Formatet har i det seneste nærmet seg bok, uten at det gjør det vanskelig å gjenkjenne smaken for layout og innhold. Redaktøren er ikke blitt dårligere til å finne gode tekster og bilder, for ikke å si bildetekster.
Temaene strekker seg fra kritikk av en høyst problematisk presentasjon av norske "sekter" til en gysende gjennomgang av Snåsamannens evne som profet. Siden sistnevnte nå er slått ned i fotballstøvlene av en blekksprut, er det mindre behov for artikkelen, men stoffet er interessant, lell.
Ikke minst siden Ronnie Johanson slår noen slag for telepati som en mulig forklaringsmodell.
Den store sektfaren er det liten fare for at ikke er aktuell med Audhild Skoglunds presise kritikk av en politisk bestilt rapport fra 2008, der man ikke er så nøye med verken definisjonene, at det er til dels store forskjeller mellom disse "sektene" eller hva i kildegrunnlaget som egentlig er representativt for Norge.
Øyvind Strømmen skriver ikke uventet knakende godt om høyreekstremisme i Belgia, et land som muligens foregriper - eller kan virke som en advarsel mot - mulige utviklingstrekk her på knausgårdene.
En viss Bjørkelo tar dialektisk for seg Den store
Bladet har til og med plass til en finurlig hjernvask om Mørkest makt - hvorfor faller vi så lett for mytene om kristendommen? skrevet av en mektig, mørk og mytisk mann.
Samme skikkelse får sitt pass påskrevet i en anmeldelse av Da jorden ble flat. Boken rises lettere grufullt på det sentrale feltet korrektur og plassering av litteraturliste(r), men roses for mer perifere ting som stil og innhold.
Alt sammen høyst fortjent, om noen skulle finne på å spørre.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar