mandag 21. desember 2009

Dissekert Prosa

Siden det nærmer seg jul, sitter varmen og vennligheten løst nok til at vi stort sett holder knivene unna når vi leser bokanmeldelser.

Stort sett.

For det går en og annen blandet følelse gjennom kroppen i møte med Prosas anmeldelse i 06/09 av dikter og litteraturkritiker Espen Stuelands Gjennom kjøttet - Disseksjonen og kroppens kulturhistorie.

Anmelderen Kjerstin Aukrust er for det første opptatt av at dette er en historisk bok.
Gjennom kjøttet slår meg som en gjennomført historisk orientert bok. Alle analyser blir satt inn i en større historisk og kulturell sammenheng; dette gjelder også disseksjonsbegrepet.
Og for det andre ikke i stand til å se hva som er historie og hva som er dikt.  Dermed klarer hun like lite som Stueland å skjære gjennom fordommer og feilslutninger fra 1800-tallets ideologiske historieskrivning.
Stueland viser også til det problematiske forholdet mellom Kirken og medisinen: mange så på praksisen som en vanæring av den døde. Kirkens menn reagerte, ikke overraskende, med skepsis da det ble avdekket at kvinner ikke har et ribbein mer enn mannen.
Det er vanskelig å si hva som oppfattes som verst. Den bunnløse idiotien i forestillingen om at det var et sjokk for kirken at kvinnen hadde like mange ribbein som mannen, eller den kritikkløse troen på kirkens kamp mot medisinalsk forskning.

Fremstillingen er kort sagt helt på høyde med salige Erich von Däniken som for mange år siden så det som sensasjonelt avslørende at det eksisterte årtusen gamle statuer som hadde rett antall ribbein - lenge før røntgenstrålene var oppfunnet. Tanken om at fortidens mennesker ikke var helt ukjente med død og skjeletter - og kunne telle - sitter like langt inne for sveitsiske hotelleiere som for litteraturkritikere og anmeldere i Prosa.

At offentlige disseksjoner ble utført i Europa i mange hundre år før Vesalius og at kirken aldri la ned noe forbud mot slik, sitter enda lenger inne, antagelig mest takket være Andrew Dickson Whites diktning om krigen mellom tro og vitenskap fra slutten av 1800-tallet.

Nå er det ikke bare Aukrust som har latt seg dupere av Stueland. En rask kikk på anmeldelser på nettet, viser at ingen - ingen - viser antydning til å se etter selv i anatomihistoriens teater, selv ikke oppegående størrelser som Trond Berg Eriksen i Morgenbladet.

I stedet oppfører man seg nesten som vrengebildet av middelalderen. Siden det er utenkelig at noen i våre dager svelger autoriteter blindt (det skulle tatt seg ut), er nok forklaringen at det fortsatt er lett å la seg forføre av lange og lærde verk som gnir falske forestillinger om fortiden med pelsen.

Dermed er det bare å holde seg for øynene og ikke kikke her.

3 kommentarer :

Arnfinn Pettersen sa...

Det slår meg, her jeg sitter og legger nest siste hånd på årets siste Knokkelklang (som, i hyllest til bladets opplagt pastisjiske tittel, lanseres på Selveste Lille Julaften), at et mer edruelig blikk på dette temaet hadde gjort seg veldig godt for nr. 5 ...

Bjørn Are sa...

Det hadde kanskje vært en idé, ja. Jeg skal kvesse knivene.

svein sa...

Selveste Lille...? Jeg gleder meg!!