onsdag 19. juni 2013

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.
Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.
En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 
Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 
Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.
Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.
Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.
Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.
Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.

3 kommentarer :

arild nordby sa...

Kjenner du til George Salibas verker, Bjørn David?

Hans tese er, blant annet, at helt opp til renessansen/1500-tallet, så var muslimers vitenskap fullt på høyde med, og også ledende, relativt til kristne.
Hans mest kjent, og kanskje kotroversielle tese, er at Kopernikus, muligens gjennom en mellom-mann, direkte ble inspirert av arabiske matematikere til de matematiske "verktøyene" han anvendte.

I farten husker jeg kun al-Tulsi, som viste hvordan linær bevegelse kunne forstås som sammensetning av sirkulærbevegelser på en smart måte. Essensielt samme prinsipp benyttet Kopernikus.

Vi er jo her inne i den gamle greske matematikken/kinematikken, hvor sirkelbevegelsen var a priori "perfekt", som ga motivasjon til å prøve å se alle andre typer bevegelser som "essensielt" kombinasjoner av slike perfekte bevegelser.
---

Uansett:
Selvom George Saliba har en usedvanlig naiv forståelse av Kirkens "opposisjon" til vitenskap, så har han gravd frem mange muslimske tenkere det er vel verd å bli mer kjent med?

Her er lenke til kanskje hans mest kjente bok.
http://www.amazon.com/Islamic-Science-European-Renaissance-Transformations/dp/0262516152/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1371647192&sr=1-1&keywords=saliba+george

Bjørn Are sa...

Har den boken liggende et sted , ja.

Godt mulig at Kopernikus ble påvirket av al-Tusi og al-Shatir, vi snakker om et internasjonalt miljø her, med mange aktører.

Det er imidlertid ikke enkelt å se hvor han kom over deres teorier, antagelig må det ha vært via mellommenn, slik Saliba vel er inne på.

Men, ja, vel verdt å sette seg inn i muslimske tenkere - svært mye bra ganske lenge. Men den eksplosive utviklingen i Europa i forkant av og når man kom seg etter svartedauden, er de ikke i nærheten av.

arild nordby sa...

For øvrig synes jeg det er mer interessant å se på variasjon av teknologi-utvikling, snarere enn det teoretiske.

Man kommer ikke utenom at storgods, både kirkelige og verdslige, spilte en uhyre sentral del i eksperimentere i slikt som landbruksteknikker, og la basis for den formidable befolkningseksplosjon man så i høymiddelalderens Europa.

Tilsvarende sentra for, skal vi si, nyttig teknologi fantes selvsagt her og der i den muslimske verden også, men slettes ikke i samme grad.

Dissiperende arvelover og inngrodd krigeraristokrati, snarere velstandsbevarende arvelover og et landaristokrati som man utviklet i Europa, tror jeg er viktige stikkord for at "den muslimske verden" gradvis kom i bakevjen.

Krigeraristokrater lever rett og slett for farlig til å anvende mye tid på metodisk velstandsøkning, unntatt den vulgære formen som består i å rappe alt laget velstand fra andre.