mandag 29. mars 2010

Undersøkelser av overgrepskandaler

Seksuelle overgrep er selvsagt helt utålelige, uansett hvem som begår dem.

Det gir dermed håp om forbedring å se nulltoleranseholdningen paven og andre har tatt til orde for, selv om det er vanskelig å komme forbi også tendenser til å glatte over eller skjule forholdene, slik Aftenposten er inne på i en relativt balansert artikkel.

Det er også oppløftende å se det klare budskapet hos den norske katolske biskopen Bernt Eidsvig i et brev til de troende i en vanskelig tid for Kirken.
Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.

Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.
Uten å underminere alvoret i situasjon aner man en tendens til å ta disse overgrepssakene ut av sin sammenheng og fremføre feilaktige anklager, slik den (slett ikke uhildete, men dess mer informerte) katolske presten Oddvar Moi belyser tydelig i En katolsk weblog her og her.

Moi trekker også fram en av mine favoritthistorikere, Philip Jenkins (som i likhet med undertegnede ikke selv er katolikk) ved Penn State University. Han vurderte for noen år siden amerikanske overgrepssaker i en tankevekkende bok og har oppsummert sine konklusjoner i en kort artikkel.

Kort sagt handler dette om at

- Sølibatet er ikke hovedgrunnen - gifte har større tendens til å misbruke barn enn ugifte

- De fleste tilfeller av misbruk av barn finner sted i hjemmet

- Alle religiøse grupper har pedofiliskandaler, og Den katolske kirken befinner seg på nedre del av listen 

- Misbruk av barn har skjedd (og skjer fortsatt) på alle områder av samfunnet, i skoler, ungdomsorganisasjoner, idrettsgrupper etc.

- Av alle yrker er prester statistisk sett de med minst overgrep. Det er statistisk sett flest blant leger, bønder og lærere

- Blant kirkelig ansatte er katolske prester de minst representerte blant overgriperne

Når det likevel kan synes å danne seg et inntrykk av at dette skjer mest - og tildels er vanlig - blant katolske prester, er muligens forklaringen en bevisst eller ubevisst antikatolsk tendens i media.

Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice

Kosmisk kreativitet

Siden vi først er i gang med kosmisk kreativitet, er det mulig å tenke seg en dårligere oppfølging enn ett av mine yndligstemaer, koblingen av science fiction og religion.

Jeg tenker ikke da på alle som halter rundt i Star Wars/Trek-kostymer, eller roper exterminate i tide og (oftere) utide, men forfattere som utnytter science fiction til å si noe vettugt om hva slags virkelighet vi lever i.

Vi finner interessante betraktninger også om dette i en lengre artikkel av SF-forfatteren Robert R.Chase i First Things.
It all started with a letter, dated December 1943, that began, “I wish to disagree, somewhat violently, with you over a passage on page 43 of Perelandra.” The writer was Arthur C. Clarke, later to be renowned as the author of the science-fiction classic 2001: A Space Odyssey, and the recipient was C.S. Lewis, the premier Christian apologist of the time.

Clarke felt that Lewis’ description of Professor Weston, the villain of Perelandra, cast an unfair light on science-fiction enthusiasts and space-travel advocates. “I can assure you from personal experiences that most devotees of science fiction are biased far more towards pacifism than militarism,” he wrote. “I believe that astronautics more than any other single development will accelerate the coming of age of our species. National rivalries . . . will finally appear in their proper perspective when they can be seen against the background of the stars.”

In a later age of intercontinental missiles and spy satellites, it is hard not to smile at the naivete of these sentiments. Even in the 1940s, within a year of Clarke’s letter, England and Antwerp were bombarded by V-2 missiles, the creations of fellow space enthusiasts in Germany. Although Clarke tried to distance himself from the “stories of interplanetary imperialism and destruction” that are “the stock in trade of the hack writer,” he did not seem to grasp the real root of Lewis’ concern. The problem was not merely the extension of warfare and its exploitation on an interplanetary scale. It was also the science-fiction claim that mankind itself—fallen and corrupt, as Lewis knew—should be imagined as extending across the cosmos.

This was neither the first nor the last time that religion and science—or, more properly, scientism, the mystical and literary celebration of science—have squared off, with science fiction as the battleground. Again and again, in the history of the genre of science fiction, religious themes have been examined, debated, proposed, and pilloried. On one level, this seems counterintuitive: Surely science fiction should concern itself with science. Yet over and over again, we find science-fiction stories dealing with themes implicitly or explicitly religious.
Etter denne nedtellingen tar artikkelen av for alvor.

Atskillige avsnitt og avstikkere senere ender det med en ikke uventet observasjon til First Things å være:
Science fiction can present two contradictory views of ultimate reality. One is that of, say, Steven Weinberg, the physicist who writes that “the more the universe seems comprehensible, the more it also seems pointless.” The bleakness of this view is only partially mitigated by the wonders revealed by research and the possibility that man eventually will be able to raise himself to divine status.
The other is that reason reveals an underlying order so profound that even a robot can see that it is the handiwork of God.
Kort sagt er science fiction viktigere i påsken enn krim.

Feser freser

Nesten litt tilbake igjen, så kanskje på tide med noen oppvarmingsøvelser i form av en link til en av Edward Fesers vurderinger av disse stadig mindre nye ateistene.

The New Atheist writers are supremely self-confident in their ability to dispatch opponents with a sarcastic quip or two. And they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

I once heard a fundamentalist preacher “refute” Darwin by asking rhetorically: “What came first, the chicken or the egg?” He didn’t elaborate. But he did chuckle disdainfully, and since his audience of fellow believers did the same, no elaboration was necessary. They all “knew” that he had just posed a challenge no Darwinian could possibly answer, and that was enough. None of them had ever actually read anything any Darwinian had written—and I highly doubt the preacher had either—but never mind. What would be the point? They “already knew” such writers could not possibly have anything of interest to say, in light of this “fatal” objection to evolution.

This was some time before I became an atheist, which was some time before I became the observant Roman Catholic I am now. Oddly, the rhetoric of the New Atheist writers—Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris, and Christopher Hitchens among the most prominent—sounds much more like that of a fundamentalist preacher than like anything I read during my atheist days. Like the preacher, they are supremely self-confident in their ability to dispatch their opponents with a sarcastic quip or two. And, like the preacher, they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.
Og så videre. Ganske treffende, selv om han til dels skyter spurv med kanoner. Ikke minst når han kommenterer gjengens patetiske mangel på kjennskap til Aquinas og andre.

Take Daniel Dennett. (Please.) In his book, "Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon", he assures us that: “The Cosmological Argument … in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely God”; he then briskly refutes the argument by asking: “What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused?”

Very good questions, it might seem—except that (as everyone who knows something about the philosophy of religion is aware) that is not what the Cosmological Argument for the existence of God says. In fact, not one of the best-known defenders of the Cosmological Argument in the history of philosophy ever gave this stupid “everything has a cause” argument—not Plato, not Aristotle, not al-Ghazali, not Maimonides, not Thomas Aquinas, not John Duns Scotus, not G.W. Leibniz, not Samuel Clarke, not Reginald Garrigou-Lagrange, not Mortimer Adler, not William Lane Craig, not Richard Swinburne. And not anyone else either, as far as I know. Perhaps, like Dennett, you think that when trying to refute some of history’s greatest minds, a good strategy would be to attack an argument none of them ever defended. But if not, you might find something better to do with your time than to curl up with "Breaking the Spell".
Forvrengninger av gudsargumenter spres tydeligvis ukritisk, usjekket og ubønnhørlig blant nye (og atskillige gamle) ateister.

Altså en en klar seier for Dawkins. Dennetts fremstilling beviser at det faktisk finnes memer.

mandag 22. mars 2010

London Calling

Må kjøre om et kvarter. På tide å pakke kofferten.

Elephant 9

Hvis Keith Emerson hadde vært norsk - og yngre.



Mer i dette rommet.

(Takk til Trond B.)

lørdag 20. mars 2010

Fra kalenderen

Mandag 08. mars: Fulldagsjobb med produktlansering av TV over fiber. Levering av artikkel om sosiale media (med Facebook først ut) til Det gode liv. Fullkveldsforberedelser av foredrag - og frakt av skuespiller.

Torsdag 09. mars: Mer produktlansering. Lynlunsj. Forbererede tre foredrag og én lanseringsfest. Frakt av fe.

Onsdag 10. mars: Produktlansering en masse. Øvelse og forberedelse av showinnslag lanseringsfest. Hvorfor kan ikke feen bruke de vingene?

Torsdag 11. mars: Møter. Lynlunsj. To timers forelesning for engelsklærere om kristne engelske forfattere (GKC, CSL, JRRT). Taxi til lanseringsshowet. Rakk det med tre minutters margin. Nyhetsoppleser og voiceover i  lanseringsshowet. Rask omkledning til cowboy-kostyme. Pusher for innspilling av filmtrailere med 100 deltakere fordelt på ti grupper i Norsk films lokaler på Jar. Toastmaster. I juryen for kåring av beste filmtrailer. Utdeling av priser. Forstod stadig mer hvorfor cowboyer foretrakk å ri. Mye vitsing med Gudfaren-gjengen om fordelen med Chicago-støvler. Stadig mer utydelig vitsing. Feiget hjem før nachspiel.

Fredag 12. mars: Utarbeidelse av business case. Kollaps. Gullrekka.

Lørdag 13. mars: Vellykket kollaps foran skjermen med 30 og 50 km i Kollen. Forberede foredrag. Smallville.

Søndag 14. mars: Fotografoppdrag i kirken for skuespiller. Forberede foredrag. Henting av fe. Smallville.

Mandag 15. mars: Opprydding etter lansering. Mer BC. Korrektur på artikkel. To timers forelesning om Når kreativiteten løper løpsk - ubibelske Jesus-bilder, kveldskurs, Høgskolen i Staffeldtsgate. Frakt av fe fra øvelse.

Tirsdag 16. mars: Utarbeidelse av brosjyre. Lynlunsj. Mer BC. Siste korrektur på bok. Forberede foredrag. Frakt av fe. Avreagering med twitter-tøys om helbredelsespredikant.

Onsdag 17. mars: I møter hele dagen, avsluttet med et 4 timers (pluss et kvarter forsinket). Lynmiddag i byen. Halvannen times køståing for KG-teateret. Fantastisk forestilling. Frakt av folk og fe. Kollaps.

Torsdag 18. mars: Personalsamtale. Planlegging av ny lanseringsrunde. Oversending av fotografi og egenomtale til bok. Forberede forelesning. Henting av utladet fe i byen etter forestilling. Flere som er utladet. Smallville.

Fredag 19. mars: Brosjyrer og BC. Fekjøring. To timers forelesning om virkelighetsforståelser. Handle for neste uke. Forberede foredrag. Kjøre folk og fe. Smallville.

Planer.

Lørdag 20. mars: Frakt av fe. Kjøre til Elverum. 40-årsfest.

Søndag 21. mars: Kjøre fra Elverum. Henting av eksfe. Forberede foredrag. Kjøre til Tønsberg. Foredrag om Sansen for det overnaturlige. Garantert ikke Smallville etterpå.

Mandag 22. mars: Jobb. Kjøre til Gardermoen. Fly til London. Middag på byen.

Tirsdag 23. mars: IPTV-konferanse i London. Møter med leverandører i alle pauser. Felles middag på byen.

Onsdag 24. mars: IPTV-konferanse i London. Møter med leverandører i alle pauser. Skulke en time for å rekke Forbidden Planet og/eller HMV? Felles middag på byen.

Torsdag 25. mars: IPTV-konferanse i London. Fly hjem på kvelden. Kjøre hjem fra Gardermoen. Siste sjekk av forelesninger.

Fredag 26. mars: Hjemmekontor før lunsj. Innleder påskeferie med fire timers forelesning om Den historiske Jesus og Det ondes problem.

Lørdag 27. mars: Kollaps

Søndag 28. mars: Kollaps. Planlegge påskerydning av huset og garasjen. Joggetur.

torsdag 18. mars 2010

De er unge, de kan fly

Det var bare å hoppe i stolen, gni seg i øynene og i det hele tatt gi seg helt over av forestillingen Peter Pan som ble behørig bivånet på KG-teateret i skolens gymsal i går.

Nå var det lite som minnet om den type lokale. Med en gedigen scene og en dynamitt av et drama, skulle man tro dette foregikk i langt mer marmorbelagte omgivelser.

Og selv om enkelte mindre utgaver av familien hadde en bærende rolle (nærmere bestemt som en av flere feer som på kløktig vis løftet rundt på de som svevde over gater og pirater), imponerte mest hovedrolleinnehaverne, samt det kraftige og intense samspillet mellom alle aktørene, for ikke å si den ville spillegalskapen.

Ikke uventet drysset Oslo Puls seks doser stjernestøv over det de kalte en energipille i teaterform.
Eller kall det gjerne en eksplosjon. En eksplosjon av spilleglede og energi som slenger skuespillerne vegg imellom på scenen, og overdrysser publikum med sølvstjerner. KG-teaterets oppsetning av Peter Pan er så gjennomarbeidet og velregissert, at Aldriland bør være ditt neste ferieland.
Det er sikkert for sent å kjøpe billetter, men verdt et forsøk - f.eks. via teaterets hjemmeside eller nærmeste svartebørs.

søndag 14. mars 2010

Hvor skal det ende?

For ikke å si på denne måten.

Dagens ungdom

Hvordan skal det gå med Vestens kultur, skoler og melodifestivaler når dagens tenåringer slår seg løs på denne måten?

På en knivsodd

Nesten bedre enn Northug.

I hvert fall raskere håndbevegelser.

onsdag 10. mars 2010

Galileo støttet Kopernikus på tross av observasjonene

En ny studie viser enda tydeligere hvorfor Galileo var så omstridt.

tirsdag 9. mars 2010

Liv i Oriontåken?

Spennende nyheter, i følge Wired Science.
The ingredients for life as we know it have been found in the Orion Nebula.
Det betyr dessverre ikke nødvendigvis at liv er funnet, eller at dette er intelligent, men der det er ingredienser er det håp.

søndag 7. mars 2010

Naturvitenskapen gratuleres med dagen!

Vi snakker 7. mars og altså bursdagen for moderne naturvitenskap.

Bakgrunnen for Den Internasjonale Vitenskapsdagen (vi gleder oss som en unge til toget fra Universitetsplassen klokka 15 og har vel alle våre favorittfaner klare) er som kjent bruddet med antikken.

Nå er det vanskelig å tidfeste dette helt nøyaktig. Tiden og stedet kjenner ingen. Det skjedde i praksis sikkert flere plasser og på ulike måter. Men det som måtte overvinnes var et tenkesett der filosofiske utledninger - deduksjoner - stod i sentrum, i favør av en bred, kulturell aksept for observasjoner.

På 1200-tallet dominerte filosofien. Imponerende aristotelisk tankegods oversvømmet universitetene. Rasjonalisme var viktigere enn empirisme. Siden debatten foregikk først og fremst i Paris, endte det med at biskopen, Etienne Tempier, med pavens velsignelse 7. mars 1277 fordømte og forbød 219 filosofiske påstander som gjorde Gud ufri og underordnet filosofiske systemer.

Kirken heiet kort sagt ikke på de som forhåndsdikterte hva en allmektig Gud kunne og ikke kunne gjøre i naturen. Man understreket at spørsmål som om vakuum kunne eksistere (Aristoteles sa nei), eller om det kunne eksistere flere verdener (igjen nei fra Aristoteles) og et par hundre andre ikke kunne avgjøres kun med logikk og lenestol.

En konsekvens av forbudet var en stigende motivasjon til å observere hva Gud faktisk hadde gjort. Selv om det hadde vært flere tilløp til empiriske modeller i gresk og arabisk naturfilosofi, fikk man nå rett og slett kjetterstempel om man på filosofisk grunnlag avviste eksperimenter og labforsøk (induksjoner).

Sammen med tanken om en fri og rasjonell Gud som skaper og opprettholder av orden i universet, bidro dette til å styrke et kulturelt og filosofisk grunnlag for empirisk naturvitenskap, selv om det skulle ta noen hundre år før moderne naturvitenskap nådde konfirmasjonsalderen. Og antikkens godteskuff fortsatte å friste i århundrer.

Men fødselsdagen 7. mars 1277 er altså grunnen til at titusener samles over hele verden i dag.

Vi gleder oss med vitenskapsvenner i hele landet til igjen å se bannere og budskap om at Gud er allmektig!, Mer induksjon!, Naturlover finnes! og Uten fri vilje ingen fri forskning! i Dagbladet og Dagsrevyen.

God feiring!

fredag 5. mars 2010

Gullalder og replikkrabalder

Det er ikke sikkert at det skyldes en konspirasjon når vi de seneste dagene har møtt den ene panegyriske beskrivelsen av middelalderens islam etter den andre.

Det rosenrøde skjæret som hærføreren Saladin males i av Thorvald Steen og Tariq Ali, og replikker om islams Golden Age (gjentatt 7 ganger i innlegget, 4 ganger i siste to avsnitt) som i dagens Aftenposten (Islam i perspektiv, ved Jens N. Engelstad) mistenkes enda mer å være en reaksjon på tendenser til demoniseringen av muslimer i kjølvannet av 11. september, Hijab-debatten og støtte til steining av homofile.

Nå er det ingen grunn til å bestride at det skjedde mye innen bl.a. naturfilosofi (datidens naturvitenskap) i islamske kulturkretser. Eller at det kunne være både åpne og oppegående lederskikkelser. Men beskrivelser av dette har lett for å bli for panegyriske, romantiserende og sort-hvitt, slik Erling Rimehaug er inne på i et stort oppslag om Saladin i dagens Vårt Land (ikke på nett, dessverre).

Ofte er det i tillegg koblet til såpass mye svartmaling av Vesten at det avslører nordavindblindfelt på alle kanter.

Dermed er det ikke til å unngå at det rynkes noen grader på nesen når replikken i Aftenposten innleder med å snakke om at det bra som skjedde i islam var under "særdeles strenge religiøse forhold, og riktignok i en meget brutal tid", for så mot slutten å hevde at vitenskapen i vesten først fikk fotfeste etter renessansen og "ikke minst etter at reformasjonen hadde befridd mange mennesker for angsten for å utfordre den katolske kirkes dogmer".

Først da
kunne vestlige vitenskapsmenn noenlunde fritt stå frem med sitt tankegods og sine teorier.
Til og med så sent som i 1543 var Kopernikus sine tanker om solen og planetene derfor ansett som kjetterske.
Engelstad stusser talende nok ikke over at dette strenge og brutale ikke skapte lammende angst som hindret islamsk vitenskap, mens det altså var nettopp angsten som angivelig stanset vitenskapen i Vest.

Ikke uventet avsluttes replikken med at kanskje "kunne bedre kunnskap om, respekt for og erkjennelsen av det vi har arvet fra islams Golden Age, bidra til en mer balansert dialog og færre konflikter".

Igjen ser vi altså at politiske eller ideologiske behov blir styrende. Selv om historien har lært oss at historieskrivningen aldri er endelig, leder det i mer fruktbare retninger å forholde seg til manuskripter enn myter

Vi får dermed håpe at det ikke ødelegger for dialogen eller øker konfliktnivået å nevne at vi ser starten på en sterk og solid vitenskapsorientert utvikling på katolskstøttede universiteter fra 1100-tallet (med klare tilløp også i århundrene før), at naturfilosofer ble behandlet omtrent som hellige kuer i middelalderen og at Kopernikus ikke ble ansett som kjettersk før et par generasjoner etter sin død (i den urolige politiske situasjonen rett før 30-årskrigen).

I stedet for å hindre fremveksten av moderne naturvitenskap, bidro kjetterstemplet til å redusere Den katolske kirkens prestisje.

Nå er det ikke bare i Aftenposten eller på landets teaterscener at vi ser romantiseringen av Islam. Det virker som om en heller ivrig gruppe har bestemt seg for å bruke Wikipedia som verktøy. Dermed finner vi svært lange innlegg om omtalte Golden Age, med tilhørende personer og undertemaer, ikke alltid på et like velklingende engelsk.

Slik James Hannam (mannen bak God's Philosophers) skriver hvis du kaster blikket mot Spectactor.
Have a look at Wikipedia’s entry on Alhazen. It’s 7,000 words long and bristles with 126 footnotes. Avicenna does even better with 7,600 words, while savants like Al Kindi (5,700 words) and Rhazes (8,000 words) are also unusually well provided for. Turning from the Islamic to the medieval Christian world, we find that Wikipedia’s articles get a whole lot shorter. Major figures like Roger Bacon and William of Occam receive 2,500 words. John Buridan, the greatest of all Western medieval natural philosophers, has to make do with 900 (although there is a separate entry on his ass). As significant a thinker as Adelard of Bath gets just 500 or so.

Reading all these articles on Islamic philosophers, it is hard to escape the conclusion that there is a crack squad of non-Western Muslims who have made it their business to inform us all about their most esteemed co-religionists. For instance, the style can be a little bit stilted and there are occasional infelicities in English idiom. This is such as you might expect from someone who is not writing in their first language, but one in which they are nonetheless highly proficient. We might also note that the articles use the Arabic rather than Latinised names of their subjects throughout, even though Wikipedia policy is to use the most familiar English names for historical figures. Our impression about the articles’ authors is reinforced by the fierce debates in the attached discussion pages about whether a particular thinker was an Arab or Persian, a Shia or Sunni.
I dette kommer stadige påstander om betydningen og det moderne ved disse figurene.
I’ve got no problem with people writing Wikipedia articles about subjects that interest them. But there is certainly an element of what one might tactfully call overstatement about the significance of some of the Muslim sages in the Wikipedia articles. Alhazen is called the ‘father of modern optics’, which he most certainly is not. Avicenna is regarded as ‘the father of modern medicine’, despite having no knowledge of antisepsis or the germ theory of disease. Rhazes is considered ‘the father of paediatrics’. You get the picture.
Saken blir ikke bedre av anakronismer.
There is also a high degree of anachronism. Al Farabi is accounted a sociologist, psychologist and cosmologist even though he lived centuries before these disciplines even existed. As for the detailed claims within the articles, it’s impossible to subject them to serious scrutiny in their entirety. All one can say is if Islamic thinkers really had invented the experimental method, clinical testing in medicine, peer review and evolution, it is very surprising that the scientific revolution actually happened in 17th-century Western Europe.
Eller av å navngi noe slik at man får inntrykk av at det tilhører Arabia og Islam, mens det egentlig er importert fra helt andre steder. Som kjent er ikke arabertall arabiske.

Vi slipper heller ikke unna den tradisjonelle overdrivelsen av hvor tolerante deler av kulturkretsen var.
The myth that Al-Andalus was an oasis of tolerance in a sea of Christian barbarism owes much to Washington Irving’s romantic Tales of the Alhambra. As it happens, the Spanish Caliphate’s greatest intellectual adornment was Averröes (6,800 words on Wikipedia), who had to flee into exile to avoid religious harassment. His influence in medieval Christendom was incalculable, while among his fellow Muslims he was largely forgotten. We also rarely hear about the Christian martyrs of Cordoba or the persecution of the Jews by the Almohad dynasty.
Resultatet av denne romantiseringen er en fare for å bli blind for viktige grunner til at vitenskapen ikke utviklet seg i retning av noen moderne i den islamske verden - og tilsløre betydningen av Vestens avgjørende bidrag.
Likewise, a recent BBC series on Science and Islam gave a glowing account of progress under the Caliphates. We even watched gold being dissolved in nitric acid. And at one point, the presenter, professor of physics Jim Al-Khalili, claimed that Avicenna was of great importance to modern medicine, even though the expert interviewed on the show had pretty much admitted that the Muslim’s influence ceased in the 19th century when modern medicine was founded. In the final episode, we visited an Iranian laboratory which had a resident Imam to ensure none of the research breached religious law. Al-Khalili let this pass with hardly a comment. A more sceptical viewer might detect here one of the reasons that Islamic science ultimately failed.

To historians like me, getting these facts right matters. But should anyone else care? I would suggest that the widespread acceptance of an Islamic attempt to annex the history of science is a symptom of a wider loss of confidence. While we must acknowledge the Greek, Arabic and other influences that fed into it, modern science is a European invention of worldwide significance. We should never be afraid to celebrate our civilisation’s achievements or let anyone else take the credit.
Bare for å komme med en replikk.

torsdag 4. mars 2010

Bord-Gype endelig i handelen

Det kjente og kjære spillet Gype er nå å få kjøpt. Så langt kun i bordutgave, men langt bedre enn ingenting og andre enorme bagateller.

While Table Gype is reminiscent of classic abstract strategy games such as Chinese Checkers, it features several elements that make it stand out from other board games. It is played on a cloth mat, and the lines on the board are made to look like they were drawn with white chalk. The playing pieces are in fact dice, which get rolled whenever they are jumped - an effect that limits long-range strategic planning and gives the game a feeling of being a series of "inconvenient adventures."
Skulle du mot formodning ikke ha hørt om spillet før, er det altså en klassiker av de sjeldne og sensasjonelle.
What I have always liked about Wells is his vigorous and unaffected readiness for a lark. He was one of the best men in the world with whom to start a standing joke; though perhaps he did not like it to stand too long after it was started. I remember we worked a toy-theatre together with a pantomime about Sidney Webb. I also remember that it was we who invented the well-known and widespread national game of Gype. All sorts of variations and complications were invented in connection with Gype. There was Land Gype and Water Gype.
I myself cut out and coloured pieces of cardboard of mysterious and significant shapes, the instruments of Table Gype; a game for the little ones. It was even duly settled what disease threatened the over-assiduous player; he tended to suffer from Gype's Ear. My friends and I introduced allusions to the fashionable sport in our articles; Bentley successfully passed one through the Daily News and I through some other paper. Everything was in order and going forward; except the game itself, which has not yet been invented.

Fra Autobiography, Chapter X: Friendship and Foolery (G.K. Chesterton, 1936)
Men det er altså slutt på de tider. Helt og fullt, over og ut.

Ihvertfall nesten, siden Land- og Vann-Gype fortsatt glimrer med ett og annet fravær.

Spillet er nærmere beskrevet på denne spillsiden, og leveres av disse evige revolusjonære.

Bare å stille seg i køen bak meg.

Penn og propaganda

Siden pennen til tider er mektigere enn sverdet, er det ikke uventet at krig føres både med blekk og bly.

Og demokratier er heldigvis ikke snauere enn diktaturer på feltet, selv om noen kan se det som en svakhet.
It is a fallacy that dictatorships control our thoughts and democracies free them. The fact is that the two work in tandem, often as pacesetters to spur each other.

Joseph Goebbels stands accused as the forefather of thought-control and mass hysteria the Nazis whipped up against anyone who came in their way. Goebbels, however, had a role model in George Creel, a veteran journalist of the Denver Post who was enlisted by President Woodrow Wilson to turn a nation of pacifist Americans into warmongers and haters of Germans.
 Det samme skjedde i England.
Intellectuals, including eminent writers, were more vulnerable to the nationalistic virus than they are thought to have been. In Britain, around the same time as Creel’s exploits, David Lloyd George, chancellor of the exchequer, was given the task of setting up a war propaganda bureau (WPB). He appointed the successful writer and fellow Liberal MP Charles Masterman as head of the organisation.

Masterman invited 25 leading British authors to the WPB headquarters to discuss ways of promoting Britain’s interests during the war. Those who attended the meeting [2. september 1914] included Arthur Conan Doyle, Arnold Bennett, John Masefield, Ford Madox Ford, William Archer, G.K. Chesterton, Sir Henry Newbolt, John Galsworthy, Thomas Hardy, Rudyard Kipling, Gilbert Parker, G.M. Trevelyan and H.G. Wells. All the writers present at the conference are said to have agreed to the utmost secrecy, and it was not until 1935 that the activities of the WPB became known to the general public. Some who attended the meeting agreed to write pamphlets and books that would promote the government’s view of the situation.
For enkelte av disse var det nok til tider vel så mye et intenst hat mot tysk nasjonalisme, angrepsvilje og "preuserånd" som ukritisk nasjonalisme. Ikke minst hadde Chesterton skapt furore noen år tidligere ved å støtte boernes kamp mot Det britiske imperium i Sør-Afrika.

Spørsmålet er som så ofte om målet helliger middelet. Det er den gode gamle diskusjonen om konsekvensetikk (som f.eks. Richard Dawkins målbærer i The God Delusion) og regel- eller pliktetikk (som er vanskelig å målbære uten at man har noe høyere (av et eller annet slag) å forplikte seg overfor).

Setter man konsekvensen høyest, kan fort det meste bli tillatt.
A new US bill aimed at taming the foreign media perceived as hostile to American interests is expected to continue to lean on the tradition set by Woodrow Wilson and which has been dutifully followed by eager beavers elsewhere. There are of course different ways of dealing with a channel like Al Jazeera for example. One is to not allow it to broadcast in a country by legal or bureaucratic fiat, as happens to be the case in India.

The other way is to bomb the supposedly recalcitrant broadcasters as happens in the Middle East. In Pakistan journalists can be killed or made to ‘disappear’. In India, in the tradition of Creel, they are co-opted.
Nå kan realpolitiske lover og bomber diskuteres, rystes og surmules over lenge, enten man nå bekjenner seg til demokrati eller diktatur, tilhører venstre- eller høyresiden.

Går vi tilbake til første verdenskrig, er det interessant å se hvilke bøker eller skrifter vi snakker om med denne type propagandaformål.

Alt i alt endte dette med mer enn 1 160 bøker og pamfletter mellom 1914 og 18. Blant disse finner vi den heller kontroversielle Report on Alleged German Outrages, Conan Doyles To Arms, Kiplings The New Army og Buchans The Battle of the Somme.

For Chesterton dreide dette seg i hovedsak om to pamfletter, The Barbarism of Berlin (1915) og The Crimes of England (1915) samt en rekke avisartikler i perioden. Når disse i dag fortsatt er interessant lesning, selv om de ikke akkurat er noe høydepunkt i hans forfatterskap, er hovedgrunnen at de i så stor grad foregriper og advarer mot naziregimets holdninger noen tiår senere.

Selv om Chesterton var ansatt for å svartmale situasjonen i 1915, og dermed (oppegående som vi er) kan mistenkes for å ha overdrevet noen tødler, er det tankevekkende hvor mye han så av nazistiske tendenser (arisk sjåvinisme, anti-individualistisk kollektivisme og fjerning av grunnlaget for demokrati, menneskeverd og ytringsfrihet) i tyske pretensjoner og politikk - lenge før Hitler kom til makten.

Propaganda brukes av alle sider i konflikter. Men at noe er propaganda betyr ikke at det bare må være feil.

onsdag 3. mars 2010

Sagen-svindelen - Symbolet som ble sveket

At Anette Sagen skulle få hoppe først i den nye Holmenkollbakken var en gest, et honnør og et symbol.

Når det nå viser seg at hun likevel ikke fikk hoppe først, er hele greia en farse.
Klokken 19.30 i kveld skal Anette Sagen innvie den nye hoppbakken i Holmenkollen som den første offisielle hopper, men i går kveld satte en rekke hoppere fra Kollenhopp, med Bjørn Einar Romøren i spissen, utfor den nye bakken.

Det er den tidligere olympiske mesteren Espen Bredesen sterkt kritisk til.

- Etter min mening er hele æren med å hoppe først borte. De kan egentlig bare glemme hele opplegget i kveld, og drite i det, sier han, og legger til:

- De hadde en gyllen sjanse til å la en jente hoppe først, men lot likevel gutta hoppe først. Nå blir Anette Sagen bare én i rekken. Hele greia er jo kuppet, sier Bredesen til VG Nett.
Å hoppe først er å hoppe først. Det er ikke å hoppe offisielt først. Hvis man trengte en prøvehopper, burde Annete selv få ha vært det.

Man hadde muligheten. Man brukte den ikke. Det er symbolet som vil bli stående igjen.

Heyerdahl, paven, Israel og palestinere ut mot Northug

Les alt om Heyerdahl, Kina, Paven, Det hellige land,  Tiger Woods og andre oppdateringer om dette her.
När man inte trodde det kunde bli värre, så har nu judar och palestinier i sin upprördhet över Petter Northugs hutlösa påståenden angående Gunde Svan beslutat att gräva ned stridsyxan för att göra en gemensam protestaktion mot norrmannen.
Från Knessset i Jerusalem så meddelades det alldeles nyss att man nu överväger att bege sig ut i diasporan igen med hela det judiska folket på en fyrtio år lång ökenvandring, till att börja med - allt för att hylla deras store idrottsfavorit Gunde Svan och som en protestaktion mot Northug och hans ogudaktiga uttalanden.
Även palestinierna och de övriga arabfolken i området håller nu på att förbereda liknade ökenvandringar, men antalet år man tänker tillbringa i öknen är ännu inte känt. Det antas dock från säkra källor röra sig om tiotalet år.
Hela det Heliga Landet kommer i vilket fall som helst stå tomt tills dess invånarna beslutar sig för att återvända. Men det är ett pris värt att betala, sa den israeliske överrabbinen, Mordechai Gunde Menachim-Jönsson.
Gundes popularitet i området är som bekant oöverträffad, och det har nu blivit en sed att ge alla barn, pojke som flicka, Gunde till andranamn. Men även Svan tillhör nuförtiden de populärare förnamnen.
Att en norrman, fortsatte Mordechai Gunde Menachim-Jönsson, smädar en av Guds utvalda är outhärdligt för oss judar, och för att hindra att Guds vrede drabbar alla jordens folk så drar vi nu ut i öknen tills dess han lugnat ner sig igen, eller tills dess Northug bett Gunde om ursäkt.
Norge er i ferd med å evakueres. Snart er det bare svensk serveringspersonale igjen.

tirsdag 2. mars 2010

Troverdig svenske

I disse Gunde Svan-tider, er det godt å se svensker som tar bladet fra munnen og viser at de forstår Northug.
Norges största vinnarskalle för dagen sitter utan tvekan på Petter Northug. Det skrivs mycket i media om psykkrig och kaxiga uttalanden gentemot svenskar, men som vanligt vill journalisterna sälja lösnummer. Jag tycker att Northug verkar vara en stenskön kille med stort, enormt, gigantiskt självförtroende och glimten i ögat. Framför allt levererar han.
Efter en två timmar tung fem-mil med masstart drog det ihop sig till en masspurt. I en skidspurt finns det ingen nu levande människa som kan slå Northug.
Publiken vet det. Experterna vet det. De andra skidåkarna vet det. Och framför allt vet Northug det.  
Även om han har en intensitet och explosivitet i spurtstakningen som ingen är i närheten av, är loppet redan avgjort när upploppet börjar. Trots att någon stackare försöker ta upp kampen varje gång är det mest en fåfäng förhoppning om att ?allt kan hända? och för varje gång bekräftas det ytterligare hur oslagbar Northug är i en spurt.
Uansett, gratulerer Petter!

Troverdig bok - i én artikkel

Hm, ja - intervjuet og denne listen i Vårt Land kom vel ut litt før jeg hadde tenkt, siden boka først er klar etter påske.

Slik går det når man blir oppringt av en ivrig journalist fra KPK med kort tid igjen til han skal bytte jobb.

Intervjuet finnes forøvrig kun i papirutgaven.

Oppdatering 13:45: Og er nå lagt ut på KPK's sider.