onsdag 18. januar 2017

Robotene kommer!

Rise of the Robots er ikke manus for neste Star Wars-film, men en relativt uredd analyse av plottet som kunstig intelligens (AI) og roboteknologi for tiden skriver.

Det kan tenkes verre fremtidsguider enn Martin Ford,  en Silicon Valley-gründer med såpass praktisk bakgrunn at han ikke hopper på første og beste hype i horisonten eller på nærmeste teknomesse.

Han advarer også mot overtro på en klassisk modell fra industrialiseringen der tapet av tradisjonelle arbeidsplasser løpende erstattes av vekst i nye bransjer. Han styrker ikke direkte tiltroen til at det vi skal leve av etter oljen er kunst eller konsulenter, miljøindustri eller matblogger.

Vi befinner oss ikke lenger i den klassiske gode sirkelen der lønnsvekst i amerikansk varehandel skapte større kjøpekraft og dermed mer handel og bedre økonomi som kunne pløyes tilbake til flere arbeidsplasser med stadig høyere lønn.  

Siden midten av 1970-tallet har imidlertid reallønnen sunket i varehandelen og det er lite håp om positive endringer.

Generelt sett er det behov for å skape 1 million arbeidsplasser årlig i USA bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Samtidig har atskillige gått tapt de seneste tiårene ved utstrakt automatisering og outsourcing til land med rimeligere arbeidskraft. 

Selv om robotindustrien er i vekst og det er en klar tendens til at AI- og robotløsninger fører til reshoring, der outsourcede funksjoner flyttes tilbake til hjemlandet, er det nettopp fordi man da kan gjøre samme eller oftere enda mer jobb med langt færre ansatte. 

Altså billigere og ofte bedre enn ved å outsource til lavkostland med kultur- og språkbarrierer.

Siden reshoring langt fra er nok, ser Ford dramatisk mindre behov for arbeidsplasser. Ikke bare i industri og servicenæringer som allerede har mistet svært mange, men også i mer komplekse bransjer med jobber som ikke så lett kan beskrives på algoritmer.

Samtidig er det noen sektorer som ikke gjør situasjonen bedre, selv om arbeidsplassene beholdes. I omsorg- og helsesektoren, sammen med skolevesenenet, er det vanskelig med mer enn marginale forbedringer i overskuelig fremtid. 

Det tar fortsatt like lang tid å behandle pasienter, enten det handler om blindtarmoperasjoner eller å skifte bleier på eldre. Det tar fortsatt 13 år å få elever ferdig med videregående. Behovet er ikke færre lærere, men flere.

Dermed blir ikke disse sektorene spesielt mye mer kostnadseffektive enten de er i privat eller offentlig regi. Her vil vi se minimal produktivitetsvekst i lang tid fremover, selv om det er fristende å kamuflere realitetene, enten man nå har politiske krav eller må svare for aksjemarkedet. 

For land som Norge vil det bety at en stadig større andel av statsbudsjettet vil handle om helse, med ikke helt sunne effekter på skattenivået.

Utenom disse sektorene vil mønsteret fortsatt være at informasjons- og kommunikasjonseteknologi kan gi høye avkastninger av en liten arbeidsstyrke. I motsetning til under den industrielle revolusjon er det imidlertid vanskelig å tenke seg at arbeidsplasser som forsvinner (som dengang jordbruk og fiske, senere også klesindustri, metallindustri, bilindustri osv.) kan erstattes i spesielt stort omfang av nye bransjer - i tillegg til at det meste i det som kommer av nye gjøres av AI og roboter.

Blant hypene Ford er skeptisk til er 3D-printere. Slik ha ser det vil de stedet for å skape mange nye arbeidsplasser eller gjøre at man printer ut f.eks. mobiltelefoner hjemme, brukes dels til billige/enkle produkter den enkelte kan ta ut sel og dels til å redusere behovet for arbeidskraft i større selskaper.

Som på dagens internett blir atskillig billig eller gratis for forbrukerne, men små muligheter for folk flest til å bli den neste Google eller Gates.

En annen hype er selvkjørende biler. Ja, de vil komme til å ta over i løpet av noen tiår, men det vil ta lenger tid enn mange venter og få andre effekter. Ikke bare fordi de i lang tid vil stille store krav til alt fra forsikringsordninger til koordinering mellom vanlig bilkjøring og automatstyrt, mellom kollektivløsninger og private. 

Et mer grunnleggende spørsmål er hvor mye bilindustrien vil satse på å utvikle kollektivløsninger som kan underminere markedet for privatbiler og dermed på mange måter rasere det økonomiske spillet som bransjen er avhengig av.

Dess bedre og mer utbredt selvkjørende kollektivløsninger blir, dess større ringvirkninger på arbeidsplasser. Bare i California vil det forsvinne titusener av jobber innen bilvask. Bilforhandlere og verkstedsarbeidere vil fordampe i høyere hastighet enn bensin fortrenges av strøm.

Det sentrale spørsmålet for Ford er hva slags samfunn vi er på vei mot kun et mindretall er i jobb. Han er nøye med vise til støtte fra politisk liberalister som Friedrich Hayek når han gjør seg til talsmann for smarte former for borgerlønn, selv om han i liten grad regner på effekter. 

Ford var for tidlig ute til å gi robotene skylden for Brexit og Trump, men der er til gjengjeld andre frimodige nok. 

Han tar heller ikke opp hvordan befolkningsvekst og migrasjonspress påvirker utviklingen når det ikke er realistisk at spesielt mange kommer i jobb, dess lenger inn i fremtiden vi ser.

Til gjengjeld er Ford opptatt av vise behovet for å lykkes med å endre holdninger. Skal vi ikke havne i desperasjon og dystopier må folk flest oppleve meningsfulle liv, inkludert stort frivillighetsengasjement, uten å gå til grunne i dataspill og diabetes.

Og det må lages gode incentiver for alle som er i arbeid.

Selv om dette ikke er noe Star Wars-manus, kan det minne dess mer om Star Trek. Selv om det ikke er enkelt å bevege seg spesielt modig uten replikatorer og romskip. 

mandag 16. januar 2017

Ting skjer

Ble dessverre sklitaklet av forkjølelse forrige uke, så dermed på etterskudd med denne bloggen og noen trillebårlass annet.

Såpass tett program at det kan ta litt tid før jeg kommer tilbake med lengre skriverier her, men i god rute med stoff til frister utenom denne bloggen.

tirsdag 10. januar 2017

Kreasjonisme krever kreative hypoteser

Også kreasjonister har mye på hjertet om Evolusjon eller kristen tro? uten at at man viser like stor forståelse for boken eller i det hele tatt interesse for å  forstå den.

I stedet for å se etter hva vi faktisk sier, ender det hos flere med beskyldninger som i dagens Dagen om at jeg sprer "ubalansert naturalistisk propaganda".

Noe enkelte lesere av denne bloggen kan tenkes å stusse noen smuler over.

En med mye på hjertet er misjonsprest Axel Lundholm Saxe som har skrevet en rekke leserinnlegg i Dagen og enda mer på avisens debattsider. Han er en arbeidssom forsvarer av en rimelig bokstavelig lesning av Bibelen, noe som gjør at han ikke nøler med å si fra når han møter noe han opplever underminerer denne eller utfordrer hans tolkningsautoritet.

Saxes seneste innlegg er om empirisk testing av kreasjonistiske hypoteser der han hevder jeg tar grundig feil. Det føyer seg inn i rekken av innlegg som ikke akkurat lener seg bakover for å forstå anliggende i boken eller om det kan være noen poenger i det jeg sier der og i etterhvert ganske mange kommentarer til Saxe. For ham er dette en hjertesak og det synes.

Dermed kan det være grunn til å dele mitt seneste tilsvar også her, slik at det ikke blir borte blant andre kommentarer. For ordens skyld er det korrekturlest og noen smuler justert til et alment innlegg fremfor personlig svar, men fortsatt relativt andpustent skrevet i lunsjpausen som så mye (sikkert fra flere) i denne debatten.
Axel Saxe fortsetter dessverre med underlige påstander uten synderlig argumentasjon. Det hadde som nevnt mange ganger vært spennende om han i stedet hadde innbudt til samtale, fremfor å presentere stråmenn om boken jeg har vært med på å skrive. 
Jeg noterer meg at Saxe følger en tysk kreasjonistgruppe og stadig henviser til Reinhard Junker som for over 20 år siden skrev en avhandling om temaet.
Dermed er det også grunn til å notere seg at Saxe ikke en eneste gang har referert til noe av den tyske kritikken mot Junker de seneste tiårene enten vi snakker om naturvitenskapelig hold (som f.eks. her), evangelisk (som f.eks. her) eller interndiskusjonen mellom Junker og hans biologiske støttespiller Scherer.   
I stedet skriver han omtrent som om Junker er alene på banen og uansett har siste ordet, siden han "følger Bibelen". Dette tyder enten på at Saxe er svært selektiv med hva han forteller eller ikke er kjent med debatten. 
Ingen av delene taler i favør av hans stramme konklusjoner om at det krever radikal endring av kristen tro for å akseptere evolusjonslæren.
Det er uklart for meg hva Saxe oppfatter som konstruktiv debatt, som refleksjon og analyse, lytting og læring. Den formen han bruker og etterhvert det store antallet innlegg, er ikke akkurat der. Det minner mer om en forkynner med fasit i hånden enn en som forsker og søker å forstå ut fra analyser og data.

Ellers bekrefter omtalen av det Saxe kaller "testing" de svakheter jeg var inne på i en tidligere kommentar. 
For det første er det en STYRKE og ingen svakhet at "evolusjonister" har kreative hypoteser. Det er et ideal å danne interessante hypoteser som kan testes av matematiske modeller eller empiriske data. Når flere hypoteser konkurrerer, kan de enten være underbestemte av data (slik at ingen skiller seg ut) eller noen vil ha mer støtte av data enn andre. Når hypoteser forkastes, betyr at forskningen har kommet et steg videre.

For det andre er det slik at kreasjonistiske hypoteser (for å bruke det ordet) om "andre lover", "annen lyshastighet" osv. i fortiden ikke KAN testes i nåtiden. De vil altså ikke bare være underbestemte av data, de vil være uten støtte fra noen data. Dermed kan man som jeg nevnte like gjerne hevde at universet og jeg er skapt for fem minutter siden, med alle innebygde spor og minner. Det er helt umulig å teste og dermed svært lite interessant.

For det tredje bommer Saxe helt på poenget med Piltdownmannen. 1) Forfalskningen var ikke begått for å støtte evolusjonsteorien, men for å støtte engelsk patriotisme ("verdens eldste menneskeart er selvfølgelig engelsk!") og 2) Den ble avslørt av normal forskning siden funnet passet så dårlig med andre data. 
At evolusjonsteorien er egnet til å avsløre forfalskninger, bidrar heller til å styrke enn svekke den.
For det fjerde er diskusjonen om spor i genene etter evoulsjon ikke på noen måte begrenset til en diskusjon om "søppel-DNA". Når du hevder noe annet, viser det at du heller ikke her er kjent med forskningen.
For det femte er det altså ulike syn blant kreasjonister på om lyset ble skapt underveis, eller om det er andre grunner til at det "ser ut som" universet er milliarder av år gammel. Jeg har ikke sagt at ALLE kreasjonister mener dette, kun nevnt det som et eksempel på hva noen mener. Siden jeg selv har vært kreasjonist, er jeg forøvrig rimelig godt kjent med kreasjonismen. Jeg har en hylle bak meg med over en meter med kreasjonistbøker, inkludert mye fra AiG. 
Jeg er ikke helt sikker på at Saxe har en hyllemeter med bøker som støtter evolusjonslæren. 
For det sjette er det avslørende når Saxe siterer Junker på at "Den bibelske frelsehistorie er motiverende og ledende for historiske rekonstruksjoner og naturvitenskapelige teorier". Dette bekrefter at det ikke er naturvitenskapen som er ledende her, men Junkers teologi. 
Når det finnes såpass mange teologiske tolkninger, krever det altså at Junker beviser at hans egen er den eneste mulige. Så lenge han ikke gjør det på måter som har aksept i rimelig brede kretser, står altså premisset for Junkers "testing" av vitenskapelige data svært ustøtt.

For bare å nevne noe alt for kort.

Atskillig av dette er forøvrig allerede berørt tildels mer utfyllende i boken som også har noen hjertesukk om at kreasjonister så sjelden setter seg grundig inn i seriøs litteratur fra normalforskningen som foregår på tvers av livssyn. I stedet følger man i stor grad "særforskning" fra grupper med sterke livsynsinteresser. 
Det er verken en god måte å få gjennomslag for vitenskapelige teorier eller for å styrke troverdigheten av eget livssyn.

fredag 6. januar 2017

Naturvitenskap er metodologisk teisme

Da fortsetter serien med svar fra et Intelligent Design-perspektiv på innvendinger til Evolusjon eller kristen tro? Denne gang er turen kommet til gjennomgangen av kapittel 1.

Går alt noenlunde etter planen, vil det komme én post per uke om de mer detaljorienterte neste kapitlene, men det er mindre sikkert om det blir like mye kommentarer til alle svar på postene. 

Dermed er håpet at ikke alle lesere av bloggen følger regelen om at siste taler alltid har rett.

Det er også håp om forståelse for at ettersom dette p.g.a. andre prioriteringer skrives raskt i tilfeldige ledige øyeblikk, kan tonen og tempoet til tider virke mer andpustent enn det er ment.

Da starter jeg igjen med å sitere fra Asbjørn Lunds innlegg og kommenterer fortløpende.
Utsagn i boka: "Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud."
Kommentar: Ja, det er flere en man liker å tenke på som vurderer slik. En grunn kan sikkert være at når fysikkens foregangsmenn, tar steget over i filosofiens verden, så går det ofte galt: Se mer om f.eks. Stephen Hawking.
Siden dette kan se noe løsrevet ut, nevnes at sitatet er fra en kritikk av en tankefelle hos både kristne og ateister. Som vi skriver er det slik at selv om Bibelen, kirkefedre og teologer gjennom historien har vært enige om at Gud kan handle ved naturprosesser, 
er det vanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Vitenskap har erobret områdene religion tidligere eide. Gud er blitt unødvendig, og altså en man ikke lenger trenger å tro på. Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud. 
I kristne sammenhenger kan noen også tenke motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger, er vitenskapen ateistisk" (side 17).
Tankefellen jeg sikter til er at gudstro angivelig er blitt et umulig prosjekt fordi man i stedet for å forklare ting i naturen med en personlig Gud, begynte å forklare med upersonlige lover. 

Mens realiteten er motsatt. 

Gjennombruddet for noe man kan kalle naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover. 

Vitenskapen vokste ikke frem fordi naturprosesser var en bedre forklaring enn Gud. Tvert i mot begrunnet nettopp troen på Gud hvordan og hvorfor vitenskapen kunne forklare så mye med lover. 

Slik jeg skriver i boken er dette en vanlig tanke hos dagens vitenskapshistorikere uansett livssyn. Vi finner dermed dette selv hos innbitte antiteister som Richard Carrier, som skriver i The Christian Delusion at
"Most intellectual polytheists believed in a Creator who had intelligently ordered the cosmos, that this order could be discovered by the human mind, and that such discovery honored God. Scientists like Galen and Ptolemy were thus motivated to pursue scientific inquiry by their religious piety..." (side 407)).
Dermed er poenget at vi ikke bør tenke at naturvitenskap - som prosjekt - er "ateistisk" eller en konkurrent til kristen tro. Tvert i mot er naturvitenskap tett knyttet til teistiske premisser. 

I den forstand bekrefter alle vitenskapelige funn Guds eksistens. Noe som dessverre nok likevel ikke kommer inn i norske lærebøker i biologi med det første.

Uansett er det viktig å ha dette i bakhodet når vi ser på neste del av innvendingene. De handler om det vi sier om “metodologisk naturalisme», altså et krav om «kun å godta rent vitenskapelige forklaringer og ikke trekke Gud eller ånder inn i laboratoriet? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at det eneste som finnes er naturprosesser, og dermed ikke Gud?» (side 18).

Til dette har Asbjørn mye å si, men første del kan kokes ned til at ikke alt har en vitenskapelig forklaring, noe har kun en vitenskapelig beskrivelse. Presiseringen har vår fulle støtte, men er ikke relevant for poenget at selv om naturvitenskapen som navnet sier handler om finne naturlige forklaringer/beskrivelser, er ikke det noe argument for at det eneste som eksisterer dermed er natur. 

Det ville vært samme logikk som å si at siden decibelmålere er så enormt gode til å måle lyd, kan det ikke finnes lys.
 
Neste innvending er at dette ikke gjelder for 
«historiske vitenskaper» som altså ikke forklarer med naturlover, men postulerer «fortidige begivenheter for å forklare andre fortidige begivenheter, i tillegg til nåværende synlig bevis. Historiske vitenskaper forklarer hovedsakelig ved hjelp av referanse til begivenheter, ikke lover.
Ja, det stemmer, men betyr nok ikke at det dermed er så lett å bruke dette som argument for at disse begivenhetene ikke kan ha vært naturlige. 

Dette er forøvrig noe av samme innfallsvinkel som Atles og min i bøker som Svar på tiltaleEksisterer Gud? og Gud - mer enn feelgood? om det vi kaller forklaring i utvidet forstand. Der vi altså er åpne for også andre typer forklaringer enn naturlige, enten vi snakker om universets fininnstilling eller Jesu oppstandelse. Vi argumenterer til og med for at begge deler passer best med en virkelighet der Gud eksisterer.  

Asbjørn mer dermed at metodologisk naturalisme støtter ateisme. 
På spørsmålet om ikke dette i praksis fører til en filosofisk naturalisme, så vil jeg hevde at det i det minste er med å underbygge den. Filosofiske naturalister påstår nettopp at de grunner sitt syn på naturvitenskap. For de som klarer gjennomskue dette (Scientisme: her), er det ikke noe problem. Men at unge som kommer uten særlig skolering i trosforsvar, så kan det virke som en formidabel hindring -å våge å konfrontere 'vitenskapen'.
Det som er et viktig poeng her er å forstå at dette ikke handler om å sette seg opp mot vitenskapen, men om å forstå premissene for vitenskapen og hva som ligger bak forestillingen om naturlover

Vi er dermed vel så berettigede til å snakke om at naturvitenskapen følger metodologisk teisme. 

Men så lenge nesten alle (fra ateister til ID-tilhengere) snakker som om naturlige forklaringer er en konkurrent til Gudstro, er dette vanskelig å bli kvitt, ja.

Så sier Asbjørn at 
Når Augustin trekkes inn som sannhetsbevis for at ikke 'naturvitenskap konkurrerer med gudstro', så er det prematurt å senere benytte det i forhold til evolusjonsteori, som dukket opp nesten 1450 år senere (som vitenskapelig teori). Vi skjønner at siktet er bredere her i starten, men tviler på det vitenskapelige i utsagnet hans om at 'Gud hadde gitt naturen kausal kraft til "å bære fram alle slags levende skapninger" (1.Mos1v24). For det første innebærer tilføyelsen 'kausal kraft' en tolkning, meningen kan ha vært langt mindre omfattende. Jord, vann og sollys er nødvendige, men ikke tilstrekkelige faktorer for at et plante-frø skal vokse. Men selve livet må være der fra starten av, det er ennå ikke oppdaget lover som kan overføre uorganisk til organisk materie.
Hvor langt Augustin ville gått i forhold til evolusjonslæren er selvsagt ikke godt å si, men det gjør ikke poenget i hans utsagn mindre tydelig eller prinsipielt, altså at (som også Asbjørn siterer), «naturen er hva Gud gjør». 

Dermed kan det ikke være noe i veien for at en allmektig Gud er i stand til å skape liv gjennom naturprosesser over tid (ved fysikkens fininnstilling over milliarder av år og senere ved kjemiske prosesser). Poenget i denne delen av boken er imidlertid kun å vise at en skapelse av liv eller bevissthet eller annet ved naturprosesser ikke er i logisk motsetning til at det er Gud som står bak. 

Hva som faktisk er mulig å gjøre «naturlig» er et annet spørsmål.

Så sier Asbjørn en del om hva som hans ID-kilder mener er mulig og ikke naturlig, men siden det er prinsipiell tenkning som er i fokus i første kapittel, tar jeg heller det opp i forbindelse med et senere kapittel.

Asbjørns avsluttende poeng er knyttet til følgende
Påstand i boka: "Man trengte ikke bevise Gud ut fra hva vi -foreløpig eller muligens aldri vil kunne forklare i naturen."
Kommentar: Nei, den gang trengte ikke folk så mange tilskyndelser for å tro på Gud, de aller fleste gjorde det allerede. Men situasjonen er helt annerledes, når flere sier de ikke tror på ham enn de som sier de gjør det. 
Ja, og nettopp derfor er det så viktig å forklare at normalvitenskapelige premisser (enten man mener det er mest rett å kalle det for «metodologisk naturalisme» eller metodologisk teisme») ikke er et argument i mot Gudstro, men for. 

Videre er det viktig å vise at vi ikke trenger dagens kunnskapshuller for å argumentere for gudstro. Selv om det er fristende er det en risikosport, siden selv «garanterte» hull kan fylles (noe det finnes gode eksempler på) og mange ateister vil bruke oppfatte at dette støtter deres tro på at kristne må lage seg sin egen vitenskap for å komme i mål som kristne. 

Asbjørns konklusjon overrasker ikke.
At Design-argumentet er forlatt i mye av kristen tradisjon, synes å være en ulykke. Det kan ikke bøte på det, selv om "kristen tro var avgjørende for fremveksten av av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet." Eller at "selve den vitenskapelige metode: "bekrefter Guds eksistens." Slike ting er det dessverre få som ser, og i utgangspunktet må man være teist for å erkjenne det. Men om naturens design er det treffende sagt: 'En kan nesten bli religiøs av å se sånt.' (utsagn av pensjonert allmenspesialist i medisin G. Woie, Lillesand.)
Det er flott at Asbjørn her som på en del andre punkter støtter våre poenger. Samtidig er det et viktig å ha i bakhodet at design-argumenter ikke har en lang historie blant teistiske tenkere, men stammer fra 1700-tallet. Vi finner dem dermed verken hos Aristoteles eller Thomas Aquinas. I stedet for å være blant de klassiske argumentene, kom de sent på banen og i stor grad ble diskredittert i løpet av under hundre år, selv om deres fremste forsvarer, William Paley, slik vi sier i boken argumenterer bedre enn det er vanlig å tro.

Men da om HELE naturen, om «fabrikken», ikke om enkeltarter. Dette har da også fått en stor renessanse knyttet til det fysikerne kaller for fininnstilling og er blitt et svært så levende argument, som debatteres verden over med stor seriøsitet, blant fysikere og filosofer.

Så er spørsmålet i forbindelse med evolusjon om det samme gjelder de biologiske designargumentene som kom frem igjen i kjølvannet av kreasjonismen på 1960-tallet og fremveksten av ID på 1980-tallet. 

Det er disse vi har kritisert i boken og skal se mer på i senere poster.

mandag 2. januar 2017

Ja takk, debatt!

I Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler! lovet Atle Ottesen Søvik og jeg (noen vil si i vårt overmot) å kommentere større innvendinger og legge det ut på denne bloggen.

Siden det etterhvert er kommet mer informert stoff enn underlige bommerter i Vårt Land, skal vi bruke noe plass på tilsvarene fra Asbjørn Lund, en tilhenger av intelligent design (ID).

I første omgang med fokus på hans innledning

Siden Asbjørn antagelig vil komme minst like fortløpende med svar på våre kommentarer, skal vi forsøke å gjøre dette så kort som mulig, slik at vi kan ha en viss mulighet til å følge opp over noen runder. 

Selv om tiden nok ikke rekker til å svare på alt som måtte dukke opp, bør det være tilstrekkelige til å vise at seriøs forskning langt fra er så ute på jordet som ID-tilhengere hevder. 

I slike utvekslinger er det uansett greit å vurdere hva som er kjernen i uenigheten. Vi tror på den ene siden at Asbjørn ikke er så veldig langt unna oss fordi han godtar at Gud har lagt ned mye selvstendighet i skapelsen og latt den utfolde seg over lang tid. 

Dermed er vi enige i at Gud grep inn da universet ble skapt, ved Jesu oppstandelse og i andre mirakler. 

Men på den andre tiden tror Asbjørn at Gud har grepet inn oftere enn vi tror, spesielt der han mener evolusjonsteorien ikke har alle svar. Han mener dermed at Gud er beste svar på mye vi i dag ikke kan forklare ved evolusjon. Mens vi har som tommelfingerregel at vi bør se etter naturlige forklaringer og at evolusjon kan gi stadig bedre svar også på det som nå synes vanskelig (eller "umulig") å forklare. 

Asbjørn synes gudstro blir mest troverdig om Gud fyller hullene i det vi ikke kan forklare naturlig i dag, fordi Gud ellers får så lite plass. For vår del synes vi gudstro blir mindre troverdig med Gud i disse hullene på grunn av 1) de mange tilfeldige trekk vi ser (som at det bare fantes bakterier i 3 milliarder år og at mesteparten av alt liv er blitt utryddet flere ganger) og 2) at hvis Gud først har grepet inn ofte, burde han gjort det mye mer.

Etter vårt skjønn er dette synet et mer robust forsvar av gudstro, og rammes ikke av fallgruber knyttet til «god of the gaps». I stedet for å se etter Gud i «hullene» finner vi ham i helheten. I stedet for å se spor av skapelsen i ytterst komplekse detaljer, ser vi dem overalt, også i det enkleste. 

Skal vi nå frem med argumenter for gudstro, er det greit ikke å kreve doktorgrad i biologi.

Vi prøver altså å vise at gudstro er mer troverdig om Gud designet universet så bra i utgangspunktet at det selv kunne frembringe liv, uten at Gud etterpå trengte å gjøre mirakler i genene. Mener man først at Gud stadig har grepet inn på detaljnivå i genene, er det som nevnt vanskelige å forstå hvorfor han ikke griper inn langt oftere, enten det er for å hindre kreft eller tsunamier.

Hva er så mer konkret de første innvendingene Asbjørn løfter frem?
Evolusjonsteorien, med makroevolusjon og felles avstamning er ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert, når en går det nærmere inn på påstandene. Les mer f.eks. her.
Linkene er dels til boken Icons of Evolution av Jonathan Wells og dels The Evolution Revolution av Lee Spetner. Dette er imidlertid ikke forskere med bred støtte, men tilhører en marginal posisjon som ikke alltid er enkel å løsrive fra deres religiøse perspektiver (Wells er aktiv i Den forente familie og skeptisk til at HIV forårsaker Aids). 

Det hører med at de har vært grundig imøtegått i mange år (som f.eks. her om Wells og som f.eks. her om Spetner), selv om det selvsagt som med alt slik finnes tilsvar på tilsvarene i atskillige runder. Det er kort sagt å gå i overkant høyt ut fra hoppkanten å bruke svært omstridt litteratur som belegg for at evolusjonsteorien, altså den rådende modellen for alt fra biologi til geologi ved universiteter verden over,  ikke er "tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert".

Siden Asbjørn ikke gjør annet enn å lenke til sine referater av disse to, nøyer vi oss akkurat nå med å lenke til noe av kritikken av dem, om alt fra utdatert forskning til selektiv sitering. 

Asbjørn skriver videre at 
Det dukker av og til opp påstander om at en godt kan forene evolusjonsteori med tro på Gud. Imidlertid får dette konsekvenser, enten for hva slags 'evolusjonsteori' det menes, eller hva slags 'gud' en ender opp med.
Ja, og derfor er det greit å diskutere hvilke konsekvenser vi snakker om.
Påstand 1: "der trenger ikke være konflikt, ettersom mange med god innsikt i både teologi og vitenskap klarer å leve i begge verdener."
Dette er et tulleargument og finnes derfor ikke i vår bok.
Et slikt syn utgjør ikke forskjellen som mange tillegger det: En har valget mellom ett av to: A) Enten å forsikre at Gud aktivt styrer evolusjonære prosesser ved, f.eks. å lede tilsynelatende tilfeldige mutasjoner mot spesifikke biologiske endestasjoner. I følge dette synet har Gud aktivt skapt nye organismer ved å styre mutasjonsmessige endringer til å produsere nye livsformer. Dette synet motsier tradisjonell (vitenskapelig) ortodoks neo-darwinisme, som ser den evolusjonære prosessen som en fullstendig formålsløs ikke-styrt mekanisme

Eller B) Se den evolusjonære prosessen, inkludert både opphavet og den påfølgende evolusjon av livet, som en ren ikke-styrt prosess. Da ser en Guds rolle som mye mer passiv. En ser en Gud som bare bærer eller holder oppe naturlovene, som i sin tur lar livet oppstå og utvikle som resultat av ellers ikke-styrte mekanismer, som mutasjoner og naturlig seleksjon. Dette synet synes å motsi ortodokse religiøse syn på livets skapelse, ved å nekte at Gud spilte noen aktiv rolle i skapelsen, eller endog at Han visste hva de evolusjonære prosessene til sist ville produsere.
Merk at det Atle og jeg gjør ikke er å avvise at Gud kan ha styrt prosessen eller grepet inn ved noen anledninger. Miraklenes Gud, himmelens og jordens skaper, som reiste Jesus opp fra de døde kan sannelig det. 

Det vi sier er i stedet at «Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som med Jesu oppstandelse» (side 49). 

En Gud som har fininnstilt fysikken for liv, bør være i stand til også å fininnstille kjemien for liv. 

Slik vi skriver i boken er det svært underlig om Gud først tar seg bryet med å lage en fysikk som først naturlig bruker mange milliarder år på å frembringe byggeklossene for liv (som karbon) rent naturlig, men der Gud så - plutselig - når det kommer til livet på jorden må gripe inn og dytte detaljene i prosessen fremover ved ulike typer design med noen millioner års mellomrom og der de aller fleste arter uansett dør ut. 

Da er det langt mer logisk å tenke at Gud skapte både fysikken og kjemien på en gang, mennesker og dyr, for noen tusen år siden, slik kreasjonistene mener. Selv om dette bryter med radioaktive dateringsmetoder og det meste av rimelighet når vi ser på geologi og fossilfunn.

Enten Asbjørn på noen områder lener seg i retning av kreasjonister eller ikke, er han nok enig med oss i at Gud også førte en aktiv rolle i skapelsens "indirekte" prosesser, minimum ved hele tiden å være til stede og opprettholde naturlovene han har skapt. Dermed får naturen utfolde seg etter Guds plan som er å skape intelligent liv som i størst mulig grad kan utvikle seg som selvstendige personer. 

Noe vi sier svært mye om i boken.
Noen ønsker samtidig å fremme BÅDE neo-darwinisme med materialistiske scenarier om livets opprinnelse OG samtidig ortodoks jødisk eller kristen teologi om skapelsen. Men de møter den logiske vansken det er å forklare hvordan Gud kan 'styre ikke-styrte prosesser'. Typisk vil de som forsøker å forlike sin teologiske lojalitet med neo-darwinisme, referere til hvordan Gud kan bruke evolusjonære prosesser til å skape, uten å spesifisere hvorvidt den evolusjonære prosessen Gud bruker, refererer til fullstendig ikke-styrte darwinistiske prosesser eller noe annet. Generelt så mangler forsøk på å forene standard biologisk evolusjosteori og ortodoks jøde eller kristendom enten logisk sammenheng eller spesifisitet. Mer om dette her.
Siden vi er svært spesifikke på hva vi gjør, rammer ikke denne kritikken. 

Selvsagt kan Gud styre "ikke-styrte prosesser" hvis nettopp det at de ikke er "styrte" (i detalj) er en del av hans plan. Det er vanskelig å komme unna at Gud er svært så styrende hvis han holder oppe faste naturlover enten vi snakker fysikk eller kjemi, etablerer initialbetingelser og naturkonstanter, og iverksetter prosesser som naturlig utvalg. 

Det er ikke gitt at en som bygger bilfabrikken er mindre styrende enn den som bygger bilene.

Leser man ikke Første Mosebok bokstavelig (og vi kan ikke se at tilhengere av ID gjør det heller), kan vi uansett ikke holde oss til en skapelse der dyr og mennesker skapes direkte på hver sine dager. 

Dermed vil alle som forlater skapelse på 6 dager legge opp til at Gud på en eller flere måter unngår å styre alt direkte og i stedet bruker ulike former for "ikke-styrte prosesser". Det vi snakker om er dermed ikke fraværet av slike prosesser totalt sett, men omfanget av dem.   
Påstand 2: "En nøkkel til å kunne leve med begge forklaringene, er å forstå at det ikke går an for vitenskapen å si seg fornøyd med forklaringen at «dette var et Guds under».
Siden heller ikke denne påstanden finnes i boken vår, rammer Asbjørn heller ikke her.
For det første verken trenger eller kan vitenskapen forholde seg til Gud direkte.
Tiltredes.
Det er bare ut fra virkninger i naturen (Rom.1v19-20), at vitenskapen kan si noe om hva disse skyldes.
Ja, med forbehold.
Det er en logisk grunn til at vi kan henføre til en intelligent årsak fra visse trekk i den fysiske verden. Grunnen til det, er at intelligens er den eneste kjente årsak til lignende trekk i vår samtid. Akkurat hvordan mekanismen som overfører design til materie virker, vet vi ikke når det gjelder mennesker. Og når det gjelder den hyper-intelligens som påvirket materiale, slik at levende systemer ble formet, vil det kanskje være et gap for alltid. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan gjenkjenne tegn på aktiviteten til denne bevisstheten i levende materie. Å utelukke en slik mulighet, før den i det hele vurderes, vil føre til begrensninger både med hensyn til forskningsspørsmål og å se muligheter.
Dette er noe uklart formulert, men tanken er nok analogien at noen trekk i naturen kan gjenkjennes som frembrakt av intelligens, på samme måte som vi kan gjenkjenne det som signaler fra intelligenser i verdensrommet når inneholdet er mer enn tilfeldig, naturlig frembrakt informasjon.

En analogi som forøvrig handler om kommunikasjonsteori, ikke biologi.

Siden vi argumenterer for at noen typer effekter eller tilstander i naturen peker mot en svært så intelligent skaper (ref. universets fininnstilling), er vi ikke helt uenige i dette. Det vi derimot er uenige i er hvorvidt eksemplene ID-tilhengere legger frem er gode nok eller om det kan tenkes naturlige forklaringer.
Som eks. på hvor vitenskap er satt tilbake som følge av evolusjonsteorien med sine forutsetninger, kan nevnes f.eks. 'junk-DNA'. Om intelligente aktører i denne verden vet vi f.eks. at de har forsynt/kan planlegge, noe som gjør dem i stand til å nå funksjonelle mål. De kan utvikle nye systemer fra scratch, uten å behøve lite på tilfeldige, trinnvis økende, prøve-og-feile systemer.
Det er en svært drøy påstand at vitenskapen er satt tilbake av evolusjonsteorien. Den korte artikkelen det lenkes til er ikke i nærheten av å belegge noe sånn, uansett hvor feil biologer kan ha tatt om omfanget av overflødige gener i DNA og hvor direkte disse gjenspeiler vår evolusjonære forhistorie. 

Når denne type påstander likevel kan bli til sannhet blant ID-tilhengere, er kanskje grunnen et behov for å fremme egen posisjon ved å vise uheldige effekter av andres. Men selv om det hender at deler av vitenskapelige modeller er feil og kan bremse forskningen fordi man tror man har en løsning og slutter å se etter alternativer, betyr ikke det at hele modellen må være feil. 

Det er i tillegg slik at hvis man i stedet tror at noe er direkte resultat av en intelligent designer, ville man vanskelig sett behovet for å forske videre på det. Skal vi først snakke om teorier med forutsetninger som kan sette vitenskapen tilbake, er det altså flere kandidater.

For i ID er svaret gitt, designeren gjorde det, selv om vi slik Asbjørn sier ikke kan svare på hvordan:
Det kan skape problemer når en for tiden ikke kan svare på alle spørsmål f.eks. om hvordan en intelligent årsak kan generere den informasjonen, eller arrangere materie for å forme celler eller dyr.
Ja, forlater man den materielle årsaksverdenen i favør av den mentale, innebærer det med nødvendighet gap i den naturlige årsakskjeden. Ikke bare fordi det er helt legitimt ikke å vite akkurat hvordan slike "mentale" årsaker kan gi "materielle" effekter, men fordi vi da hevder at dette faktisk er gap i våre materielle forklaringer og med nødvendighet legger opp til at må fylles av designeren. 

Klassiker
Dermed er vi over på god of the gaps (mer om det i en senere bloggpost, selv om Asbjørn mener det er feil å snakke om ID på denne måten).
Intelligent Design (ID) introduserer en alternativ årsaks-forklaring, som involverer en mental i stedet for en materialistisk årsak. Ut fra alt vi vet av erfaring om årsaker til informasjon, så er materialistiske forklaringer mindre effektive. Likevel kan det være vanskelig å vite hvordan en intelligent årsak handlet lang tid tilbake. Vi kan bare si at den intelligente årsak i arbeid, er ansvarlig for informasjonen i DNA og levende celler. Det er er mye mer lukket og lite i samsvar med å finne de beste forklaringer, om en I UTGANGSPUNKTET begrenser seg til bare naturlige, ikke-styrte årsaker. Les mer om dette her.
Ja, satser vi på ID som forklaring, får vi selvsagt en «åpen modell». Men selv om Atle og jeg slik vi skriver i boken selvsagt ikke avviser at Gud kan ha grepet inn i naturhistorien (tror man på Gud, kan man ikke låse seg til noen lukket modell), er det altså en stor fare for at forskningen stopper om vi lukker oss inne med at han gjorde det akkurat på det og det punktet

Er det mentale årsaker som står bak, kan vi ikke finne ut av dem, uansett hvor mye vi forsker på det materielle. Dette innbærer svekket motivasjon til å forske videre på dette, av to grunner. 

For det første fordi vi mener det ikke er prinsipielt mulig å finne en materiell eller empirisk etterprøvbar årsaksforklaring når den er mental. 

For det andre fordi vi kan være bekymret for likevel å snuble over materielle/kjemiske/biologiske årsaksforklaringer. Noe som reduserer behovet for mentale forklaringer, fjerner forklaringsgap og i god-of-the-gaps-tradisjon gjør Gud både mindre og vanskeligere å tro på.

ID er i den forstand ikke en vitenskapelig og apologetisk vinner, men en festbrems.