fredag 29. mai 2015

Skittent spill i Levende Historie

Ikke mye er sikrere enn banken, men myter om kirkehistorien i populærvitenskap og kommentarfelt er som amen i kjerka.

Senest ut er Levende Historie som slår fast på forsiden at "Romersk dyd ble kristen synd". Nå kunne man tenke seg mange ting dette handlet om, fra gladiatorkamper til tempelprostitusjon. 

Men det hadde jo tatt seg ut å velge noe som fikk kristen tro til å stå for noe i nærheten av positivt.

Dermed handler det om bad og vask. Kristne var selvsagt så opptatt av det åndelige at de så personlig hygiene som synd. På 1600-tallet var vann rett og slett "ansett som livsfarlig", noe som gjorde at Solkongen Ludvis 14. i følge anekdoter kun badet to ganger i livet.


Artikkelen har ikke overraskende fått overskriften Stank av fortid

Ingressen slår fast at 
I middelalderen så kirken en skitten kropp som tegn på en ren sjel. Glemt var arven fra antikken, da renslighet var en dyd.
Spillet er altså det vanlige, selv om det oftest er bakhodet som setter reglene. Man velger ett eller annet som alle vet er bra (som vitenskap eller katter) og presenterer det som noe de kristne (denne interessante gruppen) er eller var i mot. 

At kristne så endret synspunkt, bare viser hvor rørete og rare de er.

Spillet er sjelden ferdig før man har forvrengt historien eller (for å være mindre misantropisk) er så inkompetent at man misforstår nok til å gi andre æren for at dette kom på fote igjen.

Artikkelen handler denne gang om den romerske tradisjonen for offentlige badeanlegg, en tradisjon som varte like lenge som romerriket. Selv om man tradisjonen tro skriver som om det kun handlet om vestromerriket, altså sånn noenlunde dagens Vest-Europa, unntatt Skandinavia. 

Da dette kollapset i på 400-tallet var det slutt på storhetstiden for badene i vest. Grunnen var enkel og nevnes i bladet. Vestgotere og andre folkevandrere på erobringstokt ødela akvaduktene som førte vann til hundrevis av bad i Roma og andre byer. 

Da de hadde erobret makten fra vestromerne, hadde de ikke motivasjon eller kompetanse til å gjenoppbygge nøyaktig oppmålte akvadukter som i stedet ble beleilige steinbrudd for enklere prosjekter.

Men i Levende Historie er strukturelle endringer en bisak. I stedet fremheves at dette ble en kjærkommen anledning for kristne til å gjøre det de lenge hadde drømt om, å slutte å vaske seg: 
For mange av de kristne, som lenge hadde sett med ublide øyne på romernes kropssfikserte og syndige badevaner var dette ingen ulempe. Snarere tvert i mot. Nå var det kun sjelen som skulle være ren, og det skulle man poengtere ved å neglisjere kroppen så godt det lot seg gjøre. Jo skitnere og mer skabbete man var, desto frommere var man.
Det ble ikke bedre på 600-tallet i kjølvannet av arabiske erobringer. Forbindelsen til det rikere østromerriket ble kuttet. Pirater gjorde Middelhavet og dermed handelen utrygg. Økonomien raknet, byene forfalt eller ble fraflyttet for å unngå raid etter slaver. 

Det var ikke penger igjen til å bygge, drive eller vedlikeholde større offentlige bygg. Noe som inkluderte de til dels gigantiske badeanleggene som romerske rikfolk hadde sponset i århundrer.

Men det forhindret ikke mange mindre badeanlegg fra å fortsette. Eller konger og keisere som Karl den store rundt år 800 fra knapt å gjøre annet enn å bade. I Einhards biografi fortelles at Karl den store
enjoyed the exhalations from natural warm springs, and often practised swimming, in which he was such an adept that none could surpass him; and hence it was that he built his palace at Aix-la-Chapelle, and lived there constantly during his latter years until his death. He used not only to invite his sons to his bath, but his nobles and friends, and now and then a troop of his retinue or body guard, so that a hundred or more persons sometimes bathed with him.
Nå betyr ikke det at hundremannsbassenger var utbredt på den karolingske landsbygda. Men siden nettopp økonomisk og politisk utvikling er viktige temaer for historikere, kunne man vente at Levende Historie vasket frem den type perspektiver. 

Det beste av populærvitenskap viser hvordan dyktige historikere tenker om og analyserer utviklingsløp. Det verste forsterker fordummende fordommer og stereotypier.

Dessverre er ikke det første grepet brukt i Levende Historie

I stedet for å se på konsekvenser av økonomi og politikk, kompetanse og kultur, erobringer og handelsbarrierer, legges vekt på marginale skikkelser, anekdoter, tunnelsyn og enøyde briller. 

Der er det ikke folkevandringer og økonomi, fyrster og keisere, paver og prester som driver historien. Det er asketer i ørkentrakter der det er mange grunner til ikke å sløse med vann. 

Et slik ekstremt syn i badesammenheng finner vi spesielt hos Eusebius Hieronymus Sophronius (347-420) som dermed alltid siteres. Selv var han fra Kroatia, men tilbrakte noen år i Syria og endte som eremitt nær Betlehem. Han skrev og forkynte mye om mangt, deriblant også noe om askese og livsfornektelse.

Til liten effekt. 

Selv om hans formaninger fra ørkensanden om dette stadig siteres, dannet han ingen skole. Hieronymus etablerte ikke noe kloster. Han ledet ingen munkeordener, selv om han hadde noen venner som lyttet andektig, særlig de fra sosieteten som hadde kvaler for et heller utsvevende liv. 

Han påvirket likevel mest som oversetter og bokelsker, ikke som rådgiver i vann og avløp.

Det er kort sagt ikke typiske oppfatninger som trekkes frem i Levende Historie.
"Jeg kan lukte en hellig mann på flere kilometers avstand", skrev kirkefaderen Hieronymus. Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) var det vi i dag ville kalle en radikal kristen, som også talte varmt for at kvinner skulle avstå fra sex. På hans oppfordring ble nonnene på det sterkeste advart mot å vaske seg: "Ren kropp og ren kjole er tegn på en uren sjel".
Han kan dermed ikke ha vært veldig fornøyd med at bading var helt vanlig og ikke kontroversielt i følge de som har gjort noe så radikalt som å se på kildene, slik Jenne Heise oppsummerer i en lesverdig oversikt.
"The 'Apostolic Constitutions,' an old episcopal manual originally compiled about the beginning of the third century of our era, look upon the use of the bath as quite a manner of course, and only provide against certain abuses... The early Fathers, in general, had no objection to baths being used for cleanliness or health . . ."
Oppfatningen at man i middelalderen avsto fra å bade er på tvers av kildene, dum og latterlig slik Heise siterer Thomas J. Shanan kommentar i hans The Middle Ages: Sketches and Fragments.
One of the most stupid calumnies on the manners of the Catholic Middle Ages that bathing was forbidden, that it was seldom practiced, and the like.
Like bak mål som påstanden om at man brukte krydder for å kamuflere dårlige råvarer.
Like the nonsensical idea that spices were used to disguise the taste of rotten meat, the idea that bathing was forbidden and/or wiped out between the fall of Rome and the Enlightenment has been touted by many gullible writers, including Smithsonian magazine.
Men selv i det magasinet vedgås at det finnes paver som ikke bare tillot folk å bade, men anbefalte det.
However, even the Smithsonian in the person of Jay Stuller has to admit that "Gregory the Great, the first monk to become pope, allowed Sunday baths and even commended them, so long as they didn't become a 'time-wasting luxury' . . . medieval nobility routinely washed their hands before and after meals. Etiquette guides of the age insisted that teeth, face and hands be cleaned each morning. Shallow basins and water jugs for washing hair were found in most manor houses, as was the occasional communal tub..."
Hvordan svømmer så Levende Historie rundt uomtvistelige kjennsgjerninger? Hvordan i all verden kan det ha seg at de aller fleste kristne likevel vasket seg, hvis kirken faktisk oppfattet "en skitten kropp som tegn på en ren sjel", slik det uten omsvøp og badekåpe slås fast i ingressen?

Var kristne så dumme at de ikke skjønte sitt eget beste? Kirken så tafatt at den ikke klarte å få folk til å gjøre som den sa?

Artikkelforfatteren Nelly Malmanger med såpass relevant historikerbakgrunn som "mote, design og ledelse" må ha klødd seg skikkelig i hodet. Løsningen er å fremstille det som et stort ... paradoks.
Men paradoksalt nok vasket disse samme nonnene og munkene syke og fattige som søkte til klostrene. De innså med andre ord at ikke alle kunne ha den samme asketiske standarden som dem selv, og at for vanlige kristne var renslighet både godt og helsebringende.
Noe som altså betyr at motejournalisten som skriver i Levende Historie vet at de fleste vasket seg både titt og ofte. Det var nok mange slags "stank av fortid" i antikken og middelalderen, men ikke først og fremst av mangel på bading.

Og det meste av protestene mot bad handlet om utskeielser og utsvevende adferd ved større offentlige badeanstalter, ikke om vasking i seg selv. Vi snakker kort sagt ikke om Tøyen-badet, men om noe som til tider minnet mer om en blanding av bar og bordell, julebord og strippeklubb.

Det er ikke lettere å komme unna at de som styrte og bestemte i kirken faktisk badet enda mer. Hun ser dermed ingen annen utvei enn å si at de ikke var like ... selvoppofrende som munkene.
For mens munkene konkurrerte om å være skitnest og mest lusete, bygde paven og biskopene private palasser med flott badeanlegg. Da biskop Sissinius (d.d 426 e.Kr.) ble spurt hvorfor han badet to ganger hver dag, svarte han lakonisk: "Fordi jeg ikke har tid til å bade tre ganger."
Til tross for at man i avsnittene over understreket at renslighet var vanlig, fortsetter artikkelen med at personlig hygiene var noe ukjent og eksotisk for de fleste kristne i tidlig middelalder.

De som så skulle gjøre Europa renere var ... tyrkerne, i følge overskrifen på side 23. Og før det, maurerne som etter invasjonen på 700-tallet bygget arabiske bad og tilhørte "det reneste hjørnet av Europa".

Malmanger har med andre ord ikke anstrengt seg for å finne paralleller til Hieronymus blant maurerne. Den beste forklaringen er at hun ikke kan forestille seg at det er noen slike, siden det jo var de kristne som oppfattet bading som synd.

Hadde hun googlet i tyve sekunder ville hun funnet en Abd Al Malik som i denne perioden uttalte at man burde "flykte fra badene fordi de er en av av heretikernes hus og en av dørene til helvetet".

Verre enn det er at hun overhodet ikke har forstått historien om tyrkere, bad og Europa. Selv om det muligens er desken som har laget overskriften Tyrkerne gjør Europa renere, er også teksten totalt bak mål, for å si det forsiktig.
I Østromerriket, med sentrum i Konstantinopel, overlevde badetradisjonen i form av hamamer, de såkalte tyrkiske badene.
Som er like presist som å si at i aztekerikets Mexico overlevde tacostradisjonen i form av tacos fra Rema 1000, den såkalte fredagstaco.

I realiteten lærte selvsagt ikke østromerne i Konstantinopel å bade av tyrkerne. De var tvert i mot forelegget, den sivilisasjonen som andre forsøkte å etterligne.

På samme måte som araberne noen hundre år tidligere, i og utenfor Spania, oppdaget og overtok tyrkerne romerbadene, stort sett uendret og kalte dem hamam.  At europeere (særlig briter) på 1800-tallet begynte å kalle dem for "tyrkerbad", betyr ikke at europeere på noen måte koblet dem til tyrkere i antikken eller middelalderen.

Heller ikke korsfarerne, selv om artikkelen fortsetter med at
Og nettopp disse badevanene var det korsfarerne tok med seg tilbake til Europa. Ironisk nok var det altså kristendommen, som så iherdig hadde motarbeidet badene, som nå, rundt 1000-tallet, brakte dem tilbake.
Sagt på en annen måte var det ikke badene korsfarerne kom mest i nærkontakt med når de møtte tyrkere. Og de som først kom over større badeanlegg, oppfattet dem ikke som tyrkiske. Da de første korsfarerne veltet inn over det bysantinske riket (altså østromerne) på slutten av 1000-tallet, møtte de over tusen års romerske tradisjoner i og utenfor Konstantinopel.

Uten spesielle endringer med kristningen på 300-tallet.

Dermed er det svært forståelig når artikkelen siterer en engelsk munk som skriver på 1200-tallet at "Filth was never dear to God", selv om man fremstiller dette som en endring, takket være at kirken var blitt ... tryggere som "Europas dominerende religion".

Men så var det altså 1600-tallet og Solkongen. Hva var det så som gjorde at man sluttet å vaske seg?

Svaret var ikke en kristen vekkelse. Det skyldtes ikke nye munkeordener. Ingen fant Hieronymus skrifter i en krok på biblioteket. Paven kom ikke med noen forordninger. Det var ikke noe Luther leste i Bibelen.

I stedet skyldes det medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden. Det var ikke i middelalderen man så negativt på bading, men i renessansen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i  ingressen på artikkelen.

Mens det med artikkelforfatterens briller forståelig nok igjen oppfattes som ... paradoksalt.
Paradoksalt nok førte  epidemiene til at folk slutet å vaske seg, og renessansren (ca. 1300-1600) ble en av historiens verste epoker når det gjelder personlig hygiene. Vann ble bannlyst. Selv hos de rike.
Nå er nok også det en sannhet med modifikasjoner. Endringen skjedde ikke over natten og var til dels ganske lokalisert. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading frem til 1600-tallet. Det er ikke gitt at landsbygda fulgte siste ikke-bademote fra Paris.

Mens det er gitt at kristne flest i øst- eller vestromerriket, før og under middelalderen, ikke oppfattet en skitten kropp som tegn på en ren sjel. 

Såpass gitt at et seriøst blad som Levende Historie bør vurdere en ny artikkel, selv om den kanskje ikke trenger å ha overskriften Stank av fordommer og en ingress som slår fast at 
I populærhistorieblader ser journalister en kristen kropp som tegn på en dum sjel. Glemt er arven fra middelalderen, da etterrettelighet var en dyd.

fredag 22. mai 2015

Tro og vitenskap 101

Da har Vårt Land lansert Tro.24, et nettsted til "nytte, aktualitet og inspirasjon". Målgruppen er ikke helt uventet denne noe mangfoldige familien kristne som altså består av en rekke til dels svært ulike arter.

Siden noen individer er mer enn snittet opptatt av tro og vitenskap, var det ikke annet å vente enn at undertegnede ble kontaktet med spørsmål om å skrive noe i ny og (la meg legge til) ne.

Første artikkel slås opp på forsiden med at Kristendom er ikke vitenskapsfiendtlig, mens siden du lander på har det ikke helt ubetimelige spørsmål om normal vitenskap på tvers av livssyn er blitt til Sære sannheter?

onsdag 13. mai 2015

Nordlands apostel

Selv om det er gått ti år siden Da Vinci-koden var spesielt hot (eller et hot som de sier i Sverige), er dette tydeligvis noe som fortsatt engasjerer. Ikke minst når NRK Nordland skal ha et innslag om Kristi Himmelfartsdag.

Og da er det bare å ringe en Ghostbuster skeptiker. Som kontakter en annen skeptiker, altså meg, som nok er noen smuler mindre skeptisk enn andre skeptikere på dette med himmelfart og oppstandelser og sånn.

Men ikke når det kommer til Dan Brown.

Siden jeg fikk tilsendt spørsmålene på forhånd, kladdet jeg ned noen svar jeg nesten brukte i programmet. Realiteten ble selvsagt bedre opptil flere steder, noe du kan høre her.

Eller du kan gå til manusavdelingen for radioteateret Nordlandssendingen.

INN:

I morgen er det Kristi Himmelfartsdag, og ifølge bibelhistoria var det på denne dagen at Jesus Kristus forlot vår jordiske verden og steg opp til himmelen. Etter at han døde på korset, ble han altså tatt ned og lagt i sin grav, før han sto opp fra de døde og for opp til himmelen. Det er slik vi kjenner historien.

- Bjørn Are Davidsen, du er til daglig sivilingeniør i Telenor, men du er også levende opptatt av historia om korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Var det egentlig slik det skjedde som vi blir fortalt gjennom Bibelen?


Som med alle historiske tekster, må også disse vurderes kritisk. Det er hva historikere gjør og det som da er spennende, er at de faktisk ikke bare avviser alt i disse fortellingene. Det er bred enighet om at Jesus ble korsfestet og døde siden det hadde vært veldig pinlig å finne på noe sånt for en som skulle være Messias.

En norsk historiker (Per-Bjarne Ravnå) sier til og med at det er det eneste vi kan vite sikkert om Jesus. Det er nok litt overdrevet, siden det er mer vi kan vite ganske så sikkert, men viser at historikere ikke støtter at han overlevde korset.

Så er det selvsagt en annet sak når vi kommer til oppstandelsen og himmelfarten, siden de handler om mirakler som ikke er så lett å få til å passe med en historisk metode på tvers av livssyn. Dermed blir diskusjonen om det også en diskusjon om Guds eksistens osv. Mener man at Gud finnes, er det ikke umulig å argumentere for Jesu oppstandelse. Spennende nok, men ikke noe der det er like stor enighet som at Jesus ble korsfestet og døde.

- Men det er jo flere som stiller seg tvilende til det Bibelen forteller, og det er jo til og med de som mener at Jesus ble tatt ned fra korset og at han overlevde korsfestelsen, at han gifta seg med Maria Magdalena, fikk flere barn med henne og at han flytta til Sør Frankrike med sin familie der han levde "Herrens glade dager" og ble en gammel mann. Hva tenker du om det?

At dette er moderne oppspinn og konspirasjonsteorier som historikere ikke tar alvorlig. Det er basert på legender fra over tusen år etter Jesus og tilpasset enda mer i nyere tid. Man kan lage spennende romaner av sånt, men det er ikke historie.

- Hvordan oppstår slike teorier?

Det kan ligge mange behov bak sånne påstander og de oppstår ofte i alternativmiljøer som opposisjon til etablerte sannheter, gjerne for å markere at man sitter på store hemmeligheter. Mye handler om konspirasjonsteorier om hva myndighetene eller Vatikanet skjuler. Vi finner spor tilbake til 1700-tallet, men tanken om de store kirkelige konspirasjoner oppstod for alvor på 1800-tallet i religiøse miljøer i USA og England, særlig blant teosofer. Senere kom påstander om skjulte evangelier i Tibet osv. Alt dette som Vatikanet skal skjule som har vært en så stor industri siden 1980-tallet.

- Boka "Da Vinci- koden" til forfatteren Dan Brown har vel bidratt noe til disse spekulasjonene. Men Dan Brown bygger jo på det andre har kommet fram til. Ikke minst boka "Jakten på det hellige blod og den hellige gral". Hva tenker du om disse bøkene og det arbeidet som forfatterne her har gjort?

Ren nonsens basert på bløff og svindel og skepsis til Den katolske kirken. Denne personen som de baserer seg på i Hellig Blod Hellig Gral, den såkalte stormesteren av Sionsordenen, har innrømmet at det hele var fabrikkert av han og noen venner. Sionsordenen stammer ikke fra tempelriddere eller middelalderen, men ble stiftet på 1950-tallet for å kjempe mot høye husleiepriser.

- I hvor stor grad kan man feste lit til disse teoriene?

Ingen ting, om man er opptatt av seriøs historie.

- Det høres jo mer sannsynlig ut at han ble tatt ned fra korset og overlevde enn at han døde, sto opp igjen og for opp til himmelen? 

I utgangspunktet er det mest sannsynlig at folk forblir døde, men som nevnt er dette en diskusjon som også henger sammen med livssyn, Guds eksistens osv. Den kan ikke bare avfeies med at noe er mer sannsynlig enn annet, fordi hva man oppfatter som sannsynlig henger sammen med mange ting. En vill påstand kan høres mer sannsynlig ut enn en villere påstand, men beviser ikke at den er riktig. Vi må rett og slett gjøre en kritisk vurdering av kilder og se hvor de peker.

- Men kirka har jo hele tiden avvist disse teoriene. Og det er vel ikke så rart, for dette rokker jo ved mye av grunnlaget for den kristne tro?

Ja, kirken forholder seg lojalt til kildene og dens egen tradisjon. Så kan historikere på tvers av livssyn være kritiske til deler av dette, men det betyr ikke at de støtter Dan Brown.

- Vil vi noen gang få klarhet i hva som egentlig skjedde?

Som med all historie, er det vanskelig å få den hele og fulle sannhet. Det betyr ikke at det er umulig å si noe som helst. Det er derfor det er så viktig ikke å la seg rive med av konspirasjonsteorier, men se seriøst på hva historikere faktisk sier og være ærlig om at slike spørsmål også handler om livssyn.

UT:

- Takk til deg forfatter og sivilingeniør Bjørn Are Davidsen. 


Dermed slutt på radioteateret.

I noe som kalles real life dukket også opp spørsmål om det var lett for en sivilingeniør å tro på oppstandelser og himmelfart. Svaret var noe i retning av at dette ikke er verre enn at siden selv en sivilingeniør forstår at ikke alt handler om naturlover og teknologi, men om det finnes noe mer enn naturlover, kan man ikke felle forhåndsdommer, men må bruke hodet også på dette.

mandag 11. mai 2015

Hudløse og godtrådene

Observante lesere (altså ikke du) vil ha merket at jeg nå har lagt inn også de mest leste innleggene på Dekodet denne uken i høyre kolonne rett under seneste kommentarer.

Der vil du finne en til tider rimelig garantert interessant blanding av det som har skapt mest frustrasjon og mest feelgood, enten det er over tone, temaer eller ordspill i overskriftene.

Akkurat nå er det følgende:
  • Der jeg anmelder Erik Tunstads seneste bok om hvorfor evolusjon er en svært god teori.
  • Test flauhetsfaktoren i argumenter som brukes for å vise at Jesus ikke har eksistert.
  • Et forsøk på piske liv i en gammel debatt om Jan Arild Snoens påstander om at religion hindrer innovasjon.
  • Der jeg viser at skeptikere er mennesker, særlig når de diskuterer Guds eksistens.
  • Ikke mange politikere forsøker å agere okse i glassbutikk, men Per Sandberg viser god innsats.

fredag 8. mai 2015

Gudløse og godtroende

Som medlem av den norske skeptikerbevegelsen (denne gjengen som er opptatt av noe så pussig som kritiske undersøkelser på empirisk grunnlag av etterprøvbare påstander om alt fra alternativ medisin til ønskekvister), begynner det å bli en stund siden jeg oppdaget at vi til tider nesten minner om mennesker.

Vi er stort sett skikkelig hyggelige, men kan også krangle om de rareste ting (man er jo nerd) eller mest naturlige, fra musikk til om gudstroende kan kalle seg skeptikere.

Og så har vi våre blindfelter, f.eks. slik jeg har berørt i  Hvorfor er ikke kritisk tenkning kritisk? og Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Selvsagt spesielt dem som er uenige med meg.

Og da handler det ofte om historie (ja, den historiske Jesus har eksistert og nei, Kirken i middelalderen mente ikke at jorden var flat), teologi (ja, det er et seriøst fagfelt, eller forsåvidt flere) og religionsfilosofi (som altså har både pensum og sensorer).

Mens man er omhyggelig med å sette seg rimelig godt inn i biologi, geologi, kjemi, astronomi, fysikk og andre fag som man trenger for å sjekke påstander om  astrologi eller evolusjon, er man urimelig dårlig på andre felter.

Hvilket ikke er til hinder for at man hele veien passer på å fremstå med samme selvfølgelige autoritet.

Det seneste eksempelet er fra en ny podcast fra The Godless Spellchecker som nylig møtte Matt Dillahunty (MD) og Aron Ra (AR). Temaene strakk seg fra definisjoner av ateist, agnostiker og humanist, til kreasjonisme samt (og her kommer pepperen) William Lane Craig og det de markedsfører som en "explanation and deconstruction of the ‘Kalam Cosmological Argument’".

Sistnevnte finnes mellom 15:20 og 22:25 minutter.


Og det sies mye rart på syv minutter. Skikkelig mye rart.

Noe av det er også forståelig. Møter man kristne med elendige argumenter på områder man er godt inne i selv (som evolusjon), sitter det langt inne å forestille seg at andre kristne kan ha noe i nærheten av gode argumenter på områder man ikke er veldig inne i selv.

Det hjelper ikke om man med rette eller urette mangler sans for konklusjonen, eller synes den er urimelig av andre grunner.

Hva sies så i podcasten?

For det første at apologetikkbevegelsen (hva nå den er) og gudsargumenter skifter som moter. Man legger f.eks. frem ett kosmologisk argument av et eller annet slag. Dette blir skutt ned siden det har opplagte feil, men blir lappet sammen og ombygget, stort sett likevel med samme feil og mangler.

Videre går det i bølger hvilke som brukes, en periode Pascals veddemål, en annen fininnstilling, så kosmologiske argumenter, så moralske osv.

Nå betviler jeg ikke at MD/AR har opplevd det slik seneste tiår, men dette er anekdotisk. Det kan stemme for grasrotsapologeter, men ikke for religionsfilosofer som William Lane Craig.

Gudsargumenter har vært rimelig bestandige i tusen år (noe som er grunnen til at fagdebatten fortsetter), selv om ontologiske er blitt oppdatert med modallogikk, Kalam-argumentet ble hentet frem igjen da Big Bang ble standardteorien, og fysikerne ikke oppdaget finninnstilling for alvor før på 1980-tallet.

De seneste tiårene har dermed argumentene stort sett vært de samme i faglitteratur og større debatter. At de ikke følger moter, bør være svært tydelig for alle som har sett William Lane Craig fire faste argumenter på YouTube eller - langt bedre - lest hans bøker.

Jeg har selv vært med på å skrive ganske omfattende om slike argumenter i Eksisterer Gud? (2013) og har en kort oversikt i bloggposten Gud eller gudene?

Podcasten hevder videre at siden man stadig debatterer disse argumentene, viser det at de dels ikke er gode, dels er vanskelige (som Plantingas bruk av modallogikk i argumenter "som knapt en prosent en gang later som de forstår") og dels er unødvendige.

Og, ja, det er ingen grunn til å være uenig i at folk flest tror på Gud av helt andre grunner, som at han hjelper dem å finne bilnøklene. Gudstro er i overkant opplagt for svært mange. Dermed er det et godt spørsmål hvorfor man skal drive med vidløftige argumenter, hvis Damaskus-opplevelser holder.

Svaret på det er at det også finnes skeptikere.

Nå kommer slike i mange farger og fasonger. Noen er mest lyttende, noen mer latterliggjørende, de fleste svært logiske.

Men logikk er sjelden nok. Man trenger også å sette seg inn i begreper og begrunnelser.

Skal man vise at argumenter er dårlig, må man vise at man har forstått dem. Og da er minstekravet å gjengi dem riktig.  Ellers er det rimelig grunn til mistanke om at avvisninger skyldes andre forhold enn at argumentene er dårlige.

Responsen i podcasten minner dermed mer om autoreply enn analyse. Den avslører ikke bare store svakheter i kjennskapen til kosmologske argumenter, men fundamentale. Det er en helt klassisk bommert å hevde at Det kosmologiske argumentet har endret seg fra «originalutgaven at alt som eksisterer har en årsak».

Det er et sikkert tegn på at man ikke har forstått argumentet. Det viser at man heller ikke er i nærheten av å forstå at fortidens tenkere er mer enn oppegående. Å tro at Aristoteles eller Platon eller Thomas eller Leibniz, kunne overse en så opplagt nedskyting som "da må også Gud ha en årsak", er overtro.

Dess større logikere, dess færre elementære logiske feil. Og her er vi altså blant de aller største som har eksistert, inkludert han som skapte logikkfaget.

Dermed bør det ikke overraske at dette ikke er "originalutgaven".

Daniel Dennett i Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon (Viking, 2006), side 242
En slik argumentasjon finnes heller ikke hos dagens teistiske filosofer, enten vi leter hos Plantinga eller Pruss, Craig eller Kreeft. Man kan si mye om disse, men logikk kan de.

Podcasten snakker kort sagt om en endring som ikke har skjedd. Dermed finnes denne "versjonen" kun hos dem som vil vise at kosmologiske argumenter er tøvete, uten å ane at det er de selv som fremstår tøvete.

Nå er dette likevel ikke bygget helt fra scratch, men på feillesninger og misforståelser av ikke altid like opplyste filosofer på 17-1800-tallet, med en foreløpig kulminasjon i Bertrand Russels pussige Why I am Not a Christian. Den klassiske gjennomgangen av dette er W.N. Clarkes A Curious Blindspot in the Anglo-American Tradition of Antitheistic Argument, The Monist 54 (april 1970, side 181-200), oppsummert av undertegnede i i Filosofisk Supplement i fjor.

Det eneste stedet man kan være sikker på ikke å finne "originalversjonen" er hos filosofer som fremmer kosmologiske argumenter.

Dermed er den videre avvisningen i podcasten skyggeboksing mot stråmenn.

Nettopp fordi "den umiddelbare responsen på dette er at Gud eksisterer, så da må han også ha en årsak", beviser at et sånt argument ikke kan ha vært brukt av eksperter på logisk tenkning.

Uten at MD/AR tar det minste hint av hvor lett dette er å skyte ned.

Følgelig stemmer det ikke at argumentet er "endret til at alt som begynner å eksistere har en årsak». Dette er ingen "endring", men et helt annet argument, fra en annen tradisjon enn hos Thomas.

Det klassiske argumentet er rett og slett det motsatte. Kort fremstilt er poenget at Gud må eksistere, siden ikke alt kan ha en årsak.

Alt kan ikke være avhengig av noen annet for å være som det er. Argumentet kan formuleres på ulike måter og med ulike betoninger og begreper, men konklusjonen er at det må eksistere en ytterste grunn eller grunnleggende betingelse for alt annet, og at denne betingelsen ikke kan være det fysiske universet.

Siden det har vært fremstilt slik i over tusen år, skal det bli interessant å se hvor lang tid det tar før andre enn teister får det med seg.

Så var det Kalam-argumentet.

Dette fikk sitt navn fra middelalderens muslimske filosofitradisjon, men finnes første gang hos Johannes Philoponus på 500-tallet. Det hang nøye sammen med hans argumentasjon (kontra Aristoteles) for at universet ikke var evig, men hadde en begynnelse.

Siden den etablerte naturvitenskapen frem til det tyvende århundre hevdet at universet var evig, ble imidlertid ikke dette argumentet brukt før i nyere tid.

Dermed er det ikke sant at "problemet er der allerede i første premiss som er laget for å utelate Gud uten noen berettigelse eller demonstrasjon av at Gud eksisterer".

Nei, det er ikke laget for å utelate Gud. Det er en feiltolkning basert på manglende kjennskap til kosmologiske argumenter. Første premiss i Kalam-argumentet er ingen dårlig skjult avledningsmanøver. Det er et premiss som i likhet med andre premisser må vurderes ut fra om det kan bevises eller begrunnes som sannsynlig, ikke ut fra mistanker om at noen prøver å lure noen.

Det som hevdes er kun at alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv der de siste tre ordene altså er en viktig del av premisset. Hvorvidt Gud eksisterer er en konklusjon på argumentet, hvis premissene og begrepsbruken er sunne og sannsynlige.

Podcasten blir ikke bedre når den fortsetter med at argumentet dermed "hevder at det er noe som ikke begynte å eksistere". Det man gjør er altså ikke dette. I stedet konkluderer man med at hvis universet (tid og rom) begynte å eksistere (dette er premiss 2 i Kalam-argumentet), må årsaken være noe som er utenfor tid og rom. Hvorvidt denne årsaken begynte å eksistere eller ei, krever andre avklaringer.

Så kommer en mer interessant kommentar. 
Jeg er generelt komfortabel med tanken om at det kan være noe som ikke har en begynnelse, f.eks. universet, men vi snakker fortsatt om kausalitet som nødvendigvis må være i tiden. Men straks du fjerner tid, vet jeg ikke hvordan man kan snakke om kausalitet i det hele tatt.
Hvorvidt universet kan være evig, kan godt diskuteres (og der mener jeg man kan argumentere godt for at noe fysisk ikke kan være evig), men det er en god start om man ikke motsetter seg tanken om at noe kan være evig. Samtidig er spørsmålet om tid og kausalitet noe som nettopp Kalam-argumentet berører (og som dermed tas opp grundig i litteraturen), siden det nettopp konkluderer med at noe må være utenfor tid og rom.

Men skeptikerne i podcasten uttaler seg altså som om det kun er mulig å knytte kausalitet til vår tid og vårt rom. Noe som ikke er veldig imponerende logikk og er å forutsette det som skal bevises. At noe ikke befinner seg i vår tid og vårt rom, er ikke noe argument mot kausalitet i en tid eller et rom eller en eksistens som ikke er i vårt univers (enten vi da tenker på et multivers eller en ikke-fysisk eksistens).

Så nevnes noen spekulasjoner om fysiske årsaker til Big Bang uten at vårt univers er evig, uten å late som om det er empiri for noe av dette. Men det er symptomatisk at man lander på at
hvordan det nå er, vil det sikkert være noe som dagens fysikk ikke kan si noe om, men ikke på noe punkt vil det implisere en magisk usynlig mann med skjegg (fnis fnis). 
Nei og i likhet med "originalversjonen" av det kosmologiske argumentet, er altså en "magisk usynlig mann med skjegg" ikke hentet fra teistiske filosofer, fnis eller ei.

Evnen til å latterliggjøre stråmenn er som så ofte omvendt proporsjonal med evnen til å vise at man har forstått argumentet.

Skulle argumentet likevel være godt (noe de ikke synes å ha anstrengt seg et sekund for å vurdere), tror de podkastede at de likevel har en utvei.
Selv om jeg skulle akseptere det kosmologiske argumentet, fører det ikke til Gud, kun til at det må være en kausal forklaring på universet. Så er det separate argumenter der man legger på egenskaper på dette vesenet til en intelligent aktør (agent) som eksisterer utenfor tid og rom, men hva er det og eksistere utenfor tiden? Hvis jeg eksisterer i null sekunder, er ikke det det samme som ikke å eksistere? Hva skiller dette fra ikke-eksistens - det er ikke noe der?
Tja, en eksistens utenfor tid og rom, og med evne til å frembringe tid og rom, er ikke så veldig langt unna hvordan Gud i hvert fall må være. Snakker vi om noe mindre enn det, er vi ikke på sporet av Gud, men en gud.

Samtidig er det helt naturlig og klart for alle seriøse teistiske filosofer at ett enkeltargument ikke kan lede oss i retning av mer enn noe av hva Gud er, hvis Gud finnes. Med en liten fotnote og forbehold om det ontologiske argumentet om den høyeste eksistens vi kan tenke oss - uten at jeg ser det som et godt argument for at Gud finnes.

Det er derfor det er nødvendig å lage en konvergerende case med flere argumenter, støttet av Occams barberkniv om at de peker mot ett og samme vesen og altså ikke mange.

Igjen ser vi altså at MD/AR konstruerer en angivelig svakhet man ikke finner andre steder enn i ateistisk argumentasjon.

Podcasten hjelpes ikke av at man fortsetter ufortrødent å knytte eksistens til vår tid og vårt rom. Sagt kort er det uansett noen smuler forskjell mellom å eksistere i ingen tid og til alle tider.

Denne delen av podcasten avrundes etter 22 minutter og 25 sekunder med et generelt råd og en spesifikk ros av Matt Dillahunty som muligens skal debattere William Lane Craig om Guds eksistens.
Jeg tror en svakhet er at mange som debatterer ham ikke tar seg bryet med å lære argumentene på forhånd og der har du nok en fordel siden du har tatt ned Kalam-argumentet.
Får Dillahunty oppfylt ønsket om å diskutere med Craig, risikerer han en og annen overraskelse om han holder seg mer til siste enn første del av setningen.

Mens det vil ikke være noen overraskelse hva Craig sier når han hører denne podcasten.

torsdag 7. mai 2015

Evolusjon og andre sannheter

Noen temaer fortjener mer omtale enn andre og evolusjon er blant disse. Det hender også at noen bøker bør få mer omtale enn terningkast, eller en avisside.

Dermed legger jeg ut en mer utviklet variant av anmeldelsen i Vårt Land på lørdag 2. mai av Erik Tunstads seneste bok, med et ikke helt unaturlig utvalg av egne kjepphester. Jeg har ellers tidligere også anmeldt hans forfriskende fremstilling av fusk og forskningsfanteri - Juks.


Entusiastisk om evolusjon

Ingen i Norge skriver bedre enn Erik Tunstad om evolusjon. Få er mer uredde og stimulerende. Samtidig kan fortellergleden ta overhånd.

Evolusjon – en fortelling fra virkeligheten er en entusiastisk guidebok. Erik Tunstad har en tilstedeværelse i biologiens verden som David Attenborough ville misunt.

Samtidig skriver Tunstad meningsfullt, i mer enn én betydning. Han legger ikke lokk på sine meninger, og de er mange, selv om ikke alle er like godt støttet av empirisk vitenskap.

At Tunstad skriver populært, er ikke til hinder for dypere dykk i til dels vriene og kontroversielle spørsmål. Boken er skrevet av en erklært ateist, men enten det skyldes integritet eller fryktløshet, er det flott at Tunstad understreker at evolusjon ikke nødvendigvis handler om tro mot vitenskap.

Resultatet er den beste og bredeste innføringen i evolusjon levert i Norge.

Erik Tunstad skaper ikke mindre sprut når han navigerer mot strømmen, som i omtalen av de lange syklusene som påvirker klodens temperatur mer enn menneskeskapt oppvarming.

Samtidig kan fortellergleden ta overhånd. Det er sjarmerende med anekdoter og assosiasjoner, meninger og misbilligelser, men ikke alltid lett å følge villnisset av avgreninger. Det er ikke strengt pedagogisk nødvendig å anskueliggjøre evolusjonshistoriens virvar på den måten.

Likevel er det lett å vende tommelen opp. Bokhandlene renner ikke over av lesverdige innføringer i evolusjon.

Hva er så evolusjon?

Tunstad er nøye med å understreke at det ikke er en rent tilfeldig prosess. Samtidig er den heller ikke styrt. Det er  fra vårt perspektiv tilfeldig hvilke endringer som inntreffer i arvematerialet, men ikke fullt så tilfeldig hvem man får avkom med. Til syvende og sist er det imidlertid miljøet som avgjør hvilke endringer som over tid er mest egnet (som hardere hud og spissere klør, eller samarbeid og intelligens) og dermed får størst utbredelse.

Selv om ingen bevisst skulle styre evolusjonen, sørger biologiens lover for at resultatet ikke er vilkårlig. 

Når dette får utfolde seg over noen titalls millioner år og katastrofer stadig kaster om på kortene, kan mange slags arter utvikles eller endres dramatisk.

Men betyr dette at det er utenkelig med noen som helst form for plan eller tanke bak evolusjonen, eller altså bak lovene som styrer den?

Tunstad tar ikke tak i den utfordringen, men at samarbeid og intelligens har vært en bærekraftig strategi i evolusjonshistorien, bryter ikke med tanken om at den som står bak naturlovene er etisk og rasjonell - uten at det dermed er mulig å bygge etikk på biologi eller fysikk. 

Det er heller ingen motsetning mellom vitenskap og gudstro at vi i fremtiden vil bli stadig mer avhengige av naturvitenskap, for ikke å si evnen til planlegging og forvaltning, selv om dette handler mer om kultur og politikk enn biologi.

Tunstad ser forståelig nok ikke behov for å trekke inn Gud som direkte forklaring på hendelser i naturen, men understreker at «Livets utvikling er altså en potent blanding av tilfeldighet og styring».

Tunstad er forbilledlig ærlig om manglende kunnskap og uløste spørsmål. En utfordring med å skrive om evolusjon er ikke mangel på bevis, men at de er for mange og må sees samlet. Ellers er det lett at skogen blir borte mellom trærne.

Evolusjonslæren er et godt eksempel på en vitenskapelig modell som skaper svært god sammenheng i dataene, samtidig som ikke alle detaljene er på plass eller enkle å se hvordan kan komme på plass.

For noen bidrar dette til at man heller holder seg til kreasjonisme (at arter stort sett er skapt ferdige for få tusen år siden) eller intelligent design (at DNA og andre biologiske strukturer inneholder for mye spesifikk informasjon til å ha blitt til naturlig). 

Som Tunstad forteller på første side ønsket han opprinnelig å imøtegå argumentene til nettopp religiøst motiverte evolusjonsbenektere. Men siden han fikk høre at dette var en «liten og kjedelig gjeng», valgte Tunstad i stedet å forklare hva evolusjon egentlig er og hvilke funn som gjør at han mener få vitenskapelige teorier står sterkere.

Valget har gode og dårlige sider. Tunstad gir en fabelaktig innføring i hvordan noen utvalgte arter og slekter har utviklet seg. Samtidig savnes mer detaljerte imøtegåelser av motargumenter. Selv om han på de siste 150 sidene svarer godt på mange vanlige kreasjonistargumenter, blir det for enkelt om de mer spissfindige for intelligent design. 

Det er også grunn til å stusse når definisjonen av kreasjonisme er såpass rund som «troen på at verden og livet er skapt av en guddommelig makt». I såfall må også kristne som tror Gud arbeider i naturen gjennom naturlovene han opprettholder, betegnes som kreasjonister. 

Man kan nok også tenke seg bedre måter å få kreasjonister eller ID-tilhengere til å lytte enn å hevde at de egentlig er ute etter å styre nasjoner «etter religiøse prinsipper» og at problemet ikke er å besvare deres argumenter, men å holde ut «idiotiet, sirkelslutningene, halvsannhetene, helløgnene, latterlighetene og ikke minst kjedsommeligheten».

Det er ikke opplagt at dette vil hindre tilsvarende ordbruk og konspirasjonsteorier om ateister.

Men boken handler altså om evolusjon og ikke kreasjonisme. Tunstad unngår stort sett klisjeene og mytene om historiske konflikter mellom tro og vitenskap.  Det er forfriskende å møte en ateist som ikke fremstiller evolusjonsdebattene på 1800-tallet som opplyste gudsfornektere mot en formørket kirke, eller evolusjon som et godt argument mot Guds eksistens.

I stedet understreket Tunstad at innvendinger mot evolusjon i England på 1800-tallet handlet vel så mye om politikk som teologi. Han legger ikke skjul på at evolusjonslæren møtte tidlig aksept hos mange teologer og prester, selv om noen var bekymret for moralen hvis den sterkestes rett ble idealet.

Likevel kom mye av kritikken verken fra teologer eller kristne - og handlet om vitenskapelige argumenter.

Det er ingen tvil om at Darwin også møtte motstand fra deler av den anglikanske kirken. Som Tunstad viser var imidlertid denne dels mindre enn mytene og dels basert på at man mente å se en sammenheng mellom franske revolusjonære og evolusjonstanker. Skulle man unngå en revolusjon i England, måtte man bekjempe evolusjon.

Samtidig er dette en psykologi som slår begge veier. Det hadde vært utviklende om Tunstad hadde tatt enda en avgrening og vurdert om tonen i omtalen av ID-tilhengere også kan skyldes politisk frykt.

Det hadde også vært fruktbart om han hadde unngått til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter. Selv om han sikkert har vært borte i mye rar kreasjonistargumentasjon.

Noen steder skinner det også gjennom at Tunstad ikke er like lommekjent i historien som i biologien, selv om dette ikke angår sentrale poenger i boken.

Ett eksempel er når han (side 353) i en ellers god argumentasjon for at biologilærere bør kunne biologi, på samme måte som fransklærere bør kunne fransk, i litt polemisk iver skriver at
Det er ikke en smakssak om jorda er flat eller rund. Du kan ikke velge å late som om hastighet ikke er produktet av vei og tid, i protest mot at Newton fjernet Gud fra likningene. 
Tunstad bidrar dermed til å styrke misforståelser som at man i middelalderen hadde Gud i likningene. Tvert i mot var det nettopp 1300-tallets Oxford-regnemestere som begynte å kalkulere hastighet, vei og tid, med teologer som Bradwardine i spissen.

Bakgrunnen var enkel. Siden man mente universet var skapt fra matematiske prinsipper, spesielt geometriske, kunne man komme nærmere Gud ved å finne disse. Samme tenkesett ligger også bak Keplers jakt på 1600-tallet etter en geometri som fikk solsystemet til å gå opp.

For middelalderens naturfilosofer var det viktig å forklare hendelser i naturen ut fra lovene Gud hadde lagt inn i den.
Som Albertus Magnus skrev på 1200-tallet «må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig». Han er en av kjempene Newton satt på skuldrene til.

Hvis noe førte til tanken om at Gud måtte inn i likningene, er det større grunn til å mistenke nettopp Newton med hans hjertesukk om at Gud burde gripe inn før solsystemet ble for ustabilt.

Da Laplace nesten to hundre år senere i følge en anekdote skal ha fortalt Napoleon at han ikke hadde plass til hypotesen Gud i sine beregninger, skyldtes det paradoksalt nok både at Laplace feilaktig trodde Newton tenkte seg Gud i dem og at han innbilte seg å ha løst Newtons ustabilitetsproblem.

Tunstad er også litt vel ukritisk til Steven Pinkers analyser, når han gjør et poeng av at verden er blitt mye bedre siden antallet døde i kriger relativt sett har sunket gjennom århundrene, med Lushan-opprøret i Kina på midten av 700-tallet som eksempel. Antallet som døde tilsvarer 423 millioner i våre dager (side 275), altså langt flere enn samlet i konflikter i det tjuende århundre.

Men selv om verden blitt mer fredelig etter andre verdenskrig, betyr ikke det at Pinker har rett i alle tall eller årsaksforklaringer. Ikke minst ser vi det nettopp i Lushan-opprøret.

Pinker undervurderer rett og slett hvor vanskelig det er å gjøre folketellinger i krisetider når statsapparatet er svekket, offisielle representanter ikke våger seg like mye ut som før og mange sniker seg unna kontrollordninger der formålet er å se hvem man kan skattlegge. Det er lite annet i kildene eller senere folketall som tyder på at nesten 2/3 av befolkningen døde i opprøret.

Mindre forstyrrende er det at Tunstad blander trillioner (18 nuller) og billioner (12 nuller), antagelig fordi han har lest for mye engelske fagbøker. Dette er detaljer som er lett å justere i et nytt opplag. Der bør også inn flere ordforklaringer som epigenetikk og monofyletisk, for ikke å si klasse, orden og slekt.

Men la ikke mine innvendinger skremme deg vekk fra et forrykende morgenkåseri som fortsetter hele uken.