mandag 29. juli 2013

Clueless i Morgenbladet

Som det muligens fremgår av de seneste dagers innlegg (og oppfordringen i dette) er det altså den historiske Jesus som det leses og skrives om for øyeblikket.

Så langt har jeg fått bekreftet at forholdene ikke er bedre på området enn da jeg forrige gang brukte mye tid på det, i kjølvannet av konspirasjonsklassikere som Da Vinci-koden, Jesus-mysteriene og Zeigeist.

Om mulig er det blitt verre, skal vi dømme etter denne sidenVG Debatt. Nå kunne vi tatt opp mye der, men nøyer oss i første omgang med noen punkter fra det lengste innlegget.

Som altså siterer en artikkel fra Morgenbladet i 2001, skrevet av Ulf Roger Strøksnes, ansvarlig for en nettside som fremmer at Jesus var en ren myte. Talende nok fremmer han også von Däniken, David Icke, Graham Hancock og resten av det mest nøttete kultarkeologifeltet med konspirasjonsklang.

Vi aner hvor det bærer hen allerede i første avsnitt.
Hvert år før påske begynner avisene å skrive om Jesus og korsfestelsen. Vi blir presentert for forskere som mener å vite hva som skjedde for ca. to tusen år siden. De forteller oss om Jesus og alle de dramatiske tingene som skjedde før, under og etter korsfestelsen. At man snakker om reelle historiske hendelser tar folk vanligvis for gitt. 
Mens man altså skal ha rimelig spesielle øyne for ikke å se at hovedoppslagene ved kristne høytider ofte handler om det motsatte, en eller annen "sensasjonell" påstand som viser at det hele bare var tull (som denne ... klassikeren). 

Det blir altså verre. Mye verre.
Den gjengse oppfatningen av hvordan Bibelen ble til, nemlig at den er gitt oss direkte av Gud, holder nok ikke vann. Sannheten er nok mer prosaisk.
Javel, så den gjengse oppfatningen er at Bibelen er gitt oss direkte av Gud?  Men siden dette altså er det vanlige er det ingen grunn til å oppgi trossamfunn i Norge som hevder dette. For det må jo da være alle.

Mens de som beveger seg utenfor Strøksnes' myteverden vil slite med å finne ett eneste ett.

Men det er flere rosiner i pølsen.
Det var store stridigheter blant ”Herrens etterfølgere” om hvilke skrifter som skulle være med. I boken Answering Christianity’s Most Puzzling Questions av Richard Sisson (som faktisk er en troende!) kan vi lese: ”Etter at Jesus var død oppsto det faktisk en hel flom av bøker som hevdet at de var guddommelig inspirerte …Diskusjonene om hvilke som var sanne var så intense at debatten fortsatte i flere hundre år. I det fjerde århundre foretok en gruppe kirkeledere som kaltes et konsil en avstemning. De 66 bøkene som utgjør vår verdsatte Bibel ble erklært for å være Hellig skrift med stemmetallene 568 mot 563.”
Denne type fantasier uten kildehenvisninger må man nesten gni seg i øynene for å se at noen kan få seg til å skrive.

Muligens siktes det til konsilet i Kartago i 397, men der var det for det første ingen avstemning om dette eller noe annet.

For det andre hadde det lenge vært bred enighet om hvilke skrifter som skulle være med og det er dermed fri fantasi å snakke om 568 mot 563, som om det ville vært bare fem stemmers overvekt ved en tenkt avstemning.

For det tredje var det 73 og ikke 66 bøker i datidens Bibel, ettersom man hadde med det som ofte kalles for apokryfene eller de deuterokanoniske bøker.

Uansett har dette ingen ting å gjøre med spørsmålet om den historiske Jesus.

Strøksnes kjører likevel videre i beste Dan Brown-stil.
Som man skjønner av de heftige diskusjonene fantes det  mange andre evangelier og skrifter enn dette. Mange av disse ble ikke tatt med rett og slett fordi de ikke passet inn i de trosforestillingene som de rådende teologiske kreftene sto for da utvalget ble gjort. (Så sent som i 450 sa biskop Theodore av Cyrrus at det var minst 200 forskjellige evangelier som ble æret i hans bispedømme, inntil han selv ødela alle unntatt de fire vi har i dag!!)
Det er vanskelig å misforstå historie mer enn dette. Theodoret av Kyros snakker ikke om ulike evangelier, men om 200 eksemplarer av et kjent og fortsatt eksisterende skrift, Tatians Diatessaron - en harmonisering av de fire evangeliene i Det nye testamentet.

I stedet for å ødelegge evangelier som ga motsatt bilde av Jesus, trakk han tilbake et skrift som harmoniserte bildet.

Biskopen fjernet ikke motsatte syn på Jesus, han fremmet dem.

Så kan vi si svært mye mer om mytene og misforståelsene i denne artikkelen (bl.a. kommer mer i en omtalt bok om et halvår eller noe slik), men vi kan begynne å runde av med hvilke kilder han anbefaler for den som vil sette seg inn i saken.
Jeg har nå gjengitt de viktigste referansene når det gjelder eksistensen av den historiske Jesus. Det finnes faktisk flere mer eller mindre obskure referanser, så for interesserte lesere som ønsker å gå dypere i materien vil jeg anbefale følgende bøker: F.F. Bruce: Jesus and Christian Origin outside the New Testament, John E. Remsberg: The Christ. A Critical Review and Analysis of the Evidence of His Existence, Gary R. Habermas: The Historical Jesus. Ancient Evidence for the Life of Christ og ikke minst den utmerkede boken av Acharya S.: The Christ Conspiracy. The Greatest Story Ever Sold.
Det er svært tydelig at Strøksnes ikke har lest minst to av disse bøkene, eller hvis han har lest dem, så forteller han ikke at de to eneste fagpersonene han oppgir er helt uenig med ham.

For Acharya S. og Rensberg (1848 – 1919) er imotsetning til Bruce og Habermas helt uten relevant faglig bakgrunn, noe man da også ser av å lese bøkene deres.

Noen ville tatt det som et hint at mens de oppfatter Jesus som en myte (selv om Rensberg er noe mindre dogmatisk), er de to andre klare og tydelige på at Jesus har eksistert.

Strøksnes uansvarlige research viser seg når han faller pladask for myten om at Jesus er basert på forutgående skikkelser.
For å avrunde vil jeg gjøre leseren oppmerksom på mytiske figurer som har eksistert lenge før Jesus. Den som etter å ha studert disse skikkelsene grundig fortsatt vil påstå at det var noe spesielt ved Jesus, er hinsides intellektuell hjelp. Hovedpersonene (for listen er lang) er: Buddha, Horus, Serapis, Mithra, Dionysos, Krishna, Prometevs, Apollo, Attis, Indra, Quetzalcoatl, Tammuz og Zarathustra. Hvis vi går litt grundigere inn på for eksempel Horus fra Egypt, så vet vi følgende om ham: Han var født av en jomfru den 25. desember etter at en stjerne i øst hadde varslet om fødselen, han ble døpt da han var 30 år, han hadde 12 disipler, han utførte mirakler og vekket en død til live (El-Azar-us) og han gikk på vannet. Han ble korsfestet mellom to tyver, lagt i en grav og sto opp fra de døde etter tre dager. Han ble kalt Veien, Sannheten, Lyset, Messias, Guds salvede sønn, Menneskesønnen, Den gode hyrde, Guds lam og Ordet. Jeg lurer på hvorfor alt dette høres så kjent ut? Mye av akkurat det samme kunne ha vært skrevet om de fleste av navnene på listen.
Nå kan artikkelforfatteren sikkert unnskylde seg med at han ikke hadde lest Dekodet eller om Zeigeist på Skepsis, men det kan ikke du.

Vi runder av med Strøksnes' punchline, basert på sitatet øverst på artikkelsiden om at ”Denne fabelen har tjent oss godt…”.
Dere har kanskje lurt på hvilket sitat det er som står som overskrift på denne artikkelen. Noen vil sikkert bli overrasket når jeg forteller at det faktisk er pave Leo X (1513-1521)  som har uttalt dette. Ja, det er fra det underligste hold man får støtte for sine standpunkter!
Mens noen ikke vil finne det underlig at Strøksnes faller for enda en myte. Sitatet er ikke fra paven, men fra den antikatolsk satiren The Pageant of Popes der forfatteren John Bale (1495-1563) legger ordene i munnen på paven.

Dermed får Strøksnes pussig nok ikke støtte fra paven heller.

2 kommentarer :

Unknown sa...

Får håpe blodtåka klarner for disse folka.

Bjørn Are sa...

Mistenker mer rødvin og ost enn blod.