Sannhet og annet avlegs søl

Som et tegn, enten vi nå knytter det til simulasjon eller simulakre, på at noen fortsatt henger fast i fortidens mørkeste meninger, kan vi henlede oppmerksomheten på noe av det nyeste på Ungkristen.com.

Spørsmålet er ikke noe mindre enn hvordan pomo nå påvirker ikke bare kristen kommunikasjon, men (ser det ut til, for de som kan tolke skuespillet i vår hyperrealistiske verden, der virkeligheten visstnok er en symbolsk dimensjon løsrevet fra det virkelige), også selve innholdet i budskapet.

Noe som fører til det sedvanlige spørsmålet når sannhetsbegrepet oppløses. Er det da noen grunn til i det hele tatt å forsøke å fortelle noen noe, eller gå inn i en diskusjon? Og tror man fortsatt på tyngdekraften, for ikke å si at det finnes noe mer enn våre tanker?

Logikken er like ubestridelig som den er ubetalelig, når dette etterhvert overføres til det ærverdige feltet apologetikk:

"Its a re-write on the shortened “pomo” for postmodernism, interplayed with apologetics to create a hybrid, and yes I just coined the term. Apomogetics doesn’t exist as of yet, but I’m realizing daily that it should, must, and will. Today modern apologists attack the philosophy of postmodernism on the grounds that it dissolves their absolute truths of science and mathematical certainty, but they fail to see the need to translate our defense of Christ into the new social era. Postmodernism is not a philosophy up for debate, it is a new wave of culture that is sweeping the world, and America is one of the last stops left on the tour"

Den edle kunst å skjære over grenen man sitter på, dyrkes som vi ser med stor glød.

Nå er ikke dette noe direkte nytt, heller ikke her til lands. Lederen for Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), Hans Stifoss-Hansen, synes å ha seilt i denne galeien en stund, noe som fremgår av hans kommentarer i en reportasje om kirken som et postmoderne tvilsfellesskap, som i Fri Tanke #2/2008

"– Fra 80-tallet og framover har vi gått i retning av et samfunn der gamle sannheter og autoriteter ikke lenger har den samme tyngden. Det som tidligere var sant for alle, er nå bare sant for den enkelte. For kristendommens del slår dette ut i at man i mindre grad tror på Gud fordi det er en plikt. Man tror fordi det gir mening for en selv. Man er mindre opptatt av krav til underkastelse og mer opptatt av ”hva Gud kan gjøre for meg”.

I et slikt perspektiv mener Stifoss-Hansen det blir litt gammeldags å være overdrevent opptatt av Guds reelle ”virkelige” eksistens.

– Folk som mener dette er veldig viktig, henger egentlig litt igjen i et modernistisk verdensbilde, der det er om å gjøre å finne ut hva som er ”sant” og ”usant”. I dag oppleves ikke dette som like viktig, sier han. "

Og det fortsetter ikke mindre friskt.

"KIFO-sjefen mener at religionskritikere i Human-Etisk Forbund og konservativt kristne er gode eksempler på grupper som henger igjen i et slikt moderne prosjekt.

– Selv om de er rivende uenig i sak, dyrker de et felles prosjekt i å finne ut av den objektive, sanne virkeligheten. Dette er et prosjekt som de fleste teologer og andre humaniora-forskere ikke lenger er så opptatt av, sier Stifoss-Hansen."

Nei, sannhet begynner å bli et såpass gammeldags begrep at det kun er de mest forstokkede som bryr seg om det for tiden. Men det bekymrer kanskje et snev eller to når forskere ikke er opptatt av det.

Stifoss-Hansen får ellers som fortjent og peppern rister i andre sammenhenger. Hans innspill oppfattes som direkte parodiske (for ikke å si underforstått uredelige) av de gode modernister i HEF som det fremgår av denne reportasjen fra første møte i Humanistisk salong.

Hvis HSH virkelig mener det han sier (og man kan tolke det dithen at man ikke bør være opptatt av om Gud faktisk finnes eller ikke), og ikke bare stiller seg på siden og leverer en deskriptiv analyse av hva folk faktisk tror/tviler på, er jeg nok ikke helt alene om - for å si det mildt og mykt - å være sjokkert.

Ikke fordi jeg (tror jeg, skjønt jeg av og til kommer i tvil) ikke forstår pomos konklusjoner og anliggender. I stedet ligger det nok mer forklaringskraft i at jeg savner gode analyser av deres egne premisser for livstolkning.

Hvis det viktigste er å være i tiden, og "forstå" den, er det kanskje ikke så underlig om man fort faller for den. Og den som gifter seg med tidsånden, får smake steken.

Som en klok mann en gang sa det (hvis man da vil låne øre til en forgangen tid), blir ingenting fortere umoderne enn det moderne. For ikke å si det postmoderne.