søndag 30. juni 2013

Theofilosofisk

Sammen med Humanist dalte altså også seneste nummer av Theofilos ned fra oven og traff postkassen med en treffsikkerhet som utrente øyne kan finne forbausende. I årene fremover vil det garantert danne seg mange teorier om hvordan det kom seg gjennom lokket.
(Les videre her)

lørdag 29. juni 2013

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.

torsdag 27. juni 2013

Vassnes og virkelighet

Som en av Norges bedre vitenskapsjournalister mangler ikke Bjørn Vassnes interessante og ofte kunnskapsbaserte perspektiver.

Men som så mange med sterke oppfatninger har han også blindfelt og antipatier.

Nå gjør ikke akkurat det at man gisper etter luft eller må lete med lys og lykte for å finne andre med samme tilbøyeligheter. Men her snakker vi altså om en som stadig står fram i offentlige rom med en  opptatthet av vitenskap som "en systematisk måte å søke kunnskap på", som " ikke en tro, men en metode".

Dermed kan det være greit å si fra når Vassnes formidler tro og systematisk ikke-kunnskap. For det han trekker fram i dagens Klassekampen er ikke kildebaserte fakta, men mer enn lettere tendensiøse feil.

Hva vi snakker om? Jo, Den Mørke Middelalderen, Biblioteket i Alexandria og resten av de vanlige mistenkte med Kirken i hovedrollen.

Når jeg sier det med såpass mange decibel er det fordi Vassnes bruker dette ideologisk. Det er en ærlig sak å ta feil, men verre når man bygger en argumentasjon på feilene. For dette er blitt en del av hans forestillingsverden om historiske helter og skurker, og med ringvirkninger inn i dagens debatt. Han ser det som typisk og talende.

Det er sørgelige sannheter om historien som ikke bare krever en forklaring, men en motstand mot alt som smaker av noe så vitenskapsfiendtlig som (og her er det bare å holde på reagensrøret) skriftbaserte religioner.

Foranledningen er ikke uventet utstillingen Sultans of Science om naturfilosofi og teknologi i islamske kulturer i middelalderen.  

Vassnes skriver i dagens Klassekampen at
Utstillingen har nemlig provosert mange, som mener den maler et for rosenrødt bilde av islam. Mange har forsøkt å tone ned betydningen av den islamske gullalderen, og har vist til hvor dårlig det står til med vitenskapen i dagens islamske verden (se sidesak).

Men de som er skeptiske til dagens islam, burde heller hilse denne utstillingen velkommen. De burde bruke dette eksemplet til å si til muslimer og andre troende: Se, vitenskapen er ikke en vestlig, kristen oppfinnelse. Vitenskapen er rett og slett en systematisk måte å søke kunnskap på, og derfor universelt menneskelig. Den er ikke en tro, men en metode.
Så langt greit nok. Men så kommer han inn på det interessante spørsmålet om den videre historien.
Hvorfor ble vitenskapen upopulær, etter at den i flere hundre år hadde innehatt en så høy status, og den islamske verden faktisk hadde vært verdensledende på dette feltet? Dette er et spørsmål utstillingen burde ha tatt opp, mener noen av kritikerne, som Eirik Newth i Aftenposten. Men dette er et spørsmål det ikke er lett å gi noe svar på. Man kunne like gjerne ha spurt: Hvordan klarte vitenskapen å få en så viktig posisjon i en kultur som var dominert av en tekstbasert religion, der sannheten skal finnes i en bok?
Nå er ikke dette akkurat et nytt spørsmål. Men i stedet for å se på kildebaserte vurderinger (som denne og denne, basert på Closing of The Muslim Mind) lander altså Vassnes i mytemyra med begge beina.
Dermed er mellomoverskriften ikke overaskende Tusen år med mørketid.
De samme spørsmålene kan stilles vis-à-vis vitenskapen og kristendommen. I perioden da den «islamske» vitenskapen hadde sin gullalder, lå vitenskapen i Europa med brukket rygg, på tross av grunnlaget som ble lagt av grekerne.

Den hellenistiske kunnskapsarven ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept. Og i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført! Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen.
Vassnes bygger altså på fem klassiske myter:

1: Kirken raserte systematisk den hellenistiske kunnskapsarven

2: Kirken ødela biblioteket i Alexandria ("datidas store kunnskapsbase")

3: Kirken drepte "mange av forskerne der".

4: Dette førte altså til at "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"

5: Fordi "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen", nemlig klart sa "fra at alt man burde vite, sto i Bibelen."

Som vanlig løftes disse fram uten snev av belegg. Nå er det forståelig i en kort omtale av noe annet, men jeg har heller ikke sett noen historiske kilder til påstandene hos Vassnes ellers.

Grunnen er nok såpass enkelt som at det ikke finnes kilder som støtter noe av dette, om vi ser bort fra tolkninger og ekstrapoleringer på 17-1800-tallet fra løsrevne enkelthendelser.

Når vi kommer til den første myten er realiteten at hvis Kirken gjorde noe systematisk her, var det i stedet å ta vare på den naturfilosofiske kunnskapsarven, i klostre og biblioteker. I Vest-Europa gjaldt dette primært de latinske tekstene, så langt man hadde råd og anledning under serien av pestbølger, folkevandringer og invasjoner fra 400-tallet til 1000-tallet.

Dette skapte et sug etter også greske tekster, noe som ble dekket med omfattende oversettelser fra slutten av 1000-tallet og de nærmeste århundrer, ofte fra arabiske versjoner og videreutviklinger.

For det andre er Biblioteket i Alexandria omtalt så mange ganger på Dekodet (som her) at det ikke er noen grunn til å gjenta det. Det er nok å nevne at det ble ødelagt over lang tid og ved mange anledninger. Ingen kilder forteller imidlertid om at det ble ødelagt av kristne.

Ingen.

Nå har jeg som nevnt i Overtroiske impulser sagt fra til ham om dette personlig, men slikt gjør tydeligvis ikke inntrykk.

Dermed vil det nok heller ikke gjøre inntrykk om det hevdes at dette biblioteket ikke var det eneste store i antikken eller engang var det største så veldig lenge og at det altså fantes flere kunnskapsbaser. Det er rett og slett uklart hva som gikk tapt for alltid ved de ulike ødeleggelsene i Alexandria.

Videre er det for det tredje slik at Kirken ikke drepte noen forskere ved Biblioteket, selv om det stemmer at naturfilosofen Hypatia ble drept av en kristen fraksjon. Grunnen er ikke bare at Biblioteket var borte på hennes tid, men at hun ikke ble drept av "teologiske" grunner.

For det fjerde er påstanden om at det "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!" svært vanskelig å forsvare. Med forbehold om hva Vassnes definerer som "vitenskapelig eksperiment" er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette mellom år 500 og 1500 (eller når han regner "middelalderen"), enten vi tenker naturfilosofer på 500-tallet, paver rundt år 1000 eller ordensbrødre på 1200-tallet.

Nå kunne man sikkert ønsket seg flere eksperimenter, men Vassnes' poeng er altså ikke at det var for få, men at det var ingen, og det med utropstegn bak.

Den femte påstanden handler om Augustin. Som altså angivelig skal ha hevdet at man ikke trengte naturfilosofi, siden alt står i Bibelen.

Nå kan man jo sikkert si noe hysterisk morsomt om at Vassnes ikke trenger historiske kilder, siden alt står i populærvitenskapen han har lest, men det er nok mer passende å vise til de første.

Dermed gjentar vi et sitat fra Augustins bok om Første Mosebok, De Genesi ad litteram (Bok I, Kapittel 19) som vi har trukket fram noen ganger før.

Vi tar med mer denne gangen og gidder ikke oversette til norsk fra den engelske utgaven.
Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he holds to as being certain from reason and experience. Now, this is a disgraceful and dangerous things for an infidel to hear a Christian, presumable giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these subjects; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn.
Så kan man sikkert si noe om hvordan det oppfattes når noen snakker nonsens om historien, men vi fortsetter med Augustins angrep på de som nettopp mener det holder med Bibelen og man ikke trenger naturvitenskap.
Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.
I stedet for å si at "at alt man burde vite, sto i Bibelen", ikke bare markedsførte den opplyste Augustin naturfilosofen, han så den som en så solid kunnskapsbase at vi måtte lese Bibelen i lys av den.
Har så Vassnes noen anelse om hvorfor det gikk som det gikk i islamske kulturer og noe annerledes i vesten?

Nei, men leser vi mellom linjene, kan det være vi få med oss noen poenger selv om han altså leter etter medisin mot en feilstilt diagnose om mørketid.
Fra et vitenskapelig ståsted, er det ingen tvil om at disse tusen årene var en «mørketid». Men hva var det som fikk oss til å «se lyset» igjen? En forklaring har vært at det var via kontakt med muslimske lærde at europeerne fikk fornyet sitt kjennskap til den greske arven. Men dette er for det første å nedgradere de islamske forskerne til «formidlere», mens mange av dem faktisk var nyskapere. Det er også å undervurdere betydningen av den indiske/arabiske matematikken, kanskje den viktigste forutsetningen for den vitenskapelige revolusjonen.
Mens Vassnes fullstendig overser elefanten i rommet, en annen type teistisk tenkning enn den som dessverre etterhvert fikk gjennomslag i den islamske verden. En tenkning som oppfattet Gud som ordens Gud, som en konsistent Lovgiver utenfor naturen og som hadde åpenbart seg i to bøker, Bibelen og naturens bok.

Slik Vassnes faktisk et stykke på vei synes klar over at Galilei tenkte.
«Naturens bok er skrevet i matematikkens språk,» sa Galilei. Som nok ville ha ment at det var meningsløst å snakke om vitenskapen som «islamsk» eller «kristen». For som «Sultans of Science» viser, er vitenskapen ikke bundet til noen bestemt religion eller kultur, men et utslag av menneskets naturlige nysgjerrighet.
Men i stedet for å vise at han forstår Galilei, rir Vasnes sine egne kjepphester. Og lander på en posisjon ingen kjent vitenskapshistoriker står for.

For man kan si mye om bakgrunnen for utviklingen av den antikke naturfilosofien og moderne vitenskap (som altså dels henger sammen og dels er ulike forhold), men det er ikke enkelt å finne noen som konkluderer med at utviklingen av dette primært skyldes vår nysgjerrighet.

Hva er så Vassnes' sine kilder? Antagelig er noe basert på Daniel Boorsteins The Discoverers og muligens mer på Charles Freemans Closing of The Western Mind, altså et verk som ikke er skrevet av en spesialist på feltet og som har fått svært mye kritikk.

Nå kan det sikkert være flere kilder, siden disse mytene florerer i mange sammenhenger. Men det hadde vært svært nyttig om Vassnes benyttet seg av mer systematiske måter å søke kunnskap på og altså ikke fulgte sin tro, men en metode.

Ikke minst for den offentlige samtalen om ikke helt perifere temaer som vitenskap og virkelighet.

onsdag 26. juni 2013

Kløkt og cliffhangere.

Så var det tilbake til det mer ordinære programmet og det store spørsmålet i vår tid:

Hva er best av TV-serier og tegneserier?
(Les videre her)

tirsdag 25. juni 2013

Jesus i kultarkeologenes hule

Selv om det er mulig for et utrenet øye å lese Dekodet til at det ikke er noen motsetning mellom tro og vitenskap, er det altså en myte. Det mangler ikke tilfeller av slike motsetninger.

I stedet er det jeg har vist at det ikke er noen nødvendig motsetning. Svært mye av hva "alle vet" om bitre konflikter mellom tro, kirke og vitenskap i historien er feil, enten vi snakker om Biblioteket i Aleksandria, Hypatia, den angivelige troen på en flat jord, Galilei , Darwin eller mangt annet som dette.

I det minste om man skal stole på kilder og historikere.

Men det betyr ikke at det er vanskelig å finne eksempler i dag. Og ikke alltid der man skulle tenke seg det.

Jeg har dermed i mange år undret meg over skeptikere som ikke hører at de taler med to tunger eller ikke ser at de er mer enn lettere dobbeltmoralistiske.

Med den ene hånden avfeier de kreasjonister med at de ikke støtter seg til normalvitenskap og peer review i faglige tidsskrifter.

Mens de med den andre går langt i å hevde at Jesus ikke har eksistert, uten å støtte seg til normalvitenskap eller peer review i faglige tidsskrifter.

Jeg kan i det hele tatt snakke lenge om hvor ofte det viser seg at valget av livssyn nettopp henger sammen med at man så lyset en gang i sin ungdom, uten at man skjelnet så veldig nøye til forskning eller rigide fornuftsargumenter.

Selv om noen nok trodde at det var nettopp det de gjorde.

Nå skal jeg ikke uttale meg om hvor den svenske sekulærhumanisten Staffan Gunnarson passer inn her. Han virker som en velmenende kar, men dessverre har han som så mange som ivrer for et livssyn latt seg påvirke av oppbyggelige bøker som støtter hans eget syn med besnærende argumenter og fotnoter.

Siden han i Humanist rett før jul ga uttrykk for skepsis til at Jesus har eksistert, spurte den gode redaktør Didrik Søderlind om jeg kunne skrive et svar. Noe jeg altså gjorde, uten høylydte protester.  Dette kom i nr. 1/2013 og er nå lagt ut under overskriften Jesus i kultarkologenes hule.

Innledningen lyder som følger:
Staffan Gunnarsons bokessay «Bibelarkeologien og myten om Jesus» i Humanist nr. 4/2012 (se også Humanist.no, red. anm.) synes som et velment forsøk på å popularisere hva Gunnarson ser som moderne forskning. Ser vi etter, oppdager vi imidlertid at det i større grad handler om fengslende forfattere med konklusjoner han sympatiserer med. Vi snakker om selektiv lesning av populærvitenskap og personer utenfor relevante fagmiljøer, samt innslag av kultarkeologi.
La meg starte med noen konklusjoner som ikke er kontroversielle.
Det er bred enighet blant dagens forskere på feltet at en person vi med rimelighet kan gjenkjenne som Jesus i Det nye testamentet (NT), har eksistert. Selv om det er dårligere belegg for kongene David og Salomo, er det få forskere som avviser at de har eksistert, selv om det er vanskelig å forsvare at de styrte over så store områder som det hevdes.
Samtidig er det ikke alltid enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til påstander og forskere utenfor eget fagfelt når man selv ikke er særlig kjent med metoder eller verktøy, mangler blikk for rimelig og urimelig kildekritikk eller for hvordan forskere belegger konklusjoner.

Spesielt ikke når de som trekker konklusjoner (og her er det som vanlig bare å holde på slipset) har noe så vrient som et syn på livet.
Hvordan kan jeg si det? Og er det ikke mistenkelig at den som sier dette er kristen?

Sikkert, men dette slår begge veier. Har noen et ståsted, er det alltid grunn til å tro at man er forutinntatt. Når det er sagt mener jeg ærlig at konklusjonene over ikke skyldes min egen tro, men andres forskning. Og så er det slik at siden noe av diskusjonen berører livssyn, er det mulig at påvirkningen er motsatt av Gunnarsons perspektiv. I spørsmålet om Jesu eksistens er det ikke slik at ateistiske eller jødiske forskere står mot kristne. I stedet ser vi at diskusjonen går mellom forskere (uansett livssyn) og ulike typer aktivister (et par av dem også med en faglig bakgrunn) knyttet til enten alternativbevegelsen eller ateisme.
Hvordan bør noe så forholde seg til dette? Bare å gi opp og være enig med siste taler?
Så kommer vi til et interessant spørsmål når vi skal vurdere forskning på områder der jeg ikke selv er fagperson, altså på de fleste felter. Hvilken strategi skal jeg velge? Skal jeg forholde meg til hovedsynspunkter i fagmiljøet, støtte marginale synspunkter, eller stole på personer utenfor med til dels klare livssynsagendaer?

Det er vanskelig å komme unna at Gunnarson på flere områder lener seg til forfattere utenfor normalvitenskapen. Han ville nok ikke gjort det samme i klimadebatten eller spørsmål om alternativmedisin. Siden jeg ikke uten videre tenker at Gunnarson ønsker å følge samme strategi som kreasjonister og konspirasjonsteoretikere, velger jeg å tro at han ikke ser hva han faktisk gjør.

Uansett hvordan vi nå skal oppfatte dette, har kun to av kildene i artikkelen, Bart Ehrman og Hans Furuhagen, relevant fagbakgrunn. Ingen av dem bestrider at Jesus har eksistert. Men i stedet for å ta det som et hint, kritiserer Gunnarson dem for dette. Og det basert på forfattere uten relevant utdannelse og som ikke forsker på feltet ved noe universitet eller har fagfellevurderte publikasjoner om temaene.
Resten får du klikke deg inn for å lese.

Ikke helt uventet kom Gunnarson med et svar i Humanist 2/2013 som ble lansert i går. Så kan du gjette om det kan ventes et svar på Dekodet i løpet av uka.

Du trenger ikke ringe enn venn.

mandag 24. juni 2013

Verken sprøyt eller spurv

Dessverre kan vi ikke skylde på en konspirasjon når som omtalt i går heller ikke det andre forsøket på 15 minutters berømmelse i Klassekampen kom inn.

I stedet skyldes det hele at debattredaktøren slapp til Johan E. Moan, fysikkprofessoren som startet årets debatt.
(Les videre her)

søndag 23. juni 2013

Tilbake til åstedet

Som lovet lovet i går kommer svaret på hvorfor Sverre Holms og min kommentar til Nygårdshaugs kronikk om Gud og vitenskapen ikke ble tatt inn.

Grunnen var ikke verre enn at den brave nonne og kjernefysiker Katarina Pajchel fikk en vennlig replikk på trykk i stedet.


Nå var dette ikke uventet i overkant vagt for en antiteist som ikke gir seg før kvalitative eksistenser som Gud er beskrivet med nitid, kvantitativ presisjon.

Dermed var Nygårdshaugs svar 20.6. som forventet
Det virker ganske umulig å få et fornuftig, logisk, empirisk, eller i det minste et undrende svar på overtroens – religionenes – holdbarhet i spørsmålet om en skapende og allmektig entitet – benevnt som Gud – når det gjelder universet.
Uten at han verken her eller ellers viser noen snev av interesse for eller kunnskap om litteratur som gjør nettopp dette. Nygårdshaug har ikke lest Collins, Craig, Feser, Ganssle, Lennox, Plantinga, Puntel, Reitan, Stenmark, Swinburne, Taliaferro eller mange andre som har skrevet om dette.

Nå ville han sikkert hatt noen innvendinger, men uenighet om svar er mer seriøst enn påstander om fravær.

Selv om det er hyggelig at Nygårdshaug forstår at Pajchel er hyggelig og velment, virker det nok ikke helt velment - hvis det da ikke handler om kompetanse - at han svarer på hennes metaforer som om det skulle være ... metafysikk. 
Dominikaner-søsteren og fysikeren Katarina Pajchel gjør heller ikke det i sitt tilsvar til min kronikk om universet og overtroen, og selv om forsøket er hyggelig og velment, er det dessverre båret oppe av metafysiske utsagn som det er umulig å gripe fatt i.
Hun skriver: «At en tekst leses på mange nivåer burde ikke være en fremmed tanke for en forfatter.» Selvfølgelig. Men visse tekster krever faktisk en helt klar og entydig fortolkningsmulighet, eksempelvis når en lege skriver i pasientjournalen: «Røntgenbildene av fru X viser en tumor på lungen.» Om en skokk legestudenter begynner å diskutere forskjellige tolkningsmuligheter av dette utsagnet, kan det gå riktig ille for fru X. Overskriften på Pajchels tilsvar til meg lyder slik: «Gud trives med seriøs forsking.» Dette utsagnet, derimot, rommer en rekke tolkningsmuligheter av ren metafysisk karakter: Hva menes med begrepet «Gud»? Sitter det en gud og følger med på forskning? Hvordan vet vi at han «trives» med denne sysselen? Og hvordan defineres «seriøs forskning»? Om jeg derimot velger å tolke dette entydig, slik legens setning i pasientjournalen skal, vil jeg måtte hevde at Katarina Pajchel tror at det finnes en Gud der ute et sted som sitter og humrer og koser seg over all den seriøse forskningen som utøves på en av hans milliarder av dommedagsdømte kloder i universet. Vel-vel.
Vel-vel er vel også et nærliggende svar på Nygårdshaugs utlegning.

At han ikke forstår, eller ikke vil forstå at Pajchels poeng er at naturvitenskap er bra og at verken kristne eller Gud trenger å være bekymret for at seriøs vitenskap (som altså er noe annet enn Nygårdshaugs metafysiske tolkninger av populærvitenskap) er i strid med gudstro er ikke egnet til å få kaffekoppen til å skvulpe.

Men det rykker noe mer i en finger eller to når han i beste harselerende stil kortslutter dette til at hun tenker antropomorfisk om Gud, altså tillegger Gud menneskelige egenskaper som om han skulle være en krimforfatter.

Så fortsatter han bevisst eller ubevisst å misforstå henne. 
Utsagn av typen, «Gud er per definisjon den ytterste virkelighet, selve opphavet til all væren» blir komplett umulig å forholde seg til i en forståelse av det universet vitenskapen viser oss uten å måtte sluke en gedigen metafysisk kamel. Hvilket dagens forskere innen astrofysikk og kosmologi slett ikke gjør, hvilket var utgangspunktet for min kronikk, som altså skulle vise at påstanden om at nyere vitenskap åpner for Gud er det stikk motsatte av det som er tilfelle. Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen. Og, kjære Pajchel, for ordens skyld: Jeg påstår ikke, som du skriver «at naturvitenskapen lukker for og motbeviser Gud» like lite som den lukker seg for forestillingen om eksistensen av hulder, engler, alver og troll, eller for at det muligens kan finnes en vellagret camembert i Jupiters kjerne. Det er bare så hinsides all sannsynlighet!
Uten å nevne hva som er galt med metafysikk, hvorfor dette er en kamel eller hvorfor det er å svelge slike om man skulle konkludere med Gud som den ytterste forklaringen på universet (eller altså eksistensen av alt fysisk).

Tilsvaret løftes ikke av Nygårdshaugs tydelig mangler kjennskap til det klassiske poenget at enten finnes det en forklaring på det fysiske, og da finnes Gud, eller så finnes ikke Gud og dermed ingen forklaring på det fysiske som dermed er et rent faktum (brute fact), som jeg har kommentert f.eks. her.

Det blir heller ikke mer elevert av at han plutselig gjør dette til et spørsmål om hvor "Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen". Som om det er hva Pajchell eller de professorene som startet denne debatten snakker om.

Og deretter oppfatter spørsmålet om en ikke-kontingent størrelse som Gud på linje med spørsmålet 
om eksistensen av kontingente størrelser. Han trekker ingen logiske slutninger av spor som at det finnes Gudsargumenter, men ikke gudeargumenter, alveargumenter eller religioner basert på troen på ost i Jupiters indre.

Han imponerer ikke mer som detektiv i Mysteriet om universets eksistens når han ikke viser mer kjennskap til seriøse gudsargumenter enn i hans første innlegg.

Dermed var det bare å sende inn en ny kortere og mindre kreativ kommentar fra det retoriske radarparet Davidsen og Holm.

Jeg tar sjansen på å gjengi det, selv om mye er likt det som ble lagt ut her i går.
 
Kriminell karikatur 
Gert Nygårdshaugs svar på Katarina Pajchels innvendinger mot hans kronikk om «Universet og overtroen», viser dessverre flere misforståelser av diskusjonen om Gud og vitenskapen.

Utgangspunktet for diskusjonen er en kronikk i Aftenposten 27. mars der professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) hevdet at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud. Spesielt nevner de to viktige poenger:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være ydmyk både om hva den kan uttale seg om og om hva den faktisk vet.

Dermed er det dårlig lesning av Pajchel og professorene når Nygårdshaug sier retorisk at «Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen».

Nei, det er ingen seriøse personer som hevder noe slik. At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning. Empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det faktisk slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) «åpner for» troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok også tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan man selvsagt diskutere hvor gode argumenter dette er, men det holder ikke å svare de som «hevder at nyere vitenskap åpner for Gud» med at dette er «det stikk motsatte av det som er tilfelle» slik Nygårdshaug nærmest dogmatisk gjør.
Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet. I stedet har han kommet med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.
Så kom heller ikke dette inn fordi debattredaktøren valgte å trykke et "kortere innlegg".

Ikke fall bakover i forundring om Dekodet skulle slumpe til å kommentere det om et par dager.

lørdag 22. juni 2013

Refuserte refleksjoner

Nå er det muligens et par leilendinger i Vestre Slidre som ikke hadde ventet eller sett frem til at det var Klassekampen som var åstedet for agurktidens debatter om Gud og vitenskapen.

Mens andre av oss kanskje ikke var aldeles sjokkerte over at ikke alle slapp til med motinnlegg og replikker.

Dette handler om det vi omtalte her som kriminell kronikk og som førte til følgende tilsvar fra den gode professor Sverre Holm og undertegnede, og som altså ikke ble trykket:

Kriminell karikatur
Det er uvanlig å se innlegg som er mindre egnet til seriøse svar enn Gert Nygårdshaugs kronikk om «Universet og overtroen». Men siden temaet tro og vitenskap er viktigere enn å karikere synspunkter uten referanser, skal vi gi gjøre noen forsøk.

Nygårdshaugs vage utgangspunkt ("den har den siste tiden blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter") er mer konkret diskusjonen etter en kronikk i Aftenposten 27. mars. Der hevdet professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud som det het i overskriften.
Siden disse ikke er tilfeldig forbipasserende TV-predikanter, tilhører det kategorien kuriøst når Nygårdshaug bl.a. skriver at påstandene
«må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold».

Det hele er et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon, eller rettere sagt noen klønete skurker en krimforfatter kan avsløre har gått vill på veien til biblioteket. Nå betyr ikke dette at det er umulig å kritisere kronikken som startet diskusjonen. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort å lese den som om seriøse professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Bruker man lupen vil man i stedet se at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.
For empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det ikke bare slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) åpner for troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan det også diskuteres hvor avgjørende det hadde vært om tanken om en skapende Gud bak det hele hadde vært fraværende hos alle seriøse naturvitenskapelige forskere. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i religionsfilosofiske diskusjoner om Guds eksistens enn statsvitere? Eller tannleger?

Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjoner av relevans for spørsmålet. I stedet kommer han med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og hevder at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.
For noen som stadig anbefaler Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det trist å se en kronikk såpass blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.
I morgen kommer vi tilbake til hvorfor det ikke ble trykket, og et innlegg til som heller ikke ble trykket og hvorfor det ikke skjedde og i det hele tatt. 

Ikke rart jeg har gjemt meg bort i helgen på spillkongressen Arcon 29 for å selge denne boken.

onsdag 19. juni 2013

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.
Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.
En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 
Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 
Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.
Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.
Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.
Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.
Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.

tirsdag 18. juni 2013

Middelalderske roboter

Utstillingen Sultans of Science har startet på Teknisk Museum (se en tidligere kommentar på Dekodet som førte til at deler av presentasjonsteksten ble justert og bra presiseringer av den faglig ansvarlige i Norge).

Dermed er det på tide med nye betraktninger om teknologi i de riktige gode og enda riktigere gamle dager.

For det er jo klart at roboter er en moderne oppfinnelse, ikke sant? Og selv om noen hadde vært sprø nok til å tenke seg noen sånne i middelalderen, ville de ikke hatt teknologi til å lage dem, ikke sant? Og hadde de hatt det, ville Kirken grepet inn mot slik magisk virksomhet, ikke sant?

Siden dette er Dekodet, vet du hva svaret er.

Mange av middelalderens roboter står i tradisjonen fra Philon av Byzants som levde på 200-tallet før Kristus. Han var sikkert ikke den første og dessverre er en del av hans tekster om dette ikke lenger tilgjengelige.

Heldigvis ble de videreført og videreutviklet av fremragende ingeniører som Heron av Aleksandria som i Pneumatics beskrev nærmere 80 mekaniske innretninger, inkludert mindre dampmaskiner (det er bare å finne fram teksten og en skiftenøkkel).
Herkules dreper en drage som spytter vann (selv om det er bedre enn ild)

Vi finner ikke uventet en rekke typer av det som ble kalt for automater gjennom senantikken og middelalderen, som i Konstantinopel der den bysantinske keiseren på 900-tallet foran tronen hadde syngende fugler i trær med kobberblader. For å imponere barbarer på besøk vartet han også opp med mekaniske løver som brølte når tronstolen brått steg høyt i været.

Og så har vi selvsagt de noe senere vidunderne som Richard av Wallingfords kolossale klokke fra 1300-tallet.

Utstillingen på Teknisk Museum trekker selvsagt fram gode eksempler på middelalderens automater, ikke minst Al Jazaris (1136-1206) båt med orkester som vist på videoen  under.

 
Al Jazari’s musical boat from MTE Studios FZ LLC on Vimeo

En av Al Jaziris vannpumper
Denne stammer fra boken han skrev rett før han døde (Kitáb fí ma'rifat al-hiyal al-handasiyya - Boken om kunnskap om oppfinnsomme maskiner). Her beskriver Al Jaziri atskillige titalls mekaniske innretninger, delt i følgende seks kategorier:
  1. Vann- og stearinklokker
  2. Kar og figurer som egner seg for drikkegilder
  3. Vannpumper og bassenger for årelating og håndvask
  4. Fontener som stadig endrer form og maskiner som gir vedvarende fløytelyd
  5. Maskiner som pumper opp vann
  6. Diverse andre innretninger (den kjente kategorien)
Boken består av 174 tegninger med enkle forklaringer på hvordan man setter sammen disse inneretningene, selv om det er uklart om det fulgte med umbrakonøkkel.

Al Jaziris mekaniske påfugl
Nå er det ikke kjent hvor mye av dette (om noe) han faktisk fant opp selv, men det er liten tvil om at både han og andre ikke var helt ukjente med tanken om roboter, for ikke å si byggingen av dem.


Og uten av verken keisere eller paver, emirer eller sultaner, grep inn med annet enn sponsormidler.

Vi kan si svært mye mer om dette (både om hva man var kjent med av teknologi, som Roger Bacon lenge før Leonardo) og om hvordan ulike typer teknologi ble tatt i bruk i ulike kulturer (altså hvilken innovasjon det førte til).

Siden roboter og lektøy nok hadde andre formål enn å drive verden fremover, er de dessverre lite beskrevet i teknologihistoriske bøker som så langt har vist mer sans for nytte enn nytelse.

Mens vi venter på Elly Truitts bok om Medieval Robots som kommer i 2014, anbefales altså en tur på Teknisk Museum.

mandag 17. juni 2013

Refleksjoner i Refleks

Skulle du ikke være ingeniør, kan det formidles noen byte om at jeg er intervjuet i Refleks, medlemsmagasinet til NITO (Norges ingeniør og teknologorganisasjon), fra side 34 i #2/2013.

Det gjør godt også for en sivilingeniør å bli invitert til å si noen ord om temaet tro og vitenskap, samt det ikke mindre viktige temaet ingeniører og etikk.
(Les videre her)

søndag 16. juni 2013

Kriminell kronikk

For en som stadig anbefaler Gert Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det alltid like beklemmende å møte hans ... sprudlende innspill om kristen gudstro.

Som i denne ukens Klassekampen.

Dermed er ikke hans avvisning av at vitenskapen om universet "åpner for Gudstro" den store sensasjonen.
Påstandene må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold.
Det er heller ingen stor sensasjon at det kan komme noen lengre refleksjoner om dette her på bruket.

Hvilke fakta og hva slags kunnskap er det så Nygårdshaug bruker til å belegge dette?

Når det er viktig å bringe dette på det rene, er det fordi det Nygårdshaug i møtegår som er "blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter" ikke er tilfeldig forbipasserende TV-evangelister.

Som jeg skriver om her er det professorer i henholdsvis medisin og fysikk.

At Nygårdshaug ikke nevner dette tilhører kategorien interessant.

At han heller ikke tar noen hint fra dette til at de muligens (rent teoretisk selvsagt) ikke er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som foregår i vitenskapen, tilhører kategorien kuriøst.

At han i tillegg ikke vurderer om han kan ha misforstått professorene eller at dette rett og slett kan handle om å snakke forbi hverandre, tilhører kategorien bind for øynene.

På mange måter synes det hele som et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon. Som forfatter har Nygårdshaug små problemer med å skape seg noen skurker han kan plaffe ned, eller rettere sagt klovner han kan kaste bløtkake på.

Og han nøyer seg ikke med noe så enkelt som å skrive andres replikker. I stedet satser han på den kjente litterære formen halvkvedete viser og underforståtte selvfølgeligheter.

Han utformer ikke argumentasjoner med tydelige premisser og logiske konklusjoner.

Han argumenterer ikke på linjene, han argumenterer mellom. 

Nå betyr som nevnt i linken over (og det er mer her) ikke dette at jeg er veldig imponert over kronikken som startet denne diskusjonen i vår. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort av Nygårdshaug å lese den som om de to professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Hadde han valgt riktige briller ville han i stedet sett at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange nye og overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet. Skråsikre uttalelser på vitenskapens vegne har hatt en tendens til å slå tilbake, enten man heter Einstein eller Hoyle.

Nygårdshaug bommer dermed ikke bare på hva professorene kan og sier, han treffer heller ikke målskiven når det gjelder hva en diskusjon om Guds eksistens og naturvitenskapen innebærer.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.

For det er og blir slik at empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen ikke gir oss spesielt mye direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at de ikke trekker Gud inn i deres ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at tanken om Gud er fraværende når alle seriøse forskere forlater laboratoriet, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser avgjørende verdier i å finne ut av Guds skaperverk. Som ganske mange har sagt gjennom historien handler dette om å "tenke Guds tanker etter ham". 

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje ikke bare åpner ulike typer naturvitenskapelige vurderinger (som Big Bang og fininnstilling) for troen på en Gud som har skapt tid og rom. For mange seriøse forskere (for å bruke Nygårdshaugs formulering)  taler det mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan vi diskutere dette mer konkret og grundig (Hva er den faktiske argumentasjonen? Er den god?), noe vi sikkert får rik anledning til å komme tilbake til i forbindelse med en viss bok i høst.

Så er det en helt annen diskusjon hvor interessant det hadde vært selv om ingen seriøse forskere hadde sett det som mulig eller sannsynlig at Gud finnes. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i en religionsfilosofisk diskusjon om Guds eksistens enn de som jobber med statsvitenskap? Eller tannleger?

Men Nygårdshaug tar verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet.

Når han heller ikke viser evne eller vilje til å forstå dem han hevder er "fullstendig blottet for fakta og kunnskap", er det ikke underlig at hans kronikk fremstår som skyggeboksing.

Klassekampen burde kort sagt trykket noen som var noen smuler mindre blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.

Hvordan kan jeg så si dette? Blir jeg ikke bare like påståelig, men med motsatt fortegn?

Nei, for dette handler dels om redelighet og dels om fag som vitenskapfilosofi og vitenskapshistorie.

Sagt på en annen måte har man meldt seg ut av debatten om man ikke forteller konkret hvem man diskuterer med, eller engang siterer noen. Ellers blir debatten mest med seg selv, som i denne aktuelle kommentaren under.



Det er ikke vanskelig å finne eksempler.

Når Nygårdshaug trekker fram at Higgs-bosonet er "feilaktig blitt kalt 'Gudspartikkelen'", er det ikke lett å se at han debatterer med andre enn seg selv. Av en eller annen grunn syns han faktisk å tro at denne litt ironiske betegnelsen er blitt oppfattet som et argument for Guds eksistens.

Det er ikke akkurat vanlig å høre noen påstå at funn av Gudspartikkelen er et funn av Gud. Tvert i mot har enkelte brukt det som et argument mot Gud, ut fra den interessante logikk at den fyller noen hull i vår kunnskap og følgelig etterlater mindre plass til Gud.

Mens dette nok i stedet antyder at ateisme kan skyldes hull i vår kunnskap.

Så trekker Nygårdshaug fram det enkle poenget at det finnes mange solsystemer og planeter i universet slik at det ikke er underlig at liv kan ha oppstått på en av dem.

Uten å oppgi noen tall for sannsynlighet eller kommentere at selv Richard Dawkins ser i retning av multiverset og et ufattelig stort antall univers for å få mange nok planeter til at regnestykket går opp.

Eller at man inntil andre halvdel av 1800-tallet trodde liv kunne oppstå av seg selv. Likevel ble få ateister av å se på gjødselshauger. 

Videre ser Nygårdshaug universet som et "ufattelig brutalt" bl.a. fordi det kan komme gammaglimt som kan utslette kloder, eller katastrofale klimaendringer og kometer. Og uansett vil alt liv dø ut når betingelsene for det er borte om noen milliarder år.

Dermed må en eventuell skaper av et slikt univers være "en særdeles ondskapsfull despot".

At dette er en teologisk og ikke en naturvitenskapelig argumentasjon, tar ikke Nygårdshaug så nøye. Skulle noen være interessert i temaer som Gud og gammaglimt (hvorfor snakker så mange ateister om det for tiden?) er det atskillig å lese her.

Blant mye Nygårdshaug ikke finner for godt å nevne er at universets undergang nettopp er en sentral del av kristen tro. Nettopp fordi som Paulus sier det nåværende univers er underlagt forgjengelighet (eller termodynamikk som det heter på fint), har kristne fra første stund tenkt at Gud kommer til å skape en ny himmel og jord. 

Man kunne nok også tenke seg noen smuler mer presisjon når Nygårdshaug snakker om "kreasjonister" som han kaller dem som tror at Gud skapte universet for "13,2 milliarder år siden" (hvorfor han ikke holder seg til kosmologenes 13,7 milliarder forteller han ikke).

Som han altså setter i samme bås som dem som tror jorden er skapt for 6 000 år siden.

Presisjonen imponerer heller ikke når han skriver som om kristne, jøder eller muslimer plasserer Gud "der ute i kosmos".

At han ikke er klar over at hvis Gud finnes, er det et vesen bak tid og rom (og altså ikke en "entitet" i den fysiske verden), synliggjør kompetanseutfordringen som nok ligger til grunn for mye av kronikken.

Skyggeboksingen blir ikke mindre påtagelig når Nygårdshaug himler med øynene over at noen kan få seg til å tro at det gir mening med en Gud som "i ren skadefryd" (javel?) har "antent lunten" til Big Bang og dermed (og her er det bare å spikre puter i taket) et "selvutslettende univers".

Mens det nok er mulig å himle atskillig mer over denne type fremstillinger.

Og ikke bare fordi han mener kristne ser på Gud som skaper via Big Bang på linje med "Magica von Trylls foff-bomber" (med hvem han nok mener Magica fra Tryll).

Men Nygårdshaug har mer på lager. Bare det å tro at det finnes en Gud viser jo at det blir et
regressus ad infinitum, en evig tibaketrekning der det er en Gud bakenfor en Gud, bakenfor enda en Gud, og så videre og som i alle evighet slenger ut foff-bomber for å skape Big Bang-er. det blir omtrent som å finne det aller innerste speilet i en speilrekke der to speil stilles mot hverandre, hvilket de fleste av oss anser som en noe problematisk beskjeftigelse.
Dette er jo som så ofte med Nygårdshaug morsomt formulert, men det er ingen foffbombe at dette blir mer røyk enn ild.

Han klarer heller ikke å ødelegge noen teistisk tiøring av at dette er et klassisk gudsargument.

Siden det ikke er mulig med en ekte realisert uendelig rekke (regressus ad infinitum) av årsaker/betingelser/grunner/forklaringer, må det eksistere noe som ikke trenger en årsak/betingelse/grunn/forklaring, men altså er første årsak/ubetinget/sin egen grunn/selvforklarende.

Dette er egenskaper vi forbinder med Gud og ikke med noe fysisk. Selv om dette ene argumentet aldri har vært ment til å lande på alle Guds egenskaper, går det ikke akkurat i favør av ateisme.

Det er rett og slett ikke slik at kristne snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe om gudsargumenter.

Men så handler ikke dette om argumenter for Nygårdshaug.

De synes som vikarierende motiver for et prosjekt. Han behandler ikke spørsmålet om Guds eksistens som et tema der vi kan ha ulike oppfatninger informert av rasjonalitet og vitenskap og føre meningsfulle samtaler.  Dette er en krig mellom de modne og modige som har gjennomskuet overtroen og de som henger fast i barnesykdommer som Gudstro.

Nygårdshaug er ikke interessert i en rolig og reflektert samtale. Han er en far som tordner mot sine barn. Han kaster verbale foffbomber mot de som forskanser seg i teistiske pengebinger.
Om vi kvitter oss med den barnesykdommen vi kaller overtro - den være seg kristen, islamsk eller jødisk - og som har vært skyld i tragiske stridigheter, blodsutgytelse og et utall meningsløse kriger opp gjennom århundrene, om vi kommer oss ut av bleiestadiet og blir kvitt den religiøse ballasten som har sitt opphav i redsel for døden og det ukjente, så blir vi kanskje i stand til å fostre en klode der vi uten frykt kan fryde oss over et skaperverk som har skapt seg selv og som brutalt vil ødelegge seg selv en gang.
Takket være fysiske lover vi ennå ikke kjenner, men som vi ateister - stadig like nysgjerrige og optimistiske - med stor munterhet og fullstendig fri for fordommer leter etter!
Nei, det hadde tatt seg ut om noen skulle beskylde Nygårdshaug for fordommer.

lørdag 15. juni 2013

fredag 14. juni 2013

Ibsen oppfordrer til drap!

Vi følger opp gårsdagens sjokkerende nyhet om Dimmu Borgir med å trekke fram en annen brutal tekstforfatter, selv om han ikke har fått noen Spelmannspriser.
(Les videre her)

torsdag 13. juni 2013

Dumme Birger?

Det er alltid et tegn på ett eller annet når noen oppdager at sortmetallband har (og her er det bare å holde på hatten og hodet) ... antikristne tekster.

Denne gang er er det KrF som er blitt gjort oppmerksomme på at Dimmu Borgir (vinner av tre Spellmannspriser) har en låt der det bes om å hogge hodet av hver kristen. At det bare tok 17 år fra teksten ble laget til reaksjonen kom, understreker hvor godt KrF følger med i tiden og timen.
(Les videre her)

onsdag 12. juni 2013

Ateismekritikk - en teaser

Jeg kommer tilbake til Erik Thorstensen bok Ateismekritikk. Om reduksjonisme, religion og samfunn om noen dager.

I mens kan interesserte høre på et lanseringsintervju på (igjen) NRK.

Mitt inntrykk etter å ha lest femten sider?

Thorstensen er knakende god på å analysere nye ateisters bevisste og ubevisste premisser og hvor de fører hen, for ikke å si deres heller enøyde påstander om rasjonalitet, politikk og moral.

Og ikke minst påpeke deres dårlige eller oftere manglende argumenter for eget ståsted.

Han er ikke så god når han beveger seg utenfor eget kompetanseområde, som når han skriver om gudsbevis eller lar være å imøtegå bastante myter om f.eks. vitenskapshistorien.

Men, altså, mer senere. Dette er bare en teaser.

Selveste rikskringkastingen

Vi fortsetter suksessen med å la NRK ta oss gjennom historien, denne gang fra en så forgangen tid som 1960-tallet.

Programleder er Roald Øyen og temaet er skoleflygning, inkludert hvordan flyet må sjekkes og vanlige begynnerfeil.
(Les videre her)

tirsdag 11. juni 2013

Gratulerer med 129 år med kvinnelig stemmerett!

Vi spretter pærebrus- og perignon-korkene og feirer at det i år er 129 år siden det ble allmenn stemmerett for menn og kvinner i Norge.

Dette skjedde i 1884 og vi snakker selvsagt om konservative misjonsselskaper som så ofte har gått i bresjen for likestilling og rettigheter.

Mens det i den første kirke var en rekke kvinnelige ledere, ble dette dessverre for det meste avviklet etter hvert som romersk samfunnsordning fikk innflytelse på Kirken. Nå kan man si mye positivt og negativt om dette gjennom historien, men for enkelthets skyld hopper vi frem til Hans Nielsen Hauge som for to hundre år siden ga kvinner rett til å forkynne og holde andakter på lik linje med menn.

Mer formelt var Misjonsforbundet først ut med stemmerett for alle kvinner og menn over 17 år helt fra oppstarten i 1884. Den dag i dag altså en mer allmenn stemmerett enn ved stortingsvalg.

Misjonsforbundet ga med andre ord kvinner stemmerett før den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet her i landet.

I Norsk Søndagsskoleforbund hadde kvinner også stemmerett siden oppstarten i 1889.Så gikk det slag i slag. Muligens var det viktigste skrittet med Det Norske Misjonsselskap i 1904. Vi gir ordet til Regjeringen:
Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.
Og dette var altså ikke en tilfeldig bevegelse i en krok, men en organisasjon med titusener av medlemmer. Som førsteamanuensis Kristin Norseth skriver i dagens Vårt Land (papirutgaven) var det 
datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon. Organisasjonen omfattet 900 misjonsforeninger for begge kjønn, ble støttet av 3.500 frittstående kvinneforeninger og utga fire blader med opplag som langt overskred de fleste dagsaviser.
I linken over ser vi at Barne- og likestillingsministeren dermed kunne påpeke ved hundreårsjubileet at
Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!
 Nå møtte dette selvsagt motstand.

På den ene siden finner vi dem som lente seg til det de så som Bibelens lære, som gitt i et vedlegg til en eksamensoppgave på videregående i Norsk skriftlig, hovedmål i år om "Kjønnskamp i hundre".


Som man kan vente ut fra mange kristne organisasjoners vedtak gikk imidlertid ikke skillelinjene mellom konservative kristne og andre, slik SNL nevner i en omtale av denne debatten.
Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.
Dermed er det ikke uventet i debatten at motstandere av kvinnelig stemmerett også lente seg mot sine tolkninger av naturvitenskapen, nærmere bestemt slik de oppfattet evolusjonslæren.
Den Lære, at Mand og Kvinde, naar Forskjellen i Kjøn blot undtages, er hinanden fuldstændig lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mere paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring, og det skulde neppe kunne betegnes anderledes end som en SelvmodsigeIse, naar man ud af en forudsat Lighed mellem Mand og Kvinde fordrer, at Kvinden, naar hun trods Ligheden med Manden dog faktisk har trukket det korteste Straa i Tilværelsens og Udviklingens Kamp, nu skal forhjælpes til at træde op mod Mandens angivelige Overgreb og derigjennem hævde sin Stilling som Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader; en saadan modus vivendi rornnsætter nog meget mere en Modsætning end en Lighed mellem Mand og Kvinde, et Modsætningsforhold, der under Udviklingens Gang, hvis den ellers sker konsekvent, maa blive mere og mere tilspidset og skjærpet. Skal Kvinderne udrustes til at varetage sine Interesser ligeoverfor anden og varetage disse specielt ved sin Deltagelse i det offentlige Liv, an det neppe være tvivlsomt, at de uden Mændenes Medvirkning vil udsættes for at trykkes ned istedefor at kunne hævde sin Stilling, og at Kvindernes Deltagelse i det offentlige Liv, seet fra dette Synspunkt, langt fra er at anbefale.
 Selv om det er tvilsomt om dette sitatet kommer i et vedlegg til neste års norskeksamen.