lørdag 15. januar 2011

Galilei og flekkene

Dess flinkere jeg er, dess verre kan det være å innrømme at noen er på høyde med meg.

Og, nei, vi snakker ikke om mediamyter om Northug, men om Galileo Galilei.

Mens det lenge har vært tradisjon for å fremheve Galilei som Den Store Oppdageren og Vitenskapens Fanebærer, er realiteten at han var vel så mye fanebærer for egen fortreffelighet og flink til å hente ting fra andre.

Uten den lille detaljen å nevne dem.

Kanskje skyldtes det altså nettopp hans genialitet. Selv om dette kan ha fordeler, som at man i ettertidens kan bli stående som unik, banebrytende, radikal, revolusjonerende og tilsvarende moderne honnøruttrykk, har det sine ulemper.

En av disse er tendensen til å legge seg ut med andre. Det er aldri noe godt sjakktrekk  å skaffe seg sterke fiender, heller ikke under motreformasjon og 30-årskrig.

Dermed er det ikke uventet om det fører til rettsak. Eller hussarrest.

En annen ulempe er faren for å overse viktige oppdagelser, eller not invented here-syndromet for å bruke fagspråk. Antagelig er en slik holdning dess mer fristende dess mer kjent den som kom med oppdagelsen er, siden man da opplagt ikke selv kan ta æren for den.

Når Galilei i sitt astronomiske hovedverk både unnlot å nevne seriøse alternativer (som Brahes og andres) og underkjente Keplers beregninger av at planetene beveget seg i ellipser, førte det til at flere så med hevete øyenbryn på hans noe enøyde klokkertro på sin egen modell med sirkelbaner.

Det økte ikke akkurat godviljen blant Galilei motstandere når han hevdet å ha bevist en modell som dels ikke stemte med observasjonene og dels var basert på feilaktige argumenter (som at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg).

Nå er ikke dette min oppdagelse. Eller helt ny, det er et eget kapittel om noe av dette i Da jorden ble flat.

Men det dukker stadig opp nye detaljer hos flinkere folk enn meg, mer konkret Mike Flynns rimelig detaljerte presentasjon av flere av dem Galilei diskuterte med og hentet stoff fra som baserer seg blant annet på denne om solflekker og denne om Jupiters måner.

Uten at jeg tror det blir pensum på Blindern eller barneskolen med det første.

7 kommentarer :

Peter sa...

Enten det var den ene eller den andre som var først med oppdagelsene. Dersom man følger solflekkene gjennom året, er det vel en ikke så vrien sak å se at flekkenes bevegelsesretning varierer gjennom året, og at disse endringene vel enkelt kan tolkes som en bekreftelse på at jorda går i bane rundt sola. Jeg har imidlertid ikke lest Dialogen og vet ikke konkret hva Galilei skriver om dette.

Bjørn Are sa...

Eller på at solen roterer...?

Men så var det dette med å følge dem gjennom året og alt slik, og få det hele til å gå opp med alle andre utfordringer (fiksstjernene som er fikserte, sirkelbaner vs. elliptiske, jorden i bane om solen og planetene i bane om jorden, eller alt i bane om solen, jorden roterer, eller ei, tidevann som følge av månen eller jordens bevegelser etc. osv), hvordan kan planetene beve seg i det tomme rom uten at de sitter i kuleskall som holder dem i bane etc. etc.

Mye som må avklares, utfordres, gjennomtenkes, måles og vurderes, for ikke å si revurderes og rykkes opp med rot...

Peter sa...

Jo et tegn på at solen roterer er det åpenbart. Men altså siden retningen på rotasjonen til solflekkene ser ut til å endre retning gjennom året. Bevegelse rundt ekiliptikken ville vel vi kanskje sagt det.

For Galileis del var han jo allerede overbevist om jordens bane rundt solen. Men jeg vet ikke konkret hva man på den tiden observerte av dette fenomenet med solflekker. Jeg vet heller ikke konkret hvordan Galilei tolket det som ble observert i f.eks. Dialogen.

Peter sa...

For ordens skyld, "ekliptikken" mente jeg å skrive.

Bjørn Are sa...

Mulig jeg misforstår hva du egentlig tenker på her, men mener bestemt at Galilei kun tok dem til inntekt for at solen roterte (med en hastighet på rundt fire uker).

Peter sa...

Ok, jeg todde det var noe med at Galilei hadde solflekkene som argument for det kopernikanske verdensbilde. Men da hadde han altså egentlig solflekkene som argument for at solen roterer rundt egen akse?

Bjørn Are sa...

Så vidt jeg kommer på i farten (er på vei til Bergen), dette var kun et delargument i det hele.

Solflekker/solrotasjon var forøvrig ikke i motsetning til at jorden var i sentrum, kun til at solen stod absolutt stille og et mulig argument mot de fullkomne supralunære sfærer.