onsdag 27. juli 2011

Kvalmende røre

Og der kan du finne i listen til høyre Egil Asprems utmerkede blogg som det kan være viktig å følge for å forstå noe av det mer esoteriske eller ordensromantiske bakteppet til Anders Behring Breivik.

I første omgang anbefales denne artikkelen som belyser både hvorfor ekstremistiske motkulturer kan lene seg til stoffet som mainstream kaster på søppelhaugen - og samtidig hvor overfladisk Breivik forstår det.
Perhaps this does not explain much, but it does provide a nuanced answer to those who might want to start talking about a right-wing “esoterrorism”: No, we should not consider Brevik’s neo-Templar terrorist fantasies a “proper part of” Western esotericism as such. But neither is the presence of esoteric motifs entirely coincidental, and in fact we do find other traces of this within segments of the European New Right (Nouvelle Droite). In fact, however, when the esoteric links with politics in modern history it is almost always connected with various “countercultural” movements, and these may very well be on the left as on the right. Consider for example the utopian Socialist Spiritualists of the 19th century, and the connection between esoteric ideas culled primarily from Theosophy and Anthroposophy on the leftist counterculture of the 1960s and 1970s. It is as if an ideological critique of (or revolt against) modernity which seeks to incorporate a religious dimension hardly ever escapes the esoteric – whether the revolt comes from the left or the right.
Behring Breivik koker i det hele tatt sammen en illeluktende røre av dels motstridende elementer, dels elementer han ønsker å reformere til det ugjenkjennelige.
It also sheds some light on the question of religion in Breivik’s motivations, a topic which, among others, Massimo Introvigne has written about over at CESNUR. As Introvigne shows, the “Christian Fundamentalist” label which was tossed around quite a lot does obviously not fit at all. Instead, the strong Judeo-Christian element of Breivik’s ideological discourse is itself motivated by identity politics. One only has to read from the manifesto to confirm this. Breivik does not hide the fact that he considers himself a “cultural Christian” rather than a “religious” one:

“Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

In fact, the existing institutions of Christendom are all seen as corrupt, weak and “suicidal”, and a thorough reform of Christianity is another of Breivik’s revolutionary aims. This would be a different church indeed, and it would include much of what has been “rejected” through earlier phases of European identity politics. Including “Odinism”.

Et usalig oppkok som krever at vi vender tilbake til en fortid som aldri har eksistert.

tirsdag 26. juli 2011

Mistrøstig manifest

Mangel på blogging de seneste par ukene skyldes ikke bare sjokket over fredagens rystende massemord, men rett og slett en noe travel sommer inkludert en og annen reise. Dermed har Facebook vært arenaen for bearbeiding, linker og kommentarer.

Men siden telefonen virker og journalister spør, kan lenkes til andre ting som legges ut, som intervjuet i Vårt Land om dette "manifestet" som setter sammen likt og ulikt i en infam analyse, styrt av sterkt høyreekstreme og enda sterkere konspiratoriske fiendebilder.

Ikke minst er det en utfordring at han blander anstendige og avskyelige kilder, noe som avhengig av øynene som ser kan føre til kortslutningen at alt er kun én av delene.

Uansett greit om vi ikke lar oss lure av hans situasjonsoppfatning, selvforståelse og bruk av honnørord.

mandag 11. juli 2011

Goliat slår David

Ettersom det (for å si det rundt og forsiktig) i enkelte kretser en stund har vært noen smuler skepsis til at kong David har eksistert, er det interessant at arkeologer i det minste kan finne en form for spor etter Goliat.

For ikke å si Samson.

Så får vi se om det faktum at minimalistenens minimalposisjon stadig ... minimaliseres, påvirker medias oppfatning av bibelhistorien.

Vi linker uansett ordet til det høyfaglige bladet USA Today, selv om det tydeligvis ikke er lov verken å sitere eller omskrive innholdet.

Vi kan likevel vagt antyde at det er funnet en religiøs bygning i et område bebodd av et ... folkeslag som begynner på f og med en arkitektur med samme antall søyler som omtalt i et jødisk skrift i en fortelling om en sterk man med langt hår som velter dette antall søyler som altså kan telles på mindre enn én hånd.

Inntil man finner skjelettet av en stor mann med langt hår i nærheten, er det likevel tvilsomt om arkeologene endelig kan bekrefte Samson-fortellingen.

Noe de heller ikke tror de vil gjøre for Goliat, selv om mangt annet synes å passe.

Altså aldri. Slik er arkeologiens vesen.

Dessverre hjelper det nok heller ikke om noen lar seg inspirere av Piltdown-(på)funnet til å salte noen passende hodeskaller i området, med hull og hår. Dette vil tradisjonen tro avsløres innen femti år.

Spørsmålet er i stedet om man er villig til å la tvilen komme tiltalte Bibel noen smuler mer til gode på andre områder etter hvert som forhold man trodde var påfunn viser seg å ha opptil flere grader historisk basis. Det er kort sagt ikke nødvendigvis slik at noe er feil bare fordi det står i Bibelen.

Det kan jo også være slik i verdenshistorien og hverdagslivet at det hender ting som ikke etterlater seg særlig mye arkeologiske spor, men som noen likevel forteller videre og som (her er det bare å holde seg fast) til og med kan bli nedskrevet med riktige detaljer som navn og arkitektur.

I hvert fall sånn rent teoretisk.

søndag 10. juli 2011

Anfall og utfall

Har noen først fått en utdannelse eller interessefelt (og det hender det jo at noen får), kan det være fristende å tenke at akkurat min bakgrunn gjør meg i stand til å forklare svært mye.

Det slo meg første gang da min gamle foreleser i reguleringsteknikk ved daværende NTH, Jens G. Balchen, første gang slo frempå med hvor mye bedre det hadde vært om politikerne anvendte ... reguleringsteknikk i styringen av samfunnet.

Og det ble vel ikke mindre understreket av hvor ivrige enkelte informatikere var etter å sammenligne mennesket med datamaskiner (selv om kunstig intelligens til en hver tid var et fenomen som lå minst fem år inn i fremtiden) og gjenta lettere mekanisk hvor mye mer vi hadde forstått om vi hadde brukt datamodellering.

Nå er ikke dette forbeholdt teknologer, skal jeg dømme etter en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening av Karl O. Nakken og Eylert Brodtkorb.

Den gang handler det om sammenhengen mellom religion og epileptiske anfall.
Gjennom hele vår historie har epilepsi vært forbundet med noe mystisk og overnaturlig. Personer med epileptiske anfall har vært oppfattet som enten demoniserte eller hellige. Her gir vi en oversikt over det vi i dag vet om sammenhengen mellom epilepsi og religion ut fra en medisinsk synsvinkel.
Dette handler med andre ord ikke bare om synsing og formodninger, men om hva vi vet.

Dermed begynner det å melde seg en viss undring når vi allerede i andre avsnitt av sammendraget leser at dette ikke akkurat er basert på grundige empiriske studier med doble blindtester, store utvalg og presise definisjoner.

For å si det forsiktig er det ... uvant at man bruker anekdoter som hovedgrunnlag for en fagartikkel.
Materiale og metode. Artikkelen er basert på et ikke-systematisk søk i databasen PubMed, biografier om Vis-Knut samt forfatternes egne erfaringer.
Muligens er da artikkelen heller ikke ment så faglig, siden den kalles for en "oversiktsartikkel" og har et klart mer kåserende enn kvantitativt preg. Det kan til og med være litt tongue in cheek når det brukes faglige begrepsrammer som "metode", "resultater" og "fortolkning".

Noe må i hvert fall ligge bak at det er mulig å få publisert denne type ... studier i et faglig tidsskrift, med tilhørende "sannsynlige" resultater, selv om de ikke er utpreget kvantifiserte.
Fortolkning. Epilepsi som forklaringsmodell til åndelige opplevelser er et kontroversielt tema, men det er sannsynlig at temporallappsepilepsi har påvirket vår religions- og litteraturhistorie i større grad enn erkjent. 
Men artikkelen støtter i hvert fall utvilsomt forfatterenes innledningspassus om at "Epileptiske krampeanfall har til alle tider vakt undring og spekulasjoner".

Hva er det så man sier, noe mer konkret?
Religiøs tro er et subjektivt fenomen, dypt personlig og vanskelig å konkretisere. Det finnes to hovedformer for religiøsitet, har det vært hevdet: den «dagligdagse» troen, ofte overført gjennom foreldre eller samfunnet, og de mer intense, ekstatiske religiøse opplevelsene og omvendelsene, som kan ha en akutt og nærmest anfallsmessig karakter. Disse siste er et interessant fenomen. Selv om de bare opptrer hos noen få, kan beretninger om slike opplevelser få stor betydning for mange mennesker.
Det overrasker ikke at kildehenvisningen til vinklingen ikke er fra moderne religionsfilosofisk forskning, men noe de kaller for "James W. The varieties of religious experiences. New York: Longmans Green, 1902".

Som vi uten fare for å bli dypt subjektive kan konkretisere til å være skrevet av den ikke helt ukjente William James.

Når det gjelder konkrete sammenhenger mellom sykdom og religiøsitet er man heller ikke helt klare.
Det har lenge vært kjent at sykdom, særlig psykiatriske lidelser (manier, psykoser) og epilepsi, kan påvirke - enten forsterke eller svekke - folks religiøsitet (2). Hensikten med denne
Julius Cæsar - religiøs epileptiker
artikkelen er å vise noen eksempler på at religion og epilepsi kan være forbundet på flere vis.
Dermed ser vi at dette "kan påvirke", men siden dette kan gå hvilken vei som helst, er konklusjonene noe mangetydige og dermed problematiske å bruke til så mye.

Begrepsbruken er til tider tilsvarende uklar.
Gjennom middelalderen og i renessansen ble religionen brukt i behandlingen av folk med epilepsi, ettersom man mente anfallene skyldtes Guds eller djevelens straff for deres egne eller forfedrenes synder.
Vi ser med andre ord at  noe så klart og konsist som religionen, altså noe som forfatterne selv rett over kaller for "dypt personlig og vanskelig å konkretisere" ble brukt i behandlingen. I tillegg mangler ikke bare kilder til at det var vanlig å mene at anfallene skyldtes noe slik, det sies til og med rett ut at det her er mange potensielle feilkilder for selve diagnosen epilepsi. 
Opp gjennom historien finnes det mange religiøse personligheter som man antar har hatt epilepsi. Det gjelder så vel profeter og helgener som grunnleggere av sekter (tab 1). Det må understrekes at indikasjonene på at de virkelig har hatt epilepsi varierer, og jo lenger det er siden vedkommende levde, desto mer usikker er gjerne diagnosen. Holdepunktene for at de virkelig hadde epilepsi er gjerne basert på senere nedtegnelser - med de potensielle feilkilder dette innebærer.  
Når man så først gir en navneliste, virker den mer enn lettere vilkårlig.

Mens flere av navnene er kjente i religionshistorien (som Buddha og Muhammed, skjønt det hadde vært interessant å se grunnlaget for å betegne dem som epileptikere) og noen av dem for sine voldsomme syner (som Esekiel), er andre mest kjente for andre ting.

Det er vel ikke helt vanlig å betrakte Cæsar som sentral i religionshistoriken, selv om han i kraft av sin embete også hadde en formell religiøs posisjon i Roma. Og det begynner nok også å bli noen år siden det var spesielt utbredt å oppfatte Paulus som epileptisk (forfatterne kunne nok også med fordel henvist til J.R. Brorson og K. Brewer, "Matters arising: St Paul and temporal lobe epilepsy," J Neurol Neurosurg Psychiatry 1988; 51; 886–87, som refert til i denne oversiktsartikken).

Når man så i en liste på kun 13 "religiøse personer" ender med å trekke fram Søren Kierkegaard ("Filosof, grunnlegger av eksistensialismen") mer enn aner man at forfatterne har vært i beit for eksempler.

Det samme gjelder når man trekker fram heksekortet.
Djevlebesettelse, dvs. at djevelen eller en demon hadde tatt bolig i epilepsipasientens kropp, har vært en seiglivet myte. I 1487 utga to dominikanermunker en bok om hekser, Malleus maleficarum. I denne sto det at heksene bl.a. kunne gjenkjennes på sine epileptiske anfall. Det er blitt hevdet at mellom 100 000 og en million kvinner med epilepsi ble brent på bålet som følge av denne boken.
Noe som er så på kollisjonskurs med hekseforskningen at det er vanskelig ikke å få noen lettere antydninger til anfall. Ikke bare er antallet håpløst (totalt sett ble det henrettet færre en 50 000 fordelt over noen hundre år og de fleste i områder langt unna kirkelige sentra), diagnosen er dobbelt feil.

Det er verken slik at hekser ble ansett for å være djevlebesatte (i såfall hadde de ikke vært strafferettslig ansvarlige) eller spesielt ofte var epileptikere (Malleus maleficarum ble da heller ikke tatt så alvorlig av særlig mange).

Igjen ser vi at datagrunnlaget for artikkelen rakner. Man står igjen med feiltolkninger av historiske kilder (som man uansett ikke oppgir eller siterer) og anekdotiske eksempler.

Både Vis-Knut og Dostojevski er sikkert vel verdt noen studier, men det er å strekke det litt langt å basere konklusjoner (eller mulige konklusjoner - artikkelen er heldgivis lite bastant) i et legetidsskrift på personer man ikke er i nærheten av å vite er representative for noe som helst.

Noe forfatterne synes å forstå selv.

Konklusjonen er dermed ikke mer spiss og spennende enn at man gradvis modifiserer seg ned mot null gjennom fire punkter Hovedbuskap (mine uthevelser):
  • Til alle tider har epilepsi vært forbundet med noe mystisk eller overnaturlig
  • Enkelte personer med temporallappsepilepsi har fortalt om sterke religiøse opplevelser under eller etter anfall
  • Trolig kan anfall med religiøst innhold ha utgangspunkt i fremre del av insula
  • Det må antas at temporallappsepilepsi har preget vår litteratur- og religionshistorie mer enn det som tidligere har vært erkjent
Uten at det nevnes noe om hvor mye som tidligere har vært "erkjent" eller ei.

Dette minner med respekt å melde mindre om forskning enn om å koke suppe på en spiker. En mulig sammenheng mellom muligens epileptiske anfall hos enkelte religiøse tolkes til at det må antas en større sammenheng mellom religion og epileptiske anfall enn tidligere kjent.

Konklusjonen er med andre ord grei:

Ut fra denne oversikten vet vi at vi ikke vet noe om sammenhengen mellom epilepsi og religion ut fra en medisinsk synsvinkel.

fredag 8. juli 2011

Filosofigårds på Risøya

Det er ikke helt til å komme fra at opptil flere av rapportene fra årets Skjærgårds gleder en som lener seg i denne bloggens retning.

Vi snakker ikke da om seneste innen technogospel eller tilgangen på varmt vann i dusjene, men rett og slett omfanget av filosofiske innslag.

Nå betyr nok ikke det at festivalen akkurat nedtoner music & mission, men det gir litt varme en overskyet sommerdag å få bekreftet at det som litt enkelt kan kalles den kristne grasrota i stadig større grad synes å åpne øynene for sin egen tankemessige tradisjon.

Dermed er det blitt naturlig å ha seminarer med temaer som hverdagsfilosofi i grådighetens tid ved Henrik Syse.
Seminaret handlet om hverdagsfilosofi og hvordan vi kan vise måtehold i grådighetens tid. Syse tok utgangspunkt i de syv klassiske dydene: Måtehold, mot, klokskap, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet.
– Noen dyder trenger alle mennesker å øve seg i. Det handler om kvaliteter vi bør søke og utvikle. Det dreier seg om hvem vi ønsker å være.
Det blir ikke mye dårligere når også en såpass frisk og frittalende fyr som Morten Dahle Andersen på en serie møter markedsfører artikkelsamlingen Troverdig Tro som han var redaktør for i fjor, med flere bidrag på relativt solid nivå.

Det blir kort sagt spennende å følge med på om festivalen inspirerer flere til å bli filosofer enn misjonærer.


Skjærgårds 2011 from Skjærgårds on Vimeo.

mandag 4. juli 2011

Harrytur igjen

Her er forøvrig det uforskammede leserbrevet til Aftenprofetenposten 2. desember 2001, som nevnt i Potterpurriet om "Harry Potter som Jesus".

Merk den kledelige og korrekte antikommersialistiske holdningen i siste avsnitt; man var da ikke småbarnsfar for ingenting.
Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (KM) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om KM's evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom "rett og galt, godt og ondt, viskes ut". Bøkene understreker tvert i mot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med "alle midler". Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis KM mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette tar skade, på kropp og sjel. "Spiritismen" som KM synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset. Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Dickens "En julefortelling" en studie i okkultisme, ikke oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potterbøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

KM klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i er parodier på klisjeer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om "svarteboka". Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme. Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt.

Mon tro hva KM vil finne i "Snehvit", "Askepott", og "Gutten som Kappåt med Trollet"? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.
Et leserbrev som altså ble kommentert på Debattsentralen samme dag med bl.a. at
I et desperat forsøk på å forsvare "Harry Potter"-bøkene mot treffende kritikk fremsatt av Karine Maniscalco den 25.11 i Aftenposten, forsøker en viss Bjørn Are Davidsen, Ski, den 2.12 på alle mulige måter å stemple mennesker som ikke liker "Harry Potter" som dumme - måten han omtaler Maniscalco grenser til å være injurierende. Istedenfor å argumentere på en skikkelig måte påstår han dessuten frekt og freidig at Maniscalco ikke har forstått hva boken dreier seg, og at hun ikke klarer å skille mellom staffasje og indre verdier. Han hevder at trolldomsklisjéene boken i det vesentligste er bygget opp av bare er parodier. Men jeg spør meg: Er de virkelig det? Hva om de er ment dødsens alvorlig?
Et stempel som det bare var å ta dødsens alvorlig på alle mulig måter.

fredag 1. juli 2011

Fossile forestillinger

Typisk alpepositur. Hentet fra her
Behovet for å stålsette seg i møte med populærvitenskap blir dessverre ikke mindre. Jeg har ofte lurt på hvorfor oppspinn om europeisk historie blir formidlet som selvfølgelige sannheter i tiår etter tiår, uansett hva slags kanal eller program man sveiper innom.

Enten grunnen er at man ikke vet eller ikke vil bedre, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva av de to som er verst.

Selv om det er en stund siden jeg har sett History Channel var det dermed ikke akkurat overraskende at tirsdagens program om alpenes historie (det trettende i en serie om hvordan jorden ble til) var like forsteinet som før.

Noe som synes vanskelig å unngå når noen nærmer seg vitenskapshistorie, enten vi altså snakker HC, NRK2 eller Nasjonal digital læringsarena.

Altså igjen bare å himle høyt med øynene i møte med History Channel der kommentatoren kunne røpe for millioner seere at mens de fleste andre lærde på 1500-tallet trodde jorden var flat, forsket Leonardo da Vinci på fossiler i alpene. Han kunne ikke godta at disse stammet fra syndfloden, slik Den katolske kirke hardnakket hevdet.

Mens kameraet panorerte ... talende (ikke minst siden det ikke var bygget den gangen) mot Peterskirken.

Og da hadde man i grunnen ikke mye annet valg enn å gi seg.

Forståelsen er enkel og grei. Siden Kirken var en sterk maktfaktor og kulturell premissleverandør, og dessuten (for å si det som femåringene i enkelte debattfora) slem og dum, var all vitenskap egentlig umulig så lenge Kirkens klamme hånd bestemte.

Og dermed var det slik at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen (for å si det med Terje Nordby i Mytekalenderen), og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

At det i realiteten var omtrent motsatt, har vist seg vanskelig å formidle. For det som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen var ... urokkelig naturvitenskap.

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av Europas egne lærde, hos de gode gamle grekerne eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt (som mye av debatten på 1200-tallet handlet om, som spørsmålet om vakuum var mulig).

Slik tradisjonen hadde vært siden i hvert fall 200-tallet og de som var involvert i Galilei-saken også ga uttrykk for, skriftlig (som Bellarmine i et brev i 1615).

Men, og dette er et viktig men: Hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon på et område, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Som når det gjaldt jordens alder. 

Selv om Aristoteles og andre greske tenkere hevdet at universet var evig, noe som selvsagt var tatt hensyn til i middelalderens gudsbevis, var dette omdiskutert (det var sterke logiske grunner til å avvise en slik tanke) og ikke på noen måte demonstrert.

Men hvordan forholdt man seg så til fossiler? Var ikke de - som hadde vært kjent i tusener av år - et umisforståelig bevis både på evolusjon og jordens alder? Og dermed noe som nettopp avslører Kirkens undertrykkende makt?

Og er barnelærdom, slik det nesten uten unntak fremkommer i dagens lærebøker for grunnskolen, som i "Naturfag for alle", om jordens og livets historie.
Middelalderen i Europa var dominert av Aristoteles' statiske verdensbilde sammen med Kirkens krav om at enhver observasjon skulle tolkes på en måte som stemte med Bibelens ord. Med renessansen kom de direkte observasjoner og eksperimenter inn i bildet, men fortsatt var det om å gjøre at enhver tolkning skulle stemme med skapelsesberetningen i Det gamle testamente, noe som rammet dette fagfeltet særlig hardt. Jorden skulle ikke være eldre enn knapt 6000 år og fossiler ble avfeid som naturens spill.
Selv om det er litt uklart for meg hvorfor det er så dumt å oppfatte fossiler som naturens spill.

Siden det nærmer seg minnedagen for sakseren Albertus (1316-1390) kan det med andre ord være på tide med en liten leksjon i geologihistorie, for ikke å si fossilforståelse.

Fjell og fossiler hadde lenge vært av interesse for naturfilosofene. I middelalderen leste man i det hele tatt slike med lyst og lykt. Selv om noen tenkere i perioder kunne møte motstand (som Aristoteles på deler av 1200-tallet), ble de som en hovedregel nærmest omfavnet for mye.

Utfordringen var ikke noen monolittisk, kirkelig lære. I stedet handlet den mer om at det var mange ulike teorier i omløp.

Noen mente at siden fossile skjell lignet på dem på stranden, måtte de en gang ha vært levende dyr. Den største tenkeren, Aristoteles, syntes å ha ment at fossiler ble dannet av gasser og dermed var etterligninger (og ikke spor) av levende organismer.

Noe som ble tatt som god fisk i en tid der man var vant til statuer og ikke hadde noen god teori om hvordan noe organisk kunne forvandles til stein.

På 1000-tallet forklarte Ibn Sienna at fossiler skyldtes spontant forsteinende væsker.
If what is said concerning the petrifaction of animals and plants is true, the cause of this (phenomenon) is a powerful mineralizing and petrifying virtue which arises in certain stony spots, or emanates suddenly from the earth during earthquake and subsidences, and petrifies whatever comes into contact with it. As a matter of fact, the petrifaction of the bodies of plants and animals is not more extraordinary than the transformation of waters.
Når vann kunne fryse til is på sekunder, var det ikke underlig om levende organismer kunne bli til stein.

Siden de beste naturfilosofene, enten de var kristne eller ei, mente dette skjedde spontant, trengte man ikke noen lang forhistorie for å forklare fenomenet.

Men hvordan hadde fossilene havnet på toppen av fjell?

En mulighet var selvsagt Storflommen kjent fra fortellingen om Noa. Siden vannet dekket også fjellene, var det ikke annet å vente enn at man fant sjødyr høyt oppe.

Men man vurderte også geologiske årsaker.

Dermed slipper vi inn Albertus som altså ikke er noen perifer figur, men både ble rektor ved universitetet i Paris og biskop. Som elev av selveste Buridan gikk han ikke av veien for heller dristige tanker, som at riktige konstruerte maskiner kunne holde seg oppe i luften, på linje med hvordan skip kunne flyte i vann.

Og han var heller ikke dårlig som geolog.
The erosion produced by rivers constantly draws terrestrial particles from the continents to the bosom of the sea. This erosion, which, by scooping out the valleys, has shaped the mountains, constantly displaces the centre of gravity of the terrestrial mass, and this mass is in motion to bring back the centre of gravity of the earth to the centre of its figure. Through this motion the submerged portions of the earth constantly push upwards the emerged parts, which are incessantly being eaten away and afterwards replaced by the submerged parts.
Det var nettopp Albertus' teorier som fengslet Leonardo.
At the beginning of the sixteenth century this theory of Albert's strongly attracted the attention of Leonardo da Vinci and it was to confirm it that he devoted himself to numerous observations of fossils.
Nå ble ikke Leonardo hørt så mye på siden han ikke offentligjorde noe, men gjemte det hele bort inntil hans private notater i kode ble oppdaget på 1800-tallet.

Selv om tenkere som Girolamo Fracastoro (1480-1533, også kjent som opphavsmannen til syfilis, i hvert fall begrepet) og Bernard Palissy (1510-1590) leverte interessante bidrag, må vi altså dermed vente til 1600-tallet for å finne gjennombruddet.

Og vi snakker ikke da om en radikal, ateistisk tenker langt unna noe kirkelig maktsenter. I stedet skjedde det hele ved en nyfrelst katolikk. I Italia, der Galilei var idømt hussarrest få tiår tidligere.
 
Det hele handler til og med om en danske. Niels Stensen (1638-1686) studerte i Italia og konverterte i 1667 til katolisismen (og tok det mer internasjonale navnet Nicolaus Stenonis eller Nicolas Steno, en skikk som forøvrig Holberg parodierte i Erasmus Montanus).
 
Selv om Steno på mange måter ble mer katolsk enn paven (eller kanskje til og med derfor?), ønsket han fremfor alt å tenke selv fremfor bare å godta påstander som kunne etterprøves.
 
Selv om norsk Wikipedia synes å holde fast på en heller fossil forståelse av at arbeidsformen normal var blind aksept av antikke autoriteter, understrekes at dette ikke var påtvunget av dogmer.
På en tid da forskning i faget naturvitenskap innebar granskning av de gamle antikke autoriteter, hadde Stensen mot til å stole på sine egne øyne, selv når det han observerte avvek fra tidligere etablert innsikt.
Dermed kunne han både lage nye teorier om hvordan fossiler ble dannet og hvordan sedimenter kunne aldersbestemmes.
Stensen var den første som kunne vise hvordan sedimentære lag ble avsette [sic] i havet, slik at yngre bergarter ble liggende oppå eldre.
Steno var på mange måter en ensom røst. Hans store geologiverk fra 1668 (utgitt året etter) slapp gjennom sensuren som alle offisielle utgivelser var underlagt (noe kan til en viss grad også betraktes som datidens peer review, uten at vi skal overdrive dette poenget), men hans teorier ble først bredt akseptert på 1700-tallet (selv om Robert Hooke (1635-1703) selvsagt var på sporet også her og så for seg en lang jordisk forhistorie).

Stenos forståelse av elvenes betydning måtte vente enda hundre år på aksept, til man hadde studert steder som Grand Canyon.

For den nyomvendte Steno var imidlertid hans tro viktigere enn å studere bergarter. Han ble utnevnt som ansvarlig for katolsk misjonsvirksomhet overfor de lutherske nordområdene og brukte sine siste år på dette.

I dag kan vi kanskje reagere på prioriteringen (enkelte av oss har tilsvarende blandete følelser overfor Pascal), men det blir fort anakronistisk.

Steno ble ikke stanset av paven. Han ble verken forfulgt eller anklaget. I stedet er han i ettertid blitt saligkåret.

1600-tallet var en tid der religion og rasjonalitet hang sammen. Det man eventuelt opplevde av motsetninger mellom tro og vitenskap kunne handle mer om moral enn meninger, mer om tidsbruk enn tanker.

Idealistiske personer måtte dengang som nå prioritere mellom å hjelpe og jobbe.

I en tid der det ikke var godt å se den helt store nytten av geologisk forskning, var valget kanskje ikke så vanskelig for Steno.

Men i vår tid er det ikke lett å se unnskyldninger for å overse forskningen på vår nære fortid.

Kritiserer man andre for ikke å forstå fossiler, eller være underlagt fastlåste autoriteter, kan det nok tenkes noe mer passende enn selv å spre forsteinete forestillinger - uten hensyn til kildene.