dateringen av kunsthistorikerens bok hevet over tvil.

Ingen kommentarer :