lørdag 31. desember 2011

Dampende drap

Den andre boken som til tider har vært løftet ganske nær øynene i det seneste er både mer moderne og eldre enn Max Mausers mellomkrigstid. For selv om begge bøker i stor grad bæres av stemninger, har Mark Hodder på en helt annen måte lagt vekten på teknologi og tankespinn.

I stedet for en isolert herregård som damper av tåke befinner vi oss i The Strange Affair of Spring Heeled Jack midt i en storby som også damper av maskiner.

Nå har det ikke helt unngått min oppmerksomhet at det ble skrevet science fiction på 1800-tallet, men det er ikke til å komme forbi at sjangeren vi snakker om her definitivt langt nyere.

Eller kanskje vi heller bør si sjangerene.

For her møter sydende steampunk rendyrket rasehygiene - eller eugenikk som det heter på fint. Mord og monstre blandes med magi og maktkamp, politisk som vitenskapelig.

Moralske sannheter avgikk ved døden for få år siden. Nå gjelder den sterkestes rett. Til nød noen smuler Karma. Eller karma.

Vi befinner oss kort sagt i en noe alternativ variant av Det britiske imperiets glansdager på 1860-tallet.

Og det er ikke bare selve den politiske historien som er annerledes. Takket være genmodifisering har vi fått fugler som kan fremsi innleste meldinger, mens raske hunder formidler skriftelige beskjeder.

Selv om dette sparer mye manuelt arbeid har det også bieffekter. Det er dessverre ikke til å unngå at fuglene avslutter alle meldinger med heller saftig banning. Og hundene spiser som hester.

I tillegg foregår det merkelige ting.

Uten å røpe for mye av en stadig mer vanvittig intrige kan vi uten hjelp av fugler fortelle at en av hovedpersonene er oppdageren Richard Burton (også kjent fra Farmers til tider fantastiske Riverworld-serie), mens en annen er dikteren Swinburne.

Vi løfter underveis som seg hør naturligvis også på hatten for Darwin, Doré, Nightingale, Galton, Brunel og resten av feltet.

En moderne - eller gammelmodig - fortelling. Alt ettersom.
Sammen jakter de to heltene på hvem eller hva i all verden denne Spring Heeled Jack er som synes å stå bak en serie bokstavelig talt bestialske mord i London - og på løsningen av det store mysteriet:

Hvem er ansvarlig for drapet på dronning Viktoria i 1840?

Og på et enda større og mer grunnleggende mysterium. Kan det finnes en annen historie om Storbritannia?

Det er sjelden jeg har lest noe som lykkes bedre i å få en så dampende alternativhistorie til å danne en så troverdig bakgrunn for makaber krim med atskillige doser meta og tongue in cheek.

Men så er det ikke akkurat mange slike bøker.

Vi kan derfor glede med at dette er første bind i en serie på så langt tre. Det er bare å sette seg godt til rette i dampmaskinen når den brave Burton og sveisne Swinburne legger ut på oppdagelsesreise.

fredag 30. desember 2011

Et hestehode foran

Romjul og tid for bok.

Kriminalgåter smaker godt til annen nøtteknekking. Siden enkelte av oss har den uvanen å styre noen buer unna bestselgerlistene (bøkene der får vi nå alltid med oss det meste om) skal vi i dag og i morgen trekke fram to bøker som ikke alle har hørt om.

Men som har vekket eller vil vekke engasjement.

Den første er skrevet av en av våre beste krimforfattere, selveste Max Mauser. Muligens den norske krimforfatteren som har fått aller mest omtale og oppmerksomhet gjennom tidene, i innland og utland.

Dessverre ikke for sin krim.

For bak det opplagte pseudonymet skjuler seg altså Jonas Lie, politiminister i blant annet Quslings andre regjering. Han ble ikke mindre beryktet av ansvaret for Politiets særdomstol som stadfestet dødsdommene mot nordmenn - eller av tiden som frontkjemper og offiser i Waffen SS.

I mellomkrigstiden drev han imidlertid på med andre ting. Om det skyldes arv (bl.a. som sønnesønn av en annen Jonas Lie) eller miljø (Nils Kjær var gift med morens søster) skal være usagt, men hans kriminalromaner er av de beste vi har sett her til lands. Det samme gjelder også hans senere reiseskildringer og krigskorrepondanse.

Selv om de fleste nok vil sette mest pris på fiksjonsbøkene.

Og da ikke minst Natten til Fandens geburtsdag som er utgitt på nytt i år, men altså opprinnelig er skrevet i 1934. Boken blir ikke dårligere av et nyskrevet etterord av Nils Nordberg.

En ikke helt lystig atmosfære hviler over herregården Bjørneby - regn, tåke, mørke, sjalusi, hat og frykt. Det går uavvendelig mot en katastrofe knyttet til et gammelt sagn.

Tre varsler skal etterhvert peke mot at gårdeieren, den ikke akkurat ... sympatiske major Winterfeldt, skal bli tatt av dage.

Det første fremgår av omslaget, et hestehode er spiddet på en stake og vendt mot gården. Med andre ord intet mindre enn en nidstang, kjent fra norrøn tid.

Og varslene peker mot natten til Fandens geburtsdag, 11. desember. Nå er ikke uttrykket Lies eget, men kommer av at 11. juni og 11. desember var termindager for banklån i kongeriket Danmark-Norge.

Vi aner mer enn en undertone av norrøne stemninger. Hovedpersonene trekkes inn i et mytisk spill uhyggelig skildret med tilsynelatende uvesentlige detaljer av jeg-personens nedtegnelser, etterhvert i form av en dagbok.

Likevel er det når alt kommer til alt på mange måter skjebnen som er hovedpersonen.

Muligens er det nettopp også en skjebnetro som skulle bli Jonas Lies egen bane. Hvordan en oppegående og ikke tydelig rasistisk forfatter kunne velge nazistenes side kan med mye annet også henge sammen med hva han etter hvert oppfattet som å se og følge sin egen skjebne.

En skjebne han forøvrig tok i sine egne hender 11. mai 1945.

På dagen én måned før Fandens geburtsdag.

tirsdag 27. desember 2011

Minervas mørke middelalder

Alltid godt å se at man blir lest, selv om noens lesninger kan være litt ... mørke.

Som Ole Martin Moen i Minerva i dag.

Så langt synes som om 4 av 4 kommentarer støtter meg en smule eller to mer enn Moen.

Noe som ikke er overraskende for i hvert fall én av dem.

(Oppdatert 30.12. - Mange gode og for alle praktiske formål svært så støttende kommentarer, må tilstå jeg etterhvert bare har lent meg tilbake. Samtidig tankevekkende at en idéhistoriker ved UiO står fram på den måten.)

mandag 26. desember 2011

Jesus i Kashmir - et korrespondentkurs

Det er godt å se at NRK har forstått at vi lever i en tid der det er mulig å ha store oppslag om Jesus på julaften.

Da er på den annen side kanskje ikke fullt så flott at den tiden vi lever i til tider synes i overkant postmoderne. Noe som oversatt til norsk betyr at alle kilder og tradisjoner er like gode, særlig hvis de sjelden kommer til orde.

Og kan skape gode overskrifter.

Dermed trenger journalister ikke ta seg bryet med å jobbe spesielt mye med stoffet, google hvem som fremmer eller argumenterer mot det - eller drive noe som kan ligne på kildekritikk.

Heller ikke i Norges største radiokanal.

Vi observerer altså det ikke helt uventede fenomen at når NRK først har et stort oppslag om Jesus i jula baserer man det ikke på kilder som er nær i tid og sted, fra første århundre eller noe slik gammeldags.

Nei, i nøytralitetens og den gode vinklingens ånd bygger man stoffet på påstander fra 18- og 1900-tallet.

Joar Hoel Larsen starter korrespondentbrevet med å understreke sin egen uvitenhet.
Siden jeg ikke visste det, så er jeg frimodig nok til å tro at mange av NRKs lyttere og lesere heller ikke er klar over følgende: Jesus Kristus bodde i India i nærmere 50 år.
At få av de nevnte var klar over dette stemmer nok, selv om vi her snakker om en bestselger i Norge allerede på 1980-tallet, Jesus døde i Kashmir av Andreas Faber-Kaiser (Lanser forlag, 1980) og at dette stadig relanseres som en ... radikal sensasjon, som i Ny Tid i 2006.

Noe som jevnlig har fått en og annen historiker lettere hoderystende på banen, som Oskar Skarsaunes artikkel Døde ikke Jesus på korset? Vi har allerede tatt temaet opp her på bloggen for noen år siden og jeg skrev da også om saken i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998.

Larsen er imidlertid helt ukjent med at saken er grundig imøtegått både her og der andre steder mellom himmel og jord. Når han kommer med sitt scoop er korrespondenten til gjengjeld litt bekymret for at det kan vekke oppstyr som .. blasfemi. For det er det jo ikke ment som.
Og la meg allerede nå presisere: Dette er ikke ment som et populær-blasfemisk innslag på en, for så mange, viktig religiøs høytidsdag.
Slett ikke, det hele er nøytral folkeopplysning overhodet ikke ment til å få noen til å sette pinnekjøttet på tvers i halsen. For  når man skriver om Jesus på julaften er det det samme hva man skriver, bare intensjonen er god.

Dette er jo til og med noe som "mange" tror og mener. Og da kan jo det være like sant som andre historier om Jesus.

Hvis noen er i tvil er altså utgangspunktet for Larsen den russiske eventyreren Notovitch, altså same procedure som alltid.
For det er mange i India, og andre steder, som både tror og mener dette, og da vi besøkte det buddhistiske Hemis-klosteret i det østlige Kashmir tidligere i år, fikk vi høre historien.

Hemis-klosteret var nemlig ett av stedene Jesus bodde mens han var i India og studerte buddhisme, altså i årene mellom tempeldiskusjonene og dåpen.

Og det var i Hemis-klosteret at en fjern kollega, den russiske reisende, eventyrer og korrespondent Nicolas Notovitch, for drøyt 120 år siden fikk se kopier av de hellige skriftene om Issas liv.
Men siden dette var i strid med kirkens lære, var det ikke underlig om Notovitch ble motarbeidet av forvirrede kristne og ikke minst (her er det bare som så ofte å holde seg fast) av ... ledende geistlige.
Boken «Jesus Kristus' ukjente liv» kom på fransk i 1894 og ble en sensasjon.

Den ble oversatt til flere språk, men historien møtte også motstand, ikke minst fra forvirrede kristne som fikk tvilen i sitt hjerte.

Med frykt for de klerikale konsekvenser, ble Notovitch motarbeidet av ledende geistlige blant annet Paven i Vatikanet.

Teorien om at Jesus hadde vokst opp i India var vanskelig nok å svelge, men at han overlevde korsfestelsen og vendte tilbake til India der han døde i en alder av 80 år – det ble for drøyt.
Og når Jesus klarte å overleve, var det selvsagt takket være sin inngående kjennskap til yoga og andre kroppskontrollteknikker.

I steden for å være død skal han "bare ha vært bevisstløs, hvilket for en legmann kan forklare oppstandelsen" - uten at Larsen forklarer for en legmann hvordan hjerner kan klare seg uten oksygen i timen eller to som Jesus hang som død på korset (som altså gir kvelningsdød når man ikke lenger orker å heise seg opp - ikke ville man og ikke rakk man å ta ned korsfestede straks de så livsløse ut) eller hvordan erfarne romerske soldater kunne blande bevisstløshet med død.

For ikke å si hvordan en person som ikke bare har vært naglet tvers i gjennom hender og føtter, men er pisket med all uønsket romersk grundighet og muligens har blitt stukket i med et spyd, kan fremstå som "oppstanden" for sine etterfølgere.

Fremfor altså ikke bare hardt såret og i sterk behov for pleie. For ikke å si penicillin og blodoverføring.

Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne å svare på noe som så mange har svart så mye på gjennom noen tiår.

Men la oss starte med det Larsen selv nevner av innvendinger - og de svarene han gir på dem. Allerede her ser vi at Larsen er på villspor.
Mange historikere og teologer har brukt både tid og krefter på å bevise eller motbevise teoriene. Motstanderne har sådd tvil om Nicolas Notovitchs eksistens, og om han virkelig har levd, hvorvidt han i det hele tatt har besøkt Hemis-klosteret, og stiller spørsmålet: Hvorfor har ingen andre sett og eller hørt om disse tekstene?
Det kan jo forklare mye at Larsen kjenner så lite til innvendingene at han trekker fram at noen skal hevde at Notovitch ikke har eksistert. Vi forstår også mye når han ikke omtaler det viktigere faktum for forskere at ingen i dag kan vise fram tekstene.

Men det er jo lett å svare på dårlige eller konstruerte innvendinger som ikke brukes av historikere.
Tilhengerne av læren om at Jesus levde i India har få problemer med å svare på dét spørsmålet: Det ble så mye oppstyr etter at Notovitch publiserte sin bok at lamaene og munkene ble forstyrret i sin bønn og sin kontemplasjon. De ikke orket ganske enkelt mer oppmerksomhet rundt dette, for dem, historiske faktum.
Dessuten: De navngir flere som faktisk har vært i Hemis-klosteret og sett de sensasjonelle dokumentene.
Uten at Larsen navngir noen.
Og videre: Enkelte oppfølgere som ville granske Notovitch'es påstander, de opplevde at lokalbefolkningen, som naturligvis aldri hadde lest den russiske eventyrerens bok, de kunne bekrefte historien om Issa slik den var blitt fortalt og formidlet gjennom hundrevis av år.
Uten at Larsen navngir noen. Eller oppgir kilder til hvor han har dette fra.

La oss derfor hjelpe ham litt.

For poenget er ikke hvorvidt noen blir forvirret eller føler seg truet. I stedet er påstandene så spekulative og så for langt på siden av fagmiljøene at det er vanskelig å formulere innvendinger uten å høres litt irritert eller oppgitt ut. Men det er altså ikke vanskelig å se at påstandene ikke holder vann.

Og at de er knyttet til nyere religiøse bevegelser som kjemper for legitimitet og oppmerksomhet.

Blant de som har skrevet godt om saken kan nevnes Oskar Skarsaunes Den Ukjente Jesus (Luther forlag 2005), Aril Romarheim i Kristus i vannmannens tegn, (Credo Forlag, 1988), samt Fynd och fusk i bibelns värld - En bok om vår tids Jesus-apokryfer av Per Beskow (Proprius, Stockholm 1979).

Vi kan også legge i posen samme forfatters Jesus i Kashmir. Historien om en legend (Proprius, Stockholm 1981).

En mye omtalt grav i Kashmir
Og så har jeg altså selv skrevet om det i kapitlet ”I Jesus fotspor til Kashmir – og Frankrike” i Da kvinnen fikk sjel – og andre historier, samt i andreutgaven av Da Vinci dekodet, Lunde 2006.

Men Larsen har nok verken lest eller hørt om noen av disse bøkene, siden han ikke nevner noen vesentlige innvendinger fra dem.

Dermed kan det kanskje være greit å hjelpe ham med å sitere litt bare fra mine egne skriverier. Vi kan jo starte med stoffet fra 1998 (side 31).
Hovedkilden synes å være den russiske korrespondenten Nicholas Notovitch. Han reiste rundt i India og hevdet i “The Unknown Life of Christ” (1894) at han hadde funnet og oversatt tibetanske manuskripter om Jesu reiser i India og Ladakh, og at disse nå befant seg i Lama-klosteret i Hemis.

En noe senere kilde er Levi’s “The Aquarian Gospel of Jesus the Christ” (1908). Og vi har den muslimsk-orienterte Ammadhiyya-bevegelsens grunnlegger, Ahmad (d. 1908), som også hevdet at Jesus var i Kashmir.

Notovitch avsløres på en rekke fundamentale feil. F.eks. er ikke “buddhismen” i hans “kilder” buddhisme. Vi møter blant annet en sjalu Skapergud som straffer og tilgir synder. Ettersom buddhismen ikke har noe gudsbegrep er nok dette mer hentet fra gammeltestamentlig domsforkynnelse. Det er derfor underlig at ikke flere som er seriøst opptatte av religiøse spørsmål ser at dette i praksis blir “en hån mot og en fornekting av buddhisme”.
Men i stedet for å se at den Jesus som Notovitch skildrer altså er en moralprofet som ikke kjenner til buddhismen han skal ha lært om i sine år i India fra han var 12 til 30, bruker Larsen nettopp fraværet av buddhisme som argument.
Jesus skal for eksempel ha sett seg kraftig lei på det indiske kastesystemet som eksisterte allerede den gang, og han skal ha protestert mot det brahminske presteskapets behandling av de kasteløse.

Hans temperament og hans rettferdighetssans, ikke minst den nestekjærligheten som Issa skal ha vist de svake og utstøtte, skal ha ført til konfrontasjoner med brahminene, noe som skal være nedtegnet i de omtalte skriftene.

Og akkurat denne grunnholdningen hva respekt for andre mennesker angår, fra løsaktige kvinner til røveren på korset, fra Sakeus til Peter, dét er noe vi forbinder med mannen fra Nasaret.
Siden Notovitch godt over 1800 år etter Jesus beskriver ham med en vestlig orientert etikk på en tid der vestlige misjonærer og makthavere kjempet mot kastevesenet, styrker det altså ifølge Larsen at Jesus må ha vært i India.

Så vender Larsen tradisjonen tro kursen mot Kashmir.
Det mest overraskende er nok allikevel at Jesus ikke døde på korset.

Han var rundt 33 år gammel da han unnslapp og skal ha vært nærmere 50 da han kom til Kashmir for annen gang.

Han og hans følge skal ha brukt 16 år på turen fra Jerusalem, en strekning på drøyt 4000 kilometer i luftlinje, omtrent som fra Jerusalem til Oslo. Ifølge sagn og legender, samtidige tekster og referanser skal det finnes en rekke spor etter Den hellige entouragen langs reiseruten.

Stedsnavn og fortellinger om Yuz Asaf, hvilket betyr Josefsen, altså sønnen til Josef, med andre ord Jesus fra Nasareth.
Når det ikke er mulig å finne noe av kildematerialet som Notovitch henviser til, burde saken vært lagt død. Men når det er et såpass sterkt ønske i mange kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder, tar man det ikke så nøye med noe så gammeldags som kilder.

Dermed la jeg vekt på i Da kvinnen fikk sjel at
Det interessante er at teorien i dag nesten har almen tilslutning innen hinduistisk inspirert nyreligiøsitet. Det er tydelig et sterkt ønske i enkelte kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder. Tidligere i vårt århundre var påstanden om Jesus som essener (og dermed uten behov for østen-reise for å få en mystisk lære) mest vanlig, blant annet hos teosofene. I dag kan man til og med møte tibetanere i Himis som har hørt om Notovotich’ manuskript. Dog uten å ha sett det.
Tilliten til stoffet og de som sprer det, styrkes ikke av at dette så ofte presenteres i sammenheng med påstander som at mayaene koloniserte India og Egypt eller at profeten Esekiel reiste til Kashmir i romskip.
“Jesus døde i Kashmir” trekker inn de merkeligste påstander, kilder og vitnesbyrd som på en eller annen måte kan støtte teorien eller angripe kristendommen. Samtidig som det ikke er nevnt alternative forklaringer til “Jesu grav” i Kashmir - for eksempel senere muslimske legender.
For det vi snakker om her handler på mange måter om språkhistorie. Skarsaune har noen siders gjennomgangi Den ukjente Jesus, oppsummert superkort i Da Vinci dekodet (side 112):
Forestillingen om at Jesus døde i Kashmir, stammer fra Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908), grunnleggeren av ahmadiyya-retningen. Han lanserte rundt år 1900 en ny lære i muslimsk sammenheng der han bl.a. påstod at Jesus hadde overlevd korsfestelsen og døde mett av dage i Kashmir. Vi finner ingen eldre kilder som knytter Jesus til dette området. Mens Jesus la grunnlaget for en verdensreligion på sine tre års virke i Midt-Østen, kan hans eventuelle opphold i Kashmir ikke ha gjort særlig inntrykk.

Bakgrunnen for det hele er igjen myter. Dette synes å henge sammen med en navneforveksling knyttet til en buddhistisk og senere arabisk og kristen middelalderlegende kjent som "Historien om Barlaam og Josafat". Underveis ble navnet Buddha, også kalt "boddhisattva", endret til først Bodisaf, og gjennom flere nye steg etter hvert til Yuzasaf og Josafat . I et dokument fra 1770-tallet fortelles at Yuzasaf sin grav fortsatt finnes i Srinagar i Kashmir. Ahmad lander på at dette egentlig er Jesus, også inspirert av et angivelige funn av et evangelieskrift i Tibet på slutten av 1800-tallet, men som ingen andre har sett .
Når man skal gå gjennom motforestillingene er det som nevnt dessverre ikke bare vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Det er enda vanskeligere å vite hvor man skal slutte.

Men siden fjærpennen er tom for blekk, avslutter vi korrespondentkurset her. Vi får heller svare på elevspørsmålene etterhvert som de kommer.

lørdag 24. desember 2011

Harald Hårfagre tvangskristnet

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.
Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.
Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.
Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.
Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.
Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.
Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.
Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.
Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.

onsdag 21. desember 2011

Historisk

Da har det historiske skjedd at jeg er blitt refusert av Aftenposten to ganger på tre dager.

Denne gangen med følgende kortinnlegg på 816 tegn, inkl. de velkjente mellomrom.
Assad Nasir og Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen er ikke enige om mye, bortsett fra at europeisk middelalder var en mørketid der antikkens kunnskap og verdier var kneblet.

For å få regnestykket til å gå opp må de imidlertid underslå fakta som at det var i denne perioden Europas rike kunnskapstradisjon knyttet til blant annet universitetene vokste fram. De må også hoppe over at det kristne Østromerriket, Bysants, eksisterte til 1453, med andre ord til renessansen. Vi har bevart såpass mye greske skrifter fra antikken fordi Bysants var opptatt av dem, mens latinske ble tatt vare på i klostrenes biblioteker.

Myten om 1000 år med en kunnskapsfiendtlig middelalder er forlengst avvist av historikerne. Når Nasir og Amundsen likevel holder fast på den, er det heller dagens debatt som synes kunnskapsfiendtlig.
Og muligens en og annen debattspalte.

Historiefullt

I en tid der samfunnsdebatter og kronikkspalter ikke akkurat flyter over av historisk innsikt er det godt å ha noe mer seriøst å lene seg til.

Da snakker vi selvsagt om forlaget Egmont som nettopp har gitt ut første bind i en bredt andlagt, for ikke å si musal, serie på seks.

Nærmere bestemt Donalds Verdenshistorie.

Første bind tar oss med fra verdens skapelse til oldtidens Egypt, med en avstikker til Kleopatra og Cæsar. Takket være Andebys rikholdige arsenal av tidsmaskiner og Langbeins enda rikere loftsarkiver får vi både opplevelsesreiser til Atlantis og faraos hoff, samt familiehistorier av det mer fargerike slaget.

Blant det vi får vite er at langbeinmolekylet har påvirket evolusjonen mer enn man skulle ane. Videre lærer vi at dinosaurer og mammuter levde side om side for få tusen år siden, inntil Atlantis gikk under p.g.a. en jordakseforskyving som flyttet det til Sydpolen.

Innslaget av kultarkeologi er med andre ord fullt på høyde med aktuelle politiske debatter. Bare enda morsommere.

Men man knekker også noen myter.

Når Mikke og Langbein besøker det sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria for å redde papyruser og professorer fra undergangen, er dette ikke lagt til 391 e.Kr. som vandrehistorien vil ha det til.

I stedet tar tidsmaskinen oss med til det mer saksvarende 47 f.Kr. - rett før Cæsar ødela atskillige tusen bind.

Vi får også en god innføring i mer eller mindre smarte måter å bygge pyramider, ikke minst når det vises hvor enkelt det er å løfte noen tonn stein opp en bratt pyramideside. Uten tvil noe for Statsbygg.

For innvidde bør det kanskje løst bekreftes at verket ikke er laget av klassiske tegnere og manusforfattere som Carl Barks eller Don Rosa. Dette handler om den europeiske pocketstilen på sitt beste, altså en god blanding av hektisk action, blødmer og tongue in cheek.

Det er med andre ord bare å sende nytt brev til julenissen.

tirsdag 20. desember 2011

Araberne reddet ikke Aristoteles

Så begynner motinnleggene å komme i Aftenposten.

Og forutsigbart nok forsøkes å stoppe Historieløshet om islam med historieløshet om kristendom.

I stedet for et oppklarende bidrag får vi et som ikke bare forvirrer, men forsterker alle disse fordommene om Europa og kirken og tusenårsnatten
Mens Europa lå under middelalderes mørke skygge så var det de muslimske folk som tok vare på og videreutviklet antikkens kunnskaper slik at den kunnskapen kunne vende tilbake til Europa, med renter.
Ja, muslimene verdiøket deler av den antikke arven og formidlet dette til Europa, men det er ikke det samme som at Europa lå i ytterste mørke. To tanker i hodet på en gang og alt det der...

Likevel er det en grov fortegnelse å hevde at dette handlet om det generelle uttrykket "antikkens kunnskaper". I stedet er det svært lite av antikkens kunnskaper som ikke hadde overlevd uten araberne.

Det kan dermed være greit å hente fram hva Gjert Vestrheim, førsteamenuensis i gresk ved Universitetet i Bergen, skriver i et litt oppgitt leserbrev til Levende Historie 7/2011.
I Levende Historie 6-2011 forteller en overskrift at "Araberne reddet Aristoteles. Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen". Dette er en påstand som lever sitt eget liv i media, men som er uten ethvert forskningsmessig grunnlag.
Vestrheim avliver kort sagt hele den populære fortellingen om arabernes bergingsinnsats.
Ingen gresk eller latinsk originaltekst er bevart for ettertiden gjennom araberne. Den latinske litteraturen ble bevart gjennom middelalderen i Vest-Europa, den greske i Det bysantinske rike.
Nå finnes det likevel noen fragmenter som vi kun har i arabisk oversettelse. Dette dreier seg i første rekke om "deler av matematikeren Apollonios' verk om kjeglesnittet."

Altså kanskje ikke den mest sentrale delen av antikkens kunnskap.

Prosessen som skjedde handlet for det første om at araberne fikk oversatt fra rundt år 800, men de hadde ingen tradisjon for å
lære seg gresk eller latin, og arbeidet ble derfor utført av kristne, jøder og konvertitter.
Tilsvarende skjedde oversettelsesarbeidet (som altså i starten var av de arabiske utgavene, før man mer systematisk lette etter greske utgaver i Bysants) andre veien av arabiskkyndige kristne og jøder.

Dette skjedde stort sett i Spania men ikke slik Levende Historie forteller "under det muslimske (mauriske) herredømmet". I stedet foregikk dette i Toledo etter den kristne gjenerobringen i 1085, knyttet til byens domkirke.

Men dette betydde ikke at arabisk vitenskap var dårlig. Tvert i mot ble
de arabisk-baserte utgavene ofte foretrukket på grunn av sine oppdaterte kommentarer og på grunn av den arabiske vitenskapens store prestisje.
Dette førte også til at formidlingen av Aristoteles og andre skjedde via svært gode arabiske kommentarer.

Med renessansen noen hundre år senere kom mottoet ad fontes (til kildene ) og man vendte dermed blikket til den greske og latinske litteraturen der mye ikke var oversatt til arabisk, fordi araberne ikke brydde seg om antikkens arv utover rent naturfilosofisk kunskapsstoff.

Dermed var det ikke før på 1400-tallet at gresk (og en del latinsk) skjønnlitteratur, historieskrivning og retorikk ble gjenoppdaget i Vesten.
De latinske tekstene fant man i Vestens klosterbiblioteker, mens de greske ble hentet fra Det bysantinske riket. Det var derfor ikke araberne som reddet gresk kultur og vitenskap for ettertiden, men grekerne selv.
Etter å ha blitt lest teksten på denne måten av førsteamenuensisen svarer redaksjonen i Levende historie hyggelig nok at
Vi takker for utfyllende faktaopplysinger og nye perspektiver på dette interessante emnet.
Vi får bare håpe at de husker det neste gang, siden det er blitt nevnt en del de seneste årene, f.eks. her.

mandag 19. desember 2011

Håpløs historieløs

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen forsvarer partiets kritiske holdning til islam med perspektiver og verdier som han vet er populære - og tror er forankret i forskning og fakta.

Muligens har han mye rett i det første, men det er sikkert at han foregner seg i det siste.

Dermed fremstår han med en helt grunnleggende historieløshet, slik vi omtalte kort i går. Han bruker i full offentlighet feil, fordommer og fiendebilder til å begrunne holdninger og politikk.

Med andre ord flere grunner til å ta en noe ... lenger runde i dag.

Nå skal ingen beskylde Amundsen for å favorisere noen religion. Han er like opptatt av å svartmale kristendommens fortid som han er av å svartmale dagens islam. Den eneste forskjellen mellom disse religionene, som i sine råversjoner maner til hat og ondskap, er at kristendommen har vært tvunget til å tilpasse seg.

Nå er det islams tur.

Amundsens fortelling er like enkel som den er vakker.

Det var en gang lyst og storslagent før trollene fikk overtaket. Folk og filosofi og fornuft og annet flott ble fanget av slemme og dumme krefter. Men takket være en iherdig kamp fikk heltene overtaket etter tusen års undertrykkelse og uvitenhet. Og snipp snapp snute er himmelriket i rute. Bare vi går varlig.

På ene siden har vi skurkene med turban og tiara: kristendommen, islam og middelalderen.

På den andre siden heltene med lys og lærdom: antikken, renessansen, reformasjon og opplysningstiden.

Nå er ikke Amundsen alene om dette eventyret. Vi finner det også i andre deler av det politiske spekteret.

Daværende stortingspresident, Torbjørn Jagland, skrev i en kronikk i Aftenposten 17.02.06
Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.
Generalsekretæren for Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, følger opp i Aftenposten i desember 2010.

Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.
Journalisten Kjetil B. Alstadheim fortsetter stafetten i Dagens Næringsliv februar 2011.
Han stod plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål.
Forståelsen er enkel. Religion er noe skadelig som ikke har bidratt med noe positivt. Tvert i mot er det fordi kirken har tilpasset seg utviklingen at vi i dag har rom for kunnskap og kjærlighet, vitenskap og gode verdier.

Det er på tide at islam tar hintet og følger i samme spor.

Hva er det egentlig som foregår? Hvordan kan noen tro at dette ikke bare er riktig, men en klok og fremskrittsvennlig retorikk? Enten man tilhører Arbeiderpartiet eller Frp. 

Handler det om noe mer enn behovet for å legitimere politiske fiendebilder?

Det er dessverre svært enkelt. For vi snakker rett og slett om en av vår kulturs store fortellinger, om veien fra fortidens mørke til dagens lys. Den  gjenfortelles i media og skoleverket, populærvitenskap og politikk.

Som jeg skrev i Humanist i fjor, i artikkelen Mørkets makt - hvorfor faller vi så lett for mytene? er ikke problemet faren for å få en toer i historie, men at dette er "kulturelle forestillinger som etablerer og forsterker fiendebilder like urokkelige som konspirasjonsteorier."

Samtidig skyldes de ikke
dumhet eller ond vilje. Vandrehistoriene er heller ikke uttrykk for en kløktig uttenkt sekulær konspirasjon, selv om enkelte kan fristes til å tro det. Heller ikke på dette området er det lett å finne enkle forklaringer. Skulle vi likevel si noe i én setning, handler dette et stykke på vei om et bevisst opprør mot fortidens autoriteter og en ubevisst tro på dagens. Vi har fått innpodet i generasjoner i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Det i Vesten som er bedre enn andre kulturer skyldes ene og alene opplysningstiden. Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til dem vi finner i Bibelen, synes det forventet at vi skal den bokstavelig som rammefortelling med tilhørende oppbyggelige historier.
Disse historiene handler om alt fra at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat og brant det store biblioteket i Aleksandria slik at kunnskapsarven fra antikken gikk tapt, forbød disseksjoner og forbød tallet null, for ikke å si at paven bannlyste Halleys komet.

Og at Galiei-saken er et talende og typisk eksempel på kirkens innbitte kamp mot fornuften. Selv om kildene sier noe annet.

Med denne type (og det er mange av dem) bastante myter i bakhodet er det ikke underlig om man oppfatter at vestlige verdier er i rake motsetning til alt som kirken har stått for gjennom historien.

Så også Amundsen.

Han setter dermed scenen nettopp med verdiene.
Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.
Siden disse er så opplagte trenger ikke Amundsen bruke plass på hvor ideene er hentet fra, eller hvilke premisser han mener best støtter dem. At ingen ideer kommer rekende på en fjøl affiserer ham ikke synlig.

I stedet fortsetter han med honnørordene. Han støtter "vitenskapens vei", "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", "demokratiet og rettsstaten" og hele det "byggverket vi kaller 'Den vestlige sivilisasjon'".

Og understreker at dette er verdier som kostet kamp.
Veien hit var ingen selvfølge. Tvert om. Den var vanskelig og til tider brutal. Selv om grunnlaget for Vesten kan spores tilbake til antikken, måtte våre forfedre og -mødre gjennomgå 1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme (også omtalt som middelalderen), før vi fant tilbake til våre gamle verdier - og gjorde de enda bedre.
Her er så mye sagt og usagt at det ikke er enkelt å vite hvor vi skal begynne. Men siden grunnlaget "kan spores tilbake til antikken" kan vi starte med det som han tydeligvis mener er stedet for våre "gamle verdier".

Og da er jo spørsmålet straks hvor han finner dem. De verdiene han har nevnt over er ikke uttrykk for noe generelt eller allment ved antikken. Selv om noen av dem kan gjenkjennes i enkelte tradisjoner, er det noe helt annet enn at de utgjorde noen form for felles eller bærende og begrunnet visjon.

Amundsen må kort sagt lete en stund i antikken etter verdiene han selv nevner, som at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.

Det er ingen grunn til å holde pusten mens han leter.

Han må også streve noen sekunder med å finne mange steder eller perioder i antikken der "vitenskapens vei" var det saliggjørende og der man vektla "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", for ikke å si "demokratiet og rettsstaten".

Selv om man kan finne kimer i greske forhold på 3-400-tallet f.Kr. (sokratisk metode, atensk demokrati og aristotelisk tenkning) var dette kort sagt ikke spesielt levende og logiske forestillinger som kirken og/eller middelalderen kom og ødela på 300-tallet e.Kr. eller i århundrene etter.

I stedet vokste kirken fram i en totalitær og brutal stat som forlystet seg med gladiatorkamper og massehenrettelser av krigsfanger. Keisere ble myrdet over en lav sko og offentlige beslutninger kunne tas på grunnlag av tolkninger av høners innvoller, altså et kaossamfunn som i perioder kun ble holdt oppe av byråkrati og krigsøkonomi.

Hverdagen for folk flest handlet om mat og magiske formularer. Man fryktet sulten og at man skulle miste gunst hos guder, ledere, naboer og kjærester, hva som nå skapte mest angst. Dermed gjaldt det å sikre seg de rette trylleformler og ofringer.

Likevel er det altså vanlig i dag å forestille seg at antikken var nesten litt vel ensidig rasjonell. Og at det var en tragedie at det var den irrasjonelle kirken som skulle forvalte arven. Siden man ikke ville ta vare på alt, og ødela mye, har vi altså gått glipp av store mengder viten og vitenskap.

Nå henger selvsagt hva vi har bevart av skrifter langt på vei sammen med hva man fant det interessant å bevare. Noe annet ville vært merkelig. Og siden det var snakk om en kristen orientert ettertid, har vi fått se mye av vårt inntrykk av antikken, og spesielt grekerne, gjennom dette filteret.

Men her er det kanskje at noen kan bli overrasket.

For grunnen til at vi har hatt denne rasjonalistiske oppfatningen av antikken og grekerne, var at ettertiden – kristne og muslimer – var mest interessert i den delen. Fordi bevaringsfilteret la så stor vekt på viten og vitenskap, ble inntrykket at antikkens kultur i liten grad var irrasjonell eller populærkulturell.

Det er kort sagt et stykke på vei på grunn av kirkens fokus på kunnskap, innsikt og rasjonalitet (selv om det selvsagt langt i fra var det eneste som var i fokus) at vi har fått myten om at kirken bekjempet kunnskap, innsikt og rasjonalitet.

En myte som altså Amundsens retorikk lever godt på. Og siden antikkens lys og middelalderens mørke er så opplagt er Amundsen ikke i tvil om redningen.
Renessansen, reformasjonen, opplysningstiden og markedsøkonomien er avgjørende stikkord.
Det hele handler om den gode gamle forestillingen om middelalderen som 1000 års stillstand mellom antikken og moderne tid. Heldigvis hentet ettertiden fram og forbedret de gode ideene fra antikken.

Selv om den reelle fortellingen ikke er direkte motsatt, og middelalderen ikke manglet kriger og konflikter, overtro og opprør, er hovedperspektivet så skjevt at det ikke kan brukes politisk hvis man skal holde seg til dagens kunnskap om fortiden.

For historien handler ikke om veien fra middelalderens fundamentalisme til moderne fornuftstro. Tvert i mot er det takket være middelaldernes nærmest forelskelse i rasjonalitet at vi fikk et fundament som moderne naturvitenskap kunne bygge på.

I tillegg drev ikke toneangivende tenkere med det vi oppfatter som fundamentalisme. Bibelen ble først og fremst lest metaforisk og moralsk. Og var noen lesninger av Bibelen i strid med noe som var demonstrert naturvitenskapelig (eller naturfilosofisk som det het) var det rasjonelt å lese dem på andre måter.

I en monumental analyse av rasjonell tenkning i middelalderen (God and reason in the Middle Ages) lander da også Edward Grant på at opplysningstiden
lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.
Som Grant peker på, stod dette sterkt allerede hos Abelard på 1100-tallet og vi finner lange og dype røtter i århundrene før.

I diskusjonen om vitenskapens fremvekst er ikke lenger spørsmålet hvorvidt Europa hadde et fundamentalt bedre grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men årsaken.

Som jeg omtaler her sier en ateistisk filosof som Jürgen Habermas det om mulig enda sterkere i et intervju i Time of Transitions (Polity Press, 2006).
Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).
Dermed snakker vi ikke om noe som er kjempet fram på tross av religioner, kirken eller kristen tro, men også om verdier og visjoner som ble forankret og universalisert gjennom den over tid.

Nå betyr ikke det at vi trenger å male et rosenrødt bilde av historien. Det er ingen grunn til å lukke øynene for kirkehistoriens kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske aliminnelig maktmisbruk. Men det er heller ingen grunn til å holde kun dette i sikte eller tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder.

Eller bygge politiske linjer på myter.

Men Amundsen gjør altså det. Moderne verdier er en arv fra antikken, på tross av middelalderen.

Og dette perspektivet er ikke tilfeldige tanker. Det er selve beveggrunnen for Amundsens og (får vi formode) Frp's kritiske islampolitikk.
Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg skriver alt dette, ekstremkortversjonen av vår historie, i en kronikk som handler om islam? Lærdommen fra Vestens historie er selve beveggrunnen for min kritiske holdning til islam.
Jeg er ikke sikker på at han vil endre sin holdning om han skulle komme til å se at denne ekstremkortversjonen er ekstremt feil. For sannheten er nok vel så mye at historieversjonen er påvirket av hans kritiske holdning til islam.

Det er ikke direkte nytt at ideologi, politikk og samtidige trusseltolkninger farger våre bilder av fortiden.

Eller at de fjerner gangsynet. Når man leser følgende passus er det umulig å forstå hvordan Frp kan forvente samarbeid med Krf eller stemmer fra kristne. Amundsen går nye ateister en høy gang.
Ta dette innover deg, uansett religion: islam og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Opp gjennom historien er begge kjennetegnet med krig, vold og hat.
Som nevnt er det ingen normal forskning som underslår at islam og kristendom har en blodig historie - knyttet til erobringer og ulike typer kamper mot og oppgjør med det man oppfattet som indre og ytre fiender. Men å si at dette handler om religionenes "fundamentalistiske råversjoner" forteller mer om Amundsens ideologi enn innsikt.

For det første definerer han ikke hva denne fundamentalistiske råversjonen faktisk er. Men i normal ordbruk betyr uttrykket den opprinnelige, nakne og ubearbeidete versjonen.

Amundsen legger med andre ord opp til at det er kristendommen, slik vi finner den i Det nye testamentet (NT), som gjennom historien har ført til "krig, vold og hat".

Det er kun når den er blitt temmet av ytre krefter at dens fundamentalistiske råversjon kan holdes i sjakk.

Amundsen snakker altså ikke om hvordan noen teologer eller fyrster i ettertid tolket NT (og enda mer GT) i deler av senantikken og middelalderen (for ikke å si under reformasjonen og motreformasjonen), men om råversjonen. Som altså tydeligvis ikke handler om en Jesus med kjernelignelser som Den barmhjertige samaritaner og Den bortkomne sønnen, samt vers om å elske sin neste, sine fiender osv. Eller Paulus med kjærlighetshyllesten i 1. Korinterbrev 13. 

Eller at det er en fundamental og opprinnelig kristen tanke å skille mellom stat og kirke - slik vi finner det hos Jesus når han snakker om  å gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er. Noe som kommer til uttrykk på ulike måter i middelalderen skille mellom Gudsstaten og menneskestaten, og i Luthers toregimentslære.

Nei, råversjonen er noe annet enn hva de fleste bibellesere har ment i historien.

Nå er jeg ikke kompetent til å gå inn på "råversjonen" av islam, Koranen og Muhammed her. Det har likevel ikke vært vanskelig å få med seg at de fleste vers handler om langt annet enn "krig, vold og hat".

Men for Amundsen er råversjonen opplagt - og den må tilpasse seg.
Men i motsetning til Vestens moderne utgave av kristendommen, som i overveiende grad har tilpasset seg et sekulært samfunn, har islam i hovedsak ikke gjennomgått en tilsvarende utvikling. I så måte befinner store deler av den muslimske verden seg fremdeles på et nivå som best kan sammenlignes med vår middelalder. Vi vet det godt, for det er vel derfor vi har, eller i alle fall hadde, så store forhåpninger til Den arabiske våren?
Nå er det ingen tvil om at mange musliske orienterte regimer mangler demokrati og fundamentale menneskerettigher som trosfrihet og ytringsfrihet, eller et fundamentalt skille mellom stat og religion. Jeg har heller ingen problemer med å se at noe av dette og ikke minst bruddet med en rasjonell, teistisk tenkning kan skyldes teologiske tradisjoner i noen islamske retninger, som berørt i denne bokomtalen.

Men dette er altså senere trekk. Vi snakker om tolkninger som først fikk gjennomslag etter år 1000, ikke om hvordan mange muslimske ledere tolket og etterlevde sin tro før dette.

Men for Amundsen er all fundamentalisme en opprinnelig versjon av islam og kristen tro. Og dessverre henger flere av de førstnevnte enn sistnevnte igjen i dette.
For mens en forsvinnende liten minoritet i Vesten kan defineres som fundamentalistiske kristne, er det langt flere muslimer som fremdeles lever i en fundamentalistisk forståelse av islam. Ikke minst er undersøkelser fra Storbritannia, som viser en utbredt fundamentalisme blant unge muslimer, svært urovekkende. Mange innfødte unge muslimer er langt mer fundamentalistiske enn foreldrene som vandret inn. Tilsvarende urovekkende er eksempelvis islamismen vi har sett komme til uttrykk ved Høyskolen i Oslo.
Ja, her er det trekk vi bør si fra om. Noe mange av oss har gjort i noen år.

Men det er ikke gitt at den beste eller enkleste løsningen er å true alle islamske retninger inn i moderniteten eller skape voldsomme skremmebilder, hvis vi ser bort fra ønsker om å skape stemninger og sanke stemmer.

Kanskje kan man oppnå mer med å støtte opp under alle som står for gode gamle tradisjoner i islamske stater? Eller ved å la være å skrive som om islamister (eller oftere salafijihadister) representerer spesielt store eller sentrale tradisjoner.

Eller som om muslimer ikke har egne verdier og visjoner de kan bygge demokrati og menneskerettigheter på.

I hvert fall hvis målet er å påvirke muslimer til å opptre på måter man finner mer i samsvar med demokrati.

I stedet slår Amundsen mer mynt på fordommer, både om historien og samtiden.
Det er ikke nødvendigvis slik at utviklingen alltid går fremover. Historien om antikkens fall for pavekirken burde lært oss at tilbakeslag i vår tid også er sannsynlig. Frihet og demokrati må kjempes for hver eneste dag. Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villige til å innrømme? Et poeng er folks henfall til (over)tro og ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller. Langt mer alvorlig er det når ledende politikere finner det opportunt å relativisere sekulære verdier for å tilfredsstille krav fra islams interesser - også omtalt som (snik)islamisering.
Amundsens historieløshet handler altså ikke bare om middelalderen eller om hans manglende perspektiv for at de verste tilbakeslagene for utviklingen kom med 18- og 1900-tallets sekulære og fornuftsbaserte ideologier som marxisme og imperialisme, sosialdarwinisme og rasehygiene, men om de seneste årene.

Og for at en av de som kjempet sterkest mot rasehygiene i mellomkrigstiden nettopp var den heller konservative katolikken G.K. Chesterton, som kunne være en rødere klut overfor samtidens fanebærere for ”fornuften” enn nylig avdøde Christopher Hitchens var overfor katolikker.

Nå er det dessverre ikke plass til å belyse alt Amundsen sier. Men skulle noen være i tvil er det ikke umulig å støtte hans motstand mot
den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet.
Selv om han interessant nok ikke definerer den delen, eller sier noe om hvor stor den er eller hvor gjennomgripende.

I stedet bruker han den til å si noe om islam som helhet. Og (her er det bare å holde seg fast) dermed står fram som ... islamkritisk.
Derfor føler jeg et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: ja, jeg er kritisk til islam.
Altså ikke bare til de delene som er i mot "samfunnets sekulære verdier".

Her begynner Amundsen virkelig å ta av.
Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.
For Amundsen handler dette altså ikke primært om motstand mot terror eller totalitære trekk i mange muslimske retninger. Det handler ikke om frykten for et lite antall selvmordsbombere, noe de fleste muslimer ville være enig i.

I stedet handler det om islam, noe nesten ingen muslimer vil støtte - ellers hadde de ikke vært muslimer.

Det kan med andre ord vanskelig sies mindre følsomt eller fornuftig. Det er ikke lett å se hvordan det kan stimulere til annet enn spenninger og uvilje hos muslimer. Selv om man skulle lykkes med et enda strengere lovverk, f.eks. knyttet til likestilling, enn vi ser i Norge i dag.

Forøvrig et lovverk hvor vel ikke Frp har stilt opp som de ivrigste fanebærere under innføringen og stadig nye varianter siden 1970-tallet.

Når jeg bruker såpass plass på dette er det ikke fordi jeg selv støtter islam. Tvert i mot er selvsagt grunnen til at jeg selv ikke er muslim at jeg ikke tror islam som helhet er sannheten. Dermed tror jeg heller ikke at alle verdier vi finner i ulike retninger av islam er de beste, selv om mange er bra.

Skal vi skape velfungerende samfunn på tvers av trosretninger og livssyn, for ikke å si pussige politikere, hjelper det å lære oss å forstå og snakke rett om hverandre (selv om det ikke er like lett om alle retninger og politikker).

Muligens kan det også påvirke bevegelser eller mennesker i retninger vi skulle ønske.

Det er kort sagt nyttig å basere innspill mer på kunnskap og innsikt enn kjepphester og tunnelsyn.

[Oppdatert 10. januar 2012: Blogginnlegget er blitt ... omtalt også i Minerva, noe førte til interessante diskusjoner i kommentarfeltet det.].

søndag 18. desember 2011

Sensasjon: Fordommer og fiendebilder i Frp

Siden Aftenposten i sin visdom refuserte følgende innlegg om denne koselige kronikken, trer Dekodet som så ofte til der andre tier. Nærmere bestemt med 3000 tegn (med mellomrom).

Altså bare en lett oppvarming.
Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reduserer ikke partiets ry for å spille på kunnskapsløshet og fordommer 16.12. i kronikken ”Hvorfor jeg er kritisk til islam”. Når han hevder at dette handler om hans tro på forskning og fornuft, på ”kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte”, er det talende at han selv mangler kunnskap.

Amundsen bygger på lite annet enn fordommer og fiendebilder når han hevder at middelalderen var ”1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme” og at vår kultur heldigvis klarte å beseire dette basert på antikkens idealer – og da i rake motsetning til islam.

Dette er så langt unna middelalderforskningen at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Tror Amundsen virkelig at en kirke som etablerte tradisjonen med universiteter og offentlige disputaser gjorde dette for å bekjempe innsikt? Vet ikke Amundsen at antikkens kunnskapstradisjon ble holdt høyt i hevd i den muslimske verden for tusen år siden og at senere endringer også skyldes politiske og økonomiske forhold, inkludert kolonialismen?

Skal man diskutere vilkårene for demokrati og menneskerettigheter i dagens ulike muslimske retninger, er minstekravet genuin innsikt i historien.

Når Amundsen snakker om ”antikkens fall for pavekirken” er han altså på villspor. Han bygger på 1800-tallsmyter som historikere i dag avviser. Tvert i mot tok kirker og klostre vare på verdifulle elementer i antikkens kultur under folkevandringenes nedgangstider til vikingtiden var over og universitetene kom fra 1100-tallet.

Hvis Amundsen mener at middelalderen ikke skilte mellom ”verdslige lover og befalinger hentet fra hellige tekster” kan vi tipse om Magnus Lagabøtes Landsloven fra 1274, for ikke å si Sættargjerden fra 1277.

Tilsvarende var det blant annet fordi ”pave- og kirkemakt” var en motvekt mot konger og keisere i middelalderen, sammen med håndverkernes laugsvesen, bysamfunn og universiteter, at vesten unngikk den type totalitære styrer som vi ser i andre kulturkretser. Vår tro på fornuften skyldes i stor grad også middelalderens universiteter.

Heller ikke Galilei-saken handlet om fornuft mot fundamentalisme, men om revirmarkering i kjølvannet av reformasjonen. At han ble idømt husarrest bidro imidlertid på sikt til å svekke kirkens autoritet.

Når paven etter hvert mistet makt handlet det imidlertid først og fremst om at nasjonalstatene ble sterkere. Etter hvert måtte 16-1700-tallets ”opplyste enevelde” gi tapt for en demokratiseringsbølge der også de med angivelig mindre opplysning kunne få bestemme. Midt i dette forsøkte embetsstanden i tillegg å motvirke dissentere og vekkelseskristne som Hans Nilsen Hauge.

I samme periode fikk også andre strømninger politisk kraft, som sjåvinistisk nasjonalisme, og "fornuftsbasert" rasisme og rasehygiene. Det er vanskelig å se alt dette som fremskritt.

Hvis Amundsens er opptatt av kunnskap bør han kort sagt ikke spre en historieløshet som legitimerer fordommer og fiendebilder.
Men dette var som noen kan ha fått med seg altså bare en lett oppvarming. Den virkelige slakten legges ut i morgen.

fredag 16. desember 2011

Sensasjon: Norsk skole er ikke nøytral

Tore Kvæven har litt av hvert på hjertet i Utdanningsnytt under den ikke helt nøytrale tittelen Sensur og propaganda i norsk skule.

Tonen settes fra starten.
Cirka 1 million europeiske slavar døydde eller vart drepne i muslimsk slaveri i Nord-Afrika. Deriblandt 3- 4000 nordmenn. Er det tilfeldig at dette er eit ikkje-tema i norsk skule?
Nå er det kanskje et tegn på at han selv ikke er helt tilfeldig når han skriver at det bare ble skipet én million slaver fra Afrika til USA (antallet sendt til Amerika var minst ti ganger så stort, og det blir litt søkt å fokusere bare på USA, altså en nasjon som ikke ble opprettet før i 1776 og dermed hadde under 90 år med slaveri).
Min påstand at muslimane i mellomalderen dreiv med kvitt slaveri og at dei faktisk henta fleire kvite slavar frå Europa (i overkant av 1 million) enn antalet afrikanske slavar frakta til USA (i underkant av ein million) vart møtt med vantru.
Til gjengjeld er han mer presis i sitt oppgjør med den heller gloriøse fremstillingen av det muslimske Spania i norske lærebøker.
Eit anna døme: Som lærar for 6.- 7. klasse i samfunnsfag underviste eg sist skuleår om middelalderen i Europa. Eit av kapitla i nevnte lærebok omhandlar muslimane si kolonisering av Spania og Portugal, år 711 til 1492. I boka blir perioden framstilt som eit stort framsteg for områda og som ei svært god hending. Alt som blir skildra har positiv undertone. Enkelte korte sitat frå læreboka:

”effektive vatningssystem”, ”nye fruktar og grønnsaker”, ”kunnskapen om korleis dei praktfulle silkestoffa kunne lagast”, ”den flotte arabarhesten”, ”både dei kristne og jødane…. fekk dyrka religionen sin i fred”, ”god kontakt mellom dei kristne, jødane og muslimane”, ”mange som gjekk over til islam”, ”i byen (Cordoba) var det strålande palass med hagar og fontenar, moskear og offentlege bad”, ”om natta var byen opplyst av lykter”, ”lærelystne frå både Europa og det arabiske riket”, ”i Andalucia var det vanleg at innbyggjarane kunne lese og skrive. I resten av Europa var det få som mestra desse ferdigheitene.” ”bøndene fekk to til tre store avlingar i året”, ”store hagar med frukt og grønnsaker låg rundt byane”.
Tendensen i norsk skole, for ikke å si populærkultur og media og politikk og krig og fred og sånn har vært å svartmale europeisk (altså kristen orientert) middelalder og skjønnmale islam i samme perioden. Men vektlegger man (eller til og med noen ganger overdriver, for ikke å si dikter opp) kun det positive på det ene holdet og kun det negative på den andre, blir resultatet at man former eller forsterker fiendebilder.

Det er, sagt på en annen  måte, ikke rart om svært mange fortsetter å snakke om den mørke (kristne) middelalderen, at man trodde jorden var flat og resten av fasiten.

Og skulle det noen ane noe positivt fra middelalderen likevel, har vi araberne å takke.
Det heiter vidare at muslimane dekorerte ”bygningar og rom med dei mest fantastiske mønster og dikt eller sitat frå Koranen.” Og til slutt, etter at dei Kristne på 1400-talet ”erobra” (legg merke til ordbruken) Granada, står det følgande: ”Men alt araberane hadde ført med seg til Europa, lever vidare i den europeiske kulturen.”
Dermed nevnes ikke - antagelig fordi lærere og lærebokforfattere ikke kjenner til det - noe negativt om dette, slik vi også har berørt på Dekodet tidligere.

Vi får skynde oss å understreke at poenget her ikke er å si at muslimer var mye verre enn andre erobrere i historien (det var de langt i fra, det er ingen grunn til å konstruere overstadige fiendebilder andre veien), men at det er besynderlig at man fremstiller det hele så romantisk og rosenrødt.
Nå var neppe den muslimske erobringa og koloniseringa av Spania og Portugal verre enn gjennomsnittet av koloniseringar gjennom historia. Men det er heller ikkje sikkert ho var betre. Enkelte av overgrepa muslimane her stod bak var følgande:

  • Sultan abd Allah av Granada beskriv i sine krønikar korleis muslimane i år 1066 drap kvar jøde i Granada. 3 - 4000 jødar vart massakrerte.
  • I Cordoba frå 1010 til 1013 vart eit stort antal jødar drepne av muslimane under leiaren Suleiman. Dei overlevande vart jaga frå byen. Det er mogeleg at dei endelege drapstala var fleire tusen.
  • I åra 1130 – 1232 utførte dei muslimske Almohadane folkemordliknande overgrep mot både jødisk og kristen befolking i Spania og nord-Afrika. I byen Tlemcen vart alle jødar som ikkje omvendte seg til islam drepne. I Fez og Marrakesh vart muligens så mange som totalt 220 000 jødar og kristne drepne i denne perioden. I Sevilla, Cordoba, Jaen og Almeria, alle i Spania, fall alle jødiske samfunn offer for folkemord. Familiar som omvendte seg til islam for å unngå å drepast, fekk barna tekne frå seg for omplassering.
For bare å sitere noe.

Og dermed stiller han det betimelige spørsmålet. Ville noen ha akseptert en tilsvarende fremstilling av europeiske erobrere og koloniherrer?
Kunne den europeiske koloniseringa av t.d. Sør-Afrika, USA eller New Zealand blitt skildra på denne måten? Lange lister med positive ord og vendingar om alt det gode europearane tok med seg? Om utvikling og sivilisasjon, om medisin og jernbanar, om sjukehus, bøker, skular osv. osv. mens urbefolkingane sine lidelsar ikkje vart nevnt med eit ord? Neppe. Den slag ville blitt rekna som propaganda og som ei hån mot alle drepne indianerar, maoriar, svarte afrikanerar osv. Norske lærebøker er her svært tydelege: europearanes overgrep og urbefolkinganes lidelsar er noko elevane skal få vita om. Noko anna ville vel vore både respektlaust og ei forteiing av historiske fakta?

Men altså ikkje når det var muslimar som var koloniherrar og europearar som vart koloniserte?
Hva er så grunnen til dette? Hvilken pedagogisk plan står bak?

Kvæven ligger på linja at dette er en slags bevisst propaganda og sensur som skyldes ønske om å påvirke norske barn til et positivt syn på andre kulturer og spesielt islam.
Nå kan eg sjølvsagt ta feil, men eg vil anta at mange som les dette, og som deler det norske skulesystemet sitt verdisyn og som har det same politiske grunnsynet som har forma den norske skulen, stilltiande er innforstått med at den propanganda og sensur eg her har peika på ligg som eit usynleg slør over delar av det stoff elevane får seg presenterte innan faga som her er nevnte. Likevel er det svært få som er kritiske. Tvert imot. Dei meiner stilltiande at denne sensur og propaganda er i ”det godes tjeneste” og difor bør fortsetja.  Er det ikkje nettopp det alle propaganda-apparat i verdshistoria har meint?
Jeg er ærlig talt ikke så sikker på at dette er grunnen. Jeg har som enkelte kan ha fått med seg liten sans for smak av konspirasjonsteorier. Jeg synes sjelden de er morsomme og de fører aldri til noe godt.

Da synes jeg nok det er mer nærliggende å se for seg dette som et uttrykk for en blanding av grov kunnskapsmangel, litt vel ofte knyttet til alle fordommer som festet seg i vårt kulturelle bakhode på 1800-tallet (slik noen skriver bøker om i blant), og det man ser som behovet for minneverdige og velmente vinklinger mot europeisk selvgodhet.

Ikke minst oppfatter man det som en del av skolens ansvar å motvirke fordommer.

Man ser det som et godt pedagogisk grep å peke på helter og skurker. Det tolerante muslimske Spania mot det forøvrig intolerante Europa. Den opplyste antikken mot den mørke middelalderen. Dogmer mot vitenskap. Kirken mot Galilei. 

Det handler kort sagt mer om blindhet enn bevissthet. Og alt i Den Gode Saks (TM) tjeneste.

For resultatet er altså at man i iveren etter å unngå fordommer mot andre kulturer ender med å forsterke gamle og/eller skape nye om vår egen kulturhistorie.

Norsk skole er ikke og vil aldri være nøytral. Men den bør bli flinkere til å formidle at den ikke er det, også fordi det alltid er mer spennende med lærere og lærebøker som ikke legger skjul på at de tar stilling.

Men det hadde vært hyggelig om skolen dempet spredningen av nonsens og nidviser.

tirsdag 13. desember 2011

Sensasjon: Bibelen påvirker

Problemet med kristne er at de leser for mye i Bibelen, ikke sant?

Selv om dette er en opplagt, opplest og vedtatt sannhet er det likevel noen som har forsket på saken.

Vi sakser fra Christianity Today:
A recent poll from LifeWay Research found that 89 percent of
American households still own a Bible, with the average home having 4.1 Bibles. But owning a Bible is different from reading it—and pollsters might be surprised by what happens when many Americans do.

Most polls, surveys, and studies that have examined the Bible's influence have looked at views of its inspiration and methods of interpretation. Gallup, for example, has for four decades asked Americans how literally the Bible should be taken. Comparatively very little research has looked into what happens when one actually reads the Bible, especially when one reads it independently outside the church.
Og hva er så effekten?
Perhaps we've assumed that such questions would be redundant, merely one more measure of religiosity, along with how often one attends church, how literally one views the Bible, and how much one prays. When researchers look at these indicators, they usually find a correlation with both political and moral conservativism. It's not always the case, but it is a trend. Reading the Bible on one's own makes a difference, too. The interesting part, however, is the unexpected difference it makes.
Kort sagt er hyppig bibelesning korrelert med
  • Mindre støtte til aggressive antiterrorlover ("For each increased level of Bible-reading frequency, support for the Patriot Act decreased by about 13 percent")
  • Økt støtte til et mer humant rettsvesen ("Support for abolishing the death penalty increased by about 45 percent for each increase on the five-point scale measuring Bible-reading frequency")
  • Økt tillit til at tro og vitenskap kan forenes ("For each increase on the five-point scale, the odds that they see religion and science as incompatible decrease by 22 percent")
  • Økt støtte til sosial og økonomisk rettferdighet ("contrary to liberal media stereotypes, those who are most engaged in their faith (by directly and frequently reading its source material) are those who are most supportive of social and economic justice.")
  • Mindre opptatthet av forbruk ("Likewise, the survey asked whether one must consume or use fewer goods in order to be a good person. Political liberals and frequent Bible readers are more likely to say yes.")
Selv om noen vil få en og annen fordom bekreftet siden økt bibellesning også henger sammen med større skepsis til fri abort og homofili, er det tydelig at en skepsis til dette ikke kan tas til inntekt for at man samtidig må være tilhenger av strengere lover og straffer, for ikke å si omfavne en republikansk politikk.

Skal vi tro disse undersøkelsene (som sikkert har noen svakheter, det har alle undersøkelser) er det slik at dess mer man som kristen leser Bibelen, dess åpnere sinn og et mer humant syn har man enn en som kaller seg kristen, men leser mindre i Bibelen.

Noe av dette kan muligens skyldes at de som leser mye i Bibelen generelt sett leser mye, altså at dette i noen grad også henger sammen med utdannelse og/eller sosial posisjon.

Men det er uansett vanskelig å komme fra at økt bibellesning har en effekt som mange vil oppfatte som ganske så positiv.

Muligens er det også slik at de som leser lite eller ingenting i Bibelen mest er kristne i navnet - og mange av disse stemmer muligens republikansk (her gjetter vi). Sagt på en annen måte er det ikke mye som tyder på at engasjement i Tea Party-bevegelsen er sterkt korrelert med teologisk utdannelse.

I tillegg har naturlig nok lokale tradisjoner og miljøer større betydning dess mindre man lar seg påvirke av eksterne tekster.

Samtidig er det slik at de som leser Bibelen mye i USA ofte har hatt et ganske så konservativt utgangspunkt.
The discussion becomes even more interesting when we consider who is most likely to read the Bible frequently. It's evangelicals and biblical literalists, those who tend to be more conservative on these topics. In other words, those who read the Bible most often are more conservative, but the more they read the Bible, the more likely it is that their views will change, at least on these topics.
Mye handler samtidig om forventninger. Man tror at teksten sier noe, men oppdager at den sier noe annet. Dette kan være såpass overraskende at det utfordrer, og det dess mer man tar Bibelen på alvor.

Så er spørsmålet om man tar konsekvensen av det.
Why does this happen? One possible explanation is that readers tend to have expectations of a text prior to reading it. Given the Bible's prominence in our society, it's little wonder that many people think they know what's in it before they open it up. But once they start reading it on their own, they are bound to be surprised by something, and this surprising new content is then integrated and grafted on to the familiar. Beliefs do change with the addition of new information.
Problemet med kristne er kanskje heller at vi leser for lite i Bibelen.

mandag 12. desember 2011

Epilepsi, hekser og religion

Siden ikke alle delte mine hjertesukk om den ganske så overflatiske artikkelen om Epilepsi og religion i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 13-14/2011, sendte jeg nylig inn en kortere kommentar om både den opprinnelige artikkelen og et påfølgende enda dårligere belagt leserinnlegg.

Og med den målgruppen passet det ikke med den letteste og luneste bloggstilen.

Skulle noen tolke dette i retning av at legene og psykiaterne her ikke får beste karakter, skal jeg ikke si i mot.

For ordens skyld kan vi sitere konklusjonen.
Larsen deler ikke artikkelforfatternes tilbakeholdne innstilling i sitt brev til redaktøren i nr. 20/2011 (4), men synes snarere å etterlyse en djervere konklusjon om en sammenheng mellom epilepsi og religiøse opplevelser: «Den vitenskapelige tenkeren bør våge å ta den kritiske diskusjonen og konsekvensene av sine funn helt ut, også dersom man tenker at resultatene kan virke støtende på noen.»

Men den vitenskapelige tenkeren vil vite bedre enn å konkludere fra en håndfull - til dels svakt dokumenterte - kasuistikker med at epilepsi nærmest er en årsak til både verdensreligioner og hekseprosesser.
Så kan man alltids spekulere i hva som er årsaken til denne type feildiagnoser.

Men de er nok et symptom.

søndag 11. desember 2011

Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

 var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.
Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.
Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".
Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.
Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.
Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i
kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.
MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.
Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?
Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland.  Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som
Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.
Man kan bli i julestemning av mindre.

torsdag 8. desember 2011

En dag er skapt i myteland

Nå er det ikke bare på andre planeter det er mulighet for liv, det samme gjelder på selveste internett.

Og i den søte adventstid handler livet for noen fort om jul. I slike stunder er det jo klart at tanken om at dette egentlig har noe med kristen tro å gjøre, vitner om både intoleranse og inkompetanse.

For alt er jo hentet fra hedenske fester og fyrer, slik denne noe omtegnede Knøttene-serien viser.


Men som vi har vært inne på noen ganger er nok dette i overkant mytisk.

La oss dermed pakke sakene ut igjen, slik tradisjonen er på denne tiden.

Det første som bør slå de som forkynner som over er hvor vanskelig det er å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember.

Hvis dette hadde vært riktig burde det kunne finnes et utall slike skikkelser, ikke minst dem som faktisk er nevnt i teksten.

Den eneste som matcher er den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Men det hører med å nevne at vi da snakker om en feiring som ikke ble lagt til  datoen 25. desember før et par hundre år etter Jesus, mer presist under den noe ukjente keiser Elagabalus (203-222).

Og at dette ikke var en populær fest. Den noe enøyde Elagabalus var nødt til å tvinge ledende romere til å delta i feiringene og selv gå i spissen slik at det var farlig ikke å bli med. Etter at keiseren behørig var blitt tatt av dage grep ikke akkurat dette om seg som ild i tørt julepapir. Det holdt imidlertid til at keiser Aurelian (215-275) innførte den for alvor et par generasjoner senere.

Det er dermed ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et er så opplagt tidspunkt ikke har satt spor etter seg lenger bakover i tid. En grunn kan være at vintersolverv ikke er så skjellsettende såpass langt sør på kloden.

Dermed er situasjonen den at vi i motsetning til hva Jablonski og Hardouin (som alstå ga støtet til å tenke at kirken bare tok over en gammel fest) hevdet på slutten av 1700-tallet, faktisk finner at feiringen av Jesu fødselsdag ble lagt til 25. desember ganske lenge før noen stor romersk festivas på den dagen.

Den eksisterende Saturnaliafesten ble opprinnelig feiret 17. desember, men selv om dette med tiden ble utvidet med én uke var det ikke før i 274 at Aurelian la på én dag.

Det bør rett og slett lages et julevers om at det i beste fall er en velment misforståelse å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid.

Vi starter gjerne den glade tradisjonen.

En dag er skapt i myteland

En dag er skapt i myteland, i myteland,
slik gleder seg mang hedensk mann!
Hele jula, hele jula!

En artig skrue fant behag, han fant behag,
i spøk om alle guders dag!
Må bli jula, må bli jula!

Den lagdes til en dato som, en dato som,
De kristne sang med fryd derom.
Til Juledag, til Juledag!

Men kilder dertil manglet jo, de manglet jo,
uten at noen det forstod!
Og ei sa fra, og ei sa fra!

Men gjort er gjort og spist er spist, og spist er spist,
Nå takler vi det ganske vist,
Hele jula, hele jula!

For all vår nød og sorg er bøtt, vår sorg er bøtt,
hvis samme dag vi feirer søtt.
Hallejula, hallejula!

CODA

Dekodet vil ei lenger kny, ei lenger kny,
om andre slutter ham å bry,
med mytemas, med mytemas.