torsdag 26. februar 2009

Troen som trussel

En interessant og antagelig ganske så riktig vinkling i dagens Aftenposten.
Forsmedelig må det være for rettroende muslimer i vårt land: Mer enn de fleste har de bidradd til å styrke de verdslige krefter i Norge.Jo klarere trofaste muslimer ønsker å markere sin tro i det offentlige rom, desto mer innbitt verdslige blir mange nordmenn – i en forsvarsreaksjon.

Tidligere kunne bekymringer høres fra konservative og borgerlige røster over avkristningen av landet. Frigjøring fra religionens bånd, likestilling og ytringsfrihet med færrest mulig grenser, slikt var det mest venstresiden som snakket om, mens konservative holdt igjen. Fortsatt i 2004 ville Fremskrittspartiet med KrF og Høyre beholde lovforbud mot blasfemi. Særlig etter Muhammed-karikaturenes stormer endret holdningene seg. Det er bare å høre på Siv Jensen. Nå blir verdslighet og frigjøring utropt til høyresidens norske verdier.
Det er i det hele tatt ikke enkelt å få god presse for islam for tiden.
Islam har en tid hatt dårlig presse. Eller snarere: Allah har hatt et antall ikke særskilt koselige talsmenn her på jorden. En skulle tro hensikten var å skremme Vestens mennesker vekk. Med på dette laget var Khomeini, med kjeppjaging av annerledes tenkende og drapsordre mot Salman Rushdie. Talibanerne. Kvinnetukterne. Terroristene. De som pisker og steiner. Omskjærerne. Æresdreperne. De som brenner norske ambassader for Muhammed-tegningers skyld. Bin Laden. Og nå den åndelige leder al-Qaradawi, som sier at Hitler iverksatte Guds straff mot jødene.
For en som har opplevd mye mediestorm også mot sin egen tro, er det interessant å se dette mer utenfra. Ikke minst fordi man da griper seg i å tenke at dette er hundre prosent rettferdig, de får som fortjent. Mens angrepene og aggresjonen mot kirken og andre kristne sammenhenger, selvsagt er hundre prosent feil.

Og med denne type hendelser og oppslag er resultatet gitt. Frykten tar overhånd. Også når det gjelder å gi uttrykk for egen tro i det offentlige rom.
Men jeg merker at frykten har økt for å gi islams harde menn lillefingeren. Annerledes den gang islam var eksotisk, og i våre øyne hørte hjemme blant arabere og sjeiker, ørkensand og romantikk. På nært hold viser islam to ansikter, og det stridbare ansiktet vekker større oppsikt enn det vennlige. Så skremt blir mange hos oss av det stridbare ansiktet at de stuer sine gjenværende religiøse arvestykker vekk innerst på mørkeloftet, i tro på at dette kan gi dem bedre påskudd til å holde islam i tømme.
Sistnevnte tro opplever jeg som lite begrunnet - kort sagt mer håp enn argumenter. Og blind tro fører sjelden til noe godt.

New Scientist fornekter fossilene

Alt om skandalen her. Med bilder fra festen.

onsdag 25. februar 2009

Kristiania - bystyrets bane?

Siden et bredt flertall i Oslo bystyres kultur- og utdanningskomité - uten å ha spurt deg - ønsker et navneskifte på Oslo sentrum til Kristiania, er det bare å melde seg inn i facebookgruppen Nei til å skifte navn fra Oslo sentrum til Kristiania.

Stedet de snakker om er altså dels Kvadraturen (et greit nok navn) og dels Oslo sentrum (også et rimelig greit navn).

Ønsket om plutselig kalle noe for Kristiania, kan bare tilskrives farsotten om å fremme enda en av disse ugjennomtenkte symbolsakene som politikere driver med for tiden.

Si fra denne gangen også.

Kjølige fronter

Siden vi har skrevet om klimadebatten tidligere, kan oppdateres på noen av de seneste bidragene, fra mitt eget fagorgan - Teknisk Ukeblad (TU).

I forrige uke var solforsker og romfartsentusiast Pål Brekke ute og mente at "Al Gore jukset med fakta og har bidratt til mediehysteriet rundt klimaet". Dermed får han ikke unaturlig spørsmålet om Al Gore fortjener Nobels fredspris.
– Jeg personlig mener at det var feil at han skulle få den. Han har overdrevet og bidratt til klimahysteriet. Det er en del faktafeil i filmen. Derfor mener jeg også at det er feil at filmen ukritisk er blitt brukt i undervisningen på skolene. Jeg kjenner til at lærere som har ønsket å presentere klimaproblemene mer nyansert, er blitt nektet dette.
I dag kom så nyheten om at Al Gore selv innser at han har spredt enkelte feilaktige påstander.
Tidligere visepresident Al Gore møtte et velinformert publikum da han nylig holdt et foredrag under årsmøtet til foreningen American Association for the Advancement of Science. I etterkant av møtet ble Gore tvunget til å trekke deler av informasjonen i sin etter hvert så berømte foredragsserie.

Det var New York Times vitenskapsjournalist Andrew C. Revkin som tvang den nobelprisbelønnede foredragsholderen til retrett.

Gores foredrag inneholdt blant annet en graf som forteller om en skyhøy økning i naturkatastrofer de siste årene, med data fra det velrenommerte belgiske forskningssenteret CRED. Grafen kommer rett etter en sekvens med bilder av ofre for tørke, flom og andre værrelaterte katastrofer over hele verden.

Men etter at Revkin spurte Gores kontor om deres kommentar til bruken av grafen fra CRED, trakk den tidligere visepresidenten plutselig grafen.

CRED understreket nemlig at det er en lang rekke andre faktorer, ikke relatert til klimaendringer, som forårsaker den voldsomme økningen i naturkatastrofer.
Pål Brekke har interessante og viktige perspektiver. Ikke minst er han ute etter årsaken til at temperaturen ikke har steget de seneste ti årene, etter toppunktet i 1998. Hvorfor har det tvert i mot blitt litt kaldere?
Siden år 2000 har ikke den globale temperaturen steget, selv om nesten alle tror det er blitt varmere. 2008 var det kaldeste året så langt i dette århundret. I samme periode, fra 2000 til 2008, har CO2-utslippene økt med 25 prosent. Dette betyr at det er noe annet enn CO2 som holder igjen temperaturen. Den viktigste faktoren er La Ninja, en naturlig prosess som gir en avkjølingseffekt. Men det er også viktig å få fram at det har foregått en global oppvarming de siste 150 årene, der det også tidligere har vært korte perioder med utflating og nedgang i temperaturen.
En av de største utfordringene er at en overdreven frykt på ensidige forklaringer, som utslipp av CO2, kan føre til at vi ikke setter i gang med de tiltakene som virkelig monner.
Hva er du mest redd for når det gjelder jordas framtid?

– Jeg er redd for at vi bruker altfor mye ressurser på å diskutere utslipp av CO2. Faren er at alle andre miljøproblemer kommer i skyggen av CO2, blant annet utslipp av miljøgifter, forurenset drikkevann, utslipp av sot og avskoging.
Nå er det imidlertid ikke populært å spre alle slags upassende sannheter, særlig hvis man ikke heter Gore. Siden de fleste politikere, kirken og andre gode krefter har bestemt seg, er det nok lite hjelp i å forvirre med fakta.

Uansett blir det spennende å se hvilke tilsvar Brekke får i TU. Og om han må ta høyde for en retrett ut i rommet noen år før han hadde tenkt.

mandag 23. februar 2009

Voldtekt og vanetenkning

Siden det heldigvis er liv i Nekropolis, er det mulig å få med seg både den ene og den andre nyheten om historisk forskning.

Denne gangen er det middelalderen som får sitt pass påskrevet. Og det selvsagt positivt.

Ikke overraskende fikk vestens kvinnesyn avgjørende impulser fra kirken i denne perioden. Noe som også besøkende fra andre kulturkretser merket seg med bestyrtelse. Hva skulle man tenke om en så dekadent kultur at den ga kvinnen offentlig ære og respekt? Og som hadde forlatt tanken om at kvinner var menns eiendom?

Denne gang er det den danske historikeren Helle Møller Sigh som pirker i mytene om middelalderen.
I middelalderen ændrede kirken via kulturel påvirkning synet på voldtægter fra hærværk mod en mands ejendom, til en forbrydelse mod de voldtagne kvinder.

At ødelægge en anden mands tøj, at skade hans kvæg eller at voldtage hans kone. De tre ting, som med nutidens øjne virker vidt forskellige, blev i den tidlige danske middelalder alle betragtet som hærværk mod en mands ejendom.

Særligt opfattelsen af voldtægt som hærværk vil de fleste i dag tænke stritter ud. Den opfattelse ændrede sig da også i løbet af middelalderen, takket være den katolske kirke. For da kirken begyndte at få indflydelse i samfundet, fik den gennem kulturel påvirkning ændret det retslige syn på voldtagne kvinder. Pludselig blev kvinderne betragtet som individer, der skulle have penge af deres voldtægtsmænd for tort og svie.
Vi minner dermed igjen om at neste gang du vil markere avstand fra noe, er det feil å si middelalderske tilstander. Riktig uttrykk er antikk.

Noen ganger til og med helt antikk.

Skremmende isslamifisering

Hvor langt det er kommet i dagens Oslo, ser vi av bildet under, fra Nettavisen.

Nå må det bli slutt på denne dumpingen av snø og is på sjøen. Det skaper bare forurenset slam som vi må leve med i generasjoner fremover.

Ekstra ille er det at dette minner om holdninger fra 30-tallet. For ikke å si Malmø.

Klar valgkampsak!

"Södergren - Northugs väckarklocka"

Falt litt for denne bloggen fra rett før gårsdagen Duathlon, ikke minst siden Northug ikke falt denne gangen:
LÄNGDÅKNING. Snön vräker ned här i Liberec igen - och den stora frågan är
om någon åkare ens kommer att försöka dra sönder fältet i det tunga föret?
Vilket osökt för tankarna till i går morse.
Som vanligt hade norska laget presskonferens i ottan - något vare sig
journalisterna eller åkarna direkt verkar uppskatta.
Bohemen - och superstjärnan - Petter Northug är definitivt ingen
morgonmänniska. I går släntrade han in på presskonferensen, hittade en
stol - och verkade somna på en gång.
Inte oväntat kom snart frågorna att handla om dagens skiathlon, och en
reporter undrade om de trodde att någon åkare vill vara först i spåret
under loppet?
Då vaknade plötsligt Northug till. Tittade sömnigt upp - och sa:
- Södergren drar.
Sen somnade han om.

søndag 22. februar 2009

Uten sans for sannhet?

Enten du har nå sans eller ei for Rudolf Steiner, Akasha-krøniken og andre med esoterier, kan du skjerpe sansene om sansefri forskning her.

Dreis på Darwin

Siden vi har fått litt dreis på å skrive om Darwin og er bekymret for at noen kan få abstinens i savnet av flere myter, forordnes denne lille samlingen av en rimelig anerkjent vitenskapshistoriker.

Vi lover å komme tilbake til flere.

Hvis vi rekker før vi må bevege oss rundt en annen av årets jubilanter - Galilei.

lørdag 21. februar 2009

Giggling over Google

Og så kom detaljene. Og vi vet alle hvem som bor der.

Det viser seg nå at dette ikke handlet om geologi (som jeg lente i retning av), men om Google.
“In this case, however, what users are seeing is an artifact of the data collection process. Bathymetric (or sea floor terrain) data is often collected from boats using sonar to take measurements of the sea floor. The lines reflect the path of the boat as it gathers data. The fact that there are blank spots between each of these lines is a sign of how little we know about the world’s oceans.”
Som VG kan fortelle, er dette dermed ikke eneste stedet man kan finne slik på Google. Interesserte vil sikkert bruke timer på denneslags fremover.

Generelt sett vil det nok ellers være slik at hvis noe - stort eller lite - synker i havet etter voldsomme jordskjelv og vulkaner, blir det ikke spesielt mye igjen av menneskeskapte konstruksjoner. Enten man nå forsøker å se dem fra noen meters eller kilometers høyde.

Selv om atlantidene skulle ha bygget i armert betong, rustfritt stål eller krystaller.

fredag 20. februar 2009

Atlantis - igjen

Årets funn av Atlantis skiller seg i det minste ut fra brorparten av de øvrige ved at det faktisk befinner seg i Atlanterhavet.

Mange vil sikkert gjøre mye ut av dette, enten vi snakker om bøker eller annen business. Norske nettaviser har da også kommet godt i gang.

Selv lener vi oss godt tilbake i stolen til neste funn fra lenestolsarkeologene. Eller det dukker opp mer detaljer - eller i overkant sensasjonelle overskrifter.

Det skal uansett godt gjøres å få dette til å stemme med Platons beskrivelser, bortsett fra at det befinner seg utenfor Gibraltar.

Men oppdager noen spor etter en blomstrende og avansert sivilisasjon for over 11 000 år siden på en sunket øy på størrelse med Lilleasia og Libya til sammen, kan vi begynne å snakke.

I mens holder vi fast på at den mest sannsynlige plasseringen av Atlantis er i Platons hode, selv om hans moralske fabel sikkert kan ha forelegg som det sunkne Santorini på tusentallet før Kristus.

Oppdatert 19:45: Se også en lenger blogg på Skepsis.

Oppdatert 20:52: VG har en bra sak om dette, med et ikke ukjent intervjuobjekt.

Stortingsmannen

Og så fikk jeg sjekket min egen oversettelse fra 1980 av The New Freethinker , og er vel påkrevd å gjengi den etter ymse hukommelsesforsøk.

Bare å spenne seg fast, skru av kritisk sans for rim, rytme og rimelighet (inkludert Gilberts egne mønstre) og tenke på seneste overskrifter i VG.

Stortingsmannen

Ole Nilsen, kort og kraftig
tenkte med seg selv standhaftig:
"Vikke leke mer med presten
for jeg hater ham som pesten!"
da var Ole tre år nesten...

(Slik må striden evig rase
mellom tiden ånd dens fase
og de gamle dogmer sterke,
som slik alle har fått merke,
nekter plent å la seg kverke.)

Inn på skole Ole skulle
oppga dermed alt det tullet!
Overtro, mirakler hensvant,
og da solen atter opprant:
"En fri vilje? Tøv og tant!"

Deterministisk Ole nå
betraktet livets hverdag grå,
altre svaiet, himlen bevet,
over jorden engler svevet,
- tolv år hadde Ole levet.

Gutten vokste, stor og myndig
Ole Nilsen, pengekyndig,
i sin pappas firma tjener
gull og myrra, edelstener
(mer enn skattevesnet mener...)

Inn på tinget Ole ville;
"Sjansen må jeg ei forspille",
stilte seg på liste, Nilsen
sa han ville verne pilsen
sende Uncle Sam en hilsen.

For partiet Ole levde,
ga nå alt hva det enn krevde:
"Bygg ut elver, vekk med samer
krig mot fostre, gamle damer
- øket rente, må man vente!"

Vidt med blåkort Ole reiste,
stolt i været hodet kneiste,
taler, lunsjer, korridorer
og med saks få klippe snorer
- slik vår helt titt nå seg morer.

"Stat og kirke kan'ke skilles,
grunnverdier må'kke pilles!
Ryggrad sårt vårt land nå trenger,
husk hva til vi gir bort penger:
alle som på hjørnet henger..."

Ole Nilsen, storfinansmann,
rik og mektig, verden vant han,
treffer fortsatt ikke presten:
"Nok det er å hjelpe nesten,
kom, bli med på gallupsfesten!".


(fra LHST 1/1980)

Og så blir det spennende i morgen å se hvem som må gå fra Justisdepartementet.

torsdag 19. februar 2009

Tro og overtro

Minner om temaet kvantemedisin i kveldens Schrödingers katt som anbefales varmt (men skynd dere, det begynner 19:30 på NRK1). Ta uansett en tur over til Skepsis-bloggen og de kommentarene som sikkert vil komme der etterhvert.

Men når man først er innom der, er det sikkert noen som kikker på denne artikkelen, som til tross for viktige og velmente poenger, også siterer en fagmann som i ett av sine poenger går i noe jeg vil kalle for en klassisk felle.

Det er Tore Oksholen som siteres fra Universitetsavisa, med et svært så betimelige kall til akademikere om å kjempe for rasjonalitet og rimelighet i debatten (eller oftere synsingen) om snåserier generelt.
I ”Bestialitetens historie” beskriver Jens Bjørneboe menneskehetens sårbare tilværelse - hvor vi lever ut våre liv på en appelsinskalltykk jordskorpe, med en brennende ildsmørje under oss og et uendelig, iskaldt tomrom over oss. Bjørneboe bruker dette som et bilde på hvor skjør og heroisk den er, vår kamp mot mørket og barbariet.

Dette bildet synes anvendelig til å illustrere den vitenskapelige rasjonalitetens utsatte posisjon mellom tro og overtro. Veien er kort tilbake til førmoderne tankesystemer, hvor overtro og vilkårlighet hersket. Historisk har utviklingen av vitenskapelig rasjonalitet, og utviklingen av demokrati og rettssikkerhet, gått hånd i hånd.
Den enkle fellen som Oksholen uforvarende lurer seg selv og leserne inn i, er å legge opp til en fundamental motsetning melom tro og viten. Ja, dette kan være noe ulike ting, men samtidig er de som han selv tydeliggjør, ganske så avhengige av hverandre.

For det første er det slik at det som han kaller vitenskapelig rasjonalitet, er tuftet på bestemte - ubevisbare - trosoppfatninger om virkeligheten. Moderne naturvitenskap bygger kort sagt på en rekke premisser som vokste fram i ulike trosunivers, enten vi snakker om det greske, det arabiske eller det kristenorienterte i middelalderen og senere.

Vi tenker da på den ene siden på universets rasjonalitet og lovmessighet og vår egen evne til å forstå dette ("tenke Guds tanker etter ham", som det ble uttrykt av flere), begripbarhet - og på den andre på verdien av å forske på det. Og anvende resultatene til flertallets beste (og ikke bare til krigskunst, lek og luksus).

Moderne naturvitenskap er rett og slett verken noe intuitivt eller opplagt. Det er kjempet fram i hard motvind mot vanetenkning og latskap, takket være en sterk tro - hos enkeltpersoner som del av dypere kulturelle trekk - på at det var mulig og viktig.

For det andre er det ikke til å komme fra at nettopp det som Oksholen fortjenestefult løfter fram som et mål, demokrati og rettssikkerhet, i seg selv ikke er verdier som kan bevises vitenskapelig.

Vi må litt enkelt sagt gripe dem i tro (noen vil til og med i festlig lag kalle det i overtro). Vi så tidlige glimt av dette i et førmoderne Hellas for rundt 2 000 år siden, og i liten grad knyttet til noen vitenskapelig rasjonalitet.

Demokrati og rettsikkerhet springer kort sagt ut av ideer og idealer. Demokratiet henger sammen med troen på menneskets likhet og likeverd (og i noen grad at vi alle er på like fot som syndere), mens rettsstaten kan spores tilbake til det jødisk-romerske syn på universelle lover som begynte å blomstre i middelalderen, slik f.eks. denne boken belyser.

For å fortsette å si det litt enkelt, er det viktig å la nettopp idealer, tro og vitenskapelig rasjonalitet gå hånd i hånd. De kan støtte opp under og forsterke hverandre. Men siden historien viser at de også kan svekke hverandre, trenger vi kritisk refleksjon og samtale om spørsmålene.

Det vi imidlertid ikke trenger, er at vi i iveren etter å formulere oss friskt, heller for mye av barnet ut med badevannet. For hvis alt blir vitenskapelig rasjonalitet, renner verdiene fort ut mellom fingrene våre.

Skal vi kjempe med Bjørnebo mot "mørket og barbariet", trenger vi lys å navigere etter.

Det er ingen tvil om at Oksholen er klar over dette - jeg diskuterer garantert langt på vei med en stråmann.

Men hvordan skulle man ellers lage blogg?

Sjelelige mangler i Islamic Cultural Centre

Ikke nok med at Imamfaglig komité i Islamsk Råd skyter seg enda mer i foten enn Bekkemellem, Islamic Cultural Centre presterer også å vise hvor ivrig man er etter å sparke til andre generelt - og kirken spesielt - i sitt forsøk på forsvar.

Og det på grunnlag av vandrehistorier som er om mulig enda mer tilslørende enn hijab.

Dermed siterer man uforbeholdent fra "Introduksjon til islam" av Dr. Hammudah Abdulati.
Det er ikke Islams tone å stemple kvinnen som djevelens frembringelse eller det ondes avkom. Heller ikke gir Koranen mannen plassen som kvinnens dominerende herre som ikke gir henne annet valg enn å underkaste seg hans overherredømme. Heller ikke var det Islam som brakte inn spørsmålet om kvinnen hadde sjel eller ikke. Ikke noen gang i Islams historie har en muslim vært i tvil om kvinnens menneskelige stilling eller hennes besittelse av sjel og andre fine åndelige egenskaper. Ulikt andre populære trosretninger gir ikke Islam Eva skylden alene for arvesynden.
Denne type fargede fremstillinger er ikke spesielt nye. Polemiske behov, fraskrivelse av deler av egne holdninger og historie, samt skjevlesninger av Paulus, må vi regne med. Man trenger heller ikke lete lenge etter kirkefedre som lot seg styre mer av greske filosofer enn av Det nye testamentet. Eller tradisjonsstyrte teologer i nyere tid.

På den annen side skal det heller ikke mye til å finne muslimer som i middelalderen skrev forskrekket hjem om den respekt og frie stilling som kvinnen hadde i vesten, sammenlignet med sine egne land. Eller andre ting å hoppe i stolen over hvis man leser Abdulatis tekst.

Det er uansett avslørende og fordummende at man fortsatt henger fast i myten om at kirken noen gang har diskutert hvorvidt kvinnen har sjel.

Når er ikke Islamic Cultural Centre alene om å avsløre manglende kunnskap og la seg villig forføre av mytefabrikken. Dermed vil det dessverre kunne ta tid før media generelt avslører tullet, selv om vi som ofte håper at i det minste Vårt Land tar ansvar.

Selve vandrehistorien om “kvinnens sjel” (se ellers min artikkel her) stammer nok tildels fra Gregor av Tours’ (539-594) “Frankernes historie”. Han forteller om noen biskoper som diskuterer betydningen av ordet ‘homo’ i den latinske oversettelsen av Bibelen (Vulgata). Imidlertid blir det uten videre slått fast at ordet brukes om både kvinner og menn. Dermed er det ingenting mer å hente fra Gregor.

Men tusen år senere klarte en tysker å skape støy om saken. For å sitere meg selv:

Mer direkte handler dette om en tysk student. Valentius Acidalius ville tjene penger på å vise at homo betyr ”voksen mann”, og at i Bibelen er det bare menn som har sjel. Han laget dermed en liten pamflett i 1595 for å bevise saken, antagelig også ment som en slags parodi på den type teologi som kun gikk god for det som var direkte nevnt i Bibelen. Dette ble imidlertid straks massivt imøtegått av den lutherske teologen Simon Geddicus med motskriftet ”Til forsvar for det kvinnelige kjønn”. Valentius fikk slag av den skarpe kritikken, men pamfletten overlevde, ofte i samme bind som Geddicus sin klare avvisning.

Hvor misforstått det er å anklage kirken for å ha diskutert om kvinnen har sjel, understrekes av at Valentius sin bok havnet på pavens liste over forbudte bøker i 1651. Man ønsket rett å slett å markere tydelig at det var heretisk å hevde at kvinnen ikke hadde sjel. Men boka levde videre i andre land, og ble etter hvert en del av mytologien rundt kirkemøtet i Nikea, og brukt i ulike typer politiske oppgjør med den katolske kirken, både i Frankrike og England.


I realiteten så kirken så alvorlig på påstander om at kvinnen ikke har sjel, at de som hevdet dette ikke bare umiddelbart fikk tykke og slående motskrifter, men havnet på index.

Det er dessverre liten grunn til å tro at Islamic Cultural Centre umiddelbart vil trykke noe motskrift på sine nettsider.

onsdag 18. februar 2009

Mellom sekularismen og Snåsamannen


Jeg hadde forrige onsdag gleden av å slippe til med et kvarters kommentar til professor emeritus Sigurd Skirbekks foredrag om den liberale dysfunksjonalitet og alt dets vesen - med den mer spesifikke tittelen Bak den sekulære maske - åpen toleranse eller lukket ideologi?.

Anledningen var seminaret ”Kristentro i klemme” - kristen i et sekularisert samfunn, lagt til den ikke helt liberalt sekulariserte høyborgen Fjellhaug.

Det hele har nå fått en rimelig bra og bred presentasjon i Vårt Land, selv om omtalen får det til å virke som jeg var innleder og ikke bare bedt om en kort respons. Og gikk glipp av innfallsvinkelen min.

Som var at, ja, kristne er i klemme. Men hva er det vi er i klemme mellom? Svaret jeg ga - til noen ikke helt uventede smuler smil - var mellom sekularismen og Snåsamannen. Saken blir ikke mye bedre av at vi oppfattes som troll.

Kristne har i noen generasjoner på den ene siden hatt vondt for å tilpasse seg det faktum at vi lever i et samfunn der religiøse ytringer ikke er, eller ikke bør være, mer priviligerte enn andre. Men fordi vi har hatt privilegier, og et lovverk som har støttet det mange oppfatter som grunnleggende verdier, gjør det vondt å miste dem.

Samtidig er det godt tegn at den yngre kristengenerasjonen som ikke er vokst opp med disse privilegiene, i større grad ser muligheter enn trusler i dagens samfunn. Det er kort sagt en forskjell på å oppleve å kjempe med ryggen mot veggen for ikke å miste noe, og å møtes på like fot i åpen debatt for å vinne noe.

Uten at jeg dermed skal romantisere det å være eneste kristne i klassen på ungdomsskolen både før og i en nyateistisk tid.

Når ikke få kristne likevel er i mot enkelte nye lover og det man ser som et i overkant løssluppent liberalt samfunn, er det imidlertid også i beste mening. Man mener at Guds bud er gode. Man mener det er bedre å tenke langsiktig enn kortsiktig. Enkelte er bakstreberske nok til å si at alle mennesker har en høy og enestående verdi som skapt i Guds bilde, også når vi befinner oss i mors liv. Noen står også hardnakket og fanatisk på at barn har best av å ha både mor og far.

Man synes kort sagt at funksjonelle samfunn smaker bedre enn dysfunksjonelle.

Men hva er så dette sistenevnte? Skirbekk leverte interessante tall for og analyser av det han så på som dysfunksjonelle trekk, hentet fra hans bok Nasjonalstaten.

Vi kan gjøre verre ting enn å låne litt fra den positive anmeldelsen i Dag og Tid.
Boka er velargumentert. Forfattaren opnar med ei utlegging av utfordringane for velferdsstaten og hevdar med rette at vi har gjort opp rekninga utan vert. Peng­ar er ikkje nok til å tryggja den velferda vi vil ha i framtida. For denne velferda, hevdar han i del 2, er avhengig av nasjonalstaten. Velferdsstaten er eit produkt av ein norsk kultur i alt sitt mangfald og med all sin styrke og alle sine veikskapar. Det er solidariteten i nasjonalstaten som garanterer velferdsstaten. Det har skorta på forståing av dette både i forskarkrinsar og i media, hevdar Skirbekk. I tredje del av boka oppsummerer han denne mang­lande forståinga i «Ti antinasjonale påstander» som alle er gjengse i den norske fortolkingseliten.

Han nemner ingen namn. Det er like greitt, for alle påstandane svirrar uimotsagde i media heile tida. Med antinasjonale forstår Skirbekk haldningar og meining­­ar som systematisk nedvurderer og forkludrar den sentrale rolla kulturen, som naudsynlegvis vil vera nasjonal i ein nasjonalstat, har for konstitueringa av samfunnet. Han påviser i det historiske kapitlet sitt korleis nasjonal kultur systematisk har vorte nedvurdert, fortagd eller gjord til lått i alle dei dominerande delprosjekta etter 1945, frå antinazisme og menneskerettar i 40-åra via dei antiautoritære eksessane i 60-åra og den feministiske ofsen i 70-åra til antirasismen og antiislamismen i den nære fortida.

Dersom dei kaklande klassane, orsak, fortolkingselitane, ikkje teier boka i hel, vil Skirbekk hausta mykje kjeft for dei historiske observasjonane sine. Han kjem sikkert òg til å verta forkjetra for å bruka vitskapleg innsikt på forteljingane og peika på at dei alle er, i sosiologisk forstand, dysfunksjonelle fordi dei alle som ein gløymer at samfunn må reprodusera seg heile tida. For det er ikkje mogeleg å halda ved like eit gode, t.d. velferdsstaten, utan å reprodusera den samfunnsordenen som skapte det, altså det kulturelt norske samfunnet.
Og, ja, alle disse punktene, tallene og bruken av dem kan diskuteres. Hvilken politikk som bør følge av slike analyser er heller ikke helt opplagt å se. Men denne type vinklinger og vurderinger bør bli en større og mindre stigmatisert del av den offentlige samtalen enn de seneste tiårene.

Skirbekk åpner dermed for en viktig, men ikke ny debatt når han f.eks. sier at
Nasjonalstatene har institusjonalisert et fellesskap i holdninger og referanser, samtidig som partier og presse har representert en variasjon i fortolkning og løsning av politiske utfordringer. Denne kombinasjonen av enhet og mangfold har de siste to hundre år fungert vel så bra som en tidligere kombinasjoner av Kirke og Konge. Og, som jeg argumenterer mer utførlig for i boken, er det lite trolig at denne kombinasjonen kan erstattes av en multikultur som viktigste felles referanse og markedspopularitet som politisk realitetsprinsipp.
Eller sagt på en annen måte: Hvordan etablere en felles kultur som kan være et bærekraftig grunnlag for en multikultur? Og vi snakker ikke om neste valgperiode. Vi må tenke en generasjon eller to fremover.

Bærekraften i vår "multikultur" må vurderes i spekteret fra modernister til tradisjonalister (enten vi da tenker på enkelte innvandrergrupper eller enkelte innfødte), der kristne befinner seg ett eller annet sted på skalaen mellom fornuftstro og folketro. Noen har sikkert også minst en fot i en av disse leirene, i en postmoderne tid har noen det kanskje i alle.

Men hva er det som holder oss sammen - og er sterkt nok til å gjøre det om 50 år? Skal vi lete i menneskerettighetene, i den offentlige samtalen eller i troen på at alle etterhvert sikkert vil forstå at det er til vårt eget beste å stå sammen? For vi er jo egentlig gode liberale modernister alle sammen, sånn på bunnen. Ihvertfall når vi ser Nytt på nytt.

For enkelte kristne er det nok fristende å tenke at utfordringen vi møter primært er fra "ateister". Men dette er for det første en ganske liten gruppe (rundt 5 %?), for det andre er vi nok på mange områder ganske på bølgelengde med disse i samfunnssyn og moralske spørsmål (men ikke alle - la oss ikke drømme oss bort).

Andre fristes ikke overraskende enda mer til å se innvandringen, særlig fra muslimske landsbygder, som den største utfordringen. I et sekulært samfunn er det mulig å samarbeide om enkeltspørsmål med grupper som ikke skiller spesielt godt mellom regimentene. Men det er ikke mulig å kjempe på lag for å bevare et sekulært samfunn med noen som ønsker at det åndelige skal overstyre det verdslige. Sharia, eller særlover for enkeltgrupper, er noe annet enn skillet mellom kirke og stat. For ikke å nevne hele den jødisk-romerske universelle rettstanken som vestens kultur er bygget på - med røtter tilbake til middelalderen.

Enkelte, og ikke bare helbredelsespredikanter, vil nok også oppleve Snåsamannen som en utfordring. Men folketro på varme hender og ønsker om å bli frisk, er nok ikke den store trusselen mot et funksjonelt liberalt samfunn. Ihvertfall så lenge dette ikke kobles til en løssluppen subjektivisme i mest typiske New Age-ånd der hva som helst av kvakksalveri og svindel blir trodd og tolerert i det offentlige rom, uavhengig av rasjonalitet og etterprøvbarhet.

Uansett hva vi nå tenker om dette og hint, trenger vi å kaste noen øyne i retning av slike analyser som Skirbekk og andre bedriver. Vi kommer i lengden ikke unna å spørre hva som er bærebjelkene i et funksjonelt liberalt samfunn?

Og hva er motkreftene? Truslene? For hvis det er slik Skirbekk hevder, at vi sager over for mange av grenene vi har bygget samfunnshuset på, må vi snarest begynne å skru dem på igjen.

For det er ikke sikkert vi rekker å plante treet på nytt.

tirsdag 17. februar 2009

Darwin på viddene


Selv om Darwin-jubileet begynner å bli gammelt nytt, er Dekodet ikke av dem som lar slike begivenheter gå i glemmeboken.

Dermed er vi her på fjellet, med viddene noen hundre meter unna, tilbake til mytene om hvordan Darwin og evolusjonslæren ble mottatt og bekjempet.

6: Darwin ble bekjempet av kristne fordi han påstod at jorden ikke ble skapt på seks dager.

Vi har berørt denne litt indirekte tidligere, men det er ikke til hinder for at vi tar mer tak i det nå.

Som vi har vist møtte Darwin langt mindre motstand enn myter og media vil ha det til. Men det betyr ikke at han - eller ulike former for evolusjonsteorier i tiårene før og etter - ikke støtte på noen form for motstand.

Det som kom av protester var imidlertid mindre fra de som lot seg sjokkere over at man bestred en bokstavelig tolkning av Første Mosebok 1, enn fra de som lot seg sjokkere moralsk. Hvis mennesket ikke skilte seg fundamentalt ut fra andre dyr, mente man at grunnlaget for både moral og menneskeverd var borte.

En av de som sa klarest fra var geologen og abolisjonisten Adam Sedgwick (1785-1873). Denne hadde ut fra sin geologiske forskning og etterhvert studie av Charles Lyells Principles of Geology i 1831, kommet fram til at jorden hadde gjennomgått en lang utvikling (selv om han foretrakk å kalle det for development, fremfor evolution).

Men selv om Sedgwick ikke så for seg noen skapelse på seks dager, var han dypt bekymret for hvordan man skulle motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt utelukkende styrt av naturlover uten noen Gud noe sted, var det ingen grunn til å behandle noen "humant".

Etter å ha lest Robert Chambers anonymt publiserte teori om universell evolusjon i Vestiges of the Natural History of Creation , uttrykte han i 1845 at hvis mennesket kun er et dyr, er ”våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke." Eller mer presist
"...If the book be true, the labours of sober induction are in vain; religion is a lie; human law is a mass of folly, and a base injustice; morality is moonshine; our labours for the black people of Africa were works of madmen; and man and woman are only better beasts!"
Sedgwick var forøvrig en god venn av Darwin etter å ha undervist ham i geologi med feltstudier i Wales i 1831. Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt som eksisterte.

Dermed lot han ingenting skinne i mellom i et brev til Darwin i 1859.
"There is a moral or metaphysical part of nature as well as a physical. A man who denies this is deep in the mire of folly." [If humanity broke this distinction it] "would suffer a damage that might brutalize it—& sink the human race into a lower grade of degradation than any into which it has fallen since its written records tell us of its history".
Selv om sosialdarwinisme som begrep ikke ble funnet opp før i 1879, var Sedgwick av de som tidlig ante hva som kunne komme.

Og at det nok også ville vare lenger enn seks dager.

Ja, arbeidet fortsetter!

Seneste om minneboken for Johannes - finner du her, nei her.

Karita dekker seg ikke til

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Karita Bekkemellem stiller sterkt på listen over uttalelser som viser hvor blind man kan bli når man er enøyd.

Retorikken er kjent. Hvis det er noe som ligner, så er det likt. Dermed ender det med at Bekkemellem flyr bekkimellom. Bruken av hijab er det samme som kjønnslemlestelse, sier hun i Dagbladet .
Vi er imot omskjæring i Norge, og jeg har faktisk lyst til å sette dette i den samme kategorien, sier Bekkemellem, og viser til politihijab-debatten som har rast den siste tida.
Hun lar følelsene bestemme så mye at hun "fykende forbanna med en gang jeg begynner å snakke om det". Det er verken første eller siste gang at bestemte ideologiske vinkinger overskygger det saklige og seriøse. Spesielt ikke når vi snakker om det som ofte kalles for kjønnspolitikk.

Bekkemellem mener sammenlikningen er helt relevant.
- Dette handler om prinsippet om et fritt liv og at menn ikke skal få begrense kvinners seksualitet, sier Karita Bekkemellem til avisen og legger til at det er helt uakseptabelt at staten skal være med å bygge opp under dette.
Det er bare å gratulere henne med å skyte seg selv i foten.

Og håpe at rikosjettene ikke treffer resten av oss som protesterer på hijab i politiuniformen.

Se gode innlegg hos Oddbjørn Evenshaug og Den tvilsomme.

mandag 16. februar 2009

Politikere og pragmatikere

Hva er vel bedre på en dag som denne, enn å slenge noen revkroker i retning opportunistiske politikere og fritenkende pragmatikere som står sterkt og klart på sine... prinsipper.

Her på fjellet, forsatt ruset etter å ha fjernet 6 tonn snø fra taket med mine bare never, samt en spade, orker vi ihvertfall ikke mer enn å gjøre det alle bør gjøre til en vane, sitere Chesterton høyt, rytmisk og rappende.

Med en illustrasjon av ham i beste Pettersen-look.

Og med diktet "The new Freethinker" som satte ett og annet skap på plass for hundre år siden, selv om enkelte i dag nok vil føle at dette blir vel mye kvalifisert kritikk, etter Navarsete-modellen.

Da jeg gjorde noen tapre forsøk på oversette dette til norsk på tidlig 80-tall, begynte det slik (etter hukommelsen, altså feil):

"Ole Nilsen, kort og kraftig
tenkte med seg selv standhaftig
vi'kke leke mer med presten
for jeg hater ham som pesten
Slik en evig strid må rase
mellom tiden ånd, dens fase
og Dogmer, som er alment kjent,
klart nekter å bli aktersendt"


GKC's noen anelser bedre original klinger slik, leses på inn- og utpust i ett take.

John Grubby who was short and stout
And troubled with religious doubt,
Refused about the age of three
To sit upon the curate's knee;
(For so the eternal strife must rage
Between the spirit of the age
And Dogma, which, as is well known,
Does simply hate to be outgrown).
Grubby, the young idea that shoots,
Outgrew the ages like old boots;
While still, to all appearance, small,
Would have no Miracles at all;
And just before the age of ten
Firmly refused Free Will to men.
The altars reeled, the heavens shook,
Just as he read of in the book;
Flung from his house went forth the youth
Alone with tempests and the Truth.
Up to the distant city and dim
Where his papa had bought for him
A partnership in Chepe and Deer
Worth, say twelve hundred pounds a year.
But he was resolute. Lord Brute
Had found him useful; and Lord Loot,
With whom few other men would act,
Valued his promptitude and tact;
Never did even philanthrophy
Enrich a man more rapidly:
'Twas he that stopped the Strike in Coal,
For hungry children racked his soul;
To end their misery there and then
He filled the mines with Chinamen
Sat in that House that broke the Kings,
And voted for all sorts of things --
And rose from Under-Sec. to Sec.
With scarce a murmur or a check.
Some grumbled. Growlers who gave less
Than generous worship to success,
The little printers in Dundee,
Who got ten years for blasphemy,
(Although he let them off with seven)
Respect him rather less than heaven.
No matter. This can still be said:
Never to supernatural dread
Never to unseen deity,
Did Sir John Grubby bend the knee;
Nor was he bribed by fabled bliss
To kneel to any world but this.
The curate lives in Camden Town,
His lap still empty of renown,
And still across the waste of years
John Grubby, in the House of Peers,
Faces that curate, proud and free,
And never sits upon his knee.


Bedre måter å forklare Englands politikk de nærmeste par tiårene er umulig å finne.

Islamsk uråd

Det er dessverre som litt for ofte bare å gni seg i øynene når man leser uttalelser fra enkelte muslimske ledere. Evnen til å fremstå som en religiøs utgave av nynazister er frapperende, men ikke direkte forbilledlig.

Lederen for Europas fatwaråd, Yusuf al-Qardawi, føyer seg dessverre inn i rekken av de som "hyller Holocaust".
Via TV-stasjonen Al-Jazeera har den kjente muslimske lederen Yusuf al-Qaradawi de siste par ukene kommet med sterkt antisemittiske uttalelser der han har hyllet Adolf Hitler for å ha straffet jødene. Den samme Qaradawi er formann for det europeiske fatwaråd. Dette rådet brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige teologiske spørsmål.

Qaradawi anses for å være en stor autoritet i islamsk teologi. Hans fjernsynssendinger fra Qatar blir sett av titalls millioner mennesker over hele Midtøsten og Europa. I et program som ble sendt over fjernsynsstasjonen Al-Jazeera for kort tid siden, sa Qaradawi følgende om jødeutryddelsene og nazilederen Adolf Hitler:

–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.
Som om dette ikke er nok, har det altså tatt litt tid før Islams Råd er kommet på banen. Mens mange andre har notert seg denne type holdninger og uttalelser fra enkelte muslimske ledere i en årrekke, fremstår det hele for Islamsk Råd som et lyn fra klar himmel, i følge Dagbladet og deres egen pressemelding som sitert hos den utvilsomme Pettersen.
"Om det er slik at Yusuf Al Qardawi hyller Holocaust synes jeg det er uakseptabelt fra en som er en viktig religiøs referanse for mange muslimer. Islamsk Råd Norge vil ta denne saken opp med andre lærde som sitter i European Council for Fatwa and Research, sier leder av Islamsk råd (IRN) Senaid Kobilica."
Om det er slik?! Ja, det er slik. Han har sagt tilsvarende i mange år og henvist til Zions vise protokoller. Det bør Islamsk Råd vite, siden han ikke bare er med i det øverste europeiske fatwarådet, men formann for det. Forøvrig det samme som brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige "teologiske spørsmål" (les forøvrig "juridiske", islam skiller ikke mellom noe verdslig og åndelig regiment), blant annet om det skal være dødsstraff for homofili.

Dermed er det flott å få en rimelig sterk og klar imøtegåelse av uttalelsene, forhåpentligvis uten at man krysser fingrene bak ryggen. Og vi forventer et umiddelbart og umisforståelig initiativ for å fjerne Al Qardawi fra rådet. Som deretter i full offenbtlighet tar avstand fra alle hans tanker og de delene av den muslimske vreden som støtter den type holdninger.

I tillegg hadde det vært tillitsvekkende med mer enn noe lettere selvmotsigende om at
"Vi lar ingen diktere hvordan vi muslimer skal leve her i Europa. Uttalelsen sårer og provoserer meg, sier Kobilica til Dagbladet.no om uttalelsene fra formannen i det europeiske fatwarådet."
Er ikke poenget at dette fatwarådet nettopp skal "diktere" hvordan muslimer skal leve i Europa?

Et lite apropos til de som bruker saken til å snakke om å gå tilbake til middelalderen.. Holocaust kan i langt større grad kan betraktes som en modernistisk affære. Og vi kan bare igjen minne om at mye av islam tilhører førmiddelalderen. Det kan rett og slett betegnes som helt antikk.

søndag 15. februar 2009

Fossilene lyver ikke

Selv om vi er ferdige med mytene som kan knyttes til Darwin-jubileet, hentet fra denne boken, er det ingen spesiell grunn til å stoppe der.

Som en start på en ny serie myter kommer dermed i første omgang deler av mitt innlegg i Vårt Land på selve bursdagen 12. februar, under den lettere ertende tittelen Fossilene lyver ikke.

Og vi snakker her om en av de virkelig store mytene. Nærmere bestemt den pussige oppfatningen at Origin of Species skapte bruduljer og panikk blant prester og publikum generelt, for ikke å si fete krigstyper om sjokk og sensasjon.
I disse Darwin-tider bør vi ikke fortrenge fossilene. Likevel skjer det nesten hver gang jubileet omtales. For skriftlige kilder er som fossiler. De er tidsvitner. Men i stedet for kilder og kritisk journalistikk, synes mange å foretrekke myter.

I ”Forskjellene som forklarte alt” (A-magasinet 30.01.) ser vi at Darwins bok i 1859 var ”svært kontroversiell”. For ”tidens tradisjon” var slik at naturvitenskapens forklaringer ”må naturligvis være i samsvar med Bibelen og kirkens lære.”

I et ellers svært bra oppslag heter det i Vårt Land 6.2. at ”Før Darwin fantes det få alternativer til Bibelens skapelsesberetning om hvordan jorden ble skapt på seks dager, og om menneskets plass i skaperverket”.

En av flere som har tatt tak i mytene er historikeren van Wyhe. I BBC History Magazine 1/2009 avsanner han at ”det var et stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion” da ”Origin of Species” ble publisert.

Bestselgere som "The Constitution of Man" fra 1828 (solgte 300 000 eksemplarer) og "Vestiges of the Natural History of Creation" (1844, 40 000) hadde allerede bidratt til tanken om at ”naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud”. At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært et viktig poeng for kristne naturfilosofer i over tusen år. Men det nye var forestillingen om at naturlover utelukket Gud.

Realiteten av fossiler og geologiske perioder var akseptert lenge før 1859. Van Wyhe forteller at ”det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk”.
Når denne grausame salben trenger inn, behøver vi ikke vente lenge på den første jubileumsjournalisten som hevder at hans medieoppslag om Darwin må leses metaforisk.

"Hemlig svensk kredit till Hitlers Tyskland"

Svensk krigshistorie - og vi snakker nå selvsagt om annen verdenskrig - er av det slaget som gjør at svenskene selv kvier seg for å snakke om det.

Og det blir bare verre og verre, dess mer man forsker på saken. Seneste nyhet er altså bankkreditten som ble gitt til Tyskland.
Historikern och ambassadören Krister Wahlbäck avslöjar ett hittills okänt krigsdokument: Finansminister Ernst Wigforss godkände hemliga svenska krediter till Nazi-Tyskland. Den socialdemokratiske finansministern Ernst Wigforss är känd för sitt moraliskt färgade motstånd mot eftergifter till Hitler-Tyskland. Men i själva verket gav han redan i april 1941 i hemlighet klartecken för en stor bankkredit till tyskarna, vilket under kommande år skulle bli en följetong. Det framgår av ett bortglömt dokument som nyligen påträffats i ett kassaskåp på finansdepartementet. Trots starka invändningar från UD godkände alltså Wigforss lån som subventionerade Nazi-Tysklands folkhushåll, det vill säga grunden för dess krigföring. Krediterna ökade Sveriges export till Nazi-Tyskland vilket var betydligt viktigare för tyskarna än den omstridda permittenttrafiken.
Det er historikeren Krister Wahlbäck og arkivaren Bo Hammarlund som kan røpe dette.

Nå skal vel ikke nordmenn være for selvtilfredse i betraktning av alle hos oss som profiterte på tyskerne - og svenskene hadde sine helter de også. Men det er ikke til å komme fra at omfanget og betydningen av svenskehjelpen var langt større.

Vi får uansett håpe at dette fører til en farsott av skapsprengning i flere land. Gunnar Sønsteby stiller gjerne med råd.

Bomskudd i skiskytter-VM

Og dermed gjennomførte juryen den kanskje største skandalen i skiskytingens historie ved å gi Bjørndalen tidsstraff.

Ikke nok med at man ikke tok innover seg arrangørenes løypetabbe (gjett hvor mange ganger til Sør-Korea vil få arrangere VM), gullet går til en løper som alle vet tilhører et lag som bevisst jukser – og som dermed ikke engang burde hatt lov til å stille til start.

Dette blir pipekonsert på medaljeutdelingen.

Selv om enkelte av oss vil kreve en alternativ seremoni der Bjørndalen hylles, er han dessverre ordentlig nok til ikke å gå med på det.

Oppdatering 16:15 (som alle andre enn oss som har vært på hyttetaket noen timer har sett): Så fikk han gullet likevel. Noen ganger skjer faktisk rettferdigheten fyllest.

Oppdatering 16.02. 19:29. Ellers er det interessant nok fortsatt mulig å stemme på at Bjørndalen kun tar ett gull i VM, på Dagbladet.no. 5 % har stemt dette så langt. Vet Dagbladet noe vi andre ikke vet?

lørdag 14. februar 2009

Scoop om Scopes!

Den fjerde av mytene om Darwin hentet fra en viss bok, kommer herved, direkte fra Trysil.
4: Den såkalte Apeprosessen i Daytona i Tennessee i 1925 er et godt eksempel på den knallharde kampen mellom tro og vitenskap. Den idealistiske læreren John Thomas Scopes trosset et forbud mot å undervise i evolusjon, havnet for retten, og tapte.

Forsvarsadvokaten Darrow tilførte den kreasjonistiske anklageren William Jennings Bryans tro en rekke stygge sår i rettsaken, og Scopes ble en klar moralsk vinner.


Igjen møter vi en farget fremstilling, i stor grad basert på et oppgjør med McCarthy-tidens USA i skuespillet og senere filmen Inherit the Wind. Rettsaken ble ikke ansett som viktig nok til å bli nevnt i leksikon eller lærebøker før etter denne filmen i 1960.

Bakgrunnen var et statlig forbud mot å undervise i evolusjon fordi man mente dette stred med Bibelen. Det hørte nok også med at Bryan, som gikk i bresjen for loven, var noe av en anti-intellektuell populist og ble oppfattet som en trussel mot vitenskapelig forskning.

Det hele handlet ikke om en idealist som ble martyr for vitenskapen, men om en iscenesatt affære for å fremme viktige rettigheter. En borgerrettslig organisasjon -American Civil Liberties Union (ACLU) - ønsket dermed å prøve loven for retten. De måtte til og med annonsere etter en lærer som ville stille opp. Det hører med at en bedriftsleder fikk med seg lokale næringslivsledere, jurister og skolefolk på et markedstunt for å velge småstedet Daytona som arena for rettsaken.

For å få medieoppmerksomhet skrev lederen for Daytonas skolestyre i avisen om Scopes lovbrudd og ”World Christian Fundamental Association” følte seg tvunget til å saksøke Scopes.

Forsvaret argumenterte ikke med at Scopes var uskyldig, men at evolusjon ikke stred med Bibelen, og at det var loven som var feil. Bryans tro ble ikke tilført ”stygge sår”, men Darrow lykkes i en uvanlig rettsprosedyre, der anklageren sa ja til å bli kryssforhørt, med å få Bryan til å vedgå at han selv mange steder tolket Bibelen billedlig. Bryan vedgikk bl.a. at jorden var langt eldre enn 6 000 år.

Scopes fikk 100$ i bot og selv om mange reportere nok syntes saken var litt kjedelig, smurte den fargerike journalisten H.M. Mencken tykt på i sin kamp for talefrihet og mot fundamentalisme. Bryan led av diabetes og døde få dager etter saken, noe Mencken så som en symbolsk seier.
Mencken føyer seg dermed fint inn i rekken av amerikanere som opptrer som om Gud straffer slik at det akkurat passer deres agenda.

Sistnevnte greie er vel forøvrig også årsaken til at historien om apesaken så gjerne trekkes fram i lystig lag blant antireligiøse. Og når andre journalister enn Mencken i disse dager skriver om Darwin.

Tankevekker for hjernen?

Med fare for å ende opp som en slem og subversiv blog, er det om ikke annet interessant å notere at noe av den såkalte neuropsykologien (eller i det minst de konklusjoner som enkelte har trukket av dette, hva det nå kalles) kan hvile på enda tynnere grunnlag (og her) enn Dekodet har antatt.
Now Yevgeniy Sirotin and Aniruddha Das have reported that blood flow changes in the brain - the signal measured by brain scanners - are not always linked to changes in neuronal activity. Experts have known for some time that the relationship between blood flow and neuronal activity might be rather complicated but this is the first time that such an extreme mismatch has been demonstrated.
Dermed er det fortsatt bare å lene seg tilbake og avvente mer forskning på koblinger mellom tanken og biokjemien.
The interpretation of human brain imaging experiments is founded on the idea that changes in blood flow reflect parallel changes in neuronal activity. This important new study shows that blood flow changes can be anticipatory and completely unconnected to any localised neuronal activity. It's up to future research to find out which brain areas and cognitive mechanisms are controlling this anticipatory blood flow. As the researchers said, their finding points to a "novel anticipatory brain mechanism".
Selv om mistanken er heller sterk om at dette ikke vil bremse de som har en biokjemi som forårsaker en overbevisning om at alt vi tror vi vil og tenker som "autonome" vesener, egentlig er direkte styrt av biokjemien.

At denne type tanker ikke er enkle å forsvare logisk er en annen skål. For hva har tvungen biokjemi med fri tanke, logikk og rasjonalitet å gjøre? Eller en tanke styrt av naturlover som ubønnhørlig følger årsak-virkning, enten den vil eller ei, med bevisst tenkning basert på rasjonelle innsikter, vurderinger, grunner og utledninger?

Hvis vi sånn litt egentlig verken er autonome eller genuine aktører, er det ikke lett å se hvordan jeg kan feste lit til min egen erkjennelse og ahaopplevelse.

Selv planlegger jeg uansett, bevisst og frivillig, som kjerne- og hjernesunn borger, å bruke vinterferien til å tenke nøye over dette mens jeg ikke helt frivillig måker noen tonn av et hyttetak plassert i litt vel snørike omgivelser.

Og stoler på at omtalte snø verken viser symptomer på bevissthet eller noe subversivt.

Ja, det er sent på kvelden.

fredag 13. februar 2009

Hørt den om Darwin og bispekona?

Med den er vi kommet til den tredje av Darwin-historiene som er hentet fra en anbefalesverdig bok om Tro og vitenskap (og anbefalingen kommer fra hjertet siden jeg har skrevet halvparten).
3: Kristnes holdning til evolusjonslæren ser vi med bispekona som fikk høre om evolusjonslæren og uttalte at ”hvis den er sann, la oss håpe at den ikke vil bli allment kjent”.

Denne morsomme anekdoten er av de som det er vanskelig å finne kilden til. Utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til mer direkte at vi stammer fra apene. Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av Worcester eller Birmingham). Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om enkelte samtidige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, viser nok hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent.
En verdi av å sjekke kilder er ihvertfall at det er mulig å identfisere at en nyere kilde er Patricia G. Horan sitt forord til en 1979-utgave av The Origin of Species, (New York: Avenel Books, 1979).

Hva som er opprinnelsen til dette er imidlertid fortsatt uklart.

Linker som kommer, linker som går

For noen uker siden kom jeg over en side som nesten var for god til å være sann. Mannen bak hadde bestemt seg for at ateisme og skeptisisme (eller pseudoskeptisisme som han kaller det) var to sider av samme sak. Uten at han helt visste hvilken han skulle angripe mest, eller på hvilken måte.

Bortsett fra ved å så tvil om mangt og mye ved lange og omstendelige innlegg, for ikke å si ved å henvise til heller obskure forskere og tankebaner. At det dukket opp en og annen tendens til betimelighet, gjorde siden til og med litt skjerpende på egne tanker.

Dermed var planen å legge ut linken til skrekk og forlystelse, og så skrive noe om den etter et par dager, når reaksjonene dukket opp i kommentatorfeltet.

Første del av planen gikk helt utmerket. Men det var noen detaljfeil ved andre del.

Ikke minst at det hele gikk i glemmeboken i møtet med nytt arbeidsår og nye (nåja, de kan ha vært gamle) virus og bakterier på hjemmefronten. Inntil en noe mindre glemsk skeptiker stilte et litt undrende spørsmål i går.

Så nå er linken tatt ut. Og denne korte omtalen lagt inn.

Skulle noen å ha interesse av å følge med videre, snakker vi altså om dette selvpålagte subversive stedet.

Ikke alt er like på siden. Man kommer ikke unna at det er en viss sjarm og oppriktighet over det hele. Men kanskje nettopp fordi det finnes innslag av gull blant gråstein, og han kort sagt finner enkelte korn, er det ikke et spesielt egnet sted for ferdsel uten hjelm og vernestøvler.

Men linken er nå altså borte fra høyremargen og lagt behørig i glemmeboken. Så lenge jeg husker det.

torsdag 12. februar 2009

Dagens Darwin

Siden vi ikke er bekymret over å debattere verken verken fars- eller morssiden, kommer herved del to av vår bredt anlagte serie myter om stadig mindre ukjente Darwin.

Forsatt hentet fra denne boken.
2: Kirkens tåpelige motstand ble avslørt med biskop Samuel Wilberforce i en debatt i 1860. Han spurte da Darwins talsmann Thomas Huxley om han ”foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?”Huxley sa ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reiste seg og knekte biskopen med svaret ”Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen”. Lenger kom han ikke før latteren i salen overdøvet ham.

Dette er basert på en fremstilling tretti år etter begivenheten og stemmer ikke med samtidige brev og avisreferater. Debatten fant sted i Oxford, knappe syv måneder etter at ”Artenes opprinnelse” kom ut. Wilberforce var blant mange teologer som syslet med naturvitenskap og la dermed vekt på vitenskapelige argumenter, slik han også hadde gjort i en usignert anmeldelse av Darwins bok i ”The Quarterly Review”. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley. Det Wilberforce egentlig sa var at 'Han var blitt fortalt at professor Huxley hadde sagt at det ikke spilte noen stor rolle for en mann om hans bestefar var en ape eller ikke! La den lærde professorens snakke for seg selv’". Til dette skal Huxley ha svart at han var villig til å akseptere sannheten, selv om den kunne være ydmykende, men han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere.

Begge sider følte de hadde vunnet, men det er liten tvil om at Huxley hadde de beste argumentene og at Wilberforce var mer retorisk enn vitenskapelig. Samtidig var Huxley på dette tidspunktet ingen stor taler, og snakket såpass lavt at han på ingen måte fikk med seg salen, og det ble dermed heller ingen overdøvende latter.

Det hører kanskje med til historien at også Huxley hadde innvendinger til Darwin. Bl.a. så han for seg en raskere og mer sprangvis evolusjon enn ”Artenes opprinnelse”.

Heldigvis begynner stadig flere å se at beretningen om debatten nok er en myte.

”Om det virkelig var slik det skjedde, vet vi ikke. Noe vi i hvertfall vet, er at Darwin og hans våpendragere vant fram i bemerkelsesverdig fart. Få år senere synes evolusjonsteorien å ha full kontroll, i hvert fall i den akademiske verden” (forskning.no 09.okt 2002) .

Dessverre ligger nok konfliktmyten i bakhodet hvis man lar seg overraske av at empirisk naturvitenskap slår gjennom i vesten - selv om konklusjonene skulle bestrides av enkelte teologer.
Så får vi avvente om noen ikke-teologer bestrider min konklusjon her.

200 år!

Tenker vi verdier og positiv innflytelse, er det vanskelig å komme unna at den uten sammenligning mest betydelig personen som er født på denne dagen - og det i 1809 - er Abraham Lincoln.

Tid for å heise flagget og tenne lysene! Det er sikkert også grunn til ettertanke over at det endte i borgerkrig.

Har du Vårt Land for hånden, kan du også lese et intervju - hvis du klarer å bla forbi alt Darwin-stoffet.

Oppdatering: Se også Oddbjørn Evenhaugs hyllest her.

onsdag 11. februar 2009

Darwin-dagen demrer









Siden morgendagen markeres av opptil flere både på den ene og andre høyskolen/universitetet/avisen/magasinet/bloggen/boken, er det muligens noen knivsodder av betimelighet ved å sitere fra den første av fire Darwin-relaterte myter (resten kommer de neste dagene) av 33 om det generelle forholdet mellom tro og vitenskap som jeg behandlet i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt.
1: Kirken angrep konsekvent og iherdig evolusjonslæren.

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange prester, helt fra starten . Fremst blant disse var de evangeliske Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn som Louz Agazzis (1807-1873) og da på vitenskapelig grunnlag. Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Kreasjonismen fikk ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925) og William Bell Riley (1861-1947), og dette fikk noe utbredelse i USA på 1920-tallet (se under om ”apeprosessen”). Men det var først da Henry M. Morris og John C. Whitcomb gikk i bresjen for ”Creation Research Society” i 1963, at kreasjonismen begynte å bli stor.
Fotnotene er et privilegium til de som panter huset og kjøper boka.

Ellers kommer et lengre innlegg fra undertegnede om et par av disse mytene i Vårt Land i morgen.

Del 2 - Dagens Darwin.

Del 3 - Hørt den om Darwin og bispekona? 

Del 4 - Scoope om Scopes.

Del 5 - Fossilene lyver ikke.

Del 6 - Darwin ble bekjempet av kristne fordi han påstod at jorden ikke ble skapt på seks dager

NSB I RUTE!

16:31 fra Nationaltheatret gikk 16:31 fra Nationaltheatret.

Hva blir det neste?

tirsdag 10. februar 2009

Kvitrer ei

Men du verden som han trakterte pianoer i 2002. Her handler det ellers snarest om å gå til innkjøp av en god stol å lene seg tilbake i.

Før du kjøper albumet (nedlasting er for pyser).

Tidsklemma

Seminartid i morgen, med et - synes nå jeg - interessant tema, ”Kristentro i klemme”.

Hvor langt sekulariseringen er kommet, vises nok best ved at man lar en sivilingeniør stå for det teologiske perspektivet.

Uansett er bare å innrømme at jeg er litt i klemme over hva i all verden som bør sies i en slik sammenheng. Skal jeg tale mot hijab og utvidelse av rasismeparagrafen, eller for å snu noen smuler på den nye ekteskapsloven?Andektig dele Charles Taylors teser som alltid imponerer, men ingen forstår (aller minst jeg) - eller ta den helt ut med en Radical Orthodoxy? Og kan man noen gang glemme Aril Edvardsens vinkler på intellektuelle og opplysningstiden?

Må nok innrømme at det kan bli mest Chesterton og eget. Men tips mottas.

Og så har vi bøyd oss for overmakten - eller dråpen som fikk begeret til å flyte over - og blitt så sekulære at vi er begynt å twitre. Eller kanskje det hele bare er noe så forbilledlig som å kvitre fra hustakene?

Den som venter får se.

mandag 9. februar 2009

Reklame som rører

Enten du er ny eller gammel, ateist eller glad i Lipton, er det etter forrige ukes Forviklingar fortsatt tillatt å følge Den tvilsommes råd om å lage dine egne støttende, støtende eller støtdempende bussreklamer.

Selv om ikke alle skulle være like kvalifiserte.







søndag 8. februar 2009

Healer-marsvin i VG

Etter de seneste ukenes medieoppslag er det ingen tvil om at slusene av snåsavann er åpnet.

Dermed hever man ikke lenger så mange øyenbryn når dagens papir-VG har nyheten om "Norges første healer-marsvin" på forsiden og et par siders oppslag. Heldigvis har man noen tongue-in-cheek-kommentarer i margen om at dette ikke er direkte gratis.
Normalpris for en behandlingstime er rundt 500 kroner, noen ned mot 300 og opp til 800. Rensing av hus for spøkelser koster 1000-2000 kroner. Fjernhealing koster fra 300 kroner, abonnement med fjernhealing over tid opp til 1400 kroner. Som Siwi-senteret skriver på sin hjemmeside: "Healingen starter så snart pengene er inne på konto".
Ihvertfall ikke før.

Så kan man gjøre seg mange tanker om fenomenet. Verden vil bedras. Vi lar oss forføre. Svindlere er verdens hyggeligste mennesker. Og så vil vi så gjerne bli friske. Hele tiden.

Ofte hjelper det ikke bare på lommeboka, men også på troverdigheten å ta seg betalt, på linje med ekte leger. Som Chesterton aldri sa, kan man vel muligens skyte inn noe om at hvis man slutter å tro på Gud, tror man ikke på ingenting, men på hva som helst.

Selv om man ikke kommer forbi at Joralf Gjerstad er gudstroende. Og at en rekke prester i det seneste har forsterket folketroen på healing, "lesing" og at det er mer mellom himmel og jord enn det som forkynnes i kirken.

Ser vi tradisjonell folketro i sammenheng med New Age-marsvin, er det heller ikke til å komme forbi at vi aner en stadig tettere forbindelse. På mange måter forsterker de hverandres troverdighet. Den enes snåseri er den andres usynlige hjelper.

Særlig når man hører om alle som er blitt friske(re), og ikke samtidig får med seg at koblingen av placebo, anekdoter og normal sykdomsutvikling er nok til å gi inntrykk av at snåseriet virker.

Hvordan man så skal kunne motvirke denne type healinghysteri, er ikke spesielt enkelt å si. Sure kommentarer og sinte professorer som roper på doble blindtester har aldri solgt ukeblader, selv om skeptikere heier, raljerer og vifter med fanene.

Det store spørsmålet er hvordan man kan tenne en folkelig motild. Muligens hadde en vekkelse i trosbevegelsesmiljøer med fokus på at demoner står bak, vært til hjelp. Men den medisinen har litt vel mange bieffekter. Det hjelper lite at den ikke er spesielt etterrettelig eller bærekraftig.

Kanskje kunne høvdinger som Hauge eller Hallesby satt noen skap på plass. Eller en Odd Grythe som sa tydelig fra i landets mest populære TV-program. For ikke å si en Øverland som skarret "du kan ikke heale så inderlig vel, før sannhetens stemme blir deg for grell".

Noen dansebandlåter om at "Nå skal vi heales Johanne, jeg orker ikke uten marsvin nå" hadde nok også gjort sus i serken.

Dermed er det bare å sende inn forslag. Hva er den beste folkelige eh... approachen?

I den relevante kontekst.

lørdag 7. februar 2009

Dags for Darwin

Så er det ikke lenge igjen før flagg og enkelte andre rudimenter går til topps for Darwin.

I den forbindelse kan vi gjøre dårligere utvalg enn å lunke på med noen lenker:

For det første Vårt Lands take på dette, med ikke minst intervju med en av Norges største Darwin-eksperter, Jostein Andreassen, i artikkelen Den ukjente Darwin.

Blant mange interessant perspektiver (og litt debugging som seg hør og bør av helter) er Jostein ikke snauere enn at han forteller hvor ivrig Darwin støttet misjonen, noe som Misjonshøgskolen i Stavanger ikke direkte hadde lagt inn i pensum før Jostein gjorde dem oppmerksom på saken.

Deretter slenger vi i kurven Erik Tunstads artikkel i Dagbladet om Frykten for å innrømme at
mennesker er dyr
. Om ikke annet synliggjør Erik her et perspektiv knyttet til en utelukkende naturlig forståelse av mennesket (noe som fort blir nærliggende for mange "darwinister") der han dermed (siden han er rimelig konsekvent) ikke synes spesielt fremmed for å anvende dette på samfunnsforhold, noe som fort også omfatter etiske spørsmål. Med andre ord en tankevekkende og potensielt grøssende vinkel.

Tunstad nøler som så ofte ikke med å si fra, klart og tydelig, fra sitt perspektiv.
Sosiobiologien, med personligheter som Wilson og Richard Dawkins på laget, har for lengst gått seirende ut av kampen. Men frykten for Darwin sitter altså fremdeles i veggene. Der har den sittet en god stund. Motstanden mot evolusjonstanken har vært sterk i hundrevis av år, siden lenge før Darwin kom på banen med sin korrekte teori, og den har hele tiden vært basert på den samme frykten som Hylland Eriksen luftet: Frykten for at samfunnet vil gå til helvete, dersom vi innrømmer at vi mennesker egentlig er dyr.

Det verste som kan skje, er visstnok at vi kan komme til å oppføre oss som – nettopp – dyr. Det er her den egentlige redselen ligger begravet. Men sosiobiologien har med stor klarhet vist at det er akkurat det vi gjør: Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid. Det samme kan man si om sjalusi, vold, uærlighet …

Vi er og blir, nettopp det motstanderne frykter. Og det er vanskelig å gjøre noe med det ubehagelige faktum, bare ved å late som det ikke er der.
Selv om dette smaker vel mye av retoriske øvelser, er det liten tvil om at spørsmålet man blir stående igjen med er om mennesket utelukkende er et dyr, eller om vi også er noe mer - eller har et annet og større ansvar og evner enn dyreverdenen forøvrig.

For å svare på det spørsmålet, er nok ikke evolusjonslæren stedet å lete. Selv om vi måtte føle oss evolverte til å foretrekke å lete der.

Siden Vårt Land er av de avisene som har mest fokus på dette, og vi har noen anelser forkjærlighet for den blekka, tar vi også med emeritus-biskopen Sigurd Osberg som arbeider med hvordan evolusjonslæren ble mottatt i Norge. Blant flere detaljer som sikkert er ukjente for mange - ikke minst samtlige som virkelig feirer jubileet i disse dagene - er at indremisjonshøvdingen Ole Hallesby var evolusjonist.

Følg med i neste bolken, no vert det spanande!

torsdag 5. februar 2009

Sensasjon: Det gamle testamentet kan inneholde sann historie

Fornøyd med forskerne på GT, de såkalte minimalistene, som benekter at David og Salomo engang har eksistert? Da kan du risikere å bli krenket av en pågående utgraving. Singing in the Reign følger med på saken.
This is a story I've been closely following for some time now, but have held off posting on out of caution. However, it seems as though the evidence is beginning to look pretty solid. In sum, an archaeological dig at Khirbet Qeiyafa, which was reported on a few months ago by the New York Times, is turning out finds that are rocking the scholarly community. And, while at the time, the New York Times reported that only a small piece of the site had been excavated, information is pouring out that even more striking evidence has been uncovered.

This may very well go down as the "21st century Dead Sea Scrolls". However, while the DSS helped illuminate the New Testament, Khirbet Qeiyafa is shedding incredible light on a much, much earlier period, apparently corroborating the historicity of the Old Testament.
Det verste er at det virker som et kvalifisert angrep på minimalistenes tro.
Again, caution is always necessary. I've been sitting on this for 2 months now. However, the evidence is really striking. I think the likelihood that we have here a significant find--one involving a seismic shift--is very high.

In fact, what we are witnessing here to assumptions made in Old Testament scholarship may be quite similiar to what happened in the 20th century in New Testament studies. Many scholars at that time believed the Fourth Gospel, for example, was a late creation--a second century document with no historical value. Then of course a fragment of it was found in Egypt dating to the turn of the second century. As a result, a lot of the books that were hot items in libraries got put back on the shelf. They are collecting dust to this day.

Given that minimalists are now making some key admissions about this find, I think it is safe to say that something similar is going to happen to a lot of the books now being checked-out by students on the history of Israel. But again we'll have to wait and see what else comes out of this discovery.
Om ikke annet viser det vel hvor viktig det er å forstå arkeologifaget - både når det gjelder forskningsmetoder i sin alminnelighet og i særdeleshet tyngden i konklusjoner som er trukket ut fra mangel på funn. Og at litterære kilder ikke automatisk må avvises så lenge de ikke er bekreftet av arkeologi.

Enten vi snakker om Salomo eller Jørgen Hattemaker, er fravær av bevis fortsatt ikke det samme som bevis på fravær. Skepsis til Israels politikk i dag er heller ingen spesielt god grunn til skepsis til Israels eksistens for tre tusen år siden.

"Bloggerne senket forslaget"

Hyggelig lesning på morgenkvisten (og i går kveld, for den slags skyld):
For første gang var det bloggere som satte den politiske dagsorden i Norge.
Det er Dagbladet som hyller oss , selv om man kan ane noen snev av misunnelse mellom linjene.
«Så hvordan reagerte norsk presse på at ytringsfriheten skal avgrenses fordi han kan føre til konflikter, og at norsk lovverk må endres på grunn av at enkelte innvandrergrupper ikke tåler det samme som trauste, kristne og etniske nordmenn? Med nær total taushet», skriver journalist Jon Hustad i Dag og Tid i artikkelen «redsla for religionskritikk» som kom ut 22. januar.
Det er ikke vanskelig å se for seg årsaker til dette, enten man er i det konspiratoriske, klarttenkende eller krakilske hjørnet. Eller kvalifiserte.
Ukene etter gikk debatten høyt i bloggeravisene, og en rekke bloggere skrev om saken nesten daglig. Den mest aktive var uten tvil, Hans Rustad, redaktør for document.no.

- Forslaget slo jo ned som en bombe. Men det skulle ta lang tid før bomben detonerte, sier Rustad til Dagbladet.no.
Det er selvsagt bare å ta til seg, selv om Dagbladet vel ikke treffer helt. Ihvertfall er det pussig at Hans Rustad nevnes, mens Arnfinn Pettersen glemmes.

At kristne bloggere ikke nevnes i Dagbladet, er ingen bombe, men at det samme gjelder humanistiske, er en aldri så liten kinaputt.

Men godt å få dempet noen fordommer om vår priviligerte martyrstatus.

Og å se en underskriftskampanje som virker?! Det er noe nytt.

Miraklenes tid er tydeligvis ikke forbi.

onsdag 4. februar 2009

Skvette vann på Snåsa

Savner du gode idéer for næringsutvikling der du bor?

Da kan det lønne seg å lese her.

Rotet det til

Så ble det bekreftet at det nye lovforslaget sendes dit det hører hjemme, inn i intetheten, men dessverre for de involverte, ikke i glemselen.
Senterpartiet trekker forslaget om et tillegg i rasismeparagrafen i den nye straffeloven, et forslag partiet mente skulle hindre krenkende ytringer.

- Det er riktig å legge forslaget dødt, fordi intensjonen med vårt forslag ikke ble forstått, sier Navarsete til VG Nett.

På radio litt tidligere, gikk hun enda lenger i forklaringen sin:

- Vi gjorde en feil. Vi rotet det til, men nå rydder vi opp, innrømmer hun overfor NRK-radios lyttere.
Ja, har man rotet, er det greit å rydde opp. Men det mest ryddige hadde nok vært å innrømme at intensjonen hadde flere sider ved seg.

For det er ikke mange som tror at vi her kun snakker om en "god intensjon". I stedet har vi vært vitne til en dårlig inntrent turnøvelse som omfatter forsøk på å blidgjøre "kristen-Norge" (not easily amused etter Ekteskapsloven, og mindre ivrige etter lover som innskrenker ytringsfriheten enn man roper om på puber og politiske ungdomsmøter), få en seier for egen sak og vise sin eksistensberettigelse blandt de rød-grønne, for ikke å si få noen flere stemmer fra en landsbygd som ikke alltid skoggler av Otto Jespersen, kunne bare ende i vrikne ankler og fallbedømmelse.

Det er bare å tusle i garderoben. Vi kan låne ut båre ved behov.

tirsdag 3. februar 2009

Tilbake til start

Den på mange områder svært så oppegående skeptiker James Randi, som takket være sin kompetanse som tryllekunstner har klart å avsløre mye paranormal humbug, har nå fått med seg selveste Snåsamannen og forslaget til å endre rasismeparagrafen.

Man kan si mye flott om Randi. Men historiker er han ikke, noe jeg erfarte i mailrunder for noen år siden. Dermed ikke uventet at han tyr til det verste skjellsord han kan - Norge er på vei tilbake til middelalderen.

Man trenger verken snåsavann eller klarsyn for å se at han aldri kommer til å si det langt mer sakssvarende "tilbake til renessansen" - altså glansperioden for healing, magi og blasfemistraffer. For ikke å si "tilbake til antikken", en annen storhetstid for slik.

Eller tilbake til et større land i vest der hate crime og snakeoil lenge har vært big business.

Uansett minner det postmoderne fokus på følelser og krenkelser som ligger bak forslaget til endring av rasismeparagrafen, lite om noen tidligere periode.

"Kristen-Norge", takk!

Så kom det som vi ventet på, at også Krf og dermed sentrale deler av det ikke helt veldefinerte "Kristen-Norge" tok avstand fra det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte det ikke mer veldefinerte "kvalifiserte angrep på religion eller livssyn".

Dagfinn Høybråten sier rett ut i Vårt Land og VG at
blasfemiloven som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har tvunget gjennom i regjeringen, vil tjene islam fremfor kristendommen.

Høybråten varsler at KrF neppe vil støtte lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser»i rasismeparagrafen.

– Det er ingen tvil om at innslaget av muslimer i det norske samfunnet, og striden om Muhammed-karikaturene, har gjort denne saken aktualisert. Kristen-Norge er imot blasfemi, men roper ikke på noe lovvern. Det er på grunn av at vi har et mer flerkulturelt samfunn, og religioner som er mer følsomme for denne type ytringer enn det kristne trossamfunn, at denne loven er blitt foreslått, sier Høybråten til VG.

Han mener loven betyr en klar skjerpelse av hva som er tillate ytringer, og viser til at vi i dag har en sovende blasfemiparagraf. Loven kan vekke den sovende paragrafen, frykter Høybråten.
Vel talt. Og takk!

Mens altså andres reaksjon på dette fortsatt får denne bloggens blikk til å bikke i retning av nærmeste blinde høne.
Navarsete er overrasket over utspillet fra Høybråten.

– Dette handler ikke om å verne islam. Dette handler om at det skal være et vern mot de groveste tilfeller av gudsbespottelse, sier hun.
Hvor naiv går det an å bli? Og hvorfor skal vi selge vår ytringsfrihet for å unngå en suppe med krenkelser?

Nå har vel Senterpartiet aldri imponert med evne til å se ut over våre egne jorder, i motsetning til vår trofaste kommentator Peter. Dermed kan vi bare kort og mest for ordens skyld minne om internasjonale forhold der ytringsfriheten trues, spesielt i forbindelse med den nært foreliggende skandalekonferansen Durban II.

Symbolverdien av det norske lovforslaget vil utnyttes til fulle i slike sammenhenger. Hvis ikke enda mer. Og litt til.

Dermed minner vi igjen om at det fortsatt ikke er forbudt å skrive under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

mandag 2. februar 2009

Dagens opprop

Noen av de seneste bloggene om den skandaløse hestehandelen som har endt i forslaget om utvidelsen av rasismeparagrafen til å omfatte "hatefulle ytringer" om religion:

Den tvilsomme tilbyr hjelp til alle som vil melde seg ut av Ap eller Sv (antagelig mener han det ikke er håp for medlemmer av Sp).

Skulle noen ha lyst til å melde seg ut, som ikke er medlem, er det bare å melde seg inn først. Og så ut timen etter.

En annen av de beste fra de seneste dagene er fra Katolikken som også paradoksalt, men betimelig nok, ser dette i lys av det postmoderne. Det er likevel mulig for alminnelig dødelige å ane hva han mener.

Oddbjørn Evenshaugs utmerkede blogg støtter kritikken av lovforslaget, men stusser over
"språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. "
Det er i det hele tatt både uheldig for kampen mot forslaget at noen opptrer så selektivt, og at såpass mange synes å benytte anledningen til å fornærme "de religiøse" (altså denne gruppen som ikke bare er slemme og dumme, men også stygge og lukter vondt) enda mer enn før.

Dette kan vanskelig gi annet enn vann på mølla for bondehæren.

Skriv for all del uansett under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

Østtyske indianere

Astrid Meland har som så ofte en interessant artikkel på Dagbladet.no. Om det pussig nok lite kjente temaet østtyske indianere.

Denne type romantisk reaksjon på betongkommunismen er nok likevel mindre sær enn man skulle tro. Både før og etter Karl May har tyskere vært ganske så fascinert av prærielivet. Omtrent som norske gutter i puberteten på 70-tallet drømte om Sølvpilen, eller rettere sagt Månestråle.

Mens hippiebevegelsen, punk og metal blomstret i vest, trakk østtyskerne inn i tipier.

Og så lenge dette kunne oppfattes som en skarp kritikk av amerikanernes behandling av indianere, så statsapparatet det verken som farlig eller unyttig.
De to forfatterne skriver om en bevegelse som blomstret under kommunistregimet i Øst-Tyskland. Hundrevis av østtyskere opprettet kopier av indianer-reservat hvor de reiste tipier, lærte seg indianerspråk, kledde seg i indianerutstyr, spilte indianertrommer, levde økologisk, laget mat over åpen ild og gikk nakne.

- Det fantes ingen hippier i Øst-Tyskland. Dette var den mest hippieaktige livvstilen du kunne ha. Om man ønsket å være punker i Øst-Tyskland kunne man bli med i en indianerstamme. Hobbyen ble et oppholdssted for mange subkulturer som i Vesten uttrykte seg helt annerledes, sier Friedrich von Borries til Magasinet på nett.
Så er det bare å vente på om noen kan spore opp kinesiske vikinger. Eller indianske nazister.